Denne artikkelen av Simon Kuper i Financial Times har blitt flittig sitert i norske aviser (vi liker jo at noen skriver om oss, ikke sant?) Etter en weekend i Skudeneshavn ser han Norge som et paradis med masse penger, gode telekommunikasjonstjenester og ikke minst vakre kvinner i alle aldre:
In Norway, the oil actually belongs to the people. The state-controlled oil company – called, with magnificent simplicity, Statoil – pays a marginal tax rate of 78 per cent. Add that on to a decent pre-existing economy, and the 4.9 million Norwegians can do it all: buy third homes and subsidise punk bands and save almost everything in the sovereign oil fund. Oh, and last month they found a huge new offshore oilfield. You imagine destitute Norwegian-Americans across the Midwest now scouring the attic for ancient birth certificates, dreaming of procuring Norwegian passports.
Along with oil, Norway built its economy on another natural resource: its women. About three-quarters of Norwegian women now have jobs. They seem to pass from statuesque youthful splendour through a middle age spent on corporate boards before descending into rude geriatric health. The old ladies dashing about volunteer centres looked like retired winter Olympics champions, which statistically speaking many of them must be.
Hans observasjoner er gode, men jeg bet meg merke i kommentarene, som var betraktelig mer blandet. En sier:
There is no doubt Norway is a good place to live, even very good but to fairly compare this country it is like driving a Volkswagen, a good car, and paying for a Ferrari, very poor value. Its social system does not effectively deliver basic services. The school children do not make average marks in OECD basic skill tests, the quality of the university education is in decline and in a country of 4.8 million there is 450,000 in line for treatment at the hospitals. For the last 6 years my children go to a school where the air quality has been defined as ¨Borderline¨ and it will not be replaced until next year. A government with over $500 billion in the bank does not have the money to replace it.
Andre mener at nordmenn er verdensmestre i å klage selv om vi, statistisk sett, har det bedre enn noen andre i hele verden. Men jeg likte kommentaren om at man betaler for en Ferrari og får en folkevogn, som jeg mener stemmer. Selv har jeg levd mye i USA (for all del, i en rik og svært velutdannet del av USA) og ser at mye av det jeg ser her borte er bedre enn i Norge, særlig utdanning.
Det største problemet for Norge tror jeg ikke er at folk blir late og utnytter systemet, selv om det er en faktor. De fleste mennesker jeg kjenner, jobber hardt og gjør det de skal. Problemet ligger i at vi har relativt lite press for strukturell endring: Vi har mange tunge, gammedagse strukturer (kommuner, beslutninger (som f.eks. veiutbygging), og tjenester (NAV og helse, først og fremst) som kunne vært gjort betraktelig mer effektive, men hvor vi i stedet løser problemet ved å betale for at ting skal være akkurat som før.
Vi tar i bruk teknologi som ingen andre – men tar vi konsekvensen av at teknologien tillater oss å arbeide annerledes og mer effektivt? Jeg mener det går for langsomt, og tenkes for stort. Det er jo så behagelig å fortsette som før, og statistikken er på vår side…
Tversover 
Er i stor grad enig. Og når vi så skal endre noe så «kjøper vi helst IBM». Vi gjør på ingen måte de langsiktige og viktige grepene som vi gjorde for 15-20 år siden. Jeg snakker her om en tidsalder da vi f.eks. hadde en gruppe av NTNU/SINTEF/TELENOR som laget det som ble til radiolinken og protokollen i GSM. (De samme miljøene var vingeklippet bare få år etter.)
At vi fikk en radiolink som var laget for kupert terreng er noe Norge ennå sparer mye penger på. Det var kort og godt akkurat hva vi trengte.
Det er verdt å huske på at vi ALDRI vil få like lave kostnader som typiske OECD land, pga vår distriktpolitikk. Men vi kunne lett nå slike mål ved å f.eks. slutte å vedlikeholde veier nordpå. (Sverige har i stor grad gjort dette. Ganske mange utkantsteder i Norrland er nesten helt avfolket.) Å øke befolkningsveksten i de store byene har også store kostnader. Det blir nok IKKE færre tunneller av dette.
Men jeg er også av den oppfatning at om man får for stor fokus på tellekanter pg benchmarks, så fører det til at vi mister mye av den egenart. Da tenker jeg på udefinerbare kvaliteter, som vi gjerne ikke tenker på før de er borte. Men som vi i dag tar som en selvfølge pga manglede evne til å se hva vi faktisk har.
Jeg er helt uenig i at vi tenker for stort. Problemer med å forbedre vårt samfunn må også ta hensyn til hva slags land vi har. Land med samme mønster som oss er Brazil, Canada, og Austalia. Jeg vil hevde at alt vi gjør inn mot EU tvinger oss til å miste vår egenart. Fordi vi skal passe inn i benchmark, med Tyskland og Nederland. (Ønsker vi ha ha like store helt øde områder som Russland, Sverige og Finland.)
Husk at oljebransjen sansynligvis vil flytte nordover i vår levetid. Det hjelper fint lite å tenker kortsiktig, og bygge for lite infrastruktur.
I Norge det etter min mening småmannsgalskapen og janteloven som rår. Det gjør at vi ofte overser de gode løsningene som finnes med moderne teknologi. Fordi vi skal gjøre som alle andre.