Jeg er ikke freelancer, men jeg har to jobber (en 100% – i praksis 200% – og en på 20%), to styreverv med tidvis svært mye involvering, leder to EGN-nettverksgrupper og snart en til, har en haug foredrag og et og annet konsulentoppdrag. Dessuten tror noen at jeg er teaterkritiker.

Så jeg føler meg litt som et enmannsfirma, en frilanser med noen lange oppdrag. Det er smart å tenke slik – man får litt selvtillit, man er ikke så avhengig av enkeltinstitusjoners vingling hit og dit, og man kan velge sine verktøy selv. (Det siste blir man som regel nødt til, ellers får man lite gjort.)

Og det er jo ikke bildet på en verdensfjern akademiker, er det vel – jeg sitter ikke på kontoret og graver meg ned i dybden i en ting, selv om jeg har en pågående fantasi om at det et det jeg driver med. Eller burde drive med. (Når det er sagt: Nokså få akademikere gjør egentlig dette. Men fantasien er der, i hvert fall blant næringslivsledere som tenker på å ta en doktorgrad for å trekke seg tilbake litt og tenke de lange tankene.

Nuvel. Etterhvert har jeg forstått at dette jeg driver med er normalt – en akademisk institusjon er, for å sitere en eller annen Clark Kerr, tidligere president ved University of California, som oppfattet et moderne universitet som «a series of individual faculty entrepreneurs held together by a common grievance over parking». På BI har vi ikke parkeringsproblemer, men ellers holder modellen: Folk gjør det de er opptatt av – som regel i løse samarbeid med andre – og er, for å bruke Ferdinand Tönnies‘ nyttige inndeling, mer opptatt av et globalt Gemeinschaft (med andre akademikere) enn Gesellschaft. «Globals» i stedet for «Locals», med andre ord.

Hvilket reiser spørsmålet – hvis man skal definere seg selv som freelancer i stedet for akademiker – hvordan blir man produktiv i en sådan setting? Og hvordan finner man folk å modellere sin arbeidspraksis etter?

Dette blogginnlegget kommer etter å ha lest Tiago Fortes glimrende The Rise of the Full-Stack Freelancer: A Portfolio Approach to Modern Work og bli slått av i hvilken forbausende grad hans arbeidshverdag ligner min. Og det tror jeg gjelder flere, også folk i fulltidsjobber, selv om de bare har én jobb.

Forte har også en artikkel nummer to, der han lister opp de verktøyene han bruker, og igjen blir jeg slått av likhetene. Jeg bruker Word, Excel og Powerpoint i stedet for Apples produkter, og har naturligvis andre løsninger for regnskap og fakturering og annet som er Norges-basert i stedet for amerikansk, men ellers er det stor overlapp. Og det har slått meg før – skal du drive en vidløftig kunnskapsvirksomhet og håndtere mange ideer og mye informasjon, kommer du ikke utenom Evernote, for eksempel. For ikke å snakke om Google-verktøyene, kalendere og annet.

Det er greit å tenke som en freelancer, selv om man ikke egentlig er det. Som Forte sier:

…the most compelling aspect of Full-Stack Freelancing is that it offers a middle ground, with potentially the best of both worlds. It is pragmatic, recognizing that most people are generalists who want to pursue diverse interests. But it is also aspirational, recognizing that you need the flexibility to take advantage of unexpected opportunities.

Og det gir jo, om ikke annet, et nokså fleksibelt syn på hva man har lyst til å holde på med. For ikke å snakke om en formidabel følelse av uavhengighet.