Parodiparodiparodi

MadonnagåtenI utgangspunktet trodde jeg ikke det var mulig å parodiere Da Vinci-koden – boken er så elendig at den er en parodi på seg selv allerede. Men Nærum & co klarer det. Madonnagåten er en parodi på en parodi på noe som burde være en parodi.

Tonen slås an allerede i det første kapittelet, hvor Orkla- konsernets klønete og selvplagende polske leiemorder Karel holder museumsdirektør Sondre Nugren i sjakk med pistol:

"La vær da," sa østeuropeeren. "Men fortell meg hvor de er. […] Gjenstandene jeg leter etter. Tingene som for enhver pris ikke må komme for en dag.
Nugren nikket megetsigende. "Å, de ja."
"Det er ikke lett å forklare når man er nødt til å snakke i så generelle vendinger," unnskyldte den rødhårede mannen seg.
"Nei," sa Nugren. "Men så blir det mye mer spennende på den måten."

Boken fortsetter i samme stil, og introduserer politidirektør Evelyn Drepenkvist, historiker og hovedperson Bror Anton Lamsen, en kvinnelig hovedperson med navn Renate T. Rognkvist, og hovedskurken Remo Haugen. Og så videre. Flittig bruk av kursiv og vannvittige logiske kort- og lange slutninger, samt den sedvanlige tre-kapitlers ventetiden fra en ledetråd oppdages til noen gidder fortelle leseren hva den er gjør at ingen kan lese denne boken og deretter få noe som helst ut av Da Vinci-koden. Men jeg tror ikke de to leserkretsene er særlig overlappende…

Her er en smakebit til:

Kriminalpolitisjef Rogersen sto utenfor bygården til Grallnes, og kikket opp mot den eneste leiligheten som hadde lys i vinduene. […] Den dresskledde mannen på gesimsen var forsvunnet nå. Rogersen syntes det var pussig at noen drev og klatret på gesimsen midt på natten, men han regnet med at det var den gode, gamle historien om en mann som kommer hjem før tiden og hustruen som må ekspedere elskeren ut gjennom vinduet. Bare ikke naken denne gangen. […]
"Rogersen!" En betjent kom løpende bort til ham. "Vi har funnet noe mistenkelig." Han pekte på en Ford Taunus som sto parkert litt lenger nedi gaten. "Det er ingen her i strøket som frivillig ville kjørt rundt i en sånn bil, den må tilhøre en inntrenger.
Rogersen lurte på hvem det kunne være, men så kom han på mannen i dress. Den utskremte elskeren. Han hadde hørt at vestkantfruer tente på østkantgutter.

Anbefales. I små doser av gangen, som med Monty Pyton.

Clayton Christensen til Oslo

Clayton ChristensenVerdens mest kjente forsker innen teknologistrategi, Clayton Christensen, kommer til Oslo som hovedtaler ved Oslo Business Summit den 24. januar. Dette er noe jeg har gledet meg til lenge, og jeg var uhyre kjapt frempå og meldte meg til konferansierjobben så snart jeg hørte at Clay kom til Norge. Ikke bare står Clay bak teorien om "disruptive innovations", som The Economist kalte "den ene gode management-ideen som kom ut av 90-tallet", men han er også en fabelaktig foredragsholder (som du kan høre her) med en lavmælt og utrolig engasjerende stil, slik at man kan lære både av innhold og fremføring. (Clay har vært i Norge før, en gang på min invitasjon, her er det jeg skrev dengang.)

I disse Tandberg-tider bør enhver administrerende direktør ikke bare ha hørt om, men også vite hva han eller hun skal gjøre for å motstå en "disruptive innovation." Siden han oppdaget hvordan "disruptive innovations" virker, har Clay brukt sin tid på å forstå hvordan firmaer skal forsvare seg mot dem, men også hvordan man skal posisjonere innovasjoner slik at de blir "disruptive" – det vil si slik at de kan ta et marked uten at de eksisterende aktørene klarer å forhindre det.

Jon LervikDe andre foredragsholderne på Oslo Business Summit er heller ikke til å kimse av: Jon Lervik fra FAST, som får sjansen til å snakke om det virkelig interessante med sitt firma. Det er ikke hvem som eier aksjene eller hvilken eks- eller nåværende investor som krangler med hvem, men tvert imot hva FAST gjør, hvilken teknologi de har, og hvordan de har tenkt å gjøre den "disruptive". George Stalk, som virkelig er en person med evnne til å overleve det meste, vil på bakgrunn av sin bok Hardball snakke om hva som skal til for å kunne konkurrere "på ordentlig", et perspektiv det i følge Trygve Hegnar er behov for i norsk næringsliv.

Vi sees, muligens…. 

Den farlige ideen

Edge logoEdge.org er en interessant webside – et møtested for folk i krysningspunktet vitenskap og filosofi – som hvert år spør en rekke kjente personer et enkelt, men viktig spørsmål. Årets spørsmål er "What is your dangerous idea?", og ble foreslått av Steven Pinker, som selv skriver om at identifiserbare grupper av mennesker kan ha forskjellige statisistiske distribusjoner av evner og innstilling, og at vi har vanskeligheter med å forholde oss til dette.

Andre gode innlegg kommer fra

  • Tor Nørretranders, som skriver om farer ved sosial ulikhet og det faktum at vi liker det. Dette er en tanke jeg først kom over i Robert Frank’s alt for lite leste Choosing the Right Pond. (Notat her hjemme: Knut Olav Åmås viser til noe av det samme med sin kommentar i Aftenposten idag, og man kan alltid grave opp Paul Fussel’s ubetalelige bok Class hvis man trenger litt moro.)
  • Paul Bloom om at vi ikke har sjel – noe man vet stemmer men ikke helt kan ta inn over seg. En sjel er et kompleksitetskonstruksjon, ikke en enkeltenhet. Minner meg om den selvmordsassisterende legen Kevorkian: I rettsaken mot ham ville motpartens advokater finne ut om han mente han hjalp folk over til en bedre verden, så han ble spurt om hva som skjedde med deg etter at du dør. Hans svar: "Du råtner."
  • Carolyn Porco tar opp den samme tråden og snakker om hvordan vitenskapen over tid kommer til å ta religionens plass, dvs. som en måte å fylle et liv med mening. Men vitenskapen mangler endel mekanismer religion har, som evne til helhetlig fremstilling, self-refleksjon og ikke minst ritualer…
  • J. Craig Venter mener ny kunnskap om genetikk kan skape sosiale konflikter, i et ekko av Steven Pinker (hvis bok The Blank Slate burde ligge på nattbordet til minst halvparten av regjeringsmedlemmene)
  • Terrence Sejnowski lurer på når Internett vil bli selvbevisst og begynne å oppføre seg som en helhetlig mekanisme.
  • Dan Dennett lurer på hvordan vi skal forholde oss til kunnskapseksplosjonen – når det ikke er nok hoder til all kunnskapen som genereres.

Personlig tror jeg den farligste ideen ligger i sosial stratifiersing som et resultat av meritokrati – hvor skal en sosial underklasse hente sine ledere hvis alle lederemner øyeblikkelig rekrutteres ut av den via utdanning og meritokratisk avlønning? Man kan ikke akkurat gå tilbake til å undertrykke arbeidere slik at de får noe å kjempe for heller. Siden smarte foreldre får smarte barn, kan man over tid få en genetisk og sosialt virkelig underlegen "underklasse" – og det er en farlig tanke for alle, siden tidligere ideer om denslags mildt sagt ikke har hatt noen god innflytelse på verdenssamfunnet. Det spørsmålet må besvares, men ikke med fornektelse. Fornektelse vil føre til fremvekst av en populisme (på begge sider) som rett og slett kan være farlig.

…hmmm. Mye å tenke på på en vanlig onsdag morgen. Tid for å skrive noe annet enn blogg…

PS: Fjorårets spørsmål: "Hva tror du er sant men kan ikke bevise det?" er minst like interessant.

PSPS: Glemte en av de mest interessante, inntil Marginal Revolution minnet meg på den: Steve Strogatz‘ observasjon at matematiske bevis nå begynner å bli så kompliserte (de blir løst enten ved "brute force" simulering eller ved så lange bevis at det er vanskelig å kvalitetssikre dem). Resultatet er at det blir vanskeligere og vanskeligere å vite om vi virkelig vet noe….

Ryktebørsen: MS kjøper Yahoo?

Det går rykter om at Microsoft har tenkt å kjøpe Yahoo!, nok til at Yahoo!s aksjer har økt 4.4%.

Jeg tviler på om dette stemmer (og det gjør Scoble også). Kan ikke helt forstå hvorfor MS skal ta på seg den distraksjonen det er å ta over et så stort firma – når man selv har MSN. Det er rett og slett ikke nødvendig å eie hverandre for å ha et samarbeid om annonsebetaling.

Pepys’ blogg

Et interessant bloggprosjekt er Pepys’ Diary – en gjenskapning av dagboken til den gamle libertineren, byråkraten og bokelskeren. Pepys var administrativt ansvarlig for den engelske marinen – mange historikere mente han skapte den engelske marinen som kom til å spille en stor rolle i oppbyggingen av det engelske imperiet – og litt av en politiker. Idag er han kjent for sin svært menneskelige og frisinte dagbok, skrevet i en kode han trodde aldri ville bli knekket.

Mindre kjent er kanskje (og det er mulig at jeg tar feil her, har ikke funnet dette tross mye googling) at Pepys var mannen bak uttrykket "en rød tråd": Han løste problemet med tyveri av tauverk fra marinen ved å få gjennom en bestemmelse om at alt tau som tilhørte marinen skulle ha en rød tråd innslått – og forbød sivilister å eie tauverk med en rød tråd i.

Dagbøkene er spennende og morsomme – han er meget bekymret for sin økonomi, smisker for de med makt, krangler med sin kone, og er utro når han kan, selv om han angrer fælt etterpå. Men er også en dyktig administrator, opplever brannnen i London, er opptatt av kunst og kan ikke så lite om storpolitikk. En spennende og meget menneskelig skikkelse, dengang og idag.