Når alt rakner

Nationaltheatret: En handelsreisendes død
Manus: Arthur Miller
Regi: Trond Espen Seim
I hovedrollene: Atle Antonsen, Laila Goody, Olav Waastad, Espen Aksnes

Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme.
Sitatet er fra Vildanden, men kunne like gjerne stått som epitaf for Willy Loman, hovedperson i Arthur Millers mest kjente stykke. Willy Loman er drømmeren som nekter å innse at verken han eller hans sønner kommer til å bli noe spesielt – og som går til grunne fordi han ikke vil ha noen av de løsningene han blir tilbudt, fordi de innebærer å innrømme nederlaget. Stykket markerte begynnelsen på slutten for jaget etter den amerikanske drømmen, og i disse prekariatstider er det mer aktuelt enn noen gang.

Dette er Trond Espen Seims regidebut, og jeg synes han kommer meget godt ut av den. Endel av Nationaltheatrets forestillinger har tendert mot det overtydelige – her er regien stram og scenografi og musikk bygger opp om fortellingen, innovativt uten å være påtrengende (bortsett fra enkelte TV-bilder som ikke bidrar og tildels forvirrer). Stykket tar to og en halv time, men oppleves ikke som langt – man blir engasjert, lever seg inn i de ulike personlighetene og deres gradvise avsløring. Stykkets mange flashbacks og drømme-, eller rettere sagt, hallusinasjonssekvenser blir aldri forvirrende og krever ikke forklaring, delvis fordi persongalleriet er smalt og man bruker samme skuespillere til flere roller.

Dette er også Atle Antonsens første «seriøse» rolle – riktignok spilte han Papageno med bravur i Tryllefløyten på Operaen i fjor, men den rollen er jo komisk. Her leverer han en svært troverdig Loman, og tar ikke mer plass på scenen enn han skal (Willy er jo ikke en person som klarer å dominere noe annet enn sine egne sønner.) Laila Goody tar større plass og gjør en mer interessant figur enn stykket originalt legger opp til, med små virkemidler. Olav Vagaas (som også har laget endel av musikken) storspiller som eldstesønnen Biff, litt nølende til å begynne, med men stor innlevelse i de mer dramatiske scenene i siste akt. Espen Aksnes er avslappet som den lettsinnede Happy, som holder seg til illusjonene i skyggen (i hvert fall for sin far) fra storebroren. Resten av skuespillerne leverer, uten å ha voldsomt mye å spille på.

Dette er teater slik det skal være: Stramt, økonomisk i uttrykket, engasjerende og velspilt. Gratulerer!

One thought on “Når alt rakner

  1. Tilbaketråkk: Hvem er dagens handelsreisende? | Tversover

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s