FolderShare kjøpt av Microsoft

I et tidligere innlegg skrev jeg at man kunne forvente at Microsoft kom til å tilby funksjonalitet av samme type som FolderShare. Så logger jeg meg inn på FolderShare – og finner at Microsoft kjøpte firmaet 3. november. Troll i ord. Jeg er i alle fall glad jeg har betalt, for da opprettholdes tjenesten i sin nåværende form en god stund til.

Fransk forstadsperspektiv

Antoine Audonard har en god kommentarartikkel i New York Times om problemene i Paris forsteder. Det ser ut til at det er mange som har skylden, inkludert de som lager bråk: "[….] the crisis has once more exposed the shortcomings of a society that no longer knows how to enforce its own rules or how to create the dream of a better life for its new generations."

For et norsk perspektiv, les Drusilla.

Komplekse problemer krever komplekse løsninger. Og kanskje økonomisk reform? 

Microsoft endrer retning

Ray Ozzie, mannen bak Lotus Agenda, Lotus Notes, og Groove.com, har skrevet et memo om hvordan Web 2.0 – samhandling, nett-baserte tjenester, og innholdskreasjon i tillegg til -distribusjon – kan representere en disruptive technology for Microsoft. Bill Gates stiller seg bak og gjør Ozzie ansvarlig for satsningen.

En disruptive technology kjennetegnes ved at dine beste kunder ikke vil ha den (eller for å si det mer presist, de kundene som vil ha den er enten uinteressante eller ukjente), at den er dårligere enn den eksisterende teknologien (i hvert fall i de dimensjonene man er vant til å måle), og at lønnsomheten er dårligere (slik at, selv om man skulle klare å utkonkurrere seg selv, vil man tjene mindre penger per enhet.)

Jeg kan ikke tro annet enn at dette er bra for Microsoft, selv om jeg lurer litt på hva det var som gjorde at de brukte så lang tid på å begynne. Gitt, som Ray Ozzie påpeker, at de tillot Skype å ta markedet for VoIP og Google å ta markedet for søking (for ikke å snakke om ledelsen i å være kul), så må det ha vært betydelig intern motstand mot å rokke ved Windows.

Det skal en sterk leder og en sterk visjon (for ikke å snakke om dype lommer) til å overkomme en disruptive technology. Andy Grove klarte det med Intel, Lou Gerstner snudde IBM. Hovedsaken er at man er fullstendig overbevist om at man må endre (noen sier ta livet av, men det stemmer sjelden i praksis) sin eksisterende modell.  Jeg er langtfra sikker på om Microsoft trenger å gjøre dette. Den nåværende modellen ser ut til å være å gå over til Windows Live og Office Live (i motsetning til Windows Dead?) levert som service over nettet. Jeg tror prisen på Windows må ned og grensesnittet mellom de enkelte Windows-komponentene standardiseres i mye større grad enn før. Bob Cringely hevder til og med at Microsoft kan komme til å gi bort Windows gratis.

Det tror ikke jeg, men forvent å se distribusjon av gratis ekstra funksjonalitet, deling av filer og oppsett (som Foldershare) over mange PCer, og kanskje en Windows-på-USB-pinne versjon for de virkelig mobile. Samt ekstensjoner av samhandlingsfunksjonene i Word over nettet i større grad enn før, uten å tvinge folk til å bruke Outlook. Nevnte jeg wiki-funksjonalitet med sømløs overgang mellom lokal harddisk og nettbasert server?

Vi kan i alle fall se frem til 3-4 år med beinhard konkurranse sentrert rundt fasilitering av kunnskapsskapning og sømløse brukeropplevelser. Riktig noe å glede seg til, også for Microsoft. 

Et universitets ansvar: Teknologi som visjon

I går var jeg på MIT, på Stata Center, MITs nyeste bygning (Den var nokså skuffende innvendig, men desto mer spennende på utsiden.) Jeg hørte på Susan Hockfields foredrag om The University and Its Responsibilities som var årets "Arthur Miller Lecture on Science and Ethics".

Jeg gikk på dette foredraget fordi jeg hadde lyst til å se Stata Center, og fordi MITs OpenCourseWare initiativ er kanskje det mest interessante som har skjedd innen universitetslivet i det siste – MIT legger ut alle sine kurs gratis på nett.

(Sånn i parentes bemerket, så bør det jo være en spore for jenter som er interessert i teknologi at MITs president er kvinne, og at hun ble introdusert av lederen for MITs seksjon for organisasjon og teknologi, også en kvinne. Samt at det ikke ble gjort noe nummer av det.)

Hockfields foredrag kommer temmelig sikkert på nettet, så jeg skal ikke gi noe fyldig referat. Mye av det hun sa, er selvfølgeligheter som må sies, men som når ting begynner å bli vanskelig kanskje krever mer bein i nesa enn "selvfølgeligheter" skulle tilsi. Et universitets ansvar er å skape ny kunnskap og å lære den bort. For å kunne gjøre dette, må universitetet ha integritet, uavhengighet, og et engasjement med omverdenen. Det moderne forskningsuniversitetet (med fokus på søken etter kunnskap for dens egen skyld) kom på 1800-tallet, først i Tyskland, så i USA. Skillet mellom dem er at de amerikanske amerikanske universiteter blander forelesning og forskning i større grad enn i Europa. Dette gjør man fordi man mener disse to aktivitietene befrukter hverandre og på MIT deltar 85% av studentene i forskningsarbeid i løpet av sitt studium.

Integritet krever tillit – man må kunne stole på kollegers arbeid. MIT har hatt sine skandaler her, men har meget sterke prosesser for å håndtere dem. Uavhengighet krever selv-regulering, basert på institusjonelle normer og ytringsfrihet. Forskere må kunne fremsette upopulære synspunkter, forske på kontroversielle emner og trekke frie konklusjoner. (MIT har en god tradisjon innenfor "life sciences" her, med sterk forskning på intelligens, hjernens utvikling, og genetikk – områder som ikke er moteriktige innen endel politiske kretser.) Engasjement med omverdenen krever kultur for engasjement og vilje til handling. MIT demonstrerer det med Open Courseware, gratis kursmateriale på nett, som har vært en kjempesuksess: OCW får 20.000 unike besøk hver dag, hundrevis av takkebrev, og Hockfield sa at OCW og den villigheten til engasjement dette initiativet representerte var en viktig årsak til at hun takket ja til stillingen som rektor. OCW er visjonært og unikt.

Hva gjelder utdannelse, så er MIT er avansert nok til å si, uten blygsel, at verden trenger deres studenter. De har "need-blind admission, need-based aid, full need provision for all students." Med andre ord, hvis du kommer inn på MIT, så er det ikke finansieringen det skal stå på. En høyere andel av deres studenter får finansieringshjelp enn institusjoner de sammenligner seg med, og mer enn halvparten av lederne for School of Engineering er født utenfor USA (og dette er de meget stolte av).

Hva gjelder innovasjon, så er det en enorm maskin for økonomisk vekst: Robert Solow har konkludert at mer enn 50% av USAs økonomiske vekst etter krigen kommer fra teknologiesk innovasjon. MIT tok ut 133 patenter i fjor, og inngikk 120 avtaler om produksjonslisenser, 20 av dem til nye firma.  Helse og energi er svært spennende satsningsområder.

Hockfield er meget opptatt av MITs rolle som eksempel for andre. MITs omdømme vokser med avstand fra campus, og for å holde dette omdømme må man være åpen, utenlandske studenter må få komme til USA (hun er meget kritisk både til å stenge dem ute og til å differensiere adgang til forskningsprosjekter.) Man må også unngå øremerking av forskningsmidler, noe som øker. Penger skal fordeles etter "peer review".

To av Hockfields utsagn syntes jeg var meget interessante. Hva gjelder fremtidige utfordringer og muligheter, så sa hun (etter mine notater):

In America, we are not providing children with the tools they need to compete. Only 18% of US teenagers are above grade level in science, only 17% of bachelor degrees awared are in science (64% i Singapore). [….] I want MIT to be the dream of every child that wants to make the world a better place.

Jeg syntes det var interessant at hun fremholdt teknologien som noe som kan gjøre verden bedre, fremfor å fokusere på gode jobber. Med andre ord (i hvert fall i norsk sammenheng): Vi må bort fra forestillingen om at å drive med teknologi er en ureflektert aktivitet. (forøvrig er MIT et unntak her også, naturligvis – mer enn 80% av deres bachelors er i science).
Da hun ble spurt om fremtiden – hvor MIT vil være om 40 år – svarte hun at hun anser "life sciences" – biologi, nevrologi, cognitiv vitenskap, for eksempel –  i dag er på samme stadium som de fysiske vitenskapene var på 30- og 40-tallet. MITs president den gangen satset stort på fysikk (frem til da hadde MIT vært stort sett ingeniører), men insisterte på at det skulle være sterke bindeledd mellom det teoretiske og det praktiske – vitenskapsmennene skulle kunne snakke med ingeniørene.  Det samme idealet gjelder idag – man må holde forbindelsen tilbake til det appliserte, for da blir vitenskapen bedre. Helse og energi er primære satsningsområder.

Jeg gikk derfra meget imponert – her er det mye for norske forskningspolitikere og universitetsledere å lære. 

Bokfangst

En god grunn til å reise til Boston er bokhandlene – min favoritt er Harvard Bookstore, en av de få gjenværende uavhengige bokhandler i USA. Dit har jeg ikke dratt ennå, men i kveld hadde jeg meg en liten tur innom Harvard COOP, universitetsbokhandelen på Harvard, og kom ut igjen med:

Dalrymple, T. (2005). Our Culture, What’s Left of It: The Mandarins and the Masses. Chicago, Ivan R. Dee. Dalrymple har vært lege i britiske fengsler og slum i 15 år, og har også brukt mye av sin tid som lege i krigsområder. Han skriver moralisererende om nedbryting av samfunnsnormer og hvordan moteriktige teorier om samfunn og mennesker gjør mer skade enn gagn. En slags moralistisk versjon av Steven Pinker, med andre ord. Best av alt – han skriver så glitrende godt:

Of the thousands of patients I have seen, only two or three have ever claimed to be unhappy: all the rest have said that they were depressed. This semantic shift is deeply significant, for it implies that dissatisfaction with life is itself pathological, a medical condition, which it is the responsibility of the doctor to alleviate by medical means. […] A ridiculuous pas de deux ensues: The patient pretends to be ill, and the doctor pretends to cure him. In the process, the patient is willfully blinded to the conduct that inevitably cause his misery in the first place.
[…]
There has been an unholy alliance between those on the left, who believe that man is endowed with rights but no duties, and libertarians on the right, who believe that consumer choice is the answer to all social questions, an idea eagerly adopted by the left in precisely those areas where it does not apply. Thus people have a right to bring forth children any way they like, and the children, or course, have the right not to be deprived of anything, at least anything material.

Diamond, J. (2005). Collapse: How Societies Choose to Fail or Succeed. New York, Viking. Diamond’s Guns, Germs and Steel er en av mine favoritter. Denne boken handler om samfunn som gikk under, og hvorfor. Det har vært endel debatt om hans konklusjoner rundt hvorfor Grønnland ble avfolket – jeg ser frem til lære noe nytt, som jeg gjorde nesten på hver side av hans forrige bok.

Hagel, J. and J. S. Brown (2005). The Only Sustainable Edge. Boston, MA, Harvard Business School Press. John Seely Brown, som jeg møtte første gang for litt over et år siden, var tidligere forskningssjef for Xerox (og det berømte PARC-senteret). Han har sammen med John Hagel (eks-McKinsey) skrevet en rekke artikler om bruk av ny teknologi og nye måter å tenke på. I denne boken skriver de om "productive friction and dynamic specialization" – blant annet om hvordan vestlige firma kommer til å dra nytte av outsourcing til India og Kina ikke bare ved kostnadsreduksjon, men ved økt innovasjon. Dette er den intelligente etterspørselssiden av den globale økonomien, og en bok vi nordmenn bør lese i lys av våre problemer med å tiltrekke oss smarte utlendinger.

Kaplan, R. S. and D. P. Norton (2005). Strategy Maps: Converting Intangible Assets into Tangible Outcomes. Boston, MA, Harvard Business School Press. Denne vet jeg ikke mye om foreløpig, men Kaplan og Norton sto bak begrepet "Balanced Scorecards" som har gått som en farsott gjennom mange firma (med blandet resultat). Denne boken er interessant fordi den er operasjonell – den gir en metode for å gjennomføre strategi, basert på et teoretisk fundert rammeverk.

Levitt, S. D. and S. J. Dubner (2005). Freakonomics. Denne boken er nesten bare moro: Levitt og Dubner bruker økonomisk teori til å forklare hvorfor ting er som de er – særlig samfunnstrekk som man ikke skulle tro ville egne seg for økonomisk analyse. En rekke av essayene i denne boken har vært publisert tidligere, blant annet den om økonomien i narkotikahandel, hvordan reduksjonen vi ser i kriminalitet egentlig mest handler om demografiske endringer (færre unge menn, som står for det meste av kriminaliteten) eller om hva som er mest farlig: Et skytevåpen eller et svømmebasseng?

—- 

Fornøyelsen av å handle bøker i Boston (eller, rettere sagt, Cambridge) blir selvfølgelig forsterket av at det er kafeer i alle bokhandler, og at man kan sitte og lese bøker i bokhandelen hvis man ønsker. Samt at man kan gå inn på en hvilken som helst kafe med en stabel bøker, sette seg og lese (og, om man ønsker, ta opp PCen og surfe litt på det tilgjengelige trådløse nettverket) uten at noen løfter et øyebryn.

At kaffen er billig og god, skader heller ikke.