Anne Cath Vestly er død – og det kjennes litt som om noen man har kjent som liten går bort. Som barn vokste jeg opp i Sverige, men høytlesning av bøkene om Knerten sørget for at man hadde en viss forståelse av hvordan det sto til på andre siden av grensen likevel.

To av mange ting jeg har beundret Anne Cath Vestly for:

• Hun var responsiv overfor sine lesere. Da datter nummer to skulle skrive oppgave om en forfatter på skolen (tror det var i 6. klasse), skrev hun til Anne Cath, og fikk brev tilbake med en bunke fotokopierte ark med forfatterbiografi og svar på spørsmål, samt et håndskrevet brev, med spesifikke svar, og beskjed om at siden kopiering var dyrt, var det fint om hun kunne sende tilbake papirene når hun var ferdig med dem….
• Hun er den norske forfatter jeg vet om som har brukt humor mest effektivt i en debatt – på en måte som minner om Astrid Lindgrens kamp med finansminister Gunnar Sträng (Anne Cath Vestly er jo på mange måter Norges Astrid Lindgren.) I historien «Barnetime for de voksne» parkerte hun særdeles effektivt hele debatten om hvorvidt barn skulle få vite hvor de kom fra. Som lille Anton sier: «Tenk om det kunne vært så enkelt!»

En effektiv debattant i en blid og vennlig innpakning. Fabelaktig.