Medier og kornsirkler

Av en eller annen grunn dukket denne videoen – der et fjols ved navn Gro Helen Tørum går rett i baret – opp da jeg gikk inn på Youtube idag. Den er gammel, og jeg har muligens skrevet om det før, men den er rett og slett for bra til å ikke vise igjen, særlig når man kombinerer den med videoen fra QI som forklarer fenomenet:

Og her kommer forklaringen:

PEBKAC på norsk

Heromdagen ble jeg bedt om å kikke litt på en kjøkkenvifte som plutselig hadde sluttet å virke. Etter å ha satt i stikkontakten kom jeg i tanker om at dette hadde jeg opplevd før – mange ganger til og med, men at ting egentlig ikke har endret seg selv om vi nå har 92% Internett-bruk, en PC i hvert hjem og et blomstrende appmarked.

Så, herved en epistel fra arkivet, fra 1988 da jeg var leder for brukerstøtte på BIs IT-avdeling og fikk endel telefoner. Her gjengitt i opprinnelig form, språklige krumspring inkludert:

Fingertrøbbel: Fra en eksperts memoarer


Fingertrøbbel er navnet eksperter (en EDB-ekspert er pr. definisjon en person som vet hvor av/på- knappen sitter) setter på problemer uvante brukere kommer ut for. Etter en kjapp test av utstyret finner eksperten ut at det er i orden – og diagnosen "fingertrøbbel" svever over vannene. Er det ikke fingertrøbbel, er det teknisk feil. Det mest alminnelige tekniske feil jeg har sett så langt, er at man har glemt å sette i støpselet.

bomb1lin

Reparasjoner av denne type er del av alle tekniske ressurspersoners hverdag. De begynner forbausende likt: En forsiktig henvendelse over telefonen; en bruker har problemer med printeren sin – og lurer på om eksperten har anledning til å ta en tur (og for all del, bare vent til etter lunsj, det haster ikke, vi kan sitte her og tvinne tommeltotter og bruke firmaets penger, så bare ta den tiden du trenger etc.). En forsiktig hentydning til at man kanskje burde sjekke om støpselet var i, om boksen var slått på og hadde forbindelse med PC’en blir, lettere indignert, tilbakevist med at selvfølgelig er dette sjekket, vi er ikke helt utenfor osv.bomb2lin

Scenen 10 minutter etter: Man ankommer den uhelbredelig syke printers oppholdssted, og mottas omtrent som distriktslegen må ha blitt mottatt i gamle dager på avsidesliggende bondegårder. Fra alle kanter strømmer kontorpersonalet til for å bivåne en spesialist i arbeid (leseren må unnskylde om jeg lar meg rive noe med her). Med spesialistens trenede øye betrakter man boksen, og konstaterer at her er det printerkabel – og boksen er faktisk slått på også. Allikevel er den død som en harddisk etter en FORMAT C:

Med et raskt håndgrep fatter spesialisten tak i strømkabelen på baksiden av printeren og begynner å hale inn. Et villnis av ledninger åpenbarer seg (huset ble bygget før elektronikken gjorde sitt glade inntog i arbeidslivet). Inne i kabelklysen skimtes ett støpsel som avgjort er løsnet. Spesialisten fatter dette og holder det opp omtrent som krigskirurgen som nettopp har funnet og løsnet kulen i den tapre soldatens innvoller på amerikanske 50-talls filmer.

bomb3lin

Publikums reaksjoner på dette tidspunkt avhenger noe av plass i stillingshierarkiet. Det er hovedsaklig to reaksjoner som er typiske: "Hvem er det som har tatt ut støpselet"-reaksjonen og "At jeg ikke oppdaget det" reaksjonen. Hvis det er mange tilstede, tenderer reaksjonen mer i retning av sterkt stigende interesse for alt annet enn teknikkens vidundere – hektisk diskusjon akkompagnert av ditto temperaturstigning ovenfor 6. nakkevirvel.

Spesialistens reaksjon avhenger hovedsaklig av tonen på telefonhenvendelsen som innledet det hele, den distansen han eller hun har tilbakelagt for å innfinne seg, samt hva han eller hun kunne ha gjort i stedet. Behovet for sarkastiske bemerkninger melder seg hos mange. (Antall ganger scenen har utspilt seg tidligere, med de samme rolleinnehavere, vil også ha betydning. Imidlertid er denne variabel forbundet med usikkerhet, da de fleste brukere utrolig raskt oppfatter det behagelige ved å konsultere en annen ekspert neste gang).

bomb4lin

Personlig har jeg etter noen års praksis funnet at det mest effektfulle er å legge fra seg støpselet og forsvinne inn i solnedgangen – den ensomme tekniker har nok en gang vist hvem som er sjefen. Han har vunnet igjen – men han vet med seg selv at dette kan ikke vare evig. Det vil komme en dag da brukerne har sjekket støpselet – og da kan ingen effektfulle fisketurer opprettholde hans rennomé som teknologisk overmenneske.

Da er det på tide å lære seg å skifte papir.

bomb5lin

Akk ja, plus ça change… Bortsett fra at ingen lenger vet hva “Format C:” står for, er denne forbausende gyldig 23 år senere…

Norsk grandiositet

image En kveld for noen år siden var jeg sammen med endel utenlandske ansatte i Orkla-konsernet, samlet for et kurs. De hadde hørt om en pizzatype som Orkla hadde tjent masse penger på, så dermed hadde de handlet inn en stabel med Grandiosa for å prøve hva dette var for noe. Ansiktene deres etter den første biten var et syn…

Og nå har min gode venn Bill Schiano, professor i informasjonsteknologi ved Bentley med bakgrunn fra dagligvarehandel, fått servert Grandiosa til lunsj, etter å ha blitt fortalt at dette er Norges mest populære matrett og ytret ønske om en prøve. Vi tilberedte den med pinlig nøyaktighet, 13 minutter på rist ved 225 grader. Kommentar etter første bit: "Dette er ikke engang godt til å være denne typen frossenpizza. Det smaker nesten ingenting, men minner om skolematen da jeg var gutt…."

Så der har vi det. Hva i all verden er det med Grandiosa som gjør at folk fortsetter å kjøpe den – og hva i all verden er "pizzakjøtt"? (I følge Wikipedia er det mindre enn 50% kjøtt ("bl.a 40% storfekjøtt, vann, soyaprotein, krydder og konserveringsmiddel."), og det kjøttet som er der er kun referert til som "storfekjøtt", uten å si noe om hvor på storfeet det kommer fra.) Og dette fikk altså Dagligvareprisen i 2008?

Som Bill sa – det burde gå an å tjene en formue på å selge ferdige mikrobølgbare amerikanske TV-middager (med oppskrift fra 70-tallet) her til lands. Hans forestilling om Norge som et land med ren luft, sunn mat og "clean living" er i alle fall ødelagt…

Nøtt II: Frydefull setningsbygging

Jeg er stor beundrer av Stephen Fry, hvis talenter er for mange til å ramse opp her. I denne sammenhengen gjelder det språk: I tillegg til å ha skrevet en fabelaktig bok om diktning (The Ode Less Travelled) er han også konstruktør av nye ord, av palindromer (ord og setninger som kan leses begge veier, min favoritt er "Satan, oscillate my metallic sonatas", som virkelig må ha krevet litt tid og omtanke), og generelt en skribent som nyter å leke med ord.

Og fra ham har jeg rappet følgende lille språknøtt:

  • Er det mulig (på norsk) å lage en meningsfull setning som inneholder det samme ordet fem ganger etter hverandre?

Det er naturligvis det – jeg skal presentere en løsning etterhvert – men kommentarfeltet er herved åpnet for de som måtte ha lyst til å prøve. (Og ja, det er lov å leke seg med tegnsetting og lignende.)

Mens vi er igang: Det hadde vært utrolig morsomt om NRK hadde prøvd seg på å lage QI – en TV-serie som rett og slett er vanedannende i den grad at jeg herved advarer alle mot å gå på Youtube og søke etter QI-episoder, særlig de ekstra lange som rett og slett får deg til å kaste bort timevis av ellers produktiv tid mens du lærer masse unyttige opplysninger som ingen har bruk for, for eksempel på den briljante episoden med Emma Thompson der de morsomste delene ble klippet vekk.

Så ikke gjør det. Du er herved advart.

(Legger denne på Aftenposten også.)

Dagens lille nøtt

Statistikk var et av mine favorittfag engang på det latterlige 80-tallet, ikke minst fordi jeg hadde Pål Aakre som lærer (han har til og med egen fanklubb på Facebook). Noen år senere var jeg blitt student i USA og kom over en morsom artikkel med en liten nøtt, som jeg sendte til Pål. Stor var min glede da jeg oppdaget at Pål fortsatt – nesten 20 år etter – bruker dette eksempelet i sin statistikkundervisning.

Og gåten?

image Vel, her er den: Sett at du er deltaker i et program på TV, et riktig slitsomt "game show" der du skal velge en av tre dører. Bak den ene døren er en lekker bil (for eksempel en 6.9), bak hver av de to andre en geit. Du velger en av dørene (i bildet, dør nummer 1). Programlederen (som vet bak hvilken dør bilen er) åpner en av de andre dørene (nummer 3) og viser at bak den står en geit. Han gir deg så muligheten til å endre ditt valg fra den døren du har valgt (nummer 1) til den andre (nummer 2), uåpnede døren.

Skal du bytte dør, eller ikke?

Svaret på gåten er egentlig enkelt, men skapte furore i USA da gåten ble lagt ut i Parade Magazine i 1990. Folk med doktorgrader i dette og hint diskuterte i månedsvis. Men sunn fornuft (eller, om du vil, operativ kunnskap om Bayesisk statistikk) vil gi deg svaret…

(Til kommentatorer: Selvfølgelig finnes løsningen på dette problemet på Internett. Vennligst ikke link til den – mye morsommere å starte en skikkelig diskusjon…)

Møtetaksameter

Jeg har med fordel brukt dette møtetaksameteret til å få folk til å fatte seg i korthet:

Møtetaksameter

Fungerer best hvis du kjører det på en prosjektor. Du oppgir antall deltakere, timelønn (ikke glem sosiale utgifter og leie av møtelokale) og starttidspunkt, og så går taksameteret. Fungerer p.t. bare med dollar, euro, pund og yen, men det er jo bare å late som om det er kroner.

Dette burde være påbudt både i offentlig forvaltning og privat næringsliv – fatt deg i korthet for effektive møter!

(Via Boingboing – og dette er open source, så hvis du ønsker å lage en norsk versjon, sett i gang…)

(Krysspostet til Aftenposten)

"Merkelige" datafeil

Computerworld Norge har en oversatt artikkel (originalen her) om de ti "merkeligste" datafeilene, ut fra en liste laget av PCWorld. Problemet er at disse feilene ikke er spesielt merkelige – bortsett muligens fra Google’s overdrevne advarsler. Det er riktignok alvorlig at eBay er nede i et halvt døgn, men særlig merkelig (i betydningen uforklarlig eller spesielt) er det ikke.

Virkelig merkelige datafeil har symptomer som er morsomme eller uforklarlige. Her er noen av mine favoritter:

  • Terminalen som bare lot deg logge inn når du satt ned, ikke når du sto. Forklaringen var ganske enkel: Når du sitter ned ved et tastatur, skriver du som regel touch, uten å se på tastaturet. Når du står oppreist, ser du ned på tastaturet før du skriver. Denne terminalen hadde fått to taster fysisk byttet om – og dermed ble passordet feil når man så på tastaturet, men ikke når man satt ned og skrev uten å se på det.
  • Jagerflyet som snudde opp ned når det krysset ekvator. Riktignok skjedde dette bare i flysimulatoren, ikke i det virkelige flyet (F-16), og bare i en tidlig versjon av programvaren. Årsaken var at når du krysser ekvator, blir noen av koordinatene negative, og dermed snudde flyet seg opp ned. I samme programvare hadde utviklerne glemt å legge inn sperre mot å trekke opp landingsstellet når flyet sto på bakken (resultat: Et fly ødelagt), og å legge en sperre mot å slippe bomber mens flyet var opp ned. Bomber som ble sluppet i denne situasjonen løsnet, og rullet så av vingen.
  • Flysimulatoren med innlagte gerilja-kenguruer. Et helikoptersimulatorprosjekt utviklet for Australia basert på amerikansk programvare hadde lagt inn kenguruer og andre dyr. Disse dyrene flykter fra helikoptrene, og flygerne har ordre om å unngå å skremme dem. Utviklerne gjenbrukte kode som opprinnelig var skrevet for fiendtlige soldater, og byttet bare på utseendet. Dessverre glemte de å ta ut endel av koden, med det resultat av kenguruene flyktet bak en busk når de så et jagerfly, for deretter å skyte antiluftskyts (i form av badeballer) mot dem. (Advarsel til jagerflyvere: Australsk vilt er tøffere enn du tror.)
  • NSBs problemer med 2000-problematikken – i januar 2001. NSB fikk stopp på Flytoget og flere Signatur-tog 31. desember 2000 – på grunn av en 2000-feil. Dette avstedkom en lang diskusjon om hvorvidt det faktum at år 2000, alt ettersom hvordan man beregner saken, kan ha 54 uker. Min uærbødige hypotese var at NSB ganske enkelt hadde sett feilen i 1999, satt klokken et år tilbake, og glemt hele greia….

Og dermed kan sommeren virkelig begynne….

Foredrag med videoeffekter

I morgen (23 april) skal jeg holde foredrag sammen med Ragnvald Sannes, kl. 1400-1430 i rom B2-040 i BI Nydalen. Temaet er «Nettverksbygging for dinosaurer» – eller, litt mindre spisset, en introduksjon til Twitter, Facebook, Linkedin, blogger og annen moro som ungdommen holder på med. Vinklingen er hvordan man som noget satt person uten personlig erfaring skal forholde seg til disse tingene når man får ansatte som holder på med det – i arbeidstiden, for eksempel.

Møtet er egentlig internet, men hvis du har tid og lyst til å være der, så vær så god og vel bekomme – det er avklart, hils fra meg og si du fant invitasjonen på min blogg!

Selv er jeg ikke der, naturligvis – er i USA for tiden – men det blir videokonferanse. I sakens anledning har jeg skaffet meg et Logitech Quickcam kamera med videoeffekter til $99, som virkelig gir et lite piff til videokonferansen og dessuten har glimrende software for direkte oppladning til Youtube. Her er en liten test av videoeffektene:

Vi sees kanskje i morgen?

Institusjonelle blindtarmer

Reportasjen i Morgenbladet om avskaffelsen av Lagtinget minner om følgende lille historie fra BI, som såvidt jeg vet ikke har stått på trykk før, men som fortjener gjenfortelling:

BI har flyttet mange ganger etterhvert som institusjonen har vokst. Den ble stiftet på Vinderen i 1943, førte en noe omflakkende tilværelse med leide lokaler, blant annet i Pilestredet, inntil (tror jeg) 1978 tidlig 70-tall 1967, da det ble innflytting i egnede lokaler på Frysja i Maridalen. Der ble man ikke lenge, allerede i I 1981 1979 var det tid for flytting til Nadderud i Bærum. I 1989 flyttet vi til Sandvika (det husker jeg godt, jeg var nestleder i IT-avdelingen og hadde ansvaret for flyttingen av teknologien). I 2005 flyttet vi til vår nåværende lokasjon i Nydalen.

Selv var jeg student på Nadderud fra 1982 til 86. På Nadderud var starten på første forelesning alltid klokken 0835, et noe kronglete tidspunkt, siden forelesning pluss pause alltid var en time, og timeplanen dermed ble nokså komplisert, med alt forsinket fem minutter frem til lunsj. Etter lunsj det hele timer og halvtimer igjen.

Da vi flyttet til Sandvika i 1989 ble det naturligvis nødvendig å revidere timeplanen. En veteran i BI-systemet, T. W., fikk jobben med å gjøre dette. Hun stusset over de rare tidspunktene – hvorfor begynte egentlig forelesningene 0835? Hun mente de burde begynne 0830, men for å være på den sikre siden, innledet hun et detektivarbeid for å finne ut hvorfor man begynte 0835 før hun endret det – det kunne jo tenkes at det lå en fornuftig begrunnelse bak.

Og det gjorde det. Det hadde seg slik at mange studenter kom med bussen – en bestemt buss som ankom BI klokken 0830 presis. Derfor var mange studenter litt sene inn til første forelesning, og da utviste skolen fleksibilitet og endret starten på første forelesning til 0835. Utmerket – og dermed var det klart for å endre starten i Sandvika til 0830, siden problemet med bussen ikke fantes der.

Det var bare en liten hake ved saken. Det var ikke til Nadderud bussen ankom klokken 0830. Det var til Frysja (buss nummer 18 fra Vippetangen, forøvrig.) Med andre ord, fra 1981 til 1989, inkludert hele min studenttid, begynte forelesningene fem minutter over halv fordi bussen kom halv der vi var før.

Derfor er jeg ikke oppgitt over at Lagtinget har eksistert i 100 år uten å ha en reell funksjon. De fleste organisasjoner fortsetter å gjøre ting lenge etter at årsaken til at de blir gjort er forsvunnet. Og BI er tross alt mer dynamisk enn Stortinget – vi holdt bare på i 8 år for lenge.

Og det er jo alltid en trøst.

(Tittelen? Vel, blindtarmen er en slik sak som henger igjen i kroppen uten at man egentlig vet hvorfor den er der – en rest etter tidligere tiders funksjonalitet, skjønt jeg har hørt at den muligens er en lagringsplass for visse typer bakterier som kroppen bare trenger i sjeldne tilfelle. Omtrent som tepperestene som lagres i Lagtingets presselosje. Man vet jo aldri når man kan få bruk for ting…..)

Kreativ spam?

image Denne er for bra til ikke å nevne: Max Planck-instituttet skulle ha noen kinesiske skrifttegn på forsiden av en utgave om, nettopp, Kina. De trykket et dikt som viste seg i stedet å være hentet fra en bordellplakat i Macau

Kanskje det er spam som har klart å snike seg inn på forsiden av et seriøst vitenskaplig tidskrift?

(Via Boingboing). Se også denne.

Wilhelm kaller

Boingboing viser til et fascinerende stykke filmhistorie: Wilhelm-skriket, et standard hyl brukt i et utall filmer når en eller annen person blir skutt, faller ut av bildet, eller, i et tilfelle, blir spist av en alligator. Og her ser man jo virkelig poenget med Youtube og Wikipedia: Noen lager en sammensetning av en masse filmer med "the Wilhelm scream", og noen skriver halvseriøst om det. Tenk at det finnes de som sier at Internett ikke er nyttig…