Offentlig arroganse i landet uten konsekvenser

NAV-skandalen – oppsummert av VG – opprører meg litt mer enn sunt er.

Jeg har hatt to barn som har måttet få støtte av NAV, og vi har stort sett fått det, mye takket være iherdig brevskrivning og flittig møtevirksomhet, hovedsaklig fra min kones side. Vi er nemlig det som defineres som ressurssterke, hvilket i denne sammenhengen betyr at vi kan lese reglene og formulere svar på dem. Resultatet var, i følge min kone, at hun i løpet av noen uker kunne reglementet bedre enn NAVs saksbehandler, og dermed fikk vi ting i gjennom.

Men de fleste NAV-klienter har ikke våre ressurser, og jeg har mange ganger hatt vondt i magen når jeg ser folk som trenger hjelp måttet forholde seg til uforståelige meldeskjemaer og kompliserte regler. NAV setter korte frister og strenge regler for sine klienter, men forsinkede betalinger og oversittede frister fra deres egen side har absolutt ingen konsekvenser i det hele tatt.

Tegning: Roar Hagen, VG.

Det er enormt mye å si om denne saken, og jeg kommer sikkert til å skrive mer om det, særlig om ledelses- og organisasjonskulturperspektivet. Men jeg synes kommentator Tone Sofie Aglen i VG sier det som trengs sies i sin artikkel om nådeløse NAV. Så la meg i første omgang ta tak i en ting som har med digitalisering å gjøre: Tiden det tar fra en alvorlig feil blir oppdaget, til det blir gjort noe med den – og hvorfor. En ting er beslutningsvegring, organisasjonskultur, den evindelige redselen folk i det offentlig har for å få påpakning, og mangelen på prinsippfast og tydelig ledelse. En tydelig annen faktor i dette er manglende teknologisk kompetanse.

NAVs IT-systemer er en nasjonal skandale i seg selv. Man har hatt en dyktig og dynamisk IT-sjef som kom inn og forsøkte å gjøre noe i 2015, men som sa opp i 2018. Etter det jeg har hørt klarte han å røske opp i ganske mye, men byråkratiet har en egen evne til å suge kraften ut av folk som forsøker å gjøre noe, uten at jeg kjenner detaljene. En historie jeg har hørt fra innsiden handler om saksbehandlere som – i 2016 – ikke hadde bærbar PC. Det syntes ledelsen nemlig var for dyrt. Derfor måtte de skrive ut sin kalender på papir, reise med billigste transportmiddel til arbeidsgivere, ha et kort møte, finne plass i kalenderen til neste møte, så dra med billigste transportmiddel tilbake til kontoret for å oppdatere kalenderen. IT-sjefen gikk etter sigende til innkjøp av bærbare PCer omtrent der og da, noe som jeg ikke tror blir nådig tatt opp oppover i etasjene.

Det er et eller annet med offentlige etater og arroganse. Da vi bodde i USA, fikk vi ikke barnetrygd i 5 år på grunn av en saksbehandlingsfeil. Da det viste seg at vi skulle ha barnetrygd likevel (på grunn av en våken ansatt ved den norske ambassaden i Washington) fikk vi det etterbetalt. Da min kone spurte om renter, fikk hun beskjed om at «nei, vi betaler ikke renter på etterbetalinger.» Gjett hva som skjer om du er for sent ute med betaling til det offentlige…

For noen år siden hadde jeg en gjesteforelesning om digitalisering for en gruppe ledere fra sentrale deler av NAV – nemlig de som står for betalingene. (Kanskje ikke den beste matchen, da jeg nettopp da hadde to døtre som var NAV-klienter). Da jeg spurte dem hvordan det kunne ha seg at de kunne være opptil seks måneder for sent ute med ytelser til brukere som ikke hadde mye penger, fikk jeg høre at de hadde gammeldagse og tunge systemer og derfor ble det gjerne slik. Tenk deg den NAV-klienten som kommer med samme argument («PCen min er gammel») når en søknads- eller meldefrist blir overskredet. Hvordan ville den unnskyldningen bli mottatt?

Samme gruppe la frem som et problem at de er forpliktet til å ha kontor med minst tre ansatte i alle kommuner, også i de kommunene som ikke har så mange mennesker, og at det derfor satt endel NAV-ansatte rundt omkring med altfor lite å gjøre. Da jeg foreslo videokonferanse slik at lavt belastede kontorer kan ta unna litt kø for de med mye å gjøre, var svaret at «våre klienter vil ikke bruke videokonferanse.» Personlig tror jeg at om valget var å få snakke med en saksbehandler om fire uker eller å få en på videokonferanse med en gang, så tror jeg de fleste ville velge det siste, særlig om teknologien er tilgjengelig rett fra NAV-kontoret. Men det er ikke poenget her – poenget er at disse menneskene visste hva som var godt for klientene uten å finne ut om det de trodde faktisk var tilfelle.

Problemet er at selv grove feilgrep som nå er begått av NAV og andre instanser aldri har konsekvenser for dem som i alle fall i navnet sitter med ansvaret. For meg er det ikke spørsmål om hvorvidt store deler av ledelsen innen etat og departement bør gå – de bør få sparken, uten etterlønn, retrettstillinger og mer tid til familien. Ikke bare det, Riksadvokaten – som nå opptrer som den eneste voksne personen i rommet – bør vurdere muligheten for å reise straffesak for grov tjenesteforsømmelse. To år fra «alarmen gikk» med 46 saker fortsatt i systemet betyr at man har satt sin egen arbeidssituasjon foran klientenes velferd.

Jeg synes ikke synd på disse lederne. Og det er jo ikke så farlig for dem om de må forlate sine stillinger.

De kan jo bare gå på NAV.

Men med den evne de har vist til å tolke regler og overholde frister, kan det jo tenkes at de kommer til å slite litt med søknadene.

2 tanker på “Offentlig arroganse i landet uten konsekvenser

  1. En venninne opplevde for noen år siden NAVs treghet og irrasjonalitet (og manglende rente på etterbetaling, for den del) på sitt verste i forbindelse med en endring i livssituasjonen. Hun hadde en stund mottatt støtte til utdanning, hadde en stabilt trang økonomi innenfor disse rammene og forventet ingen endring før graduering, men da livssituasjonen brått og uventet endret seg til det verre måtte hun be NAV om å gjøre tilsvarende ny beregning av utdanningsstøtten.

    NAV kom da frem til at hun overhodet ikke hadde rett på utdanningsstøtte, da hun kunne få jobb med fagbrevet hun hadde hatt siden ungdommen. Dette kom overraskende på meg, som ikke visste at hun hadde fagbrev (men jeg hadde ikke tett kontakt med henne da hun var ung), og enda mer overraskende på henne (som hadde tett kontakt med seg selv da hun var ung), som klart kunne erindre å ha ervervet studiekompetanse, men ikke noe fagbrev.

    Resultatet ble at de umiddelbart kuttet utbetalingene til henne, midt i studieløpet og med barn hjemme, og forlangte at hun skaffet dokumentasjon fra samtlige 19 fylkeskommuner på at de ikke hadde utstedt noe fagbrev til henne. NAV mente nemlig at de ikke hadde noen plikt til å bevise påstanden de fremsatte og baserte vedtaket på, selv om den fikk dramatiske følger for henne og hennes barn, og gikk direkte imot de fakta de selv forholdt seg til da forrige vedtak ble fattet.

    Hun forsøkte seg på de to fylkeskommunene hun faktisk hadde bodd i, men disse forsto knapt henvendelsen fordi den var så absurd (de er nok mer vant til å bekrefte enn å skriftlig eksplisitt benekte fagbrev), så da ble det til å prøve seg på NAVs ankemulighet, dog uten at anken førte til noen oppsettende virkning på beslutningen om å kutte utbetalingene. NAV foreslo heller at denne voksne damen kunne låne penger av foreldrene sine, noe som i hennes tilfelle ikke var mulig (og som NAV lett hadde sett var umulig hvis de sjekket i sine systemer).

    «Løsningen» ble å leve på blant annet kostbare forbrukslån, kredittkort etc, samt at noen regninger forfalt og gikk til inkasso, blant annet fordi NAV stadig kom med nye utsettelser ikke bare for når ankeavgjørelsen kunne ventes, men også lang forsinkelse mellom tidspunktet hvor de endelig bekreftet at de var på bærtur og at hun skulle få pengene (men uten renter, og fra datoen klagen ble registrert, ikke den tidligere datoen hvor de urettmessig sluttet å støtte henne, for tiden hun brukte på deres absurde ønske om bekreftelse på ikke-fagbrev skulle hun ikke krediteres for) til pengene faktisk begynte å komme.

    Et par år senere lever hun fortsatt med svært anstrengt økonomi som følge av at NAV feilaktig drev henne i armene på kredittbransjen og ellers hindret henne i å gjøre opp for seg innen betalingsfrister, men NAV har ingen ordning for å gjøre opp for konsekvensene deres egne feil påfører uskyldige brukere.

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s