Digitalt Personvern etablert

Digitalt PersonvernOg dermed er katten ute av sekken – foreningen Digitalt Personvern er etablert. Målsetningen er å få belyst lovligheten – eller, mer presist, konstitusjonaliteten – av Datalagringsdirektivet. Eller, enda mer presist – å få samlet inn nok penger til at vi kan føre en rettssak mot Datalagringsdirektivet. Mer detaljerte opplysninger kommer her etterhvert som spørsmål triller inn.

Foreningen har Georg Apenes som styreformann, Christian Torris Olsen som generalsekretær (og den man kontakter), og Jon Wessel-Aas som juridisk konsulent. Og selv er jeg meget smigret over å fått plass i styret.

Og dermed er kronerullingen i gang! Gi her – hvis du er motstander av DLD, vel, «put your money where your mouth is…»

Oppdatering: Bra reportasje i PCWorld.Bra intervju med Georg. Og meget interessant artikkel (fra april i år) om hva som har skjedd, politisk, i Tyskland.

Oppdatering II:  Etter en dag har vi allerede passert 100.000!

Norsk Omsorg Forbund…

…ringte heromdagen og ba om penger til å sende kreftsyke barn på rekreasjonstur. Jeg ba om å få noe skriftlig, og et ark og en faktura kom – med bønn om at man betalte raskt. En rask sjekk på nettet viser at de er et kynisk svindelfirma som ikke leverer regnskaper og ikke arrangerer så mange turer som de sier at de gjør.

Så det blir ikke noe penger på dem. Men det var fortærende å søke gjennom tidligere betalinger og finne at de fikk noen penger av oss for etpar år siden.

Det må da være mulig å stoppe slikt? Har det ingen konsekvenser at man ikke leverer regnskaper og utgir seg for å være andre. Den personen jeg snakket med fortalte meg at hun jobbet frivillig – "men det går litt bort i porto og telefon" – slik Kapital rapporterer. Mens de i virkeligheten bruker et calling-firma. Ren løgn, med andre ord.

Elegante utblåsninger

Blant mine tåkete barndomsminner er at jeg engang fikk anmerkning på en norskstil fordi jeg hadde kommet i skade for å si at en demning kunne være flott å se på. Læreren, med rød fjellanorakk og dengang moteriktige meninger, mente at dette kunne umulig stemme. Men jeg hadde sett bilder av Hooverdammen og syntes den var storveies. Og allerede i 6. klasse oppfattet jeg dette som urettferdig – man bør ikke få karakterer ut fra sine meninger på en norsk stil.
Blant annet derfor var det morsomt å lese Mette Hjelmarks kronikk i Dagbladet (via Kjetil Johansen). Meningsovervåkning er i hvertfall noe som ikke mange kjenner igjen før det kommer på trykk – for ikke å snakke om åndssnobberi, som at Forfatterforeningen nekter kioskforfattere adgang og VG-lista helst ikke vil ha frem at DDE og annen bygdemusikk faktisk selger mest. Men har man først satt navn på uvesenet, kan man begynne å bekjempe det.
Mens vi er igang, les Per Hagmans fantastiske eksekusjonavretting av det offisielle svenske selvbilde i Expressen (Via Erik Stattin). Jeg skulle virkelig ønske meg en slik artikkel om Norge også, gjerne skrevet som en av mine virkelige favorittbøker, Paul Fussells Class, et satirisk portrett av amerikanske klasseskiller så velskrevet at folk trodde den var ment på alvor, og japanske turister ankom California med boken som sosiolologisk reiseguide.

Jetfly rett hjem

Interessant innlegg fra Bob Cringely om taxi-fly og hva som skal til av underliggende problemløsningsevne – i dette tilfelle dynamisk rekalkulering av pris og destinasjon for mange små flyreiser innenfor en meget kort tidsfrist – for å skape lønnsomhet i noe som i utgangspunktet ser ut som flytaxi. Et godt eksempel på effekten av billig regnekraft – dette hadde rett og slett ikke vært mulig bare for noen få år siden.

Kjerra foran hesten

En ufrivillig festlig kronikk i Aftenposten med tittelen Frimerket for fall. Kronikkforfatter Skagestad klager sin nød over at verden har endret seg («posten i krise»), at frimerker nå kommer i mange farger og fasonger, og at den kommende oppløsning av statsmonopolet for brevpostforsendelser kommer til å bety drepen for frimerkesamling som hobby.
Akkja, det er slitsomt med denne utviklingen, og litt av en utfordring å henge med i svingene som frimerkesamler. Først er det et problem at posten lager så mange frimerker at det er vanskelig å følge med. Gjennomsnittlig 23 i året, dvs. to i måneden – noe jeg jo synes en samler med respekt for seg selv burde klare å holde oversikten over. Så blir det et problem at frimerker forsvinner som offisielt dokument – eller, som kronikkforfatteren sier, «når folk frankerer sin brevpost med feriebilder fra hytta eller foto av bikkja til naboen, blir det vanskelig å opprettholde fiksjonen om Fedrelandets eller statens visittkort».
Nå var det jo slik at frimerker oppsto fordi man måtte ha en enkel måte å markere at porto var betalt. Samlerne kom etterpå. Og uansett fremtidig utvikling, finnes det jo millioner av gamle frimerker man kan samle på, til stadig stigende priser.
Hva gjelder å skaffe seg noe nytt å samle på, så er det jo muligheter i Pokemon-kort…..

En kilde til kritikk

Via Erik Newth fant og leste jeg Ottar Grepstads artikkel om «Historien om Norge» i Samtiden. Glimrende skrevet og svært interessant – hovedargumentet er at «historien» er en «varslet suksess» med stort tidspress, men at hovedårsaken til alle problemene ligger i at Gyldendal har tuklet med sin litterære spisskompetanse og dermed ikke gjør skikkelig forlagsarbeid.
Mange interessante detaljer, som at det er 930 kilder i bokverket, ikke 1300 som alltid blir oppgitt, og at det er utrolig mange kildefeil, tildels grove (dvs. kildehenvisninger så slurvete at fagfolk ikke kan finne tilbake til dem). Sammenligninger trekkes til Grimberg og til «Historien om Sverige», og det er ikke fritt for at man får assossiasjoner til «Wonderboy» her….
Denne artikkelen er et eksempel på at vi trenger debattmagasiner i Norge, hvor man faktisk kan skrive lange artikler. Jeg har ikke lest Samtiden før, men det er kanskje på tide. For ikke å snakke om at denne artikkelen burde gis til skoleelever og studenter – slik skal man undersøke kildebruk, og slik skal man føre en argumentasjon.
At den får plass under nynorskpensum får man se på som en bonus.

Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet….

Våknet idag til den ikke uventede beskjeden at Kristelig Folkeparti har skiftet side når det gjelder fritt skolevalg for videregående utdanning i Oslo, og vil innføre lokaliseringstillegg for å unngå «taperskoler» og for at «elever som ønsker å gå på skole i sitt nærmiljø få større sjanse til det for eksempel i sentrumsområder og på populære skoler», sier leder i utdanningskomiteen, SVs Kari Pahle.
Man ser ikke ut til å skjønne at for hver «lokale» elev som kommer inn, er det en annen elev, med bedre karakterer, som ikke kommer inn på den skolen han eller hun vil på. Det som skjer i praksis, er at folk fra vestkanten eller de hippere sentrumsstrøk, paniske ved tanken på at avkommet må trekke til Bredtvedt, Hellerud eller Ulsrud, i stedet kjøper seg plass på en privatskole som Treider, OPG eller Bjørknes. Lokaliseringstillegg sikrer et segregert Oslo.
Ellers er det jo som vanlig et timing-problem her: Jeg kan ikke skjønne at dette trenger å innføres allerede fra 2005. Årets 10. klasse-elever har forholdt seg til en situasjon med fritt skolevalg, og burde få lov til å fortsette med det. Hvis man skulle innføre noen endringer, kunne man i det minste vente med å gjøre det reellt fra 2006. På den annen side, nå får i alle fall elevene lære det som vi voksne har visst lenge – nemlig at vinglete politikere når som helst kan kaste rundt på de reglene de har satt opp, når det viser seg at folk forholder seg til dem.
Men egentlig er dette et spørsmål om språk, som så mye i offentlig debatt. Jeg kunne tenke meg å innføre to nye begreper, som det kan være interessant å beregne i denne debatten:

  • unnslippningstallet: Det tillegget i poeng man må ha for å slippe å gå på den lokale skolen. En lokal, ikke-attraktiv skole blir nå å regne for en planet med tyngdekraft, og for å unnslippe, må man ha gode nok karakterer til å komme seg ut av et miljø man ikke vil fortsette i.
  • lokalheltrabatten: Hvor mye lavere gjennomsnittskarakter man kan ha og allikevel få gå på den lokale, attraktive skolen. Det vil ikke ta lang tid før studentene skjønner fordelingsimplikasjonen for en attraktiv skole: Jo nærmere du bor, jo dummere er du….

Unnslippningstallet og lokalheltrabatten har naturligvis motsatt fortegn, men er egentlig det samme tallet. Man kan standardisere og justere litt, og så vil man ha et tall, positivt eller negativt avhengig av om skolen er attraktiv eller ikke.
Vi trenger et enkelt navn på dette tallet. «Brustad-bua» har blitt et begrep. For denne nye måten å beregne skolers attraktivitet på, foreslår jeg «Pahle-tallet».