Telegrafisk innsikt

Aftenposten Innsikt – som er en publikasjon jeg kan like, siden den tar mål av seg til å gå bakenfor nyhetsstoffet og gi noe mer enn overskrifter – har en artikkel om at før Internett hadde vi telegrafen, som på mange måter var en mye større revolusjon, i alle fall i begynnelsen.

Isabard Kingdom Brunel (fra Wikipedia)Men så blir jeg skuffet, igjen, fordi en innsikt-artikkel tydeligvis kan gjøres på noen få avsnitt, og ferdig med det. Og det er så mye mer man kan si og skrive om hvordan telegrafen kom, hvordan man slet med å legge kabler som kunne fungere over Atlanteren og andre hav, og de utrolige personlighetene som stod bak disse fremskrittene (som Isabard Kingdom Brunel, som revolusjonerte offentlig transport men er totalt ukjent utenfor Storbritannia i dag.)

En av mine tilbakevendende problemer med norsk presse, både nyhetspressen og tidsskrifter, er at de nærmest på ideologisk grunnlag mener at ting må skrives kort, ellers vil ikke folk lese det. La så være at Dagens Næringsliv innimellom kliner til med 6-8 siders gravereportasjer som leses av mange – det skal liksom være kort, og ferdig med det, og særlig nå i disse Internett-tider.

Neal Stephenson (fra Wikipedia)Men et av de mest leste essays på nettet, som handler nettopp om det å legge kommunikasjonskabler rundt jorden, de menneskene som gjør det og den historiske utviklingen fra Morse-signaler til Netflix, er på over 140 000 tegn (ca. 20 Aftenposten-helsider, bilder ikke medregnet), er skrevet av Neal Stephenson (i disse dager aktuell med Seveneves, som jeg skal komme tilbake til), og heter Mother Earth Mother Board. Den ble først publisert i Wired i 1996. Stephenson besøker kabelgravere i Malaysia, Japan og Egypt, og historiske telegrafistasjoner på Wales’ vestkyst. (Det finnes faktisk noe historisk tilsvarende her i Norge, riktignok radio i stedet for kabel: Jeløy Radio, som Telenors nå bruker som hotell og kurssenter.)

Stephensons artikkel gir bakgrunn og fantastiske observasjoner om nettverkene som binder oss sammen (og det blir bare flere og flere kabler, med mer og mer trafikk gjennom) og minner oss om at Internett, blogging, Facebook og smarttelefonen din er totalt avhengig av at ingen slipper et anker på en kabel eller saboterer et knutepunkt – og at disse nettverkene ikke er nettverk, en trafikkruter med rushtrafikk og sentrale flaskehalser.

Jeg vil sterkt anbefale Mother Earth Mother Board, de 140 000 tegnene til tross. Les det – tiden går som en røyk, og man kan lære mye om dagens utvikling ved å studere historie. Som Stephenson sier:

Everything that has occurred in Silicon Valley in the last couple of decades also occurred in the 1850s. Anyone who thinks that wild-ass high tech venture capitalism is a late-20th-century California phenomenon needs to read about the maniacs who built the first transatlantic cable projects. The only things that have changed since then are that the stakes have gotten smaller, the process more bureaucratized, and the personalities less interesting.

God fornøyelse!

Ankelbiternes snurrige univers

Innlegg i Aftenposten idag, gjengitt nedenfor. Endel av kommentarfeltinnbyggerne (i Aftenposten) stiller velvillig opp som eksempler. 

Ankelbiternes snurrige univers

Espen Andersen, mai 2012

I nettavisenes kommentarfelter lever en snodig rase – ankelbiterne. De klager over ikke å komme til orde, men er mest såre over at ingen hører på dem. Etter 22. juli har de fått sin jammer opphøyet til en debatt om ytringsfrihet.

På tide å ignorere dem igjen. De er ikke undertrykket, bare uinteressante.

Gneldrebikkjer

Ankelbitere kalles også kommentartroll, men «troll» gir feil bilde. De er ankelbitere fordi de ligner en liten, bortskjemt gneldrebikkje slik Bill Bryson sier man får lyst til å sparke til – ikke fordi man vil den noe vondt, men fordi man lurer på hvor langt den ville fly…

Ankelbitere har tre kjennetegn: Sære verdensbilder, spesiell språkføring, og stor iherdighet.

Ankelbiterens verden…

…er et sted der alt er sant hvis det støtter ankelbiterens syn. Når en kilde påvises usann, fortsetter man likevel å bruke den. Når Johan Galtung ber folk lese Sions Vises Protokoller – et antisemittisk falsum fra tidlig 1900-tall – er han ankelbiter, professor eller ikke.

I ankelbiterens verden har ethvert samfunnsproblem kun én årsak. 70-talls-ankelbiteren var ofte medlem av AKP(m-l) og alle samfunnsproblemer skyldtes kapitalistisk undertrykkelse. Dagens ankelbiterne er stort sett hvite og redde og alle problemer skyldes innvandrere, Arbeiderpartiet, eller begge deler. Ankelbiterens politiske univers er altså smultringformet: Venstre og høyre møtes, uten at man vil innrømme det.

Ankelbiterens språk…

… varierer med utdannelsesnivå, lesemengde og alkoholinntak. Språk er noe man smykker seg med, enten ved stolt å mangle enhver evne til rettskrivning og uttrykk, eller ved å bruke litt for store – «pompøse» – ord for å fremstå som mer korpulent enn man er.

Vulgærankelbiteren ser på sitt ubehjelpelige språk og usikre grammatikk som en styrke – han er stemmen fra folkedypet og skriver for andre ankelbitere. Anonymitet et middel for å slippe å stå for sine uttalelser.

Litterærankelbiteren skriver lange haranger på halvakademisk språk med egenutviklet eller oversatt begrepsapparat. Han skriver for å høre sin egen stemme og har ambisjoner om et bredere publikum – som ikke bryr seg (utvilsomt en konspirasjon.)

Ankelbiterens iherdighet…

.. er formidabel. Som små hunder klapper de sammen ved konfrontasjon, enten de nå må stå for sine ytringer eller blir tilbakevist med data. Men de glir unna og fortsetter lenge etter at folk med et eget liv har mistet interessen. Tilbakevisninger er for dem legitimering. Når en ankelbiters anonymitet brytes, er de gjerne patetiske eldre menn eller unge menn med større selvbilde enn prestasjonsevne. Det eneste de har å være stolte av, er sin etnisitet. Den eneste ressurs de har, er tid.

Hundeoppdragelse virker

Hunder liker ikke å bli ignorert. Samme taktikk virker overfor ankelbitere: Ignorer dem når de oppfører seg ille, ros dem når de gjør noe riktig. Og ikke opphøy hunden til herre i huset – det har den ikke evner til.

Neste gang ditt kommentarfelt og epost ankelbites – ignorer det. Eller svar «Du er en ankelbiter – slutt med det!»