Nok en kronikk i Aftenposten, denne gang pent timet i forhold til dagens møte i Polyteknisk Forening. Temaet er IKT-politikk, spesifikt Stortingsmeldingen om IKT. Ligger her med lenker til eksempler og annet.

Oppdatering 25. januar: Peter Hidas ser ut til å være enig med meg om ambisjonsnivået i alle fall.

Den viktige IKT-debatten

Regjeringens stortingsmelding nr. 17 (Et informasjonssamfunn for alle, 265 sider, PDF) foreligger i disse dager. Rapporten er glimrende voksenopplæring for teknologisk tilbakestående beslutningstakere, men er merkelig lite ambisiøs, både hva gjelder bruken av teknologi og behandlingen av de store spørsmålene i IKT-debatten. Denne debatten er altfor viktig til å bli ført bare av teknologene.

Tre spørsmål kommer til å stå sentralt, pussig nok innenfor hver av de tre bokstavene I (informasjon), K (kommunikasjon) og T (teknologi): I-spørsmålet handler om hvordan informasjon skal gjøres tilgjengelig, K-spørsmålet om i hvilken grad leverandører av tilgangstjenester skal ha innflytelse på hva som går gjennom deres nettverk, og T-spørsmålet hvordan vi skal bestemme hva slags teknologi som skal være ”standard”, det vil si den foretrukne for offentlig bruk.

I: Prisbelagt offentlighet

Samfunnsverdien av informasjon øker med tilgjengeligheten. Dessverre er det slik i Norge at offentlig informasjon – forskningsresultater, regnskapstall, kartdata og måleresultater – i for stor grad holdes skjult for den enkelte borger. Begrunnelsene kan være økonomiske (Brønnøysundsregistrene eller Statens Kartverk ønsker å leke butikk,) ideologiske (”Kunnskaps”-departementet ønsker å forhindre tilgang til skolers måleresultater) eller rett og slett redsel for å miste kvalitetskontrollen når noe er publisert. 

Dette er i endring. Folk har vent seg til og forlanger at informasjon finnes på nett. EU begynner langsomt å forstå det amerikanerne har forstått lenge, nemlig at det offentliges inntekter øker med fri informasjon. De mange bedriftene som tilbyr tjenester basert på gratis tilgjengelig informasjon (som f.eks. selskapsdata) betaler mer i skatt enn nettoinntekten fra departementale kremmerier. Sist, men ikke minst, fri tilgang til informasjon gjør samfunnsdebatten faktabasert i stedet for ideologisk. Hans Rosling, lege og professor ved Karolinska Institutet, har her vist vei med sitt glimrende dataverktøy Gapminder som en gang for alle får slutt på myten om i-land og u-land.

Mange presser på for fri informasjon. Norsk Forskningsråd krever at forskningsresultater etter en viss tid skal være gratis tilgjengelige over Internett. Innenfor akademia begynner et opprør mot den økonomiske makt akademiske forlag har overfor forskningsbibliotekene: Mange universiteter krever nå at publikasjoner skal legges ut åpent selv om de er publisert i et tidsskrift. Her er den samfunnsøkonomiske verdien av spredning langt viktigere enn forlagenes inntekt – og kostnadene ved elektronisk publisering så lave at finansiering kan skje uten eksemplaravgift. 

All offentlig informasjon bør også arkiveres under visse normer om kvalitet og levetid – og den bør være søkbar. Derfor bør all offentlig støtte til informasjonsproduksjon (som pressestøtte og innkjøpsordninger) ha som vilkår at materialet blir elektronisk arkivert og gjort søkbart (ikke nødvendigvis lesbart) for publikum.

K: Nett-nøytralitet

Nett-nøytralitet er spørsmålet om en leverandør av en tilgangstjeneste (f.eks. bredbånd eller kabel-TV) skal kunne prioritere en type innhold, men også spørsmålet om en innholdsleverandør skal kunne pålegge tilgangsleverandører begrensninger. Internett-leverandører er under sterkt konkurransepress, og forsøker å introdusere tilleggstjenester som IP-telefoni og underholdning. Dette er imidlertid tilgjengelig fra andre leverandører på Internett – og det kan være fristende for tilgangsleverandøren å begrense tilgangen til konkurrentenes tjenester. 

Spørsmålet blir akutt etterhvert som mer og mer av vårt kommunikasjonsbehov dekkes over Internett. Skal Telenor få lov til å påtvinge deg et epostabonnement hvis du kjøper ADSL? Skal kabelselskapet kunne nedprioritere videoleveranser fra andre firma? Skal musikkforlag påtvinge MP3-spillere tekniske løsninger som hindrer deling av filer? Spørsmålet er vanskeligere enn man skulle tro, fordi myndighetene ofte må gi en viss form for monopol for å få ny infrastruktur opp – ingen er tjent med leverandører som ikke tjener penger. På den annen side blir det etterhvert mange veier til Internett – og det er viktig at spillereglene for neste runde i konkurransen ikke settes opp av dem som vant sist.

T: Din eller min standard

Standard-diskusjonen – hva slags programvare skal man bruke – har i stadig større grad blitt et spørsmål om lagringsformater. Tanken er at hvis alle bruker det samme lagringsformatet, kan man fritt velge programvare. Skillelinjene trekkes gjerne mellom standarder som er åpne (ingen eier dem) og proprietære (eid av et firma), og mellom standarder som er regulert (bestemt av en myndighet) eller de facto (bestemt av markedsandel). Et kjent eksempel er Microsofts Word-format for dokumenter (.doc) som er en proprietær de facto standard, som konkurrerer med Open Document (.odf) en åpen og noen steder regulert standard. 

Et format er som regel ikke teknisk bedre enn et annet, og valg gjerne en balansering mellom kunnskap og makelighet. Ofte dominerer en proprietær standard (alle bruker Word), og lagring på en åpen standard krever at de som skal bruke den gjør det eksplisitt – noe som krever innsats og kunnskap. Standarder kan bare i begrenset grad reguleres – for eksempel tillater ikke offentlige innkjøpsordninger krav til et bestemt format for byggetegninger, men nåde det arkitektfirma som ikke leverer tegninger til kommuner i de facto-standarden AutoCAD, et dyrt og stadig endret format eid av det amerikanske firmaet AutoDesk.

Ikke teknologi, men demokrati

Disse tre spørsmålene aktualiseres ikke bare ved at teknologien blir viktigere, men fordi en ny faktor – publikums egen teknologibruk – får økende innflytelse på utviklingen. I sin glimrende bok The Wealth of Networks definerer professor Yochai Benkler dette som ”sosial produksjon”: En gruppe mennesker kan sammen skape en informasjonsmengde ved å gjøre litt hver og koordinere arbeidet over Internett. De mest kjente eksemplene er nettleksikonet Wikipedia og operativsystemet Li
nux, skrevet av brukerne. Andre refererer til dette som ”crowdsourcing”.

Sosial produksjon kan være en effektiv motvekt mot begrenset informasjonstilgang: Det italienske postvesen ble nylig privatisert, og forsøkte å slå mynt på sin monopolstilling ved å skifte ut de fleste postnummerne og forlange at alle bedrifter som skulle ha automatiske postrutiner kjøpte en stivt priset CD med postnummerlisten. Publikums svar var å opprette en webside hvor folk kunne gå inn og legge inn sin adresse – med postnummer. I løpet av kort tid var hele databasen regenerert og gjort gratis tilgjengelig. 

Som synes handler dette ikke om teknologi, men om tilgjengelighet til informasjon. Regulering av IKT er ikke lenger et spørsmål om å få mest mulig teknologi for pengene, men om å lage et regime for teknologi som tillater de tusen blomster å blomstre – og å snakke sammen. Det er til syvende og sist et spørsmål om demokrati.