Narkotika som livsstil

erlik logoArild Knutsens kronikk i Aftenposten, Narkotikapolitikken er utdatert, er vanskelig å forholde seg til – og det er magasinet =Oslo også. Mitt problem ligger ikke i at det er behov for nytenkning innen narkotikapolitikken eller at man må behandle narkomane som enkeltindivider, med den respekt og differensiering det innebærer. Heller ikke at mye av den hjelp og støtte som gis til samfunnets vanskeligstilte i seg selv kan gi fremkalle selvtilfredshet blant de som gjennom en enkel kanal, som =Oslo, kan skaffe seg avlat.

Problemet ligger i ordet "livsstil", og implikasjonen at det å gjøre seg avhengig av narkotika er et legitimt valg i samfunnslivet. Samt at det ikke er narkotikamisbruket, men utstøtingen og nødvendigheten av ulovligheter som driver folk over i undergangen. Både =Oslo og Knutsens kronikk impliserer, i hvert fall slik jeg leser begge, at hjemløshet, kriminalitet og narkotikabruk er tilstander man ikke nødvendigvis skal ut av. Gjennom sitt rop om forståelse skaper man en oppfatning av narkotika som karrierevei.

Det er egentlig de små ting som starter slike refleksjoner. I forrige uke kom jeg ruslende over Egertorget etter å ha vært i et møte. Jeg kjøpte =Oslo av en selger (som naturligvis ikke hadde vekslepenger, og derfor fikk litt mer. Greit nok, men svært rutinert utført.) Siden bussen hjem går en gang i timen og hadde gått for fem minutter siden, tok jeg en kopp kaffe og leste bladet. Og den første setningen jeg tilfeldigvis så, var et intervju med en selger som sa at "det har aldri vært noen mann i dress som har kjøpt bladet av meg". Der satt jeg i dressen min, og tenkte at medmindre denne selgeren bevisst hadde holdt seg unna steder folk med dress frekventerer (og det er jo mulig), var det lite sannsynlig at dette stemte, rent statistisk.

En liten ting, men ettersom jeg fortsatte gjennom bladet, ble jeg nokså urolig. Bladet er nydelig, rent grafisk, men det som skrives bærer preg av menighetsbladene man får dettende ned i postkassen: En intern og selvforsterkende diskusjon hvor man overbeviser seg selv og andre at det valg man har tatt er riktige og bevisste. Som blad betraktet ville det aldri overlevd uten nettopp avlatsimplikasjonen, i hvert fall for kjøperne.

Og det er utmerket at uteliggere kan skaffe seg penger til livets opphold på en måte som styrker deres selvrespekt. Men skal den langsiktige legitimiteten for et slikt tiltak opprettholdes, må det enten stå på egne ben (innholdsmessig og finansielt) eller det må inngå i en plan for å få de folkene det gjelder ut av den situasjonen de er i.

Sosial utfrysing og kriminalitet som inntektskilde forsterker narkomanes vanskeligheter. Men narkotikamisbruk endrer en persons psyke (eller i alle fall adferd) slik at personen ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv. Om narkotikaen er symptom eller årsak, er egentlig ikke poenget når den er et faktum. Narkotikere (og alkoholikere eller, for den saks skyld, folk som lar en eller annen besettelse komme foran alt annet) blir selvsentrert – som så ofte nevnt av narkotikere selv, for en junkie har neste fix førsteprioriet, nærmest uansett. Det vil den ha selv om vi legaliserte narkotika. Det er normalt at man eksternaliserer sitt misbruk, eller karakterisererer det, post hoc, som en slags sosial protest. Da slipper man å ta ansvar for å ha begått et feilgrep.

Alt dette er meget menneskelig.

En annen sak er hva man gjør med det. Hverken Knutsen eller =Oslo har noen løsning på det store problemet, og mener heller ikke å ha det. Men man nøler ikke med å kritisere andres meninger og holdninger – uten at jeg helt forstår hva som er riktig retning.

For å ta et helt enkelt eksempel, fra Knutsens kronikk:

Med TV 2s kameraer rettet mot seg, bladde skipsreder John Fredriksen opp en tusenlapp og ga til en mann hvis livssituasjon tvinger ham til å tigge. Så sjekket han om kameraet fortsatt rullet, satte blikket på den tiggende og brautet: "Ta deg sammen, så kanskje blir det noe av deg til slutt!"

Jeg har aldri møtt Fredriksen, og så ikke innslaget, så jeg kan ikke bedømme hvordan det var ment, men rent ut fra teksten kan jeg ikke se hva som er så galt i Fredriksens replikk. Den kan leses som en oppfordring til  å komme seg tilbake til samfunnet igjen, og en respekt i at man tror mottakeren kan. Den kan jo sees som sårende, men ut fra hvilke kriterier? Eller mener Knutsen at narkotikaavhengighet ikke er resultatet av et valg, at det er uungåelig, gitt enkelte oppstartparametre, at man havner under Eika?

Litt klarhet hadde ikke skadet. Til å begynne med kunne jo Knutsen og =Oslo respondere på følgende oppgave: Tenk deg at du er manusforfatter til en ny norsk spillefilm, og skal skrive scenen "Tiggeren møter skipsrederen". Hvilken replikk bør skipsrederen komme med som gjør at han ikke blir fordømt av dem som ikke er skipsredere? Med et lite proviso: Den skal kunne ytes med troverdighet, være noe han vil kunne si ut fra overbevisning, ikke for å tekkes et publikum. Hvordan balansere mellom følelsesløs kynisme og poserende medfølelse, med andre ord. Godkjent av de som godkjenner denslags, i Aftenposten eller =Oslo.

Hvis dette skulle vise seg vanskelig, er det kanskje ikke bare fordommene mot narkomane som bør revurderes.

Oppdatering 31. januar: En sterkt forkortet versjon av dette innlegget, kalt "Med krav på respekt", ble trykket i Aftenposten.

Oppdatering 15. februar: Debatten er igang, her er en liten liste over artikler og annet materiale, se kommentarer under fra Arild Knutsen, Eirik Newth og andre.

Jeg synes det er flott at debatten er igang, og viser til kommentarer under.

13 tanker på “Narkotika som livsstil

  1. Begynte å kjøpe =Oslo av samme grunn som jeg kjøper «The Big Issue» når jeg er i UK: jeg hadde håpet å finne gode artikler med et annet perspektiv enn det man finner i mainstream-media, og samtidig hjelpe selgeren et lite skritt videre mot det som er målet – at vedkommende en dag ikke lenger fyller kriteriet for å selge bladet på gaten. Isteden gir =Oslo meg et sammensurium av ganske slurvete gjennomførte saker og vakre, men ganske poengløse helsides bilder.
    Julenummeret var riktig ille i så måte. Blant de idylliske bildene av smilende rusmisbrukere var det lite lesestoff å finne, og den mest minneverdige artikkelen var en hvor Barnevernets ble omtalt som «Statens svarte hull» fordi etaten hadde tatt ansvaret for barna til en kvinnelig heroinist som gang på gang hadde vært døden nær av overdoser. (Hun hadde selvsagt kjempet seg tilbake til livet med egen vilje – overdoseteamet på Oslo Legevakt ble som vanlig ikke nevnt).
    Skal et magasin av denne typen overleve i det lange løp, slik «The Big Issue» og en rekke avleggere har gjort, erl det ikke godt nok å stole på kjøpernes dårlige samvittighet. Gudene skal vite at det markedet er fullt nok allerede. =Oslo må også ha en tydelig profil og tilby lesverdige saker. Og så vil det hjelpe godt om man lot være å komme med sleivspark til alle streitingene. Det er nå tross alt vi som kjøper blekka…

  2. =Oslo er ingenting som The Big Issue, og jeg sluttet å kjøpe bladet etter første gang. Redaktøren har spesielt lagt vekt på at dette ikke skal være et kommersielt produkt (altså tjene penger) og vil ikke at annonser skal skjemme magasinet. Derfor vil hun kun søke støtte fra kommune og departementer.
    Og poenget med magasinet var? Da foretrekker jeg å gi 40 kroner direkte. Hvordan kan de være samfunnskritiske når de lever av støtteordningene fra staten?

  3. Hallo Espen
    Det er behagelig å bruke lovlige rusmidler, la oss være enige om det. Noen velger alkohol. Andre velger svakere stoffer som cannabis. Hvorfor skal denne brukergruppen på død og liv straffes? En rekke personer har valgt å tjene penger på å selge alkohol over disk så hvorfor er det ikke legitimt å selge cannabis over disk til de som måtte ønske det? Er du i mot fri flyt av varer som cannabis?
    Spanderer gjerne en billig flybillett på deg til Nederland. Det trenger du!
    Mvh
    Peter Mikkelson

  4. Peter,
    jeg har vel ikke uttalt meg for eller mot legalisering av cannabis, har jeg vel? Der er jeg litt som the Economist – i tvil, skjønt bladet er for (under tvil), mens jeg er mot (under tvil).
    Men jeg synes ikke det er særlig morsomt at noen mener at livsvalg som gjør folk avhengige av tigging, sosialhjelp og overdoseteam er et «valg av livsstil», bærekraftig attpåtil. Enten er man offer for narkotika, og trenger hjelp. Eller så har man valgt det, og da får man leve med sitt valg. Skal man respektere mennesker som tenkende individer, må man gjøre dem ansvarlige for sine valg. Behandling for alkoholisme begynner alltid med at misbrukeren må innrømme at han eller hun har et problem, og deretter, for fremtiden, forholde seg til det. Bak hvert overdosedødsfall ligger det skadede familer, svik og elendighet – og jeg finner det ikke særlig smakfullt at dette fremstilles nærmest som «heroin chic», en slags moteriktig protest og flørt med avgrunnen.
    Hva gjelder Fredriksen, så kan du jo svare på min utfordring først – hva skulle han ha sagt for samtidig å være ærlig og politisk korrekt?

  5. God aften Espen
    Hvorfor du er i tvil skjønner jeg ikke. Forklar! Jeg har mistanke om at du er gammel og redd for å prøve noe nytt og spennende, men her tar jeg muligens feil. Uansett er tanken om et lovlig regulert marked befriende, i motsetning til ideen om at man skal overlate markedet til organiserte kriminelle og straffes for simpel cannabisbesittelse. Desssuten er cannabisforbudet med på å bidra til en manglende respekt for lovverket generelt, noe jeg ser på som meget alvorlig.
    Når det gjelder din og Knutsens oppfatning av Fredriksens uttalelse har jeg ingen kommentar. Men jeg har stor respekt for folk som nekter å gi seg uansett hvor mye motbør de møter i livet.
    Mvh
    Peter Mikkelson

  6. Kjære Espen Andersen!
    Du skriver at jeg impliserer at hjemløshet, kriminalitet og narkotikabruk er tilstander man ikke nødvendigvis skal ut av. At man gjennom sitt rop om forståelse skaper en oppfatning av narkotika som karrierevei.
    Dette er svært misforstått. Jeg forteller at avhengighet til forskjellige rusmidler er et vedvarende fenomen man ikke kan bekjempe med forbudspolitikk. Man må derfor redusere skadene av pågående rusbruk og hjelpe til rusfrihet sammen med og for dem som faktisk er klare for det og har så gode muligheter til en trygg og god fremtid, at vi kan forvente motivasjon. Heller det enn å straffe og tvangsbehandle tilfeldig arresterte og andre hardt utsatte. Jeg minner om at det er gjort mer enn 35 000 pågripelser for brudd på narkotikalovgivningen siden daværende justisminister Odd Einar Dørum i begynnelsen av 2003 slo fast at politiet skal slutte å løpe etter slitne narkomane for å straffe dem for deres eget misbruk. Jeg minner også om flertallet i straffelovskommisjonen som gikk inn for avkriminalisering. Dette er en særdeles viktig del av narkotikapolitikken fordi de kriminalpolitiske tiltak overskygger mulighetene til å se totalverdien av de skadereduserende tiltak. De som er opprettet som følge av utprøvelser i andre land som har bevist at lave terskler for pågående rusbruk. Altså mindre utstøting og mer differensierte tiltak slik at vi reduserer skadene også av pågående rusbruk, redder liv og begrenser utbredelsen. Slik politikk gir nødvendige muligheter til de som lider og har lidd av rusavhengighet. En slik livssituasjon dominerer for trangen til rus.
    Det var interessant å lese at du reagerte så sterkt på at en rusavhengig generaliserte dresskledte mennesker i et intervju i Erlik Oslo. Du forstår: Det blir generaliserende fordommer mellom menneskegrupper som har lang avstand fra hverandre og de hardt utsatte rusavhengige blir ikke akkurat nedrent av fiffen, de med (for noen) det felles kjennetegnet dress. De med sitt opphav fra dressmiljøene, blir oftest støtt ut derfra.
    Fordommene går begge veier, men det er de rusavhengige som plages av dette daglig. For dem går det utover mulighetene for livsutfoldelse, til utstøtelse og det medfører fare for straff og sanksjoner fra alle hold. Deg preget det så mye av kun å lese det i en artikkel at du skrev et innlegg om det i Aftenposten.
    Du spør meg hva jeg mener John Fredriksen skulle sagt til mannen som er tvunget til å leve av tigging.
    Espen Andersen: Han sa at den rusavhengige skulle ta seg sammen så det kunne bli noe av han. Jeg er helt enig i at det var velment og hyggelig at han ga mannen tusen kroner. I handlingen sin var Fredriksen eksemplarisk, men i teorien hans var det annerledes. Teorier er sterkt preget av samfunnets påvirkninger og i denne anledning sterkt farget av myndighetenes utstøtelses- og straffepolitikk med nulltoleranse for rus og retoriske krigserklæringer. Derfor tenker man at det er den rusavhengige som står på gata med alle eiendelene sine i en plastpose i handa, uten kontakt med familie eller rusfrie venner pga et liv som medfører brudd på avgjørende tillitsbånd begge veier. Når man ser et menneske i en dramatisk livssituasjon, med mangel på bolig, mat og muligheter, så sier man ikke at vedkommende skal ta seg sammen, men at samfunnet skal ta seg sammen. Det er politikken som får mennesker ut i et slikt uføre. Derfor skulle John Fredriksen sagt: – Jeg skammer meg på vegne av samfunnet for at du har blitt påført slike konsekvenser av samfunnet fordi du er rusavhengig. – Bli med meg inn – Du skal få spise og sove her på hotellet i natt om du vil. – Jeg vil gjerne prøve ut om de ansatte på Theatercafeen nekter deg inngang, slik folk gjør på de fleste andre næringslivssteder her i området. – Da skal de få høre det! Drømmesitat slutt.
    Espen Andersen skriver:
    «for en junkie har neste fix førsteprioriet, nærmest uansett. Det vil den ha selv om vi legaliserte narkotika. Det er normalt at man eksternaliserer sitt misbruk, eller karakterisererer det, post hoc, som en slags sosial protest. Da slipper man å ta ansvar for å ha begått et feilgrep.»
    Om vi legaliserer narkotika vil det at en «junkie» har neste fix som førsteprioritet, innebære noe helt annet enn at vedkommende må prostituere seg, begå kriminalitet eller tigge. Det er det avgjørende punkt som preger sterkt inn på en del «junkies» ønske om en pille heller enn en sprøyte og det vil være avgjørende i forhold til motivasjon for rusfrihet og samfunnsdeltakelse.
    Jeg leser at Vampus alias; Heidi Nordby Lunde
    kritiserer Erlik Oslo for ikke å skjemme magasinet med annonser. Hun spør hvordan de kan være samfunnskritiske når de lever av støtteordningene fra staten. Lunde: Det er inntektsbringende å selge blader, det kan gå av seg selv. Erlik Oslo trengte penger til oppstart, men forpliktet seg ikke til å tie av den grunn.
    Eirik Newth klager på den redaksjonelle linjen i magasinet. Vel, har du påpekt det for de i erlik Oslo – redaksjonen og tatt diskusjonen, eller vil du bare være bedrevitende her i bloggosfæren? Jeg vil påstå at den fremste grunnen til at folk kjøper bladet, er at de støtter et prosjekt som gir rusavhengige en mulighet til å gå fra en underdanig «tusen takk» til et likeverdig «Bare hyggelig» Derfor er det uheldig om surmagede klager på det redaksjonelle preger andres lyst til å kjøpe magasinet. At magasinet selger og har vært oppe i 70 000 ekemplarer pr. nummer indikerer for meg at dette er et rop fra folkedypet. Et rop om toleranse for rus og et tryggere samfunn for alle.

  7. Til Arild Knutsen:
    Lang kommentar, mye jeg ikke er uenig i. Jeg ser at jeg burde insistert på litt mer plass i det jeg skrev i Aftenposten, eller i alle fall ha skilt bedre på kritikken av =Oslo og kommentarer/kritikk til Arild Knutsens kronikk.
    La meg gripe fatt i et kjernepunkt: Jeg kan ikke gå med på at det er samfunnets skyld, i hvert fall ikke alene, at noen ruser seg – det er for lettkjøpt.
    En narkotiker ligger samfunnet til last, uansett om bruk av narkotika er forbudt eller ikke. Selv med et legalt marked, noe som gjør at en narkotiker kan fungere mer normalt, vil en narkotiker i mindre grad kunne jobbe og forsørge seg – dels fordi en stor del av inntekten vil gå til narkotika, dels fordi misbruk av narkotika gjør narkotikabruken til sentrum i tilværelsen.
    Skal man ligge samfunnet til last, bør man ha en god grunn for det – for eksempel at man er syk. Man kan ikke velge å ligge samfunnet til last fordi man vil det – da får du logikken til endel husokkupanter, som ikke vil betale husleie eller kjøpe seg husvære, selv om de kan, fordi det ville tvinge dem inn i en for regulert livsstil og de mener at «alle har en rett til et sted å bo» og at fellesskapet værsågod skal skaffe dem det.
    Altså: Enten er narkotikabruken selvvalgt, og da er man (i hvert fall i utgangspunktet) ikke berettiget til hverken hjelp eller medfølelse. Ellers så er narkotikaavhengighet en sykdom, ikke selvvalgt, og man er berettiget til all den hjelp samfunnet kan gi (og den er for dårlig, men det er ikke det vi diskuterer).
    Dette er selvfølgelig å sette det hele på spissen – narkotikaavhengighet er noe man kan velge gradvis, på et tidspunkt man er for ung, uerfaren eller ellers påvirkbar til egentlig å kunne ta en beslutning. Et valg som ikke egentlig er noe valg. Men jeg tror ikke på rusmisbruk som sosialt forutbestemt: Selv om en miserabelt oppvekst/levemiljø kan gjøre veien inn i rusmisbruk lettere, ligger det ingen automatikk i det – jeg har sett folk fra «dårlige» miljø gjøre det utmerket, og folk fra «bra» miljø som kom skjevt ut (Jens Stoltenbergs søster kan vel neppe sies å ha kommet fra et ressurssvakt hjem, for å ta et kjent eksempel). Det er altså en komponent av at man velger selv. (Noen mener også at det er en genetisk komponent i at noen har en arvelig betinget hang til avhengighet av stimulanser, uten at det betyr verken det ene eller andre i denne sammenheng.)
    Men man kan ikke både kreve samfunnets hjelp og samtidig fremstille sin avhengighet – som påfører felleskapet kostnader – som en «livsstil». Beklager, men der har i alle fall jeg en solid kognitiv dissonans. Jeg kan ha medfølelse med en narkoman, men ikke hvis hans eller hennes valg holdes frem som et eksempel til etterfølgelse. Og det er en fin linje mellom å portrettere hvilke menneskelige verdier de narkomane har, og å fremstille dem på en måte som gjør dem til eksempler til etterfølgelse. Jeg synes både du og =Oslo tipper litt for langt over mot den kule narkotikeren.
    Det er vel der jeg ligger når det gjelder legalisering også: Jeg tror et legalt marked ville føre til mer narkotikabruk, fordi legalitet innebærer akseptans for bruk og dermed lettere rekruttering. Det er nemlig en hel del mennesker som ikke bruker narkotika – eller tar det første skuddet/pillen/hvadetnåmåttevære fordi det er ulovlig. Man ville få mer narkotikabruk, men færre konsekvenser for bruken, fordi kostnadene ville gå ned (rimeligere priser, renere produkt med mindre smitte o.l. Og sikkert mindre kriminalitet fordi profitten ville bli mindre.) Men, som jeg har sagt overfor – jeg tror totalsummen av konsekvensene heller i retning av fortsatt forbud, så derfor ikke legalisering. Under tvil, som sagt.
    (Sånn i parentes: Gitt legalisering, hvordan hindre folk i å begynne? Vi ser jo ut til å klare det med røyking, gjennom sosial stigmatisering. Skal vi legalisere og så starte stigmatiseringskampanjer av narkomane?)
    Hva gjelder avstanden mellom dresskledde og uteliggere, så har du helt rett – den er for stor. Men gitt at behovet, som med helsevesenet, er uendelig – hvor går grensen for hvor mye man skal hjelpe? For å si det litt flåsete, hva er korrekt sosial protokoll i møtet med en uteligger? Her tror jeg faktisk =Oslo hjelper, fordi bladet innfører en sosial protokoll (et script, for å bruke sjargongen) som både kjøper og selger kan kjenne igjen og gjennomføre uten for store vanskeligheter for noen.
    Erlik Oslos innhold
    Hva gjelder din kritikk av Eiriks kommentar, så får han svare for seg, men la meg påpeke: På Erlik Oslos websider står det under headingen «Innhold» : «Målet er at byens innbyggere vil kjøpe magasinet fordi de finner det interessant, og ikke kun for å gjøre en god gjerning mot selgerne som et alternativ til en tier i et pappkruset. Byens søppelkasser skal ikke fylles opp av =magasin – det skal ligge på stuebordet i folks hjem. Det er derfor meget viktig at magasinet kommuniserer kvalitet, fremstår som tidsriktig og innbydende både innholdsmessig og visuelt.»
    Dette er kjempebra og svært ambisiøst, men skal man oppnå dette, må leserne faktisk få lov til å kommentere i hvilken grad magasinet oppfyller dette kriteriet. Eirik sammenligner med The Big Issue, som han kjøper, og synes det er for dårlig. Man kan ikke samtidig hevde at man lager et kvalitetsblad og så pålegge kritikere taushetsplikt i den gode saks tjeneste. Beklager igjen, men man kan ikke få i pose og sekk.
    Ikke der heller.

  8. Arild Knutsen: «har du påpekt det for de i erlik Oslo – redaksjonen og tatt diskusjonen, eller vil du bare være bedrevitende her i bloggosfæren.»
    For å ta det siste først: når jeg som kunde gir uttrykk for at jeg er misfornøyd med =Oslo, er jeg så langt unna bedrevitenskap som tenkes kan. Det er en ytring om min personlige preferanse i dette spørsmålet, som _bare_ jeg kan ha sikker viten om.
    Ellers er jeg normalt ikke den som lar være å klage når jeg er misfornøyd, og listen over tidsskrifter og redaksjoner jeg har sagt fra til er blitt lang i årenes løp (inkluderer NRKs barneavdeling, Nei til EUs medlemsblad, Aftenposten og Ny Tid). Min erfaring er helt entydig i så måte: intet skjer. Med god grunn, forsåvidt – jeg har jobbet på den andre siden og vet hvor få henvendelser av dette slaget en redaksjon får.
    Kan hende er redaksjonen i =Oslo annerledes, men med tanke på suksessen man har oppnådd med dagens konsept tillater jeg meg å tvile. Det blir dermed et prioriteringsspørsmål: istedenfor å gi meg inn på en debatt som jeg tror er helt fruktesløs, velger jeg å stemme med lommeboken og si fra om det i et medium som er bredt nok til at også Arild Knutsen finner det bryet verdt å ta til motmæle i det.

  9. Bedreviter i bloggosfæren eller avisen er samme greia for meg. Jeg liker det begge steder.
    Arild Knutsen
    Jeg vil påstå at den fremste grunnen til at folk kjøper bladet, er at de støtter et prosjekt som gir rusavhengige en mulighet til å gå fra en underdanig «tusen takk» til et likeverdig «Bare hyggelig» Derfor er det uheldig om surmagede klager på det redaksjonelle preger andres lyst til å kjøpe magasinet.
    Å gjøre Erlik Oslo til en mer komplisert form for tigging virker temmelig nedlatende, både ovenfor prosjektet (som gir uttrykk for en annen holdning på websidene sine) og de som kjøper.

  10. Takk for en interessant debatt.
    Jeg skal gå rett på sak:
    For det første. Espen: Vi forsøker ikke å beskriver rusavhengige som «kule narkotikere». Vårt mål er å beskrive mennesker i denne gruppen som like sammensatte som alle andre. Eller i media-norge blir de automatisk plassert i et par enkle båser. Den fortapte, den angrende synderen ol. Å ta dem ut av disse rollene er ikke å forherlige deres liv. Vi har aldri presentert rusavhengige som forbilder. Men for å få et nyansert syn på mennesker i den mest stigmatiserte gruppen i landet må vi vise at de er mer enn bare narkomane. De har sine egne håp og drømmer, på lik linje med alle andre. Hvordan skulle vi gjort dette anderledes?
    Det var med samme utgangspunkt vi laget julenummeret av magasinet, som viste rusavhengige tatt ut av de vanlige skremselsbildene. Det er disse ansiktene, som ligger bak rushistoriene, vi forsøker å fortelle om. Å fortelle dette trengs ikke å gjøre med bokstaver. Det er et nokså konservativt syn på formidling å mene at tekst det eneste riktige. Men det får være en smaks sak.
    Erik og VamPus forventer seg å få et magasin som ligner på Englands The Big Issue. Vi er ikke The Big Issue. Og det vil vi ikke være heller. De er en ukentlig gateavis. Vi derimot er et boktrykt magasin.
    Ettersom vi er et blad uavhengig av reklame kan vi tørre å gjennomføre slike eksperimenter som bildenummeret som kom til jul. Vi kan tørre å eksperimentere rundt hvordan et magasin kan være. Noen ganger vil vi la det visuelle få mye plass, andre ganger, slik som i neste nummer, vil teksten sitte i høysetet. Dette er variasjon ingen andre magasiner i Norge har muligheten til å prøve ut.
    =Oslo er et nytt magasin, laget av unge mennesker. Dette kan sikkert gjøre at magasinet har potensial for forbedring, derfor er vi alltid (i motsetning til det Erik later til å tro) interessert i å høre kritikk. Men det at vi er såpass unge betyr også at vi tør å tenke utenfor den normale avis/magasin nisjen.
    Vennlig hilsen Askild Matre Aasarød, journalist i =Oslo

  11. Espen Andersen. Jeg skulle likt å vite mer om hva du var enig med meg i, angående min forrige kommentar.
    Ingen har påstått at det er samfunnets skyld, ene og alene, at noen ruser seg. Det blir for enkelt. Derimot er det legitimt å påstå at samfunnet legger dårlig til rette for fornuftig forebygging, vi er dårlige på både rusbehandling og oppfølgning av tidligere rusavhengige. Dessuten er politikken knyttet til pågående rusbruk/avhengighet fullstendig feilslått. Norge ble levnet liten ære angående forebygging av rusmisbruk i den forrige årsrapporten fra EUs narkotikabyrå.
    Jeg synes du begir deg inn på en diskusjon langt utover narkotikapolitikken ved å ta opp emnet toleranse for at noen er samfunnet til last. Her kan meningene og emnene være vidt forskjellige og du beveger deg elegant inn på ditt halvstuderte røveri og din utstuderte arroganse. Det vi derimot kan diskutere, er hvordan vi legger til rette for at enkeltindivider i minst mulig grad skal laste samfunnet og hvordan vi legger til rette for at storsamfunnet i minst mulig grad belaster enkeltmennesket i slik grad at muligheten for tilpasning og livsutfoldelse begrenses.
    Rusavhengighet kan ramme mennesker fra alle samfunnslag, men noen samfunnsområder er mer belastede enn andre. Å fordele skyld er mindre fruktbart enn å fordele oppgaver knyttet til dette samfunnsfenomenet. Å tilby en åpen hånd fremfor å sende uniformerte knyttnever, er etter mitt syn en avgjørende forskjell i den sammenheng.
    Jeg vil gjerne gi deg et eksempel. Jeg vil skrive om en fiktiv person som jeg baserer på mange reelle mennesker som jeg har kjent og visst om i min tid som rusavhengig og også i tiden etter. Fortellingen baseres også på det faktum at hver sjette jente i Norge skader seg selv ved å kutte seg opp, hoppe fra høyder eller ved å ta overdoser med medisiner fra foreldrenes skap. Bortimot hver femte blir seksuelt misbrukt og hundretusener lider av foreldrenes alkoholbruk. Kanskje så mange som 95 % av de som til slutt blir avhengige av sterke vanedannende narkotiske stoffer, har en grusom oppvekst i bagasjen.
    Min fiktive person er den unge jenta som misbrukes seksuelt av far, onkel, nabo eller en annen myndighetsperson. Hun sliter med skyld – og skamfølelse og har problemer med å bli forstått i dagliglivet da hennes reaksjonsmønster differensierer fra de andres. En dag kommer hun i kontakt med en som viser en genuin interesse og ikke-fordømmende forståelse. Hun kommer til et miljø litt på siden av det vanlige og der kan man lettere snakke om slikt. Hun introduseres for rusmidler. Dette viser seg å gi henne et særlig velkomment friminutt fra det helvetet hun lever i. Derfor blir rusbruken raskt en vane som blir vond å vende. Reaksjonene fra samfunnet rundt er nulltoleranse. Etterhvert som avhengigheten tiltar og lokalmiljøet innser hva hun gjør, så blir hun utstøtt. Det hun hadde av bekjente utenfor rusmiljøet tar avstand til henne og hun nektes opphold på kjøpesentrene. Politiet ransaker henne stadig på offentlige plasser og overrasker henne med tilsynelatende stormangrep på gata, for å se om hun reagerer på en måte som indikerer at hun kan ha ”narkotika” på seg. Rusmiljøet må stadig gjemme seg lengre vekk fra offentligheten og der frekventerer de med sterkt vanedannende rusmidler, kriminalitets- og prostitusjonserfaring. Det ender med at hun for å overleve den vanskelige situasjonen, må utsette seg for de samme kroppslige fornedrelser som var utgangspunkt for den uheldige utviklingen. Så står hun der da, som så mange gjør, med betennelse i underlivet, posttraumatiske lidelser, uten kontakt med familie, uten eiendeler og uten et sted å bo. Overlatt til ulvene. Hva er da primæraktiviteten fra myndighetene? Oppsøke henne? Tilby tjenester? Nei, jaging, trakassering, bøtelegging, fengsling og trusler.
    Det er mange grunner til at folk får rusproblemer. Lovforbudet er et rustiltak som trekker alle under en kam. Jeg kan jo skrive om en person med god bakgrunn også, en som gir blanke i det meste, er slem mot de fleste og som ruser seg hemningsløst og pusher dop til mindreårige. Bevares, vedkommende finnes, men vi kan ikke behandle alle rusavhengige som selvforskyldte narkotikaforbrytere.
    Det finnes de som ikke prøver ulovlige rusmidler fordi det er ulovlig, men det finnes også svært mange som ikke får hjelp mot rusproblemer fordi de frykter å møtes med straff og sanksjoner.
    Jeg er enig i at =Oslo skal være et godt magasin. Jeg vedgår at det er legitimt å stille spørsmål ved kvaliteten. Jeg reagerte urimelig på kritikken fordi jeg frykter salgets utvikling og hvordan det kan ramme selgerne. Som både du, Tor Andre og Eirik Newth indikerer, så er det viktig at =Oslo er et produkt som selgerne er stolte av. Jeg anbefaler i samme anledning artikkelen til Knut Olav Åmås. Tiggernes nye hierarki
    Likevel vil jeg påpeke at din sans for halvstudert røveri og utstuderte arroganse igjen blir i det drøyeste laget da du kommenterer at Erliks reaksjoner på at du kaller dem et menighetsblad, er typisk reaksjon for menighetsblader som får nokså velvillig kritikk…
    Jeg så for øvrig Eirik Newth på Frokost-TV her om dagen og vil benytte anledningen til å gratulere med en flott opptreden der han sa mye interessant om blogging.
    Det er spennende å konstatere at en debatt som startet med kronikk og replikk i Aftenposten, kan fortsette i bloggosfæren.
    Lykke til videre med bloggsidene deres. Skriv deres hjertens mening! Jeg kommer til å kikke innom dere iblant.
    Vennlig hilsen Arild Knutsen

Det er stengt for kommentarer.