Å vurdere bøker etter omslaget

Syphilia Morgenstierne leser og liderSyphilia Morgenstiernes kronikk i Aftenposten idag er en klassiker: Hun slakter innkjøpsordningen etter at hun har lest gjennom en fjerdedel av årets innkjøpte romaner og funnet at mange av dem ikke er romaner (men kalt det for å bli kjøpt inn) og mange av dem er så dårlige at det ikke ser ut til at noen har lest dem. Dessverre later det også til at denne mengden søppel kveler de få gode romaner som gis ut, enten ved at leserne ikke finner dem, eller ved at uavhengige forlag presses ut til fordel for de store.

Kronikken hennes minner meg om et lignende slakt for noen år siden: Nobelprisvinneren Richard Feynman havnet i en komité som skulle vurdere skolebøker i naturvitenskap for skolene i California. Til forskjell fra de andre komité-medlemmene, satte han seg ned og leste alle bøkene, og fant at de var elendige, alle sammen. Han fant også ut at noen av bøkene ikke hadde tekst – bare blanke sider – fordi de ikke var ferdig ennå. Allikevel hadde noen av komité-medlemmene gitt disse bøkene gode vurderinger, basert på brosjyrer om hva de skulle inneholde, eller rett og slett ingenting. Som Syphilia, skrev han om sine opplevelser (inkludert å bli tilbudt prostituerte av et av forlagenes selgere) i et essay som har blitt en klassiker.

Men heller ikke Californias innkjøpsordning ble endret.

Man kan dreie en debatt ved å ta tak i fakta, og det skal bli interessant å se hva Syphilias skjema avstedkommer. Jeg regner med en dundrende taushet, for jeg har ikke hørt protester fra noen av de forfatterne hun slakter ennå. Kanskje hun burde gå et hakk lenger, og liste navnet på forlagskonsulenten, ikke bare forlaget, i sitt skjema…

20 tanker på “Å vurdere bøker etter omslaget

  1. Strålende innlegg av Mari Toft, dette. Om tausheten blir øredøvende (noe jeg også tror), skal jeg se hva jeg kan gjøre…

  2. Det framgår av i hvert fall én av bokomtalene at forfatteren (Erik Honoré) tok til motmæle mot en påstand om da/når-feil 🙂

  3. Når jeg tenker meg om, så jeg den dialogen. Og en annen (dømt nord og ned) har skrevet et nokså forvirret innlegg i Syphilias blogg. Men den helt store debatten har det ikke vært, og ikke om innkjøpsordningen.

  4. Har Syphilia tenkt å drepe forfatterspirene ?!!! Uten er raus ordning for å etablere seg som forfatter så er det vel knapt et eneste menneske som har RÅD til å bli forfatter.
    Jeg ville forventet at brorparten av det som utgis av de ‘uetablerte’ er middelmådig(!), og jeg ville forventet at det skulle være aksept for det!!! Alvorlig talt.
    Man er ikke født suksessforfatter.

  5. En stor takk til SM som frakjenner ethvert utvalgsmedlem i Kulturrådet integritet og litteraturfaglig kompetanse. Så vidt jeg forstår av det hun har skrevet både her og på bloggen sin (frittogvilt.no) gidder de ofte ikke engang å lese bøkene de nuller eller slipper igjennom, de har bare øynene på pengene. Ja da, sånn er det selvfølgelig.

  6. Når de slipper igjennom en dyrebok som roman? Jeg tror ikke akkurat de gjør det for pengene (dessverre, kanskje) men sjekk resultatet…..

  7. Og når ble SMs vurderinger av bøker hogget i steintavler? Tror du hun leser de bøkene med et åpent sinn? Det kunne ikke tenkes at hun er like forutinntatt som hun mener at utvalgene er?
    Jeg har ingen problemer med å se at systemet kan revurderes (har faktisk sansen for hennes anonymiseringsforslag), men reagerer (sannsynligvis fordi jeg sitter i et utvalg selv (vurderer ikke voksenlitteratur) på denne beskrivelsen:
    «Hvis bøkene blir lest, tror jeg at det foregår slik:
    ”Utvalgsmedlemmet åpner trett pakken med bøker. Ti nye! På en fredag! Ja, ja. Ti bøker, det kan bli ny sykkel til sønnen likevel, akkurat nå da hun egentlig ikke hadde råd til det, og sånn som han har mast. Nå må hun dessuten se å komme seg til frisøren snart, og det skal jo gå greit nå, særlig ettersom de antydet at det skulle komme syv-åtte til neste uke også. Astmaanfallene er riktignok leie, men hun kan ikke si fra seg denne lesingen nå, hun trenger pengene.
    Heldigvis er åtte av de ti bøkene fra gode og solide forlag med navn som i seg selv garanterer for kvaliteten. Bare kjekke og dyktige folk i redaksjonene der, hun kjenner flere av dem selv, de har studert litteraturvitenskap sammen, og hun håper jo sant å si å få noen konsulentoppdrag for dem, når bare dette vervet i vurderingsutvalget er brakt til ende, man må ikke ri to hester på én gang. Hun blar litt her og der, det ser jo bra ut, og denne her om skilsmisseproblematikk må hun virkelig legge til side så hun kan fordype seg mer i den senere. Dette går jo greit. Men der er de to litt uklare utgivelsene. Dem har hun med vilje lagt nederst i bunken. Litt sånn ukjente navn på noen små forlag som ser ut til å tro at de er noe. Vet de virkelig ikke at terskelen er høy i høykulturen? Tror de bare at de kan flotte seg med anbefalinger fra kjente kulturpersonligheter på baksiden av boka og slippe igjennom nåløyet på den måten? Folk må naturligvis få drive med kjøkkenbenkforleggeri hvis de absolutt vil. Men de må virkelig ikke tro at det bare er for hvem som helst å komme her og tuske til seg midler som organisasjonene har arbeidet så hardt for. Og er det ikke noe litt mistenkelig over en forfatter som kommer ut på et slikt småforlag? Han er sikkert refusert alle andre steder. Helt sikkert. Nei, nå er det på tide å gå. Venninnene venter i sushibaren. Beklager, lille kjøkkenbenkforlag, dere kan sikkert lykkes en gang dere også, alle må begynne et sted, men dere burde jammen prøve en mer etablert forfatter neste gang. Ti bøker. Femten tusen kroner. Det skal bli en flott sykkel, gutten min!”
    Dette er en beskrivelse som jeg overhode ikke kjenner meg igjen i. Men tydeligvis er det greit å beskylde de som sitter i utvalgene for ikke å gidde å lese bøkene, eller som en misfornøyd forfatter/forlegger gjorde i et innlegg i «Forfatteren», kalle utvalgsmedlemmene for statens lakeier.
    Nei, ingen utvalg er ufeilbarlige, men det hadde vært fint å ikke bli frakjent all evne til å gjøre en god jobb.
    (håper dette innlegget ikke kommer som en kompakt avsnittsløs tekst slik det ser ut på forhåndsvisningen)

  8. Og når det gjelder eksempelet ditt om en dyrebok som slipper igjennom som roman … Hvis det er Pål Gitmark Eriksens «Tale om dyrene» du snakker om – har du faktisk lest noe annet av boka enn de avsnittene som SM siterer? Slik hun fremstiller det er det en bok full av leksikalske oppramsinger om forskjellige dyr, men det gir et helt feil bilde av boka. Ja, det kommer slike avnitt INNIMELLOM.
    Og forresten: det er ikke en roman, det er en samling med prosatekster.

  9. Men jeg skulle sannsynligvis ikke sagt det der om prosatekster, for ifølge Syphilia er det jo sånn at boka «fremstilles som en novellesamling eller ”kortprosa” – naturligvis for innkjøpsordningens skyld». Naturligvis. Sa noen noe om et åpent sinn?

  10. All kritikk er personlige meninger. Det kommer an på kompetansen. Jeg tror SM har mye rett – selv leser jeg ikke nyere norsk litteratur når den kommer ut, men venter til andre har skilt klinten fra hveten. For det er altfor mye klint.

  11. For ordens skyld: Eriksens bok tar utgangspunkt i forskjellige dyr (døde og levende) og bruker de i sine fabuleringer. Så det handler en del om dyr, men å redusere det til å være en dyrebok, blir egentlig ganske meningsløst. Ja, han skriver vanskelig, men når man tar seg tid til å komme inn i det, er det jammen meg spennende også.
    Og hva SM mener med å si at Eriksen «skriver politisk korrekt om dyr», aner jeg ikke.
    Men dette blir veldig på siden av debatten.

  12. «selv leser jeg ikke nyere norsk litteratur når den kommer ut, men venter til andre har skilt klinten fra hveten.»
    Og med andre mener du selvfølgelig de som bestemmer hvilke bøker som skal komme med på kuturfond. 😉

  13. «Den enkleste løsningen er jo anonymisering – jeg kan ikke forstå hvorfor noen skulle ha noe imot det….»
    Som du sikkert så er også jeg av den mening at det er en god idé.
    Problemet mitt er at SM framstiller folk som jobber i utvalgene som småkorrupte (gidder ikke å gjøre jobben (siden de er i lomma på forleggerforeningen), men tar imot pengene), uten å ha noe belegg for å skrive det.
    Hvordan nå hun vurderer de forskjellige bøkene, blir selvfølgelig hennes personlige mening. Men i utvalgene er det alltid to personlige meninger på hver bok, og hvis de to ikke blir enige: tre meninger. Og hvis bøkene blir nullet, sendes de til ankeutvalget.

  14. Nei, med andre mener jeg andre lesere og kritikere. Det gjør at jeg noen ganger tar feil og kjøper en Dan Brown, men den feilen gjør jeg ikke mange ganger.
    Bare synd at Haugenbok ikke har skikkelig collaborative filtering.

  15. Denne «debatten» er fremfor alt usigelig konservativ. Mange later til å dele Morgenstjernes holdning, nemlig at romanens form er funnet en gang for alle, og den som våger å tråkke utenfor sporet, er dum. Mange radikale fra sekstitallet nikker gjenkjennende til vår tids ekstremistiske bevegelser – som jo bare er konservatisme i pervertert form (Jacob Holdt, mannen bak Amerikanske Bilder, ble helt frelst av entusiasmen hos medlemmene av en forbudt islamistisk bevegelse – det minnet ham om hans ungdom, visstnok). Syphilia Morgenstjerne er litterært bevisst på samme måte som prestestyret i Teheran er det politisk. Hun fremstår som anti-institusjon, men det er bløff. Hun er Overinstitusjon. Hun vil jo ikke avskaffe innkjøpsordningen – bare dreie den i sin retning. Hun vil ha pengene selv. Hvor originalt! Til Espen: De eksemplene du bruker – prostitusjon, korrupsjon osv. er vel ikke akkurat de gjeldende innkjøpsordninger i funksjon, men nettopp ikke-institusjonelle unntak? Kritikken din rammer nettopp ikke det institusjonelle, men det private, dvs. de enkelte aktører involvert. Du er farlig nærme en konklusjon som er motsatt av hva du vil si – nemlig at enkeltindivider er upålitelige; hvorfor små forlag må særbehandles negativt. Tenk om igjen – og se opp for gamle hippier. De kan ikke tilgi at tiden fortsetter like ufortrødent fremfor, og at selv det mirakuløse 1968 bare er enda et gulnet, uskarpt feriebilde.

  16. Denne «debatten» er fremfor alt usigelig konservativ. Mange later til å dele Morgenstjernes holdning, nemlig at romanens form er funnet en gang for alle, og den som våger å tråkke utenfor sporet, er dum. Mange radikale fra sekstitallet nikker gjenkjennende til vår tids ekstremistiske bevegelser – som jo bare er konservatisme i pervertert form (Jacob Holdt, mannen bak Amerikanske Bilder, ble helt frelst av entusiasmen hos medlemmene av en forbudt islamistisk bevegelse – det minnet ham om hans ungdom, visstnok). Syphilia Morgenstjerne er litterært bevisst på samme måte som prestestyret i Teheran er det politisk. Hun fremstår som anti-institusjon, men det er bløff. Hun er Overinstitusjon. Hun vil jo ikke avskaffe innkjøpsordningen – bare dreie den i sin retning. Hun vil ha pengene selv. Hvor originalt! Til Espen: De eksemplene du bruker – prostitusjon, korrupsjon osv. er vel ikke akkurat de gjeldende innkjøpsordninger i funksjon, men nettopp ikke-institusjonelle unntak? Kritikken din rammer nettopp ikke det institusjonelle, men det private, dvs. de enkelte aktører involvert. Du er farlig nærme en konklusjon som er motsatt av hva du vil si – nemlig at enkeltindivider er upålitelige; hvorfor små forlag må særbehandles negativt. Tenk om igjen – og se opp for gamle hippier. De kan ikke tilgi at tiden fortsetter like ufortrødent fremfor, og at selv det mirakuløse 1968 bare er enda et gulnet, uskarpt feriebilde.

  17. Jon Eirik,
    jeg synes du overtolker hva jeg skriver.
    Alle former for innkjøpsordninger trenger kritikk – ellers blir det lett kokkelimonke ut av det. Og SMs kritikk er i alle fall morsom.
    Hva gjelder din diskusjon om individ vs. institusjon, så forstår jeg den ikke – men anonymisering hadde jo vært en løsning, fordi den er lett å gjennomføre og gjør at det blir lettere å vise at man konsentrerer seg om innholdet heller enn forlaget. Hvis man fjerner den institusjonelle tilknytningen, blir det jo individet man konsentrerer seg om.

  18. Anonymiseringen er bare en løsning hvis det motsatte virkelig er et problem – altså at forksjellsbehandling utelukkende i kraft av forlagsnavnet finner sted. Det er mildt sagt ikke bevist. Hvor det morsomme i SMs prosjekt befinner seg, har jeg enda ikke oppdaget. Hun ser i hvert fall ut til å mene det alvorlig. Tragikomisk er et bedre ord i så fall. Det minner meg om at hun betrakter Michael Moore som en god forfatter – og han tilhører jo i den grad underholdningsindustrien, med sine kolossale parodier på samfunnskritikk.
    Det jeg sikter er din henvisning til noen ville tilstander i USA, hvor blanke sider og nakne damer inngikk i vurderingsprosessen. Dette blir hos deg til en kritikk av institusjonen, hvilket i beste fall er misforstått. Hvordan kan institusjonen lastes for bruddene på dens regler? Mener du at institusjoner som sådan med nødvendighet fremprovoserer amoralsk og sjuskete adferd i folk? I så fall står hele statsapparatet overfor en gjennomgripende selvransakelse. For min del tror jeg det er nok av overdrivelser ute og går i denne problematikken. De store forlagene bekoster en fagekspertise som de små forlagene slipper. Syphilia Morgenstjerne mener at disse menneskene ikke kan lese, og dermed går hun glipp av hele poenget. I det hele tatt er det en utbredt holdning blant litteraturjournalister at forlagsredaktørene ikke aner hva de driver med, og at deres egen smak er lysår bedre kvalifisert. I betraktning av hvor banal denne tankegangen er, og hvor lite den krever av kognitiv innsats, ville jeg nok utvist en smule større beskjedenhet på egne vegne. Kanskje er det derfor jeg aldri ble journalist?

  19. Anonymiseringen er bare en løsning hvis det motsatte virkelig er et problem – altså at forksjellsbehandling utelukkende i kraft av forlagsnavnet finner sted. Det er mildt sagt ikke bevist. Hvor det morsomme i SMs prosjekt befinner seg, har jeg enda ikke oppdaget. Hun ser i hvert fall ut til å mene det alvorlig. Tragikomisk er et bedre ord i så fall. Det minner meg om at hun betrakter Michael Moore som en god forfatter – og han tilhører jo i den grad underholdningsindustrien, med sine kolossale parodier på samfunnskritikk.
    Det jeg sikter er din henvisning til noen ville tilstander i USA, hvor blanke sider og nakne damer inngikk i vurderingsprosessen. Dette blir hos deg til en kritikk av institusjonen, hvilket i beste fall er misforstått. Hvordan kan institusjonen lastes for bruddene på dens regler? Mener du at institusjoner som sådan med nødvendighet fremprovoserer amoralsk og sjuskete adferd i folk? I så fall står hele statsapparatet overfor en gjennomgripende selvransakelse. For min del tror jeg det er nok av overdrivelser ute og går i denne problematikken. De store forlagene bekoster en fagekspertise som de små forlagene slipper. Syphilia Morgenstjerne mener at disse menneskene ikke kan lese, og dermed går hun glipp av hele poenget. I det hele tatt er det en utbredt holdning blant litteraturjournalister at forlagsredaktørene ikke aner hva de driver med, og at deres egen smak er lysår bedre kvalifisert. I betraktning av hvor banal denne tankegangen er, og hvor lite den krever av kognitiv innsats, ville jeg nok utvist en smule større beskjedenhet på egne vegne. Kanskje er det derfor jeg aldri ble journalist?

Det er stengt for kommentarer.