Jon Wessel-Aas har et glimrende innlegg på desk.no om lovligheten av datalagringsdirektivet – et påbud laget for å «sikre at vi ikke kan kommunisere med hverandre i private sammenhenger, uten at dette loggføres for fremtiden. Som potensielt bevis i en tenkt straffesak mot oss.»

Jon skisserer også en mulig vei ut av denne galskapen – nemlig å prøve lovligheten av DLD, noe som har skjedd fem ganger i Europa så langt, med dom mot direktivet i alle tilfellene. Dette bør vi også gjøre i Norge.

I det kommunikasjonssamfunnet vi nå lever i, er retten til å få være i fred viktigere enn noensinne. Den er, som tilgang til natur og ren luft, en rett som Staten må ta vare på, fordi kostnadene ved å opprettholde den i liten grad bæres (eller kan bæres) av hver enkelt, frivillig aktør. Google og Facebook og andre nettbaserte tjenester sparer på hver eneste interaksjon med deres systemer – og det er myndighetene som må regulere dem slik at ikke enkeltmenneskets integritet krenkes. Da er det svært forstemmende at det nettopp er myndighetene som velger å krenke denne integriteten.

DLD ble vedtatt med knapt flertall i et Storting sterkt preget av kompromisser og liten kunnskap om hva DLD innebærer, av en regjering som aldri har brukt sin reservasjonsrett overfor EU-direktiver og ikke ville begynne nå. (At man kort tid etterpå brukte denne reservasjonsretten i en fillesak som Postdirektivet styrker jo ikke akkurat troverdigheten til det argumentet.)

Dermed er det rettens vei som gjelder. Det er ikke tradisjon i Norge for å bruke rettsapparatet som konstitusjonsvern, slik det er i USA. Men det er jo aldri for sent å begynne.