Her om dagen var jeg i Hamburg for å undervise en MBA-klasse om strategi, noe jeg gjør innimellom. I lunsjpausen gikk jeg ned til bakeriet på hjørnet og kjøpte meg et smørbrød og en kaffe – ikke MitZuNehmen, men HierZuEssen – og så skulle jeg betale. Da fikk jeg endelig en følelse av at jeg var utenlands.

Damen bak disken ville ikke ha betalingskortet mitt, enda det var av et internasjonalt velkjent merke. Hun insisterte på at denslags tok de ikke der. Jeg var litt i villrede, men heldigvis var en lokalkjent student der, og han forklarte meg at jeg skulle ta kortet mitt med meg til en annen butikk litt lenger ned i gaten. Der fikk jeg beskjed om å stikke det inn i en automat i veggen, og etter noen tastetrykk fikk jeg ut noen fargeglade papirlapper. Disse tok jeg med tilbake til bakeriet og ga en av dem til damen bak disken, som deretter ga meg smørbrødet mitt og dessuten noen runde metallstykker med tekst på.

Det er interessant å være utenlands, der har de andre skikker. Disse papirlappene er elegant utformet og er tydeligvis viktige (siden de lokale tar så godt vare på dem), men er det ikke fryktelig uhygienisk å sende dem frem og tilbake på den måten, særlig for en bedrift som håndterer mat? Dessuten fikk jeg ikke bare den jeg ga til damen, jeg har et par til også som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Jeg la dem i kortholderen min, men de er i veien og metallstykkene ble dessuten stoppet i sikkerhetskontrollen på flyplassen.

På den annen side, i Tyskland har de ikke Vipps (et system jeg snakket om, men som de var svært skeptiske til). Kanskje disse papirlappene er noe vi burde innføre her i Norge, som en slags reserveløsning? De har jo den fordelen at de virker når man ikke har mobildekning eller betalingsterminal.

Virkelig noe å tenke på…