Nasjonaltheatret: Renset (Sarah Kane)

I min ungdom var det filmen Sweet Movie man skulle se – absurd handling og masse effekter. Jeg så den selvfølgelig (snek meg inn, var litt for ung) og skjønte ikke så mye av noe som helst, men det var jo nakenhet og andre effekter.

Vel, jeg fikk omtrent like mye ut av Nationaltheatrets oppsetning av Renset. I mangel av plot pøser man på med effekter (sprøyter må settes i øyeeplet, må vite) og longører (uttværede scener jeg forbinder med det vi kalte «finsk TV-teater» engang på det glade 70-tallet). Er det virkelig nødvendig å telle til 7, 52 og 30 for å markere at noen skal «sitte inne» i 30 år? Eller at man må se på en skuespiller ta på seg en klissvåt skjorte, noe som tar så lang tid at man får tid til å tenke at jammen har de bygget opp et bra dreneringsanlegg på den scenen…

Skuespillerprestasjonene er forsåvidt solide, men det er lite å jobbe med for dem, og forbindelsen til salen, om den i det hele tatt er påtenkt, er ikke tilstede.

Men effektene er jo der, og noen av publikummerne gikk når det ble kuttet i tunger og andre kroppsdeler, så da har man vel oppnådd den virkningen man ville med det som blir lovet å være «en knyttneve av en forestilling» som til og med pynter seg med en behørig annonsert 18-årsgrense.

Resten av oss kan lese plot’et på Wikipedia – det tar kortere tid og gir omtrent like mye mening.