Et spørsmål om pris

Når jeg tenker på VG og Dagbladet, og deres ryggesløshet når det gjelder overskrifter eller annonser, kom jeg til å huske på denne historien. Som med alle slike anekdoter, er det tvilsomt hvem som opprinnelig fortalte den – jeg har sett både Mark Twain og Winston Churchill som opphavsmenn, men de er gjerne kandidater til de fleste anekdoter. La oss si det var Churchill:

Churchill satt i en middag ved siden av en meget fornem og vakker dame, og spurte henne om hun ville gå til sengs med ham for et hundre tusen pund?
    "Ja," sa damen.
    "Hva med 10 pund?" sa Churchill.
    "Hva tar De meg for?" sa damen, meget indignert.
    "Det har vi allerede avklart," sa Churchill. "Nå diskuterer vi bare pris."

For Dagbladets vedkommende er prisen altså ca. 25m pr. helside. For VG vet jeg ikke.

Jaja. Selv hadde jeg nok vært billigere…. 

Offentlig avretting

Bernt OlufsenJeg leser ikke VG – her representert ved redaktør Bernt Olufsen – det er en søpleavis fra ende til annen, uten noen positive kvaliteter. Nå har de sunket til et nytt lavmål, ved å omtale kreftforskeren som hadde jukset med data med navn og bilde på forsiden. Dagbladet nøyer seg med navn på forsiden og bilde inne i avisen, som om det gjør noen forskjell. Og inntil nylig mente jeg den avisen hadde enkelte positive sider, men de må være ganske store for å motveie denslags.

Gudene skal vite at jeg misliker akademisk juks – men det er faktisk noe som heter uskyldig inntil det motsatte er bevist. Saken fortjener stor oppmerksomhet, men å sette navn på ikke bare hovedpersonen, men også enkelte av hans familiemedlemmer, kan ikke føre til noe godt. Bortsett fra å øke VG og Dagbladets salgstall. Har man ikke lært noenting av Tore Tønne-saken og lignende?

På siden etter sin reportasje søker Dagbladet etter en "merkevaredirektør". De trenger en etiker.
 Og VG trenger mørke solbriller for å slippe å se seg selv i speilet om morgenen.

En annen versjon av Ibsen

Hvis man roter litt rundt med Google Earth, finner man mye rart – her er en liten detalj fra Oslo som jeg syntes var morsomt. Se først på dette bildet:

Ibsen scan 1 

Det var da en pussig mengde gater midt i byen? La oss gå litt nærmere:

Ibsen scan 2 

Etterhvert som man zoomer lenger inn, forsvinner gatene, men så ser vi også hvor det er…

Ibsen scan 3 

….nemlig Ibsen-kvartalet (også kjent som Hotel Cæsar) og Oslo Tinghus. Og gatene under er Ibsen-garasjen, som altså strekker seg under flere kvartaler og langt bortover mot departementene.

Jeg lurer litt på hvordan DigitalGlobe har fått for seg at dette er veier – det gir i alle fall et inntrykk av at satelitten kan se gjennom jorden, ikke bare atmosfæren…. 

Og – nei – man kan ikke se Stortingsgarasjen på samme måten – men her er Aker Brygge:

Aker Brygge parkering 

Forøvrig er bildene tatt sommeren 2002 – det var nemlig da (ironisk nok) at utstillingen Earth from the air sto på Rådhusplassen:

Jorden fra luften 

Så her kan vi altså se folk, ovenfra, som ser bilder tatt ovenfra. Og vi kan se under jorden….

Hvorfor lære matematikk

Business Week math coverJeg sitter og spekulerer litt over hvordan man skal motivere tenåringer til å velge matematikk og realfag i videregående skole – og finner dette hovedoppslaget i Business Week, som burde være grunn god nok i seg selv. Glimrende. Steve Baker skriver forresten her om hvor vanskelig det var å la være å blogge om oppslaget, noe jeg kjenner meg igjen i.

Matematikk og realfag er fremtiden. Og nå skal jeg skrive noe om det.

(Takk til Jeff Jarvis.) 

Typisk Norsk IV: Bullshit Bingo

Dette får blir siste pirk før jeg gir meg – men i Typisk Norsk står det på side 294 om det kjente spillet "Bullshit Bingo" – man lager bingoark med klisjeer og buzzwords, deler det ut til publikum før en kjedelig foredragsholder skal på, krysser av ettersom moteordene kommer, og spretter opp og roper "Bingo!" når man har fem på rad.

I boken står det at dette spillet ble spilt første gang i 1996, under et foredrag holdt av daværende visepresident Al Gore. Men jeg tror spillet er mye eldre enn det – jeg vet at det har blitt spilt en avart av denne bingoen, kalt "Turkey Bingo", på Harvard Business School i årevis – i hvert fall siden begynnelsen av 80-tallet.

Turkey Bingo er anderledes, og litt mer subtilt. Det spilles under pågående case-undervisning, og i stedet for buzzwords, har man tilfeldig utvalgte navn på klassens studenter på 4×4 bingoark. Etterhvert som studentene gir sitt bidrag til diskusjonen, kan man krysse av, inntil man har fire på rad. Siden foreleseren setter karakterer ut fra hva studentene sier i klasserommet, er det ikke særlig lurt for en student å sprette opp og rope "Bingo!" – det kan lett gå ut over karakteren. Men man må samtidig få fortalt sine medstudenter at man har bingo….

Løsningen er at man rekker opp hånden og kommer med et innlegg til diskusjonen – og i dette innlegget fletter man "phrase of the day" – en på forhånd avtalt setning. Denne setningen er alltid nokså tåpelig og vanskelig å bruke naturlig – noen eksempler er "Som Napoleon sa ved Waterloo, …" eller "Da jeg leste case’t for fjerde gang i går kveld, la jeg merke til at…".

Forelesere hater Turkey Bingo, og kan bli ganske gretne hvis de oppdager at det foregår. En foreleser jeg hørte om, turnerte det elegant – han sto rett foran en student som hadde et bingoark foran seg, og mens en annen student snakket, lente foreleseren seg frem og krysset av på bingoarket, uten å kommentere saken nærmere. Meget virkningsfullt.

Typisk Norsk III: Curlz

Nok en liten feil i Typisk Norsk, denne gangen typografisk (og egentlig en nokså vanlig feil): På side 241, som omhandler typografi, står det "I tillegg har vi en rekke dekorasjonsskrifter med varierende utforming, som Edwardian Script, Curlz og Caflisch."

De tre skrifttypene er ment satt å vises frem slik de er – ordet "Caflisch" er satt med Caflisch, for eksempel. Men "Curlz" er satt med en skrifttype som minner om Courier – antakelig fordi enten datamaskinen til grafikeren eller skriveren på trykkeriet ikke hadde innstallert den fonten.

Alle som har laget fancy dokumenter og funnet at de ser helt annerledes ut fra skriveren, kjenner dette problemet. Men det er jo litt morsomt når det kommer i et tekststykke som handler om, nettopp, typografi….