Arnold Arboretum

Våren er kommet til Boston (igjen, etter en kort varmebølge for ca. fire uker siden), og søndagen ble brukt til en liten tur til Arnold Arboretum, en stor park/botanisk hage (vel, egentlig en tre-park) som ligger midt i “Smaragd-halsbåndet”, et system av parker som går gjennom hele Boston.

Vi var ofte i Arboretum da barna var små, men dette var datter nummer tres første tur. Parken er nesten litt for stor for spasering – men sykkel er utmerket.

Og dermed er det tid for å la bildene tale for seg.

Les videre

Turisttips for Boston

(Oppdaterer denne nå og da – det finnes en engelsk versjon også.)

Jeg har bodd i Boston-området i tilsammen åtte år, og reiser tilbake rett som det er. Siden det er mange universiteter og konferanser der, får jeg ofte spørsmål om hva man skal gjøre når man er i Boston. Her er noen av de tingene jeg selv liker å gjøre:

Jeg begynner på Harvard Square, ikke i Boston men i den tilstøtende byen Cambridge. The Square ligger midt på Harvard Campus og et av mine virkelige favorittsteder:

  • harvardbookstoreFør dette blir borte med papirboken: Bruk tid i The Harvard COOP Bookstore (den store, «offisielle» bokhandelen til universitetet) eller Harvard Bookstore (min favoritt, en uavhengig bokhandel med suverent utvalg, glimrende personale og en bruktavdeling i kjelleren. Få med et klippekort – den 11. boken blir gratis.) Bruk masse tid på å rote i hyllene, kjøpe kaffe, og slite ut kredittkortet på bokkjøp. På Coop får du offisielle Harvard-souvenirer også (i bygningen bak bokhandelen).
  • Spaser en tur rundt på universitetsområdet – Harvard Yard som er selve universitetet, og Harvard Business School, som ligger på andre siden av elven. Klassisk campus, viser hva man kan få til med nok penger…
  • Spis burger på Mr. Bartley’s Gourmet Burger Cottage (rett ved siden av Harvard Bookstore.) Serverer ikke alkohol, men prøv en ekte limonade, onion rings og selvfølgelig en kjempeburger (de har en «Mrs. Bartley»-variant uten brød, for lavkarbomenigheten). Ta en frappe til dessert, hvis du orker. Hvis ikke – vanlig kaffe i klassiske amerikanske diner-kopper, bare for å vite hvordan det er. Ikke glem tips på bordet, ca. 20%.
  • Ta en kaffe på Peet’s Coffee (slitne lokaler men glimrende kaffe) på Brattle Square. Hit kan du ta med deg bokstablene etter innkjøp, og grave deg ned i dem uten at noen ser rart på deg.
  • GlassIris.jpgBesøk «glass flowers» på Harvard Museum of Natural History og bruk minst en time på Harvard Fogg Art museum (en av mine kolleger, meget kunstinteressert, karakteriserte det som «lite og utsøkt».)
  • Ta med deg en haug venner og spis meksikansk middag på Border Cafe, baren her er heller ikke gal, prøv en Marguerita som aperitif. Ingen timebestilling, kø må påregnes, men du får en tekstmelding når bordet er klart.
  • Harvard Square ligner litt mer på en shoppingmall nå enn det gjorde før, men det finnes fremdeles interessante småbutikker å rote rundt i – hvis du skal ha avansert brevpapir, for eksempel, en kikkert, eller en tobakkspipe. Snus litt rundt.

Du kan ta T-banen (Red Line) til MIT/Kendall Square, og der kan du

  • (dette tipset kun for skikkelige nerder) besøke MIT Press bookstore (ikke ta feil av den og MITs COOP-filial, som ligger på andre siden gaten.) MIT Press Bookstore er bitteliten og ligger på høyre siden av gaten når du ser mot Boston, på Kendall Square. Liten, stappfull, superteknisk, utrolig bra på bl.a. vitenskapsfilosofi, -historie og computer science.
  • Hvis du vil ha MIT-souvenirer, finner du dem på MIT Coop. Übernerdete med en T-skjorte som skriver «MIT» med formler.
  • Stata Center, MITTa en guidet tur rundt MIT – de starter hver dag klokken 1100 og 1500 fra hovedinngangen (MITs tur er bedre enn Harvards, synes jeg.) MIT har mye spennende historie – turen inkluderer fysikkdemonstrasjoner, fortellinger om studentenes mange “hacks”, og spennende bygninger – bildet viser Stata Center.

Inne i selve Boston kan du for eksempel

  • Spasere langsomt langs Charles Street (start fra T-banestasjonen Charles/MGH), ta en kaffe og kikke litt i de mange morsomme butikkene, før du går en runde gjennom Boston Public Garden (om sommeren kan man ta en tur med svanebåtene) og fortsette til …
  • Newbury Street, Boston’s Bogstadveien, der alle de fine butikkene ligger og folk går for å vise seg frem (særlig rike «eurotrash» studenter fra Boston University, hvis man er litt kynisk). Ta en drink på Joe’s Bar (en kjederestaurant, men bra beliggenhet) halvveis ned gaten, derfra kan du enten fortsette hele Newbury Street ned, eller, hvis handling er viktigst, gå til Copley Place Mall, to kvartaler sørover.
  • For kunstinteresserte er det Museum of Fine Arts (stort, mye bra, men ikke i klasse med Metropolitan i New York) og The Isabella Stewart Gardner Museum (fantastisk lokale, mye bra klassisk malerkunst) som gjelder.
  • Ligg unna turistfellen Cheers, en bar som fra utsiden ser ut som TV-serien. Hvis du vil gå på en hyggelig bar, prøv heller en av de mange irske pubene som ligger rundt Quincy Market (men dette området er USAs 7. mest besøkte turistattraksjon, og priser og miljø er deretter.)
  • Cannolo siciliano with chocolate squares.jpgSpis middag i det italienske distriktet (North End). Masse bra restauranter langs Hannover Street og i sidegatene (min favoritt er Gennaro’s på North Square, eneste restaurant der med kvinnelig sjefskokk). Cannoli er obligatorisk til dessert – Mike’s er mest kjent, men Marias er dit feinschmeckerne går – og «plain» er best…
  • Spis sjømat på Union Oyster House, USAs nest eldste restaurant, litt turistfelle men har vært populært med alle jeg har tatt med dit.
  • Hvis du klarer å skaffe billetter, så har Boston elitelag i de fire store publikumssportene i USA: Basket (Celtics), baseball (Red Sox på Fenway Park), amerikansk fotball (New England Patriots) og ishockey (Boston Bruins).
  • Hvis det er høst eller vår, gå en tur i Arnold Arboretum.
  • Hvis du klarer å få lånt sykkel (f.eks. har det lille boutique-hotellet The Boxer kule sykler til utlån til sine gjester), ta en sykkeltur langs Charles River, forbi MIT, Harvard og Boston University.
  • Spaser rundt på oppdagelsesreise – Boston er en kulturby, med interessante forretninger og gode restauranter. Du trenger ikke bil her, byen er relativt trygg (det er noen skumle distrikter, men de ligger utenfor allfarvei) og er mer europeisk enn noen annen by i USA.

Utenfor Boston (krever stort sett leiebil):

  • Dra nordover til Newburyport og Plum Island. Spis sjømat fra et gatekjøkken der.
  • Besøk Concord, spis lunsj på Concord Inn og ta en spasertur langs Walden Pond (Thoreau skrev boken sin her, klassiker alle amerikanske barn må lese). Eller lei en kano på South Bridge Boathouse og padle en tur på Concord-elven (fantastisk om høsten med farger du bare ser i New England.)
  • Ta en iskrem i Marblehead, eller kanskje litt sjømat på kaien
  • Pilgrim Monument, ProvincetownHvis du har en kort helg/hel dag, kjør (eller ta hurtigbåten) til Cape Cod, besøk Provincetown («P-town», hvis du ønsker å høres lokal ut, selv om dialekten kan være vanskelig) helt ytterst på halvøya. P-town er forøvrig homo-hovedstad for østkysten av USA, og paraden av likt kledde par oppover hovedgaten en søndag ettermiddag er festlig (mange ektepar kler seg likt og ligner på hverandre, men homo-ektepar får det virkelig til).
  • Hvis du har en langhelg: Dra til Marthas Vineyard eller Nantucket. Dette er ferieøyer sydøst for Cape Cod, en meget særpreget del av USA. Kan være fullt (og dyrt) om sommeren, bestill overnatting før du drar dit.
  • Hvis det er handling som gjelder, kjør til Wrentham Village outlet mall– merkeklær og sportsutstyr superbillig. 45 minutter fra Boston. Tips til pater familias: Dra dit en lørdag eller søndag, sett deg i baren på Ruby Tuesday restaurant (de har storskjerm med basket eller football), og sitt vakt over handleposene familien/reisefølget kommer innom og leverer… La mor kjøre hjem igjen.
  • Hvis du er sportsutstyr/jakt/fiske/friluftslivsfreak: Kjør til L.L.Beans butikk i Freeport, Maine, åpen 24 timer i døgnet – den har faktisk vært kontinuerlig åpen siden 1951, unntatt to søndager. (L.L. Bean har butikk i Burlington, like nord for Boston, også, men den er ikke så bra.) Fantastisk utvalg og betjening med kunnskaper og entusiasme.

IMAG0492Til sist, mitt favoritt-tips:

  • OBS! Denne gjelder ikke lenger – Legal Seafood’s flyplassrestaurant er flyttet til terminal A, innenfor sikkerhetskontrollen. Forsøk Legal’s signaturrestaurant in Seaport-distriktet hvis du er desperat, men det krever fra plyplassen og at du må sjekke inn bagasjen enda lenger i forveien. Spis i alle fall utenfor sikkerhetskontrollen – restaurantene på den internasjonale terminalen er elendige. (Når du skal hjem igjen: De fleste flyene til Europa drar sent på ettermiddagen eller kvelden. Sjekk inn, uten kø, minst tre timer før flyet går (på terminal E, den internasjonale terminalen), gå deretter over til terminal C (lang tur gjennom korridorer), og spis en skikkelig sjømatmiddag på Legal Seafood, USAs beste fiskerestaurantkjede. Jeg anbefaler lobster bake (full hummermiddag) til under 200 kroner! En Sam Adams Boston Ale hører med, eller en tørr hvitvin. Da sover du garantert godt på flyet…)

…og forresten, Boston har sitt eget språk, eller i alle fall en særpreget dialekt, og er du litt i utkantene av sentrum, særlig på sørsiden, hører du den. Eller om du ser Good Will Hunting – Matt Damon og Affleck-brødrene (og brødrene Wahlberg) vokste opp i Cambridge og Boston. Her er noen detaljer:

  • svært brede A’er, og R uttalt som H. «Khakis» betyr ikke khakibukser, men bilnøkler…
  • bestiller du en vanlig kaffe («regulah») får du den med melk og sukker. Svart kaffe heter «black»
  • brus heter «soda», Harvard uttales «hævvid», og nesten alt som slutter på -er uttales «-ah»: mistah, fathah, brothah, suppah, chowdah (fiskesuppe), regahds og så videre
  • hvis noe er skikkelig kult, heter det «wicked»…

Ekspressvår i Boston

cameraroll-1332865121.073435Mark Twain sa engang at “hvis du ikke liker været i New England, vent en time.” I følge datter nummer tre har han ikke rett – du må vente i alle fall en dag. Men så endrer det seg i alle fall radikalt: I dag er det knallbå himmel, iskald vind, 8 plussgrader og jeg har skjerf, hansker og foret vinterjakke. Torsdag og fredag i forrige uke var det henholdsvis 27 og 23 grader og jeg syklet til jobben i T-skjorte og shorts…

cameraroll-1332865098.080642

Uansett, den plutselige varmebølgen fikk allverdens trær til øyeblikkelig å springe ut (og jeg mener øyeblikkelig, da jeg kom på jobben kl. 0900 torsdag kunne man såvidt se grønnskjær, ved lunsjtider så det ut som på disse bildene. Tatt med iPad i dag – mirakuløst nok har trærne beholdt blomstene trass i kulde og hard vind (stormkast i går).

cameraroll-1332865116.430359

Jeg aner ikke hva slags trær dette er, men det er i alle fall en fornøyelse å spasere ned Main Street på Kendall Square for å spise lunsj, trass i vinden…

Oppdatering: I følge en kollega heter denne tretypen Bradford Pear og er en versjon av Callery Pear. De plantes som ornamenter på grunn av blomstringen, flotte høstfarger, og siden de ikke bærer nevneverdig frukt.

Piratmatematikk

Jeg har i min tid hatt endel krangler med musikkindustrien, som i likhet med mange andre innholdsbransjer har en ganske innbitt motvilje mot nye ting – og bruker ganske dramatisk språk, og ikke minst ganske dramatiske tall for å pukke på og utvide sine allerede ganske drakoniske rettigheter. (Nå skal det sies at europeisk og særlig norsk platebransje er litt mindre markskrikerske enn den amerikanske musikk- og filmbransjen, men likevel.)

Her er i alle fall en festlig video med Rob Reid, (via BoingBoing) som kikker litt på tallene bak den amerikanske plate- og filmbransjens katastrofemeldinger og, vel, finner ut at humor er det eneste perspektivet som fungerer:

Som Tim O’Reilly har sagt: “Reguleringer skal beskytte fremtiden mot fortiden, ikke fortiden mot fremtiden.” I disse DLD-dager burde noen og enhver tenke litt på det.

(Og hvis du vill ha mitt perspektiv på hva som skjer, så finner du det her og her.)

Høst i New England

Høstfargene i New England er verdenskjent – folk kommer faktisk til New Hampshire og Maine for å reise rundt og se på fargesparkende skoger og fjell.

Her nede i Boston er ikke fargene like dramatiske, men her er en samling bilder fra sykkelturen inn til jobben i morges, som kanskje gir et lite inntrykk.

IMG_3931

Les videre

Høst i New England

En av attraksjonene med å være i USA er at man har sjansen til å få med seg høstfargene i New England. Skal man virkelig se de mest dramatiske fargene, bør man kjøre oppover i skogene i Maine eller fjellene i New Hampshire. Det ble litt for avansert for oss, men vi leide i alle fall en kano og tok en tur på Concord River – behørig rapportert (med flere bilder) av fotografen selv her. Det var ikke fullt så fargerikt som postkortene – men absolutt å anbefale!

Gjerne hjernevask

image Det er hylende festlig å se programmet (og det blir jo flere) til Harald Eia, og nesten like morsomt å se debatten etterpå. Eia tar tak i noe som alle som har mer enn ett barn vet – at det er medfødte forskjeller på folk. Det betyr selvfølgelig ikke at arv betyr alt, men den spiller i alle fall en rolle – i likhet med miljø. Dette er ikke engang kontroversielt for de fleste – hvem har ikke sagt om noen at de har arvet musikalitet eller fargesans eller språksans fra en eller begge foreldre – og forskningen viser det samme.

Tilbake står en avkledd, ideologisk forankret kjønns-"forsker" som nå griper til hesketeknikker ("Eia er i 40-årskrise") siden forskningsgrunnlaget ikke finnes.

Vel, vel.

Jeg skrev faktisk en kronikk i Aftenposten for 3 år siden om akkurat det samme – at gener spiller en rolle, hvor lite vi enn liker å tenke på det, samt at siden vi forsøker å nøytralisere virkningen av miljø, vil genene bety relativt mer. Det kom ikke inn mange kommentarer – jeg har fortsatt mye å lære når det gjelder kommunikasjon – men Knut Olav Åmås mente den var viktig. Jeg forventet faktisk en masse baluba, men det kom ingenting. I noen sammenhenger har jeg brukt de samme argumentene på foredrag – og da hender det at noen blir så provosert at de reiser seg og går, noe som vanligvis ikke skjer når jeg uttaler meg.

Men Harald Eia ringte meg i alle fall i fjor sommer da han jobbet med programmet, og vi hadde en lang samtale om det jeg hadde skrevet og boken til Steven Pinker. I motsetning til kjønnsforskerne ville jeg imidlertid ikke uttale meg om saker som jeg ikke hadde dyp kunnskap om – og det var kanskje like greit, når jeg ser hvor godt Eia fremstiller disse problemstillingene. Jeg synes han kunne spart seg harselasen over et trafikkskilt med en gravende mann. Derimot var kommentaren fra Trinity College ("Blindern er mye finere!") midt i blinken, som et lite sleivspark til forskere med Nordmarkssyndrom.

Jeg gleder meg i alle fall til resten av programmene – og skulle ønske at denne typen programmer var regelen heller enn unntaket på NRK.

Alle demoers mor

For noen dager siden var det 40 år siden Doug Engelbart hadde sin berømte demonstrasjon av NLS-systemet på the Fall Joint Computer Conference i San Francisco. På en tid da datamaskiner stort sett var batch-orientert eller til nød hadde papirrull-terminaler, demonstrerte han den første datamusen (den ble laget i tre, og Engelbart refererer til cursor’en som en "bug"), hypertext, videokonferanse, telekonferanse, og så videre. Bare en ting som "copy and paste" og WYZIWYG redigering, som vi i dag tar for gitt, var revolusjonerende på denne tiden.

Dette var en demonstrasjon av teknologi som lå så langt foran sin tid at det rett og slett ikke helt gikk opp for mange i forsamlingen hva de hadde sett før flere år etterpå. Stanford University har en egen webside dedikert til denne demoen, og her er hele greia streamet fra Google:

http://video.google.com/googleplayer.swf?docid=-8734787622017763097&hl=en&fs=true

Jeg så denne første gang som doktorgradsstudent – tre av oss ble halt inn på bibliotekets videorom for å se denne kornete filmen med dårlig lydkvalitet, og ble sittende helt fascinert. Ved samme anledning fikk jeg også se en annen video av et enda tidligere grafisk grensesnitt, Ivan Sutherland‘s Sketchpad, som brukte en lyspenn, et "chording" tastatur (omtrent som en trompet) og kunne lage vektor-orientert grafikk. Dette gjorde Sutherland i 1963, og ryktet ville ha det til at det var kun mens de filmet demoen at programmet faktisk virket – det brukte hele kapasiteten til en stormaskin. Jeg har ikke klart å finne denne videoen på nettet, men det finnes et foredrag av Alan Kay fra 1987 som viser både Engelbarts og Sutherlands arbeid. (Der er videoen litt klarere også.)

Med andre ord, den "nye" teknologien vi bruker er mye eldre enn man skulle tro. Det tar bare litt tid å få den ut i markedet….

(Forøvrig var Engelbart inspirert av Benjamin Lee Whorf og Vannevar Bush – mer om dem en annen gang.)

Intens Ibsen

Kvelden har blitt benyttet til å se Et dukkehjem i Wessels gate, en intens versjon av stykket iscenesatt i Nora og Helmers leilighet på Folkemuseet, med Juni Dahr i hovedrollen. Det var bare 26 publikummere tilstede, trangt sittende på små klappstoler, og hele stykket foregår på bare en meter eller tos avstand fra skuespillerne. Det blir svært intenst – nesten så man blir pinlig berørt. Men duverden for en innlevelse, og for en prestasjon av skuespillerne, som ikke kan stole på avstanden til en scene eller omtak hvis man bommer på noe. Her teller selv den minste lille detalj i ansiktsuttrykk og stemme.

Jeg er ikke teaterkritiker, så jeg skal avholde meg fra noen dypere analyse, men det skapte i alle fall en meget nær og ekte opplevelse – særlig overgangen fra Noras tilgjorte personlighet og Helmers klønete gentlemannsfakter til at de to i hvert fall forsøker å snakke til hverandre. Det er egentlig ganske fantastisk at dette stykket ble skrevet i 1879, for det er stadig like moderne. Ikke rart skuespillet ble forbudt i England og bare spilt i Tyskland etter at Ibsen skrev en alternativ slutt, der Nora ikke går på grunn av barna.

Med 31 varme grader i Oslo ble det temmelig tett inne i leiligheten også. Ifølge websiden er det fremdeles enkelte billetter igjen. Anbefales på det (bokstavlig talt) varmeste.