Tora Aasland, forskningsminister, har en interessant kronikk som, hvis du leser den fort, ser ut til å være nok en vag "mer av alt" diskusjon av alt som er bra i akademia. Ved nærmere gjennomlesning (og det er vel noe av poenget med dannelse) tar den opp viktige spørsmål og peker i interessante retninger.

Hennes argument er at begrepet dannelse endres som et resultat av samfunnsutvikling, og nevner flere momenter som må taes med i debatten: At nyhetstilfang og debatt ikke lenger kommer gjennom filtrerte kanaler og dermed blir noe individuelt, som man må læres opp til å gjøre…

Der det før fantes noen relativt få informasjons- og debattkanaler der relevante samfunnsspørsmål regelmessig sto på dagsorden, utgjør nå samfunnsdebatten et stadig smalere segment i medie- og internetthverdagen, som ofte domineres av underholdning og markedsføring. Å holde seg informert på viktige samfunnsspørsmål blir dermed i økende grad et aktivt valg den enkelte må ta. En utfordring i det nasjonale dannelsesprosjektet må derfor være å motivere innbyggerne til å ta dette valget.

… samt at en økende utdanningsgrad endrer grunnlaget for hva som er dannelse: I dag utdannes det flere med doktorgrad (1244) enn universitetsgrader i 1960 (1193). Det er klart at dannelse som begrep (og oppmuntring til dannelse som offentlig støttet aktivitet) vil måtte foregå på ganske andre måter gitt 50 års utdanningsrevolusjon.

Aasland fokuserer på helhetlighet innen utdanning, med varierte undervisningsformer som oppmuntrer til intellektuell nysgjerrighet og kritisk tenkning. Jeg synes dette er spennende tanker, men ser samtidig at skal du gjøre karriere innen akademia, der det den motsatte strategien – laserfokus på et meget lite område og publisering i små tidsskrifter med liten almen lesekrets – som er det som belønnes. Undervisning, for eksempel, er for manges vedkommende sett på som en distraksjon man bør gjøre minst mulig av, og bruken av studentaktive undervisningsformer som casediskusjoner, teknologimedierte felles kunnskapsrom og helhetlig evaluering noe som er forbeholdt ildsjeler som tør å stille seg laglig til for hogg. Når byråkratiet (prisverdig nok) skal forsøke å fremme undervisningskvalitet og variasjon, ender man opp med flere regler, standarder og evalueringer, hvis hensikt ikke er å gjøre livet lettere for pionerene, men å tvinge de som ikke vil opp fra et helt uakseptabelt nivå til et slags prosessuelt minimum, noe som igjen gir en regresjon mot gjennomsnittet. (Det samme gjelder kvalitet i evaluering: Hvis du stryker en student, får du i utgangspunktet dobbelt så mye jobb (begrunnelse, klaging, mas om tilleggsevalueringer og gjenopptakelse) som hvis du gir vedkommende en E.)

Når det gjelder dannelse i betydningen helhetlighet, er dessverre avstanden stor mellom festtaler og virkelighet. Det er svært oppmuntrende at forskningsministeren starter denne debatten, men jeg håper den ikke ender opp i enda en rekke skjema jeg må fylle ut for å vise at jeg fremhever helhetlighet og kritisk tenkning i min undervisning. Hva med i større grad belønne og synliggjøre det som er bra, og kanskje også det som er dårlig, også innenfor tverrfaglighet og kunnskapsformidling?

Så gjenstår det bare å forsøke å finne ut hvor denne debatten skal føres – i blogger, Twitter, Facebook eller Aftenposten….