Atonal tragedie som fungerer

Den norske opera: Wozzeck

wozzeck1

Med «moderne» kunst er det gjerne slik at det som er nytt er svært bra fordi det faktisk er nyskapende, og at mye av det som kommer etterpå er bare nytt – i forhold til det gamle – uten å være nyskapende. Alban Berg’s Wozzeck var nyskapende da den kom – svært nyskapende – og holder mål fremdeles. Men, som det ble sagt i introduksjonen: Den er ikke en opera man koser seg med.

grigorian-iversen-engelsviken

Wozzeck handler om en fattig mann som har lite og får enda mindre, og til slutt tar livet av sin kjæreste i et anfall av fortvilelse og forvirring. Operaen stiller spørsmål ved forholdet mellom fattigdom og moral, og hvordan utnyttelse og brutalisering kan tvinge folk til å gjøre ting de egentlig ikke vil. Operaen kan sees som en beskrivelse av et umenneskelig samfunn i oppløsning – dette er Erich Maria Remarques Tyskland i 20-årene, med fattigdom, ekstrempolitikk og manglende sikkerhetsnett (og, gitt hva som skjer i USA om dagen, nokså dagsaktuelt). Så ble da også stykket forbudt av nazistene så fort de fikk sjansen.

Oppsetningen i Oslo er stor – stort orkester (også et på scenen), to kor, men nokså få solister. Scenografien er uhyre stram og effektiv – grå betongvegger som flyttes, et bakgrunnsbelyst sivlandskap med sterke kontraster – og både rammer inn forestillingen og illustrerer den. Å uttrykke fortvilelse og forvirring på en scene er vanskelig – det kan blir heseblesende eller effektmakeri. Her er det stilrent og svært effektivt.

Wozzeck er vanskelig både i musikk og handling. Siden det ikke er noen gjennomgående melodi (selv om det er melodiske innslag) og musikken er både kraftfull (seks kontrabasser!) og komplisert, må den være uhyre vanskelig å spille. Orkesteret gjør, såvidt jeg kan forstå, en kjempeinnsats. Dette er ikke Les Miserables, med fire-fem gjennomgangstema alle kan nynne etter en gjennomgang, men komplisert og til tider svært illustrerende musikk – effekten er litt som filmmusikk, som illustrerer nesten hver bevegelse skuespillerne gjør.

wozzwck2Av solistene ble jeg imponert av Audun Iversen som Wozzeck og Asmik Grigorian som Marie. Iversen har en lang og vanskelig rolle og holder nivået hele veien gjennom. Grigorian har fantastisk stemme og kraft nok til å synge med bravur over orkesteret samtidig som hun markerer seg på scenen. Thorbjørn Guldbrandsøy som vennen Andres synger bra – og plystrer innimellom som del av orkesteret (i hvert fall tror jeg det var han som gjorde det.) Yngve Søberg i en fordrukken birolle klarer også å markere seg. Resten av ensemblet sliter litt med å få opp volumet (men holder diksjonen) og drukner til tider litt i musikken.

Wozzeck krever en innsats fra tilskueren, men dette var absolutt verdt det. Anbefales!

Reklamer

4 thoughts on “Atonal tragedie som fungerer

  1. Jeg har forøvrig, for en uke siden, bestilt nye høretelefoner (Bose) fra Amazon. Så nå strømmer annonser for høretefoner inn, blant annet på denne siden, en uke etter at jeg har kjøpt.

    • Jepp, vurderer å betale for å bli kvitt det, men så langt er bloggen en utgiftspost (men det har jeg tenkt å endre på.) I alle fall, den mekanismen som velger hvilke annonser som vises, er interessant både teknisk (i hovedsak en auksjon hver gang du går inn på siden) og innholdsmessig (at de viser deg reklame for ting som du har bestilt, og derfor ikke er interessert i..).

      Dessverre får ikke jeg noe av de pengene. Med mindre jeg betaler for en oppgradert lisens, og det tror jeg ikke lønner seg. Så du får tåle noen ads en stund til…

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s