Gary Wold har en interessant artikkel i Wired der han analysere "de nye ateistene", representert ved Richard Dawkins, Sam Harris og Daniel Dennett. Det mest interessante ligger i hans observasjon i forskjellen i kommunikasjonsform mellom de to synene – ateistene som logisk rasjonelle, temmelig kjedelige fundamentalister på den annen side, og karismatisk religion som iscenesatt emosjonell oversvømmelse på den andre. Ingen tvil om hvem som har de beste PR-konsulentene.
Og deri ligger nok endel av forklaringen til at USA har den presidenten de har også…
Tversover 
Dawkins selv er klar over forskjellen. I TV-serien «The Root of all Evil» bruker han mye tid på ultrakarismatiske menigheter i det nordvestlige USA (tydeligvis et vitalt, nytt bibelbelte). Spesielt inntrykk gjorde en teaterforestilling for barn som svært grafisk viser hvordan syndige mennesker pines i helvete. Grensen mellom PR og indoktrinering av det slaget vi sjelden ser utenfor Nord-Korea nåtildags, blir temmelig utydelig i slike tilfelle…