Finn Robert Jensen: Gunnar "Kjakan" Sønsteby: Om samhold og innsatsvilje

"Kjakan" Sønsteby er en så imponerende person – rent bortsett fra sin innsats under krigen, er han skarp i replikken og 90 år gammel – at hvem som helst kan bli litt lamslått når man møter ham. Det ble i alle fall jeg da jeg møtte ham på et seminar for et halvt år siden – turte ikke snakke til ham en gang.) Men en forfatter som skal portrettere en person og trekke noe livsvisdom ut av vedkommende, bør komme seg gjennom denne fasen og begynne å stille ordentlige spørsmål.

Dessverre er ikke Finn Robert Jensen mannen til å skrive en bok om Sønsteby. Denne boken, som kunne vært meget interessant, blir i stedet en springende lettvekterversjon av et fullstendig intetsigende ukebladintervju. En ting er at Jensen ikke stiller kritiske spørsmål. Denne boken er ikke ment til å gjøre det. Men en velvillig innstilling til portrettobjektet er ingen unnskyldning for ikke å organisere sitt materiale, å skrive elendig norsk og ikke ha noe eget perspektiv på hva man skriver. Forlaget må også kritiseres for mange trykkfeil og gjentakelser som burde vært luket ut i redigeringsprosessen. Boken er rettet mot forretningslivet (med andre ord, den ser ut til først og fremst å være laget for storinnkjøp fra firmaer i forbindelse med et foredrag av Sønsteby), men fungerer også her dårlig: Den fremholder selvfølgeligheter som visdom men går ikke inn i visdommen der den kommer til uttrykk.

Gunnar Sønsteby er ingen lett person å komme inn på (noe også Finn Robert Jensen sier i dette intervjuet), og det er klart at en portrettbok blir preget av hovedpersonen. Men Jensen har hatt tilgang til venner, kone, og folk som har kjent ham i offisiell sammenheng, uten at det kommer noe ut av det. Historikere og fagfolk, derimot, som kunne gitt bakgrunn og analyse, glimrer med sitt fravær.

Denne boken kan dessverre ikke anbefales. Les heller intervjuet Ari Behn gjorde med ham for litt siden, som faktisk inneholder nesten like mange faktaopplysninger som boken. For min del skal jeg grave frem et eksemplar av Rapport fra nummer 24.