Den frie lærer

Inge Eidsvågs glimrende kronikk i Morgenbladet, Bedre skole med frie lærere (dessverre bak Morgenbladets betalingsvegg), fortjener et større publikum. Han viser hvordan lærernes sosiale posisjon (som nådde sitt høydepunkt da standen sto imot Quislings nazifiseringsforsøk under krigen) gradvis har blitt underminert av teoretisering av pedagogikk, stadig flere omsorgoppgaver pålagt skolen, og minkende autoritet fordi stadig større andel av foreldrene har mer utdannelse enn læreren. Som han sier: «Lærerne hadde vært fortroppen i utdanningsrevolusjonen, men som så mange andre revolusjoner spiste også denne sine barn.»

For å gjenvinne autoritet og skape en god skole, må lærere slippes fri:

Læreren er trollmannen som skal motivere, aktivisere, integrere, differensiere – og undervise. Denne læreren kan ikke lenger hente sin autoritet verken fra tradisjonen eller sin samfunnsmessige status. Da gjenstår tre kilder: faglig kunnskap, pedagogisk dyktighet og personlig autoritet. I 1962 skrev Jens Bjørneboe, selv lærer i syv år, essayet «Læreren og eleven». Der sier han at «lærerens egentlige arvesynd er to laster»: pedanteri og humørløshet. Bare én stemning kan få en lærer til å beholde den rette blanding av humor og bestemthet overfor sine elever, år etter år. Det er at «han går til sitt arbeid i klassen med glede«, sier Bjørneboe.
Hvordan forøker vi summen av glede hos norske lærere? Mitt svar er: ved meningsfylde, pedagogisk frihet, tillit og anerkjennelse. Vi må se en mening med vårt timelige strev i klasserommet. Vi må gis frihet til å forme lærerrollen med all den faglighet, entusiasme og oppfinnsomhet vi besitter. Vi må ha en grunnleggende tillit hos våre elever, foreldre og politikere. Og vi må erfare at det arbeidet vi gjør anerkjennes og settes pris på av våre arbeidsgivere.
Hvis det er et fnugg av sannhet i John Steinbecks ord om at «a great teacher is a great artist», da må kunstnerens frihet også gjelde for læreren. Det er ikke en frihet fra, men frihet til. Ikke frihet til å bestemme hva vi skal undervise om, men hvordan. Ikke frihet fra hardt arbeid, men frihet til å legge all vår sjel i forberedelsene. For det er i forberedelsene all god undervisning begynner, og den faglige forberedelsen er viktigst. Går vi lærere på akkord med faglig dyktighet, da sager vi over den grenen vi sitter på. Da blir vi miljøarbeidere – og bare det.

Og ikke særlig respekterte miljøarbeidere heller. Anbefales – også som lesning for Utdanningsforbundet, som med sin hårdnakkede holdning at alle lærere er like og at alt blir bra bare man får de rette reglene på plass er i ferd med å fjerne siste rest av autoritet fra den kanskje viktigste ressursen vi har i vår marsj mot det mytiske kunnskapssamfunnet.

One thought on “Den frie lærer

  1. Tiltredes!
    Og ikke minst må man sørge for at lærerne kan det de skal undervise i. Etter å ha prøvd å være lærer selv et par år, er min konklusjon at det aller viktigste er å kunne det man skal undervise, være åpen for å lære(!) og nyttiggjøre seg elevenes og andre læreres innspill og erfaring. Skrivebordspedagogikk og stadig nye påfunn fra De Onde Maktene På Tøyen, dvs Utdanningsdirektorotet, er for en stor del bare i veien.

Kommentarer er stengt.