I morgen er det valg, og jeg har sittet her og forsøkt å bestemme meg for hva jeg skal stemme. Stort sett har ikke det vært noe problem – jeg har stemt mye Høyre de siste valgene – men i år blir det litt mer komplisert. Men, etter endel tenking, har jeg i likhet med (og delvis som resultat av en lunsjsamtale med) Anita Krohn Traaseth, bestemt meg for å stemme Venstre i år.

Jeg har ikke tenkt å være like grundig som Anita i min begrunnelse, men her er den kjappe algoritmen:

• Jeg vil ha en ny regjering, av mange grunner, ikke minst at en utlufting er sunt
• Da er alternativet Venstre eller Høyre, siden jeg a) er ateist, og b) ikke liker Fremskrittspartiets puerile innvandrings- og fremmedfrykt.
• Venstre er et taktisk valg – et sterkt Venstre styrker den borgerlige siden, og reprensenterer noe liberalistisk og tolerant, den beste siden av Høyre…
• …men utslagsgivende har faktisk noe helt annet vært, nemlig dette bildet:

Høyre har alltid forfektet en respekt for individet – og derfor blir partiets støtte til Datalagringsdirektivet en nokså stor skuffelse. Det er mulig det har med Realpolitik å gjøre, men likevel – man kan ikke gå på akkord med kjerneverdier, og det har dessverre partiet gjort i den foregående stortingsperioden. (Jeg er faktisk nestleder i Digitalt Personvern, sånn i forbifarten.)

Så beklager, Høyre (og mine gode venner der), dere ville ha fått min stemme denne gangen, om det ikke hadde vært for den detaljen. Går man på akkord med sine verdier, skal det ha konsekvenser. At min stemme vil bidra til en Høyre-dominert regjering, forandrer ikke noe som helst – jeg vil gjerne ha Høyre i en dominerende posisjon, men det er faktisk noe som heter prinsipper…

PS: Bare for å være ekstra presis – jeg mener helseinformasjonsbiten i bildet over er feil – der bør man gå for helintegrering og deling av data, så lenge pasienten kan gi sitt (elektroniske) samtykke. Personverndiskusjonen i den sammenhengen er litt misforstått, litt for ideologisk. Men ellers…