En av fordelene med å være i Boston over tid, er at man kan gå på foredrag med kjente personer. I går var jeg på Boston University og hørte Elie Wiesel snakke om sin nye bok The Time of the Uprooted. Selv om jeg selvfølgelig kjenner til Elie Wiesel som person, har jeg med skam å melde aldri lest noen av hans bøker. Men som person var han fascinerende.

Han leste utdrag av boken, såvidt jeg forstår, er en fortelling om en person som er på vei til et sykehus for å være tolk for en gammel kvinne, og som leter gjennom hukommelsen etter hvem hun kunne være. Dette setter opp en struktur for å fortelle om alle som er revet opp med røttene, om hvordan ikke bare personers, men begrepers fundament stadig endres. Temaet er løselig – som Wiesel sa gjentatte ganger, han elsker historier og trenger egentlig bare en struktur for å fortelle dem, alle sammen.

Elie Wiesel snakket endel om hvorfor han skriver, og hva han skriver. Han så seg selv ikke som forfatter, men som et vitne som trengte å fortelle sin historie for å gi sin overlevelse mening. I alle hans bøker er det et barn, en gammel person, og en gal person – fordi de var de første som ble tatt. I krigene før annen verdenskrig var det slik at det var soldatene som døde, og barn, gamle og skrullinger som overlevde. Nazistenes systematiske utrenskninger sørget for at disse gruppene forsvant først – og at de som overlevde var de sterke og arbeidsføre.

Han snakket også om hat – om hvordan de som hater ikke ser etter et identitetskort, de bare hater. Om hvordan det tyvende århundre hadde to tyranniske ideologier som begge var antisemittiske, om hvordan Stalin hadde planene klare for en stor pogrom i Moskva, men døde før han fikk skrevet under dekretene. Og om hvordan Wiesel hadde håpet at det nye århundret ville føre til en bedre tilværelse, hvor vi hadde lært av våre erfaringer.

Wiesel har en fantastisk evne til fortelle sine historier, som er tuftet på jødisk kultur og ofte minner om bibelske lignelser. Det var ca. 500 mennesker i auditoriet og knepp stille mens han fortalte, med sin franske aksent, om en tid og en tenkemåte som er fremmed for de fleste men likevel klarer å formidle refleksjoner som har gyldighet for alle mennsker.

Imponerende.