Ledelseskonsulenter og sykehusledere

(Leserinnlegg til Aftenposten)
Aftenposten har i flere reportasjer (bl.a. morgenutgaven 21. juni s.1) skrevet om konsulentbruken innen norske helseforetak, og påpekt at konsulenter har fått oppdrag «i det stille», uten å ha gått gjennom en anbudsrunde. Uten å ta stilling til denne spesielle saken, vil jeg hevde at både reportasjene og reaksjoner på dem (f.eks. innlegg fra Jan Davidsen, morgenutgaven 28. juni s. 9) viser en dyp misforståelse rundt hva ledelseskonsulenter egentlig gjør – og peker samtidig på problemer med den offentlige anbudsmodellen.
Ledelseskonsulenter ansettes av bedriftsledere for på deres vegne å drive rådgivende eller problemløsende virksomhet – dvs. virksomhet hvor det ikke er hvor mye tid man bruker, men kvaliteten av rådene eller problemløsningen som gjelder. Jo vanskeligere problem, jo høyere pris, fordi det er færre problemløsere å velge mellom. Et illustrerende eksempel: Sett at du får en alvorlig sykdom som krever et kirurgisk inngrep med høy risiko. Ville du følt deg komfortabel med at dette inngrepet ble gjort av en person som a) på forhånd måtte fortelle akkurat hva han eller hun skulle gjøre (uavhengig av hva problemet viser seg å være), og b) hvis viktigste kvalifikasjon var at han eller hun var den billigste?
Det burde ikke forundre noen at ledere, når de trenger hjelp til omfattende og vanskelige problemområder – som de ikke ønsker eksponert – velger konsulenter som har erfaring og som de føler seg trygge på. Jeg vil gå enda lenger, og hevde at den offentlige anbudsprosessen, slik den fungerer i dag, er utformet for problemstillinger med høy grad av spesifisitet, konsulentoppdrag som passer bedre for Manpower enn for ledelses- og strategikonsulenter. Jeg kjenner allerede en rekke høyt kvalifiserte konsulenter og konsulentfirma som av prinsipp ikke tar oppdrag på anbud. Årsakene er mange, som at transaksjonskostnadene (anbudsskriving, formalkrav, etc.) blir for store, at man er bekymret over sekretess, eller at man havner i en situasjon hvor man låser seg til en bestemt løsning eller en bestemt prosess («skal levere 1500 timer») uansett om man finner nye momenter som endrer problemstillingen.
Resultatet er at det offentlige risikerer å få billige rådgivere som er spesialister i anbudsskriving, mens de gode rådgiverne holder seg til oppdragsgivere med færre formalkrav og større muligheter til problemløsning. Alternativt får man, for problematiske oppdrag, en masse «vinkelskriving» hvor anbudet utformes slik at det i realiteten bare er en konsulent som kan ta jobben.
Følgende anekdote illustrerer poenget: En bedriftseier hadde et problem med en stor og viktig maskin, og bestilte en reparatør. Han ankom, krabbet inn i maskinen med en hammer, man hørte et enkelt hammerslag, og deretter var maskinen i orden. Reparatøren presenterte så en regning på kr. 5000. Bedriftseieren ble irritert, og ba om å få den spesifisert. Resultatet var:
1 stk hammerslag….kr 10,-
Vite hvor………..kr 4990,-
Hadde dette oppdraget blitt lagt ut på anbud, hadde man fått mange hammerslag, til en rimelig pris. Om maskinen hadde kommet i gang igjen, er en annen sak…..

1 tanke på “Ledelseskonsulenter og sykehusledere

  1. Bra arikkel! Leste forleden ditt innlegg i Aftenposten.
    Hilsen tidligere Arthur Andersen konsulent.

Det er stengt for kommentarer.