Kultur og økonomi

Becker og Posner har en interessant analyse av sammenhengen mellom kultur og økonomi – Posner fokuserer på kultur som vane, mens Becker legger til økonomiske sammenhenger. De skriver mye om Frankrike, inkludert hvert sitt innlegg om sammenhengen mellom kultur og arbeidsløshet.

Grunnen til at jeg tenker endel over dette, er at jeg skriver på et innlegg om Norge som kunnskapsnasjon – om vi er det (vi er jo en skipsfartsnasjon og en vintersportnasjon), og hva dette i så fall innebærer. Foreløpig er konklusjonen nokså klar – noen kunnskapsnasjon er vi ikke. Men hva ville vært indikasjonene, hvis vi hadde vært det? 

4 tanker på “Kultur og økonomi

  1. Det kommer an på hva man legger i kunnskap. Tenker du investeringer i forskning, forskere i verdensklassen og høy-teknologisk virksomhet, er ikke Norge en kunnskapsnasjon.
    Jeg tenker at det finnes andre indikatorer som er vel så relevante: Norge skårer høyt på leseferdigheter i den voksne befolkningen, vi har høy deltakelse i etter- og videreutdanning, norske virksomheter har flat struktur med mye ansvar og læring også for dem som har lavere utdanning. Flat organisering og lavt konfliktnivå bidrar til kunnskapsdeling og bottom-up innovasjoner fra de ansatte (ikke forskningsbasert innovasjon, men prosessinnovasjoner). Synes også jeg husker en eurobarometer-undersøkelse som viser at nordmenn har mer peil på enkle naturvitenskaplige fakta enn befolkningene i andre europeiske land.

  2. Skiller du mellom mentalitet (diskursen om kunnskap, kanskje) og nøktern empiri her? Hva er «kunnskap»? Alle moderne land er vel av nødvendighet kunnskapsnasjoner. Norge ville, såvidt jeg har forstått, vært blant verdens rikeste land selv uten oljen. Det hadde ikke vært mulig uten et høyt kunnskapsnivå i befolkningen. Det du drøfter er med andre ord hvilken verdi kunnskap tillegges i offentlig debatt (i forhold til «konkurrenter»)? Forresten, for å være en god vintersportsnasjon i dag må en også være en kunnskapsnasjon…

  3. Gode kommentarer, jeg er ikke sikker jeg egentlig hadde tenkt å gå så dypt – Norge er en vintersportsnasjon fordi vi er MER opptatt av vintersport (og kan vise til større resultater) enn de fleste andre. Vi er en sjøfartsnasjon fordi vi har en tradisjon og et økonomisk engasjement innen denne næringen langt utover folketallet (og shipping er basert på kunnskap, ikke naturressurser).
    Mitt poeng er ikke at Norge er en uvitenhetsnasjon, men at «kunnskapsnasjon» betyr noe annet enn at vi er et vestlig, utdannet demokrati. Skal vi være en «kunnskapsnasjon» synes jeg vi både må ha mer kunnskap og være mer opptatt av den enn de fleste andre. Og vi bør ha noen konkrete kunnskapsgenererte resultater å vise til. Med «kunnskapsnasjon» tenker jeg Irland, Singapore, USA (i hvert fall California og Massachusetts), Finland, Japan, Taiwan, kanskje UK. En kommende kunnskapsnasjon er India.
    Jeg lurer på om ikke Norges høye utdannelsesnivå er ikke drevet av tørst etter kunnskap, men av at vi er rike og har råd til å la alle ta lang og i mange tilfelle forbausende lite produktiv utdannelse. Rimelige kunnskapsarbeidere, et sterkt sikkerhetsnett, liten lønnsdifferensiering og sterk etterspørsel etter arbeidskraft gjør at utdannelse blir om ikke opium, så i alle fall eskapisme for litt for store deler av folket…..

  4. Hvordan vi viser at vi er opptatt av kunnskap, og ikke minst hvordan vi verdsetter kunnskap, er en god vinkling på dette. I den forbindelse er det illustrerende hvordan vår nåværende utenriksminister omtales av presumptivt seriøse aktører i offentligheten: . I klartekst (ikke så vanskelig å dekode, dette her): Vi trenger ikke folk som har gått på franske eliteskoler. Morsomt også at en akademiker startet «for flink»-debatten (jeg mener, at det i det hele tatt må være en debatt om det…)

Det er stengt for kommentarer.