“Point of view is worth 80 IQ points” – Alan Kay

Min gamle kollega Jim McGee har skrevet om Alan Kay og hans utrolige evne til å se ulike perspektiver av kompliserte problemstillinger. Så dette blogginnlegget er ikke svært originalt – jeg ville bare gjøre denne videoen med Alan Kay kjent i Norge, og kanskje også spre litt kunnskap om Alan Kay og hva han har betydd for (ikke minst norsk) softwarebransje. (Og bare for å skryte litt – jeg møtte Alan Kay i 1989, på BI, der han holdt et foredrag for en nokså liten gruppe mennesker.) Det var nesten ingen som forsto hvor viktig han var, trass i at han på det tidspunktet var Chief Scientist for Apple. Men det var et foredrag jeg fortsatt husker fordi det totalt endret min forståelse for hva man kan gjøre med teknologi.

Alan Kay var doktorgradsstudenten fra Utah som snakket med Ole-Johan Dahl om SIMULA, forsto hva ideene bak språket betød, og utviklet teorien rundt objektorientert programmering. Fra Utah gikk han videre til Xerox PARC (et forskningssenter som utviklet det objektorienterte språket Smalltalk, laserskrivere, Ethernet (som du fortsatt bruker hver gang du knytter det til Wifi’en, uten at du aner noe om det) og altså det grafiske grensesnittet – menyer, mus, at du ser hva som skjer med tekst og tegning direkte på skjermen, og at ting på skjermen kommer likt ut på skriveren (WYSIWYG). I det hele tatt – svært mye av moderne arbeidsteknologi. Kay hadde også visjonen om Dynabook, en slags iPad, allerede i 1968 – altså for over 50 år siden.

Man kan si at Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard skapte objektorientert programmering, men Alan Kay – som forstod hva det faktisk betød – er den som med rette er kalt objektorienteringens far fordi han evnet å ta teknologien videre fra et nokså snevert fokus på simulering. Kay fikk Turing-prisen i 2004, to år etter Dahl og Nygaard.

Alan Kays styrke er hans evne til å tenke grunnleggende, til å gå tilbake til det amerikanerne kaller «first principles», til å tenke hva konsekvensene er når man har en annerledes teknologi og hva man i så fall bør gjøre. Han har en fokus på at ting må endres hele tiden – som han sier, de fleste store systemer i dag er skrevet i teknologi utviklet på 60-tallet, og at man fortsetter å bruke gammel teknologi hindrer utvikling. Den kjelleren full av maskiner som man omtaler som «legacy» – en arv, noe verdifullt – er en møllestein rundt halsen for eksisterende organisasjoner. Og det vil alltid være lettere å fikse litt på det man har fremfor å kaste det ut og tenke på nytt – som han illustrerer svært effektivt med overgangen til det heliosentriske verdensbildet.

Det viktigste Alan Kay har brakt til verden, er forståelsen av at robuste systemer består av små, selvstendige enheter som snakker sammen – ikke bare som Internett, der datamaskiner snakker sammen, men også innenfor en PC eller en mobiltelefon, der deler av programmer gjør sin lille ting for andre programmer, og sender meldinger frem og tilbake. Det kaller vi objektorientert programmering, men poenget med objektorientering er ikke objektene, men meldingene mellom dem.

Nok om dette, ta en time og se dette foredraget. Kanskje det endrer ditt syn på hva innovasjon handler om, og hvordan man skal tenke om fremtiden. Hva hadde skjedd med digitalisering om vi tok konsekvensen av hva en fremtid vil se ut og begynte å bygge den nå, i stedet for å flikke litt til på alt det gamle vi har?

I all enkelhet, ganske enkelt.

PS: En morsom ting for meg er at Alan Kay sier at en skikkelig innovasjon tar 7 år. Min gamle veileder på Harvard Business School, Jim McKenney, sa alltid at ethvert stort nytt system som ville endre ting, tar syv år. Minst.