Iskwew setter det hele i perspektiv.

24 år er svært kort, og forferdelig lenge.

…er et stadig tilbakevendende problem innen statistikkens verden, som Iskwew og Kandidat Weinberg skriver om. Hvis to ting endrer seg samtidig, er vi mennesker svært flinke til å finne en eller annen måte å forklare endringen i det ene som forårsaket av endringen i det andre.

Den globale temperaturøkningen vi for tiden muligens er inne i, f.eks., skyldes jo opplagt at baby-boom-generasjonen kommer i overgangsalderen, med tilhørende hetetokter.

Her er min favoritt-fremstilling av saken, av den geniale svenske tegneren Albert Engström (som forøvrig ble født i Lönneberga, akkurat som Emil. Samvariasjon igjen….):

Det er ikke vanskeligere enn det….

Oppdatering: English version here (thanks, Kristine!) 

Ray Kurzweil planlegger å leve evig, eller i hvert fall å holde ut til muligheten er der.

Kurzweill er en interessant person – og vi trenger noen som strekker strikken litt lenger enn andre. Og jeg vet ingen hvis artikler om hvordan datamaskiner utvikler seg som klarer å provosere studenter mer enn ham.

Stjernø-utvalget har definert et universitet som en institusjon med mer enn 5.000 studenter og minst et doktorgradsstudium. Dermed er en rekke høyskoler, BI inkludert, nærmest automatisk for universiteter å regne.

Jeg vet ikke, jeg. For meg er et universitet vanskelig å definere ut fra rent ytre kriterier. Amerikanske akademikere har litt vanskelig for å definere UiO som et universitet, siden de er tynne på business og deler av teknologien. Og BI er ikke noe universitet siden vi mangler, ja, alt annet enn det som finnes på en business school. Uten at det er noe galt i det – hva i all verden er poenget med å være et universitet?

Jeg kjenner en person som driver med utdanning av lærere, en jobb han er flink til. Han har skrevet artikler om dette. Men nå er hans arbeidsplass blitt et universitet, og dermed må han ta en doktorgrad for å beholde jobben. En grad han ikke ønsker, ikke (etter eget utsagn) er særlig skikket til å jobbe gjennom, og som tar tid og oppmerksomhet vekk fra det han vil og kan drive med.

I Robert M. Pirsigs Zen and the art of motorcycle maintenance (1974), en bok mange burde lese, finner vi denne passusen, hvor hovedpersonen Phaedrus beskriver universitetet som "fornuftens kirke" (p. 143ff.):

The real University […] has no specific location. It owns no property, pays no salaries and receives no material dues. The real University is a state of mind. It is that great heritage of rational thought that has been brought down to us through the centuries and which does not exist at any specific location. it’s a state of mind which is regenerated throughout the centuries by a body of people who traditionally carry te title of professor, but even that title is not part of the real University. The real University is nothing less than the continuing body of reason itself.
    In addition to this state of mind, "reason," there’s a legal entity which is unfotunately called by the same name but which is quite another thing. this is a nonprofit corporation, a branch of the state with a specific address. it owns property, is capable of paying salaries, of receiving money and of responding to legislative pressures in the process.
    But this second university, the legal corporation, cannot teach, does not generate new knowledge or evaluate ideas. It is not the real University at all. It is just a church building, the setting , the location at which conditions have been made favorable for the real church to exist.

Denne beskrivelsen er, som boken sier, viktig og riktig fordi den ikke skiller mellom ulike typer fag, ei heller mellom faglige, administrative og studenter. Hensikten med den andre typen universitet er å skape det første. Antallet studenter og doktorgradsprogrammer har lite med det første universitetet å gjøre. Det er også fullt mulig å være en del av det første universitetet uten å være definert som et universitet (min venn lærerutdanneren hører i hvert fall til der.)

Etter Stjernø-utvalget vil vi ha mange universiteter. Men vil vi ha et Universitet?

Det vi helt sikkert vil få, er en amerikanisering, hvor folk ikke bare spør om du er universitetsutdannet, men hvilket universitet du kommer fra. For å sitere en annen av mine favorittbøker, Paul Fussells Class (1983, p. 133ff.):

In A Nation of Strangers [Vance Packard] writes cheerfully, "In 1940 about 13 percent of college-age young people actually went to college; by 1970, the it was about 43 percent." But no. It was still about 13 percent, the other 30 percent attending things merely denominated colleges. These poor kids and their parents were performing the perpetual American quest not for intellect but for respectability and status. […]
    […] I know a woman who graduated with a well-above-average record from an intellectually undemanding university only to be brutally taxed with "ignorance" by her colleagues when she began working in a vigorously competitive context in New York. She had the temerity – and bully for her, I say – to write the university president complaining bitterly, and quite effectively, about the way she’d been had.

Jeg tipper det tar ca. 5 år etter at vi har fått 8 universiteter til vi ser den første offisielle rankingen….

Denne trappen, rapportert av Boingboing, er genial – og får meg til å lure på hvorfor ikke alle trapper ser slik ut. Masse lagringsplass, lett tilgjengelig, og utnytter et område som ikke blir skikkelig brukt uansett.

Litt som det spørsmålet jeg alltid har lurt på: Hvorfor i all verden tar ikke postmannen med seg post som skal sendes?

Andre spørsmål? 

Strøtanke en lørdag morgen etter å ha lest om fatwa-rådet i A-Magasinet (finner ikke artikkelen på nett). Der raser en mufti over at homoseksuelle tillates å eksistere, siden (hvis alle blir homoseksuelle) det ikke kommer til å være mennesker igjen på planeten.

Nå tror jeg ikke akkurat det er en overhengende fare, men mufti’en mener tydeligvis (forøvrig i likhet med Knut Olav Åmås, hvilket er en interessant kobling) at homoseksualitet er resultat av et valg, og ikke noe som er genetisk bestemt. Jeg aner ikke om det er natur eller miljø som skaper homofili, men spørsmålet reiser et interessant paradoks: Skulle det være slik at homoseksualitet er genetisk bestemt, burde jo allverdens religiøse og andre motstandere slutte å fordømme homofil praksis, og i stedet oppmuntre til den. Siden homofile ikke formerer seg, vil jo homofili gradvis forsvinne. Hvis man i stedet tvinger homofile til å late som de er heterofile, øker jo "risikoen" for videreføring av et homogen.

Med andre ord, hvis man tillater en heterogen befolkning, blir den over tid mer homogen, fordi det blir færre homogener.

OK, det er en tidlig morgen og varmt og alt det der, men likevel…. (Min unnskyldning får være at det står i A-magasinets reportasje at fatwa-rådet tar sine beslutninger etter å ha vurdert "forskningsresultater", og jeg begynte å tenke over hva som ville skje hvis de tok forskning alvorlig).

N. Gregory Mankiw og Matthew Weinzierl har foreslått en skatt basert på kroppshøyde, ut fra teorien om at enhver variabel korrelert med inntekt kan brukes som basis for skattlegging. I USA (for voksne, hvite menn) tjener en høy person (over 183 cm) i gjennomsnitt 16% mer enn en lav person (under 175 cm).

Nå er dette paperet skrevet for å demonstrere et teoretisk poeng, og dessuten snakker vi om USA, ikke Norge, der lønnsforskjeller er adskillig mindre. Selv er jeg 192 cm og har ikke merket at det har gjort noe særlig utslag på inntjeningen.

Fru Andersen var – helt uforskyldt – innblandet i en kjedekollisjon på E18 heromdagen, og resultatet er at bilen vår (eller i alle fall den av bilene våre vi kan stole på) sannsynligvis blir vraket. Den er 12 år gammel, en Dodge Grand Caravan AWD med varierende antall seter og en ganske fin farge – teal. Vi har aldri blitt enige om en norsk oversettelse: Jeg sier "den grønne bilen" og resten av familien kaller den "den blå".

Uansett, da vi satt på verkstedet og pustet ut, takknemlige for at Fruen og Hunden ikke var skadet, sa kundemottakeren på verkstedet at det viktigste var jo at det gikk bra. En bil er jo bare litt blikk, sa han. Det har han jo rett i, og biler skal gå i stykker for å redde liv.

Men Dodge’n var nok mer enn det for oss. For minstemann i familien har den vært BILEN i hele hennes bevisste liv: Scene for mange ferier og familiens første transportmiddel i alle situasjoner (vi har en rød, etterhvert rustfarget Golf også, men den har vi ikke noe emosjonelt forhold til.) Dodge’n har tatt oss til Florida, Canada, England, Sverige, Danmark, Tyskland, Frankrike og Sveits. Den har gjort kort prosess med glatte veier og bratte snøbakker, har dratt båt til Sørlandet, tilhenger til fjells, flyttelass rundt omkring i Oslo-området. I en oppryddingsperiode hadde den vært så mange ganger på gjenbruksstasjonen på Brobekk at mannen i vakta bare vinket meg igjennom og ikke gadd fortelle meg hvor ting skulle legges.

Både finansiering og innkjøpsprosess var spesiell. Vi bodde i USA, var en fattig studentfamilie, men så fikk jeg jobb og det var tid for barn nummer tre. Fru Andersen kontaktet konsulatet i New York for å avklare hva norsk helsevesen hadde å tilby. Der fikk hun en gledelig melding: Saksbehandler på konsulatet fant ut at vi hadde fem års barnetrygd til gode. Barnetrygden hadde blitt stoppet da vi dro fra Norge, men det viste seg å være feil (vi dro for å studere, ikke arbeide), og dermed hadde vi budsjett til innkjøp av fin bil (og dessuten sjansen til å ta den med hjem avgiftsfritt.) Vi vurderte og kikket på mye rart – kombinasjonen flerbruksbil og firehjulstrekk er ikke så lett å finne i Massachussetts – men til slutt fant vi altså vidunderet. Nå var det tid for innkjøp.

Far i huset hadde lest forhandlingsteori og visste at det ikke var om å gjøre å få lavest mulig pris, men en pris man kunne leve med. Han bestemte seg for et prisleie han var fornøyd med, og så forberedte han seg ved å lage et regneark med alt som fantes av ekstrautstyr, hva det kostet, hva forhandlerens innkjøpspris var (slikt blir publisert i USA), og tok med seg sin laptop til forhandleren. Med til forhandler var også en norsktalende venn hvis rolle var å ikke kunne engelsk, men som far måtte snu seg og diskutere med hver gang selgeren foreslo en ny pris eller ville inkludere noe utstyr. Vi visste at det var litt vanskelig å få solgt akkurat den bilen, siden ikke mange ville ha firehjulstrekk.

Det virket over all forventning. Den norsktalende medspilleren satt og så sur ut og virket misfornøyd med alt selgeren og jeg foreslo, og jeg kikket stadig ned i regnearket og justerte litt hver gang selgeren sa noe. Selgeren svettet og ga oss til slutt en pris betraktelig under det vi hadde håpet – men ville ha en kopi av regnearket, for vi hadde bedre beslutningsstøtte enn han hadde…..

Og nå har vi altså mistet vår pålitelige transport, og må kjøpe en ny bil vi ikke ønsker å kjøpe. Siden bilen ikke selges i Norge, mener forsikringsselskapet vi skal forholde oss til markedsverdien av noe nogenlunde tilsvarende. Så hvis noen kjenner til en bil med firehjulstrekk, sterk nok motor og nok tyngde til å dra en båthenger, god bagasjeplass (vi trenger ikke lenger syv seter, det holder med fem) og som er relativt pålitelig (siden Dodgen er rammebygget, holder den i evigheter sålenge man passer på lakken) så er jeg lutter øre. Hittil har vi ikke klart å finne noe som helst som ikke koster minst det dobbelte av hva selskapet er villig til å gi. Og jeg trodde man skulle holdes skadesløs etter en uforskyldt ulykke….

I mellomtiden sørger vi litt over bilen vår. Det var ikke "bare en bil"…

New York Magazine har en lang og morsom artikkel av Michael Pollan. Hovedtesen er at mye av ernæringsforskningen er basert på svært usikre data, at effekten av ernæringsstoffer varierer med hva slags mat de er i, at mat er svært politisert, og at altfor mye fokus på hva man spiser gjør at problemet med hva man spiser blir et mye større problem.

Riktig svar: Spis mat. Ikke for mye. Og mest plantekost.

Hihi. Nok et fag som viser seg å ikke være så vitenskapelig som ønsket. (Og hatten av for amerikanske blader, som tillater skikkelige artikler.)

(Via Boingboing.)

Gary Wold har en interessant artikkel i Wired der han analysere "de nye ateistene", representert ved Richard Dawkins, Sam Harris og Daniel Dennett. Det mest interessante ligger i hans observasjon i forskjellen i kommunikasjonsform mellom de to synene – ateistene som logisk rasjonelle, temmelig kjedelige fundamentalister på den annen side, og karismatisk religion som iscenesatt emosjonell oversvømmelse på den andre. Ingen tvil om hvem som har de beste PR-konsulentene.

Og deri ligger nok endel av forklaringen til at USA har den presidenten de har også… 

Glimrende intervju med Richard Dawkins i Salon. Hans siste bok kommer antakelig til å bli minst like inflytelsesrik som The Selfish Gene og Climbing Mount Improbable.

Jo eldre jeg blir, jo mer irritert blir jeg over religion som vitenskaplighet. En ting er religion som seremonimester, trøst og moralsk rettesnor. Noe ganske annet er å tillegge den forklaringskraft i noen som helst form, politisk eller naturlig. Hans kommentarer om sammenhengen mellom intelligens og ateisme er interessant, skjønt noen av de smarteste menneskene jeg kjenner er dypt religiøse.

Men, som Richard Feynmann har sagt:

You see, I can live with doubt, with uncertainty, with not knowing. I think it is much more interesting to live not knowing that to have answers which might be wrong. […]

I don’t feel frightened by not knowing.

Med andre ord, det at man ikke forstår noe, betyr ikke at det har en religiøs forklaring, bare at man ikke forstår det ennå. Og det går an å være helt fornøyd med ikke å vite "hensikten med" at vi mennesker finnes her på jorden. Vi har jo en meget god forklaring på hvordan vi kom hit.
 Den går tilbake til et "big bang", og der stopper matematikken. Men religionen har ikke engang begynt på den reisen – og implisitt i religionen ligger at den ikke har godt av at vi gjør det.

Morsom diskusjon på Crooked Timber om hvorfor det er så få sanger om Internett. Det finnes som kjent intet så konservativt som sangtekstforfattere – der går det i lengsel etter det trygge og kjente, og det inkluderer ikke Google og Microsoft Word. Men innlegget og de mange kommentarene understreker hvor preget vi er av gammel teknologi.

Først kommer teknologien, så bruken, så lovreglene (hvis lovreglene kommer for tidlig, får man pussige utslag, som huskes godt.) Så kommer sangtekstene.

Dette betyr at vi kommer til å få nostalgiske sangtekster om hvordan bloggen til den utkårede har gått i 404 sånn omtrent i 2020. I mellomtiden får vi klare oss med biler og fremfor alt tog (mens jeg skriver dette, spilller Pandora tilfeldigvis "Electric" med Tristan Prettyman i bakgrunnen, den mest fremtredende linjen er "I’m on that train".)

Anomie, skrev Durkheim. Akk så fasjonabelt. 

Artig essay fra Øyvind Strømmen: Marx er død. Friedrich Hayek også.

Jeg tror både Marx og Hayek er ofre for eksplikering av kunnskap: Når vi forstår hvordan et klassesamfunn eller et prissystem fungerer, kan det manipuleres. Forskjellen mellom den tid Marx og Hayek levde og skrev på, og i dag, er primært at vår evne til å få et overblikk over kompleksitet og deretter å bruke denne oversikten for våre egne formål er mye størrre nå.

Marx og Hayek hadde begge rett i sine analyser, men kanskje ikke i sine konklusjoner – og egner seg dårlig som religionserstatninger. Les dem for å forstå dem, men sett dem inn i en sammenheng. Da blir de nyttige forberedelser til egen tenking, basert på datens teknologi og forhold. 

En fantastisk video med Richard Feynmann, Nobelpristaker i fysikk, en av mine favorittforfattere, antakelig et av de smarteste mennesker som noensinne har levd.

http://video.google.com/googleplayer.swf?docId=6586235597476141009&hl=en

Anbefales. Til gjentatt gjennomsyn. 

John Scalzi, forfatter og blogger, har en interessant liten sak om hvor mye penger han tjener som skribent og hvordan han tjener dem. Jeg kjenner endel mennesker i USA som lever omtrent som ham (de fleste av dem skriver ikke skjønnlitteratur, men fagbøker og forskningsrapporter innen IT, ledelse, eller kommunikasjon), og synes han oppsummerer meget godt den holdning som må til for å kunne overleve både som forfatter og konsulent: Et balansert syn mellom hva markedet trenger og hva man selv vil (og ikke vil) gjøre. Samt at inntekt hverken bør være mål eller målestokk for ens egen selvfølelse.

Penger er ikke alt. Men det er en hygienefaktor – noe som skal være bra nok til at man slutter å bekymre seg om det og i stedet konsentrerer seg om kvaliteten av hva man holder på med.

Lars Fr. H. Svendsen har en glimrende artikkel i Samtiden med tittelen "Patologiseringen av menneskelivet". Han påpeker et interessant problem, nemlig overdiagnostisering ("en frisk person er bare en pasient som ikke er fullstendig utredet", som det heter i legekretser). Han skriver med en herlig ironi (Om at han selv ofte oppfyller diagnosekriteriene for depresjon: "Men at jeg selv ville benekte at det handler om en depresjon, er i grunnen ikke noe tungtveiende argument fra et diagnostisk ståsted, da en manglende sykdomsinnsikt er ytterligere ett kriterium.")

Hvilket minner meg om følgende dialog fra Crocodile Dundee (fritt etter hukommelsen):

(Scene: Coctailselskap, Crocodile Dundee har nettopp snakket med en dame som går til psykolog)
Crocodile Dundee: "You should have told me about her being crazy, I wouldn’t have joked about it."
Sue: "She’s not crazy, she’s just seeing a psychologist to help her work out her problems."
CD: "Psychologist? Doesn’t she have mates?"
Sue: "I suppose you don’t have psychologists in Walkabout Creek?"
CD: "Nah, back home, if you have a problem, you just tell Wally. He tells everyone, and then you don’t have a problem…"

(Via Depesjer)