Forvirretforeningen

Anne Oterholm, formann i Den Norske Forfatterforening, gjør en ganske imponerende eksersis i å si absolutt ingenting i sitt innlegg i Dagbladet idag. Debatten (som dukker opp med jevne mellomrom) handler om hvorvidt serieforfattere av typen Frid Ingulstad skal få være medlem eller ikke. Oterholms oppryddende bidrag sier altså at man ikke trenger være medlem for å få tilgang til de støtteordninger foreningen forvalter, men at man ikke kan få bli medlem (og dermed påvirke kriteriene) medmindre ens verker har "litterær verdi" (slik hun selv demonstrerer). Samt at hun ønsker at alle skal kunne nyte god litteratur, og at det ikke er hun, men en komite som avgjør hvem som kan bli medlem.

Jeg vet ikke, jeg. Det kan jo tenkes at man fikk en litt annen definisjon av begrepet "litterær verdi" om man løsnet litt på medlemskriteriene. Slik de er nå ser de ut til å premiere det en av mine amerikanske kolleger kaller "intellectual masturbation". Et fenomen som er mye utbredt i akademia og også der kan føre til medlemskap i diverse foreninger (eller "skoler" som er det lokale uttrykket.)

Kanskje man også fikk flere og bedre forfattere om man myket opp tilgangen til Forfatterforeningen litt? Etter en smule frislipp av boksalget selges det nå flere bøker i Norge enn noensinne, uten at Forfatterforeningen har snakket mye om det. Jeg hører fra folk som bør vite om det at kvaliteten er bra også – i alle fall ryktes det at de som forvalter innkjøpsordningen har problemer med å holde budsjettet fordi det er så mange bra bøker. Heller ikke her har man hørt mye fra Forfatterforeningen, som spådde litteraturens undergang for et års tid siden.

Nå bør jeg vel ikke si noe om dette – jeg er jo ikke forfatter, bare leser. Og jeg har aldri lest Ingulstad. Ikke Oterholm heller, når jeg tenker meg om. (Etter disse anmeldelsene er det heller ikke trolig at jeg kommer til å gjøre det.)

Kan det være at det ikke er forfatterne som er best skikket til å vurdere hva som har litterær verdi? Burde det ikke i det minste være noen representanter for kundene i denne diskusjonen? De er jo uhildet, all den stund de ikke selv skal søke støtte. Og små miljøer kan jo ha godt av litt nye gener.

På den annen side: Jeg leser og vurderer studentoppgaver og søknader idag, og det er ikke den delen av jobben min jeg ser mest frem til. Selv om man finner litterær verdi i studentoppgaver også, eller i alle fall fantasifulle konstruksjoner. Tenk å måtte vurdere norske forfatteres samlede produksjon hvert år….

Nei, la dem beholde den jobben. Så vet vi i alle fall, for en stund, hvor de har hendene sine.

1 tanke på “Forvirretforeningen

  1. Om Den norske forfatterforening skal være noe mer enn et åndssnobbete laug, finnes det en modell som har vist seg å fungere helt fint i praksis. Den faglitterære foreningen NFFs opptaksregler er ganske enkelt:
    «Rett til å bli medlem av foreningen har norsk forfatter eller oversetter med opphavsrett til åndsverk av faglitterær karakter tilsvarende minst én bok på minst 100 sider eget bidrag, som er utgitt eller på annen lignende måte gjort tilgjengelig for allmennheten.»
    Dette siste innebærer at man også kan bli medlem med nettpublikasjoner. Du kan uten tvil bli medlem, f.eks. Frid Ingulstad er såvidt jeg vet medlem, og utgjør sammen med mer enn 5000 andre landets største forfatterforening. Siden ikke-medlemmer har full rett til å søke om stipender, ligger den viktigste eksistensberettigelsen i de andre tjenestene den kan tilby. Som juridisk hjelp (forlag kan være forbløffende vriene å ha med å gjøre), kurs og seminarer, forhandlinger på vegne av medlemmene osv.
    Dette gjør ikke foreningen mindre bakstreversk i opphavsrettsspørsmål enn den skjønnlitteære foreningen, men inntakskriteriene er i det minste mer tidsmessige…

Det er stengt for kommentarer.