Diskusjonen om karaktersetting på høyskolenivå er ironisk for alle som har lest litt økonomi. Når en utdanningsinstitusjons inntekt er avhengig av antallet uteksaminerte kandidater, og antallet smart mennesker er konstant, vil kravene senkes hvis ikke nøytral kontroll finnes eller sensorer har ekstrem selvtillit. (Som Oddvar Norlie, sa, det skal sterk karakter til for å selge strikk i metervis.)

Ironisk nok er dette et argument for private undervisningsinstitusjoner: BI har kun 20% statsstøtte, ellers får vi betaling uansett om studentene står eller ikke. Filosofien er at man betaler for en utdannelse, ikke en grad. Sånn sett er ikke institusjonen under press for å pynte på resultatet.

En annen sak er jo at for den enkelte foreleser kan det være et problem at hvis man er tøff som sensor får man færre studenter til fagene sine året etter. For ikke å snakke om at man får masse bråk med studentene – de skal ha sensurbegrunnelser og klager og det ene med det andre.

Etter min mening må man ha institusjonelle rammer for å forhindre faglig nivåsenking. Det er faktisk en høyere utdanningsinstitusjons oppgave å filtrere studenter på arbeidsgiveres vegne (ikke dens eneste oppgave, for all del, men en ikke uviktig en.) Filtrering kan skje ved inntak, noe som går for populære elitestudier, eller ved uteksaminering. Skal filtreringen skje ved uteksaminering må man ha absolutte kvalitetskrav. Hittil har man løst dette ved eksterne sensorer, standardiserte prøver, eller fastsatte karakterfordelinger.

Eksterne sensorer er dyrt (det er vanskelig å finne folk, jobben er dårlig betalt) og det er betydelig fare for en gjentjenestesøkonomi (du godkjenner mine studenter, så skal jeg godkjenne dine). Eksterne sensorer fungerer heller ikke ved mappevurdering – f.eks. at en del av karakteren er muntlig – og jeg har meget gode erfaringer med muntlige karakterer. Hvis studentene vet at de får karakter etter hva de sier i klasserommet, blir forberedelsene gode og diskusjonen dermed livlig.

Standardiserte prøver begrenser studiestedets og foreleserens autoritet, kan virke ensrettende, er vanskelige å sikre, fungerer dårlig med mappevurdering – og er meget upopulære. Men de er effektive i den forstand at de synliggjør forskjeller mellom læresteder, og jeg har en mistanke om, gitt ulydene vi fikk da minstekrav til lærerutdanningen kom, at det er betydelige geografiske kvalitetsforskjeller. Men kanskje en tanke i noen fag?

Fast karakterfordeling (x% får karakter y) er nokså ukjent i Norge, selv om vi har hatt en målsetting om en total karakterfordeling siden ECTS-systemet ble innført. Jeg har eksperimentert med fast karaktersetting i mine kurs. Forutsatt at de er store nok – tror grensen går ved ca. 60 – fungerer det utmerket. Det er avhengig av at man gir skikkelig tilbakemelding til hver enkelt student, har et stringent system for karaktersetting, og synliggjør hvordan karakteren er kommet frem. Ingen klager (vel, noen få) fra studentene så lenge reglene er kjent på forhånd og de kan se hvorfor de har fått en spesiell karakter. Det krever imidlertid ganske mye jobb og en hel del hacking i Excel. Jobben må man jo ta uansett, forsåvidt, enten i form av pre-emptiv tilbakemelding eller i form av sensurbegrunnelser etterpå.

Lurer på når vi får den første professoren i Norge som begynner med å gi dobbeltkarakterer – en ironisk karakter til vitnemålet og en "ordentlig" karakter, slik professor Mansfield på Harvard gjør? Uansett synes jeg Kristin Clemets reaksjon – å skulle granske høyskolen i Volda, hvor saken først kom opp – er feil. Problemet eksisterer, og det må settes inn systematiske mottiltak, primært ved å skille bukk og havresekk.