Hellas og Italia vipper på kanten av stupet, og det kan være vanskelig å skjønne hvordan de klarte å havne der – skjønt, gitt Silvio Berlusconis eskapader, kanskje ikke så vanskelig hva gjelder Italia. Jon Hustad har to glimrende artikler (Hele systemet er rote , I Hellas er det alltid neste år) i Dag og Tid som langt på vei forklarer problemet. Hellas er et samfunn der alle nekter å forholde seg til en lovlydig økonomi:

Då eg endeleg landar i Athen, går meldingane over høgtalarane om at drosjene igjen står stille. Eg veit ikkje kva dei streikar mot denne gongen, men før har dei streika mot å måtta gje ut kvittering, så har dei streika mot å måtta gje ut rett kvittering, så har dei streika mot å opna næringa for konkurranse, og så har dei sjølvsagt streika i solidaritet med alle andre som streikar.

Hellas er landet der folk demonstrerer i gatene mot en økning av pensjonsalderen fra 61 til 63 år, der kun 15000 mennesker har en oppgitt inntekt på mer enn €100.000 (men selvfølgelig mange med mye mer svart), der arbeidsløsheten er kommet opp i 16-17% etter at man har fått mer orden på statistikken, der haugevis av folk er fiktivt ansatt og ikke engang møter på jobb:

Hellas er det EU-landet som har flest lækjarar per innbyggjar, men det tyder ikkje at alle er på jobb. Etter lova er alle greske lækjarar pålagde å vera på arbeid når dei skal vera på arbeid. Medan dei unge lækjarane arbeider lange dagar, vel likevel mange overlækjarar og spesialistar å vera ein annan stad når dei er på arbeid, til dømes heime. På eit landsbygdsjukehus utanfor Athen dukka inspektørar uventa opp og stengde alle inn- og utgangar. Så byrja dei å telja: 15 prosent av dei lækjarane som skulle vera der, var der.

«Frogner-bydelen» i Athen, Kolonaki, har ei eiga lækjargate. Der var husleiga nyleg minst 100.000 euro per år for ein liten klinikk. I 2010 heldt det til 151 lækjarar der. 34 av desse hevda at dei tente mindre enn 8500 euro i året, tretti påstod dei hadde ei inntekt på mellom 10.000 og 20.000 euro og… OK, de har forstått det no. Berre elleve vedgjekk elles at dei tente mellom 100.000 og 550.000. Styremaktene trur at over 90 prosent av privatpraktiserande lækjarar har konto i utlandet. Di fleire reseptar greske lækjarar skriv ut, di betre får dei betalt av produsentane av medisinen. Ein av lækjarane i Kolonaki skreiv ut reseptar for 25.000 euro i månaden. Går du til ein offentleg lækjar i Athen, må du gje han ein brun konvolutt. 96 prosent av grekarane seier i ei meiningsmåling at dei er viljuge til å betala ein offentleg tilsett under bordet for å få han eller henne til å gjera det dei er betalte for gjera.

Det pussige er at alle peker på dette, men ingen er villige til å endre egen adferd. Problemet er alltid at noen andre – politikere, fagforeninger, kapitalbesittere – gjør noe galt, ikke en selv. Hele samfunnet er gjennomkorrupt.

Jeg lurer på om ikke teknologi kan være i alle fall en del av løsningen her. Det er vanskeligere å tukle med et taksameter enn å sette ville priser og nekte å skrive kvittering. Det er lettere å kontrollere sentraliserte innbetalinger.

For noen år siden var jeg i India og skrev case om hvordan en del av India – provinsen Andhra Pradesh – hadde utviklet seg til å bli et av Indias viktigste IT-sentre. Der hadde guvernøren brukt teknologi for å få bukt med korrupsjon: I stedet for at folk personlig måtte møte opp hos skatteoppkreveren for å betale i kontanter, en prosess som for en fattig person kunne ta en hel dag (gå tvers over byen, stå i kø i timesvis medmindre man betalte for å komme forbi, og så å gå hjem igjen, eventuelt komme tilbake dagen etter dersom man var for sent ute i køen) innførte man Internett-baserte betalingsterminaler, som ble utplassert hos frisører og småbutikker over hele Hyderabad. Dermed kunne folk betale skatten sin fort og greit og uten å måtte bestikke skatteoppkreveren. Et system som skatteoppkreverne, naturlig nok, ikke var særlig glad i.

Men i Hellas nekter politikerne å innføre et eiendomsregister, fordi “i 2009 snytte alle dei folkevalde i parlamentet på eigedomsskatten, avslørde ein gresk skattebyråkrat, som i sin tur vart degradert.” Resultatet er dermed, i tillegg til alt annet, at landet blir tilbakestående i teknologibruk – med unntak av shipping og turisme, har ikke Hellas noe å selge til utlandet. Press fra EU, som nekter å sende mer penger før ting blir ordnet, gjør noe med saken. Men det er langt igjen. Og deretter kommer Italia…