Ikke på Facebook

Utsnitt forside e24 23. mai 2007Siden Eirik og Jorunn har brutt sammen og meldt seg inn i Facebook, syntes jeg at jeg burde knesette noen prinsipper her, så derfor denne spalten i e24. Man har da visse standarder, for pokker.

Oppdatering: Det faktum at jeg kan havne på forsiden av e24.no (klipp) med en erklæring om at jeg ikke er på Facebook bør vel være en solid validering av konklusjonen?

Bookface

Espen Andersen, mai 2007

Jeg er ikke på Facebook. Jeg har ingen planer om å være der heller. Dagbladet og Aftenposten og etter hvert også andre aviser har gått helt av skaftet og erklært at dette er det nye store – stedet der man kan møte kjendiser (”Her er kjendisenes nettverk” i Dagbladet, inntil man to dager etter ”oppdaget” at det ikke var ekte kjendiser.) og legge ut hele sitt liv og hva vet jeg. Siden jeg ikke er der.

IKT Norge går til den annen ytterlighet og skremmer foreldre (og pirrer barns nysgjerrighet) ved panikkartede advarsler om hvor skummelt det er med Facebook og lignende nettsteder, for der kan festbilder og mindre heldige chat-uttalelser bli liggende i en karrierehemmende evighet.

Det er mange grunner til at jeg ikke er på Facebook. En er at jeg ikke orker enda et sted å oppdatere – noe som også er årsaken til at jeg ikke er i Second Life eller Twitter heller. Sosiale nettsteder av denne typen er nemlig avhengighetsskapende, og jeg har dårlig nok tid som det er. Skal jeg på Facebook, skal jeg vente til det blir et reelt alternativ til noe annet, som for eksempel e-post. Hvis Facebook blir det nye møtestedet der man sender invitasjoner og har diskusjoner, så kanskje jeg skal hoppe over. Men der er Facebook ikke, og kommer heller ikke til å være det, verken nå eller i fremtiden.

Facebook kan være nyttig for den som ønsker et enkelt sted å lage sin personlige hjemmeside, begrenset til andre Facebook-medlemmer. Det er jo greit, og det finnes også enkelte andre funksjoner knyttet til lett oppdatering og ting som invitasjoner og avstemninger. Men som min datter Julie (som er på Facebook) skriver: De få nyttige sidene av Facebook forsvinner i mediesirkuset om nettverksbygging og offentliggjøring av personlige opplysninger.

Problemet med nettverk som Facebook er at de har dårlige funksjoner for å inkludere allerede eksisterende nettverk, som for eksempel LinkedIn, Orkut, Friendster eller for den saks skyld ganske alminnelige samlinger av blogger under Bloglines eller andre RSS-lesere. (Nå er jeg er på LinkedIn, hovedsakelig fordi det er et kjedelig nettverk konsentrert om jobb, som gir meg en oversikt over mitt eget nettverk og ellers lar meg være i fred.) Og når Facebook engang går av moten, hvordan kan jeg ta med alle lenker og sider og annet videre til neste store greie?

Facebook er blitt det tredje største nettsted i Norge, og det er et argument for å være med. I nettverksmarkeder vinner den som har størst markedsandel: Det er for eksempel ingen vits i å prøve å selge bilen din noe annet sted enn Finn.no, fordi der er alle kjøperne. Og kjøperne er der fordi alle selgerne er der. Med andre ord: Når alle er på Facebook, må alle være på Facebook.

Men alle er ikke på Facebook. Som min kollega Øystein Fjeldstad pleier å si: Det er ikke bare størrelsen, men også sammensetningen av et nettverk som avgjør om man vil bli med eller ikke. Jeg har ikke (i hvert fall ikke nå) behov for å kommunisere med Aylar Lie, John Christian Elden, Tone Damli Aaberget eller Ingunn Yssen. Og i hvert fall ikke med deres falske Facebook-versjoner. Derimot har jeg en rekke mennesker jeg ønsker å kommunisere med, men uten at disse kommunikasjonene spres til alle andre. Da er epost greit, for det har alle.

Groucho Marx mest berømte replikk er ”Jeg vil ikke være medlem av en klubb som vil ha meg som medlem.” Det kan ikke sies bedre.

Når alle er på Facebook, blir det status ikke å være der.

6 thoughts on “Ikke på Facebook

  1. Espen: Du misser et hovedpoeng, antagelig fordi du ikke er på nettverket selv. I Norge mangler vi funksjonelle motstykker til Classmates.com og Friendsreunited.com, og her fyller Facebook et åpenbart behov. Det vrimler av spesialgrupper knyttet til norske skoler og studiesteder – gruppen til min gamle ungdomsskole har p.t. mer enn 350 medlemmer, og jeg har fått kontakt med en drøss med gamle skolekamerater via nettverket. Jeg bryr meg filla om Aylar, men var veldig glad for Facebook-mailen fra Robert som datt inn her om dsgen. Kan i den forbindelsen anbefale intervjuet jeg gjorde med medieforsker Marika Lüders i siste «Superstreng», som handler om de høyst reelle verdiene pludrenettverk som Facebook tilfører brukerne. Når alle er på Facebook, blir det enda enklere å finne gamle kjente.

  2. Eirik,
    jeg har mine russekamerater på epost (hadde fest her hjemme i forfjor) og hvis noen som gikk på barne- eller ungdomsskolen ønsker å ta kontakt, så finner de meg via Google…..
    Jeg er selvfølgelig klar over at dette ikke gjelder alle, men som alltid er det slik at de som holder på med en teknologi ofte er trege over på den neste. Selv syntes jeg ikke WWW var noe spesielt da det kom, siden jeg hadde jobbet med Gopher og lignende lenge og trodde det å jobbe på datamaskiner tvers over Atlanteren var noe alle gjorde.
    Men Facebook tipper jeg kommer til å gå over, og da er det greit å ha sin egen webside/blogg etc. som man kan gå videre med. I det lange løp vinner åpen tilgang, som du selv sikkert er enig i.

  3. Det mener jeg åpenbart – min praksis taler for seg selv. Men det faktum at du ikke nevner dette helt sentrale aspektet, gjør det lett å avvise innlegget ditt som enda et av mange uinformerte angrep på Facebook den siste tiden. Det er ikke din stil, og jeg kan heller ikke tenke meg at det var din hensikt… 😉

  4. Jeg får skylde på SNSF (Social Network Software Fatigue)…
    Spøk til side, incentivet til å bli medlem av et nettverk er minst for de som allerede opererer store nettverk – antallet nye, betydningsfulle noder man får adgang til er relatvit mindre, fordi man har allerede etablerte forbindelseslinjer. Dette er bl.a. årsaken til at jo større et telefonselskap er, desto mindre interessert er det i å etablere standardisering (for derved å gi adgang til andre nettverk.) Facebook gir adgang til et univers som er mindre enn det eksisterende Internett-universet (sett fra mitt synspunkt). Dermed er det ikke så interessant. For andre stiller saken seg annerledes, enten fordi de er mindre etablert i den eksisterende måten å kommmunisere på, eller fordi en større del av de kontaktene de søker er i den nye gruppen.
    Facebook nå er som AOL på tidlig 90-tall, rett og slett: Stedet der ungdommen henger inntil de finner ut at mer spesialiserte nettverk er tingen.

  5. Personer som mener mye og kan mye, typisk kunnskapsarbeidere, har jo for lengst skaffet seg hjemmesider og/eller blogg. De har gjerne hatt det siden 90-tallet også.
    Det de sosiale nettverkene har tilført nettkulturen er et medium for den store hopen som ikke har noe sterkt behov for å ytre seg om politikk, teknologi, et fag eller andre typiske bloggeemner. En person som er mer opptatt av vennene sine enn å leke rikssynser på fritida har ikke hatt allmenne brukervennlige nettsteder å boltre seg på før Myspace/Facebook/Orkut etc tok av. Funksjonaliteten i disse nettverkene er stiliserte modeller av sosialt liv, venners-venner, 3-4 kategorier kulturintersser samt «sladder» om venners privatliv. Dermed har de 90% som ikke faglig engasjement for å poste på et «usosialt» nettsted endelig fått et tjeneste som dekker et behov. Andre årsaker til den eksplosjonsartede veksten (i tillegg til viral markedsføring) er at MyFace et.al. har senket den tekniske terskelen for å opprette lenker mellom nettsider til 0. Dessuten vedlikeholder og oppretter nettstedet en hopevis av interne lenker mellom relaterte sider, noe som jo er oppskriften på en enkelt navigerbar avhengigskapende hypertekstsstruktur. Siden internett = lenker er en liten teknisk forenkling av dette kritisk betydning for utbredelsen.
    Jeg tviler på at allmenne vennenettverk som FB/MS kommer til å bli erstattet spesialiserte nettverk. Derimot kommer de ti å bli supplert av spesialiserte. Nyhesfeed-funksjonen i FB er for likt et personifisert Se og Hør med sladder filtrert kun fra dine venner. M.a.o. en uslåelig oppskrift på brukerlojalitet! Nettverksstedene kommer til å bli mindre isolerte og blir lettere å sy sammen («mash-ups»). FB har et åpent API som muliggjør å lage applikasjoner som kober data fra FB sammen med andre datakilder og viser det fram i andre sammenhenger. Samme har Flickr og flere andre populære vev2.0-tjenester.
    «nihil novum sub solum»-argumentet om disse nettstedene kun representerer en forenkling av teknologi som fantes på 90-tallet fikk meg til å tenke på en parallell til overgangen fra telegraf til telefon på 1800-tallet. De som hadde faglig behov for sanntidsutvekling av informasjon sendte hverandre telegram. Telefonen medførte ikke noen drastisk endring i informasjonsutveklingen for de som hadde profesjonell behov for f.eks. utveksling av markeds- og trafikkinformasjon. Derimot bidro telefonen til et nytt medium for de 90% som hadde regelmessig ønske om sending «uviktige» meldinger.

  6. H@r@ld,
    i de første to avsnittene summerer du i grunnen hele mitt argument, bedre enn meg. Takker! Enig også i mashup-modellen, skjønt folk er mindre interessert i egenkonfigurering enn man skulle tro. Telegraf/telefon-analogien er glimrende!

Kommentarer er stengt.