Piratmatematikk

Jeg har i min tid hatt endel krangler med musikkindustrien, som i likhet med mange andre innholdsbransjer har en ganske innbitt motvilje mot nye ting – og bruker ganske dramatisk språk, og ikke minst ganske dramatiske tall for å pukke på og utvide sine allerede ganske drakoniske rettigheter. (Nå skal det sies at europeisk og særlig norsk platebransje er litt mindre markskrikerske enn den amerikanske musikk- og filmbransjen, men likevel.)

Her er i alle fall en festlig video med Rob Reid, (via BoingBoing) som kikker litt på tallene bak den amerikanske plate- og filmbransjens katastrofemeldinger og, vel, finner ut at humor er det eneste perspektivet som fungerer:

Som Tim O’Reilly har sagt: “Reguleringer skal beskytte fremtiden mot fortiden, ikke fortiden mot fremtiden.” I disse DLD-dager burde noen og enhver tenke litt på det.

(Og hvis du vill ha mitt perspektiv på hva som skjer, så finner du det her og her.)

Høst i New England

Høstfargene i New England er verdenskjent – folk kommer faktisk til New Hampshire og Maine for å reise rundt og se på fargesparkende skoger og fjell.

Her nede i Boston er ikke fargene like dramatiske, men her er en samling bilder fra sykkelturen inn til jobben i morges, som kanskje gir et lite inntrykk.

IMG_3931

Les videre

Høst i New England

En av attraksjonene med å være i USA er at man har sjansen til å få med seg høstfargene i New England. Skal man virkelig se de mest dramatiske fargene, bør man kjøre oppover i skogene i Maine eller fjellene i New Hampshire. Det ble litt for avansert for oss, men vi leide i alle fall en kano og tok en tur på Concord River – behørig rapportert (med flere bilder) av fotografen selv her. Det var ikke fullt så fargerikt som postkortene – men absolutt å anbefale!

Hvis Hausmania hadde hatt talent og utholdenhet…

…ville de kanskje produsert noe som dette i stedet for å grise til hele bydelen sin:

http://vimeo.com/moogaloop.swf?clip_id=13085676&server=vimeo.com&show_title=1&show_byline=1&show_portrait=0&color=&fullscreen=1

BIG BANG BIG BOOM – the new wall-painted animation by BLU from blu on Vimeo.

(Via Boingboing)

Gjerne hjernevask

image Det er hylende festlig å se programmet (og det blir jo flere) til Harald Eia, og nesten like morsomt å se debatten etterpå. Eia tar tak i noe som alle som har mer enn ett barn vet – at det er medfødte forskjeller på folk. Det betyr selvfølgelig ikke at arv betyr alt, men den spiller i alle fall en rolle – i likhet med miljø. Dette er ikke engang kontroversielt for de fleste – hvem har ikke sagt om noen at de har arvet musikalitet eller fargesans eller språksans fra en eller begge foreldre – og forskningen viser det samme.

Tilbake står en avkledd, ideologisk forankret kjønns-"forsker" som nå griper til hesketeknikker ("Eia er i 40-årskrise") siden forskningsgrunnlaget ikke finnes.

Vel, vel.

Jeg skrev faktisk en kronikk i Aftenposten for 3 år siden om akkurat det samme – at gener spiller en rolle, hvor lite vi enn liker å tenke på det, samt at siden vi forsøker å nøytralisere virkningen av miljø, vil genene bety relativt mer. Det kom ikke inn mange kommentarer – jeg har fortsatt mye å lære når det gjelder kommunikasjon – men Knut Olav Åmås mente den var viktig. Jeg forventet faktisk en masse baluba, men det kom ingenting. I noen sammenhenger har jeg brukt de samme argumentene på foredrag – og da hender det at noen blir så provosert at de reiser seg og går, noe som vanligvis ikke skjer når jeg uttaler meg.

Men Harald Eia ringte meg i alle fall i fjor sommer da han jobbet med programmet, og vi hadde en lang samtale om det jeg hadde skrevet og boken til Steven Pinker. I motsetning til kjønnsforskerne ville jeg imidlertid ikke uttale meg om saker som jeg ikke hadde dyp kunnskap om – og det var kanskje like greit, når jeg ser hvor godt Eia fremstiller disse problemstillingene. Jeg synes han kunne spart seg harselasen over et trafikkskilt med en gravende mann. Derimot var kommentaren fra Trinity College ("Blindern er mye finere!") midt i blinken, som et lite sleivspark til forskere med Nordmarkssyndrom.

Jeg gleder meg i alle fall til resten av programmene – og skulle ønske at denne typen programmer var regelen heller enn unntaket på NRK.

Alle demoers mor

For noen dager siden var det 40 år siden Doug Engelbart hadde sin berømte demonstrasjon av NLS-systemet på the Fall Joint Computer Conference i San Francisco. På en tid da datamaskiner stort sett var batch-orientert eller til nød hadde papirrull-terminaler, demonstrerte han den første datamusen (den ble laget i tre, og Engelbart refererer til cursor’en som en "bug"), hypertext, videokonferanse, telekonferanse, og så videre. Bare en ting som "copy and paste" og WYZIWYG redigering, som vi i dag tar for gitt, var revolusjonerende på denne tiden.

Dette var en demonstrasjon av teknologi som lå så langt foran sin tid at det rett og slett ikke helt gikk opp for mange i forsamlingen hva de hadde sett før flere år etterpå. Stanford University har en egen webside dedikert til denne demoen, og her er hele greia streamet fra Google:

http://video.google.com/googleplayer.swf?docid=-8734787622017763097&hl=en&fs=true

Jeg så denne første gang som doktorgradsstudent – tre av oss ble halt inn på bibliotekets videorom for å se denne kornete filmen med dårlig lydkvalitet, og ble sittende helt fascinert. Ved samme anledning fikk jeg også se en annen video av et enda tidligere grafisk grensesnitt, Ivan Sutherland‘s Sketchpad, som brukte en lyspenn, et "chording" tastatur (omtrent som en trompet) og kunne lage vektor-orientert grafikk. Dette gjorde Sutherland i 1963, og ryktet ville ha det til at det var kun mens de filmet demoen at programmet faktisk virket – det brukte hele kapasiteten til en stormaskin. Jeg har ikke klart å finne denne videoen på nettet, men det finnes et foredrag av Alan Kay fra 1987 som viser både Engelbarts og Sutherlands arbeid. (Der er videoen litt klarere også.)

Med andre ord, den "nye" teknologien vi bruker er mye eldre enn man skulle tro. Det tar bare litt tid å få den ut i markedet….

(Forøvrig var Engelbart inspirert av Benjamin Lee Whorf og Vannevar Bush – mer om dem en annen gang.)

Intens Ibsen

Kvelden har blitt benyttet til å se Et dukkehjem i Wessels gate, en intens versjon av stykket iscenesatt i Nora og Helmers leilighet på Folkemuseet, med Juni Dahr i hovedrollen. Det var bare 26 publikummere tilstede, trangt sittende på små klappstoler, og hele stykket foregår på bare en meter eller tos avstand fra skuespillerne. Det blir svært intenst – nesten så man blir pinlig berørt. Men duverden for en innlevelse, og for en prestasjon av skuespillerne, som ikke kan stole på avstanden til en scene eller omtak hvis man bommer på noe. Her teller selv den minste lille detalj i ansiktsuttrykk og stemme.

Jeg er ikke teaterkritiker, så jeg skal avholde meg fra noen dypere analyse, men det skapte i alle fall en meget nær og ekte opplevelse – særlig overgangen fra Noras tilgjorte personlighet og Helmers klønete gentlemannsfakter til at de to i hvert fall forsøker å snakke til hverandre. Det er egentlig ganske fantastisk at dette stykket ble skrevet i 1879, for det er stadig like moderne. Ikke rart skuespillet ble forbudt i England og bare spilt i Tyskland etter at Ibsen skrev en alternativ slutt, der Nora ikke går på grunn av barna.

Med 31 varme grader i Oslo ble det temmelig tett inne i leiligheten også. Ifølge websiden er det fremdeles enkelte billetter igjen. Anbefales på det (bokstavlig talt) varmeste.