Lærebok-dinosaurene

Gudene skal vite at det ikke er ofte jeg er enig med Øystein Djupedal, men jeg er faktisk helt på hans side når det gjelder støtte til utvikling av digitale læremidler. Dagens system, hvor kommunene presses for store summer som går til å kjøpe tunge lærebøker som snart blir utdatert, er rett og slett ikke veien inn i fremtiden. NFFOs formann Kjell Lars Berge og Aschehoug-direktør William Nygaard spår død og fordervelse for bokbransjen, slik de gjør hver gang det er en forandring. Sist de var ute og spådde om fremtiden, mente de at deregulering av bokmarkedet ville bety kulturens død. Nå selges det flere bøker og utgis flere titler enn noensinne, uten at de funnet det nødvendig å endre standpunkt.

Når Djupedal sier at forlagene ikke har gått i front i utviklingen av digitale læremidler, har han helt rett. Forlagene er, akkurat som plateselskapene, helt opphengt i at de skal ha betalt for hvert enkelt eksemplar av en bok, og forstår ikke at de leverer en tjeneste. Kjell Lars Berge og William Nygaard glemmer at lærebokforfattere og forlag eksisterer fordi de fyller et behov – i dette tilfelle behovet for kvalitetskontrollert lærdom tilpasset alders- og læringsnivå. Hvis man kan fylle dette behovet bedre på en ny måte, har ikke forlag og tradisjonelle lærebokforfattere lenger noe å gjøre. Men de finner nok på noe. Tradisjonelle lærebokforfattere kan skrive pedagogisk og er flinke til å systematisere. Det er meget verdifullt i en elektronisk sammenheng. Forlag kan organisere grupper av forfattere rundt prosjekter, drive markedsføring, og ha språkrøktere og andre spesialister tilgjengelig.

Grunnen til at fylkeskommunene her går foran, er at det er de som betaler for gildet – og at de kanskje er lei av å betale hundrevis av millioner kroner for noe som til syvende og sist er tilgjengelig over nettet allikevel.

William Nygaard burde konsentrere seg om å få Aschehoug over fra det cellulosebaserte til den elektroniske informasjonssamfunnet, slik Schibsted er i ferd med å gjøre det for aviser. Kjell Lars Berge burde innse at hvis man tar produksjonskostnaden ut av verdikjeden for en lærebok, blir forfatteren en mye mer viktig person – særlig når lærebøker blir en dynamisk tjeneste. Tenk deg lærebokforfatteren som sitter og hele tiden oppdaterer sin lærebok rett på nett, følger med på hvordan elevene bruker den, skriver dypere artikler og finner stoff til de elevene som vil lære mer om noe, interagerer med lærere som kommer med nye ideer til hvordan stoffet kan brukes.

Og her sitter jeg og forsvarer Djupedal og fylkeskommunen…. Det sier noe om hvor langt bak mål forlagsbransjen og forfatterforeningene er.

16 thoughts on “Lærebok-dinosaurene

  1. Oh, the irony. Du har selvsagt fullstendig rett: å påstå at en bevilgning på 50 millioner truer en bransje som omsetter for 6 milliarder årlig, er latterlig. Et godt tilsvar til påstandene er forøvrig lagt ut på http://ndla.no/arena/index.php?op=ViewArticle&articleId=47&blogId=1 : «NDLA har fått et oppdrag – og det handler om tilgjengeliggjøring av digitale læremidler etter en ønsket modell fra skoleeierne. NDLA er ikke i posisjon til å bestemme hvordan bruken av disse ressursene skal være. Det vil være opp til den enkelte skoleeier / skole.»

  2. Jeg synes at dette bør være et godt utgangspunkt for å friske opp debatten om rollen til opphavsretten i informasjonssamfunnet.
    All debatt til nå har blitt preget av ideologisk propoganda enten for eller imot markedsøkonomien. Hver gang fri distribusjon av åndsverk i samfunnet nevnes, ropes det høyt om tapte arbeidsplasser og tapt kvalitet. Det er absolutt grunn til å tenke seg at det ikke lenger vil være autoritære grupper i samfunnet som skal bestemme hva kvalitet og samfunnsnyttig forretning er. Det skal vi ha et informasjonsbasert felleskap til, – Internettfelleskapet.
    Og hvem skal betale for jobben? Alle sammen.

  3. For syv år siden skrev jeg en artikkel der jeg undret på om når lærebøker kom til å bli gratis:
    -> http://www.utropia.no/kultur/1032.html
    Jeg regnet med at forlagene ville være en bremsekloss. Antok at innen noen år ville objektgjenkjenningsteknologi (OCR) være av så bra kvalitet at det at det ikke ville forringe kvaliteten å skanne en bok sammenlignet med å fotostatkopiere den. Dermed ville vi få en «napster-effekt» innen lærebøker. Men OCR-programmer for privatbruk har ikke blitt særlig bedre sidan da, så utviklingen har uteblitt. Så kanskje kommer Djupedal meg i forkjøpet med å gjøre lærebøker gratis for elever og studenter?

  4. Vel tala. Mellom anna skriv du følgjande: «Tenk deg lærebokforfatteren som sitter og hele tiden oppdaterer sin lærebok rett på nett, følger med på hvordan elevene bruker den, skriver dypere artikler og finner stoff til de elevene som vil lære mer om noe, interagerer med lærere som kommer med nye ideer til hvordan stoffet kan brukes.» Dette er ei god skildring av slik vi legg opp strukturen for norsklæreverket som skal på nett til hausten, både med tanke på forfattarrolla og med tanke på koss eit læreverk kan leve i eit digitalt medium.
    -ao (redaksjonsmedlem, NDLA-norsk)

  5. Helt forutsigbare reaksjoner , interessante allianser mellom IKT Norge (som jeg trodde stod for noe innovativt, men så feil kan man ta – i alle fall i denne saken) og forlagsbransjen. Også interessant at de trykker mot Trond Giske med beskjed om at kulturen nå er i fare. Spørsmålet er om Djupedal er tøff nok til å stå imot presset.

  6. Leif: Burde ikke være store faren for det. Ansvarsdelingen mellom Kunnskapsdept og Kultur er klar i spørsmålet om lærebøker, så dette ser jeg først og fremst som et ganske typisk utspill fra en foreningsleder som har lett for å reagere hysterisk.

  7. Det har vært mulig i mange år å publisere gratis læremidler på nettet utenfor forlagenes kontroll. Spørsmålet er ikke hvorfor forlagene ikke gjør det — de verner om sitt, men hvorfor ingen andre gjør det? Hvis det er så kjekt med gratis læremidler, er det fritt for enhver å bruke tid og midler på å lage gratis læremidler for nett. Det er sutrete å klage over forlagene eller true med piratkopiering. Hvis f.eks. Aschehoug misser sjansen, betyr det bare at det er fritt fram for noen andre å gripe den.
    Så hvorfor har vi ikke en haug med ‘Open Source’-lærebøker for skolen?
    Et av svarene er nok at det er komplisert og ressurskrevende å lage gode læremidler — digitalt eller på papir (eller andre typer tjenester, for den saks skyld). Forventningene om at det skal være gratis, ender ofte opp med krav om at offentlige betaler. Enten direkte gjennom støtte — slik som nå, eller indirekte ved at det skjer ved utvikling i betalt arbeidstid ved skoler/høyskoler/universiteter.
    Det er ikke spesielt innovativt, det heller.

  8. Kjartan: Vi har faktisk mange «Open Source»-lærebøker for skulen. Fleire lærarar har køyrt boklaust i årevis, mellom anna ved hjelp av initiativ som Jon Møllers læreverk i norsk, dialektXperten, og andre ressursar (som Språkrådets og NRKs sider, i tillegg til eit utal privatskapte ressursar). Og ingen sutrar over forlaga; vi i NDLA ser tvert om fram til å jobbe saman med dei. At vi blir nøydde til å ta ein diskusjon kring rettigheiter i digitale medium er ein annan ting.
    Kor vidt slike initiativ som NDLA er innovativt eller ikkje er uinteressant. Det er i alles interesser å samle dei gode ressursane (og ressurspersonane) og tilby einskaplege læreverk, med gjennomtenkte løysingar som ein kan stole på er tilgjengelege år etter år. Dette krev midlar, planlegging og styring. Skal læremidla dessutan vere gratis kan ikkje midla kome frå forlaga.
    Ingen døyr i denne prosessen, ikkje forlaga og aller minst boka, men vi er på veg mot ei tenking kring kunnskapar som er spennande, og som etter mitt syn har eit stort samfunnsmessig potensial, og som vidare kan få ringverknader for forlagstankegangen vi har sett kome til uttrykk i media.

  9. Mye kan sikkert sies om forlagenes strategier rundt digitale medier, og jeg har ikke tenkt å forsvare disse. Jeg er hverken bekymret for forlagene eller for bokas framtid.
    Mitt anliggende er digitale medier og digitale læremidler. Og om jeg ikke er direkte bekymret, synes jeg heller ikke utviklingen vi er inne i er spesielt oppløftende.
    Mitt ene poeng er at mange synes å plassere gratis læremidler på lag med framtiden og forlagene på lag med fortiden, men unnslår det faktum at ‘gratis’ som regel — og det finnes selvfølgelig unntak — er mer basert på direkte/indirekte offentlig støtte, enn på innovativ teknologi og nye forretningsmodeller — som jeg gjerne skulle likt å se mer av!
    Med all respekt for det som publiseres gratis av BI, ikke er det ‘Open Source’ og man vil finne den typen ressurser tilgjenglig også hos forlagene som tillegg til lærebøkene, og dialektXperten — som er et flott læremiddel og glimrende tiltak — er jo et godt eksempel på at læremiddelproduksjon delvis finansieres via direkte offentlig støtte, forskningsmidler og betalt arbeidstid ved institusjonene. Jeg er ingen motstander av offentlig støtte, men jeg er bekymret for at vi bygger opp en virksomhet rundt digitale læremidler som i realiteten forutsetter varig subsidiering som gir lite nyskaping tilbake.
    Det scenariet som skisseres av Espen Andersen, med en lærebokforfatter som sitter og oppdaterer boka si løpende, har i prinsippet vært mulig i over 10 år! Det er ingen framtidsvisjon. Når jeg spør hvorfor vi ikke ser mer av det, er det ikke bare retorisk — jeg synes rett og slett at det er et interessant spørsmål som fortjener en viss refleksjon og analyse, nettopp fordi vi på mange andre medieområder har sett en så helt utrolig utvikling i samme periode.
    Mitt andre poeng var da at man ofte undervurderer produksjonskostnadene ved digitale læremidler. Espen Andersen antyder at forfatteren får større makt i verdikjeden pga reduserte produksjonskostnader ved digital publisering. Det er to problemer ved dette:
    1) Hvis han med dette tenker på trykkekostnader ol., utgjør dette i dag en liten del av produksjonskostnadene ved et moderne læremiddel for lavere nivå. Disse er i høyere grad forlagsinitierte enn på høyere nivå, og hoveddelen av kostnadene er knyttet til verdiskaping som skjer i redaksjonell virksomhet hvor forlagenes bidrag er betydelige.
    2) Produksjonskostnadene ved digitale læremidler øker dramatisk, og helt sikkert også eksponensielt, ved rikere bruk av medier og mer komplisert interaksjon enn å klikke seg fram og tilbake (jfr. spillbransjen hvor marginene nå spises opp av astronomiske utviklingskostnader). Et moderne digitalt læremiddel forutsetter en sammensatt faggruppe med veldig spesialisert kompetanse, og hvor den tradisjonelle tekstforfatteren ikke nødvendigvis får mer makt enn ved tradisjonell bokpublisering. I framtiden vil posisjonen i verdikjeden bli enda mindre enn den er i dag.
    Selv om en Wiki/’Open Source’-modell sikkert kan kompensere for mye av dette, vil det undergrave rollen til de tradisjonelle læremiddelforfatterne — men de er jeg heller ikke spesielt bekymret for.
    Hvis læremiddelproduksjonen i større grad skal forankres ved utanningsinstitusjonene, har man tilgang på enormt mange dyktige og profesjonelle tekst-mennesker, men i mye mindre grad tilgang på annen type kompetanse/ressurser som er viktig for produksjon av digitale læremidler. Et slags worstcase-scenario vil kunne være at vi får læremidler som riktignok er gratis, men som paradoksalt nok er like, og kanskje mer, teksttunge enn de lærebøkene vi har i dag.

  10. Hmmmm… det var en lang (og god) kommentar. For meg ser det ut som vi egentlig diskuterer tre aspekter av læremidler uten å skille dem, i tillegg til om den er elektronisk eller papirbasert. De sidene er produksjonsmetode (lukket/åpen), distribusjonsmetode (åpen/lukket, kanskje egentlig elektronisk/papir, men det finnes avarter) og forretningsmodell (eksemplarbetaling/produksjonsstøtte/abonnement/andre former). Tror jeg må tenke litt mer strukturert rundt de tre aspektene. Forøvrig synes jeg ikke det er noe galt med tekst, og statsstøtte har alltid vært mye mer fremtredende i norsk lærebokproduksjon enn noen liker å snakke om….

  11. …og forresten, akkurat som med blogger, tror jeg hjelpemidlene for å lage læremidlene kommer til å bli bedre og bedre, og dermed kreves ikke i samme grad ekspertise som før.
    Kanskje vi får merkevarebaserte lærebokforfattere – samme hva jeg studerer, bare læreboken er skrevet av Mr. X?

  12. En liten off topic kommentar: Etter at jeg oppgraderte til Firefox 2.0, er du listet i mine bokmerker med et dagbladet.no flavicon. Antar det er en bug i Firefox..

  13. Ad Lærebok-dinosaurene
    Problemet er manglende etterspørsel, svært få lærere ønsker å kjøpe nettressurser/nettprodukter.
    NDLA setter en god dagsorden, men dette teamet vet dessverre ikke hva et digitale læremidler er for noe, de har aldri laget noen før.

  14. Jeg mener Müller antyder utvikligen fremover. Men vi er overbevist om at andre typer inntektsstrømmer vil gjøre også innholdsutiklings-støtte fra den norske stat helt unødvendig (fremtiden representeres av _integrerte_ utdanningsleverandører). Et aspekt her er selvfølgelig at svært mye pensumtekst i «den norske skolen» (som ikke vil eksistere slik vi kjenner den idag – det som vil bestå er norske elever) vil være på engelsk, ihvertfall fra og med ungdomsskolen. For ofte vil det ikke finnes nok kvalifiserte og interesserte norsktalende til at «crowdsourcing» kan frembringe gode nok lærenettsteder (i dynamisk utvikling) på norsk.

Kommentarer er stengt.