På’n igjen….

Tilbake fra ca. tre ukers ferie (og det ble ferie, kun 1,5 dagers jobbing) i Boston, vårt annet hjem, og må som vanlig gi Bruce Bawer rett: Norge kan nok ha verdens høyeste levestandard, men det er et høyst statistisk begrep og gjenspeiles ikke i kjøpekraft, forbruksmønster og felles ressurser.

Tilbake til hverdagen, med andre ord, etter å ha hatt råd til å ta med familien på restaurant og kjøpe merkeklær noen dager. Et lite pluss er jo at sommeren har vært elendig, så langt.

Har man bodd utenlands noen år, er man lykkeligst på flyet fra det ene stedet til det andre, men i år var det tyngre å komme hjem enn det har vært tidligere. Man reflekterer over hvor latterlig smal og svingete "hovedveien" fra Gardermoen til Oslo er (for ikke å snakke om parkeringsplasser, særlig i garasjer), hvor mange dyre, rustne og miljøfarlige biler som kjører rundt (den vanlige nordmann kjører rundt i noe som amerikanere under fattigdomsgrensen ikke ville bli sett i), hvorfor i all verden vi har 25% moms uten at vi får noe særlig igjen for skattepengene, og hvorfor butikkbetjening i Norge behandler kundene som luft.

Som taxisjåføren på Gardermoen sa da jeg lurte på hvorfor i all verden det ble reklamert med 1000,- i fastpris som så viste seg å være 1360,- etter diverse påslag: "Sånn er det, take it or leave it." De fleste tar det – norske firma flagger ikke ut, og vi har ikke påviselig "brain drain", skjønt jeg kjenner mange som har dratt.

Men jeg flagger ut i ånden, og planlegger allerede neste ferie.

PS: Hvorpå man tar en kopp kaffe og finer Niels Chr. Geelmuydens fornøyelige kronikk "Tankeløshetens tid". Bra!