Hvem er dagens handelsreisende?

frokostmote-dagens-handelsreisende

Frokostmøte Nationalthetatret, 7. februar 2018
Medvirkende: Fabian Stang, Christina Jullum Hagen, Tom Karp, Sigrun Aasland

Willie Loman – spilt av Atle Antonsen i Nationaltheatrets glimrende forestilling – går under i sin streven etter å «bli noe»: Han vil så gjerne, men verken han eller hans sønner får det til – og det ender ikke bra.

Nationaltheatret sammen med Econa har, inspirert av En handelsreisendes død, tatt initiativet til et morgenmøte om hvem det er som er dagens handelsreisende, i ferd med å bli akterutseilt – og her er mine notater.

Advarsel: Notater tatt underveis – feil, mangler og mistforståelser er det helt sikkert mange av. Med forbehold…


Hvem er taperne, og hvem er vinnerne i dagens arbeidsmarked? Hva kan du gjøre for å ta kontroll og bli aktør i eget yrke og ikke en brikke i et sjansespill?

Møteleder er Sigrun Aasland, fagsjef i tankesmien Agenda. Norge har høy arbeidsdeltakelse, men det er 323000 uføretrygdede i Norge, de er eldre, unge (ca. 100000) og innvandrere. Produktiv økonomi som skyver folk ut, men det er folk som jobber vi lever av.

Fabian Stang, statssekretær og tidligere ordfører i Oslo

Christina Jullum Hagen, direktør arbeidsliv, NHO

Tom Karp, professor ved Høyskolen Kristiania

Starten på diskusjonen: Hvis alle kan bli hva de vil, hvem har skylden hvis man ikke blir noe?

Fabian Stang: Man skal være litt forsiktig med å bekymre seg når man er over 50. Har møtt endel unge som sitter igjen med en følelse av om de ikke blir lege eller advokat og tjener masse, så er de ikke bra menneske. Redd for at en god snekker kan tro at det ikke er bra nok.

Christina Jullum Hagen: Viktig å gi de unge råd, vi har eksperter som beregner hva som er fremtidens kompetansebehov, og vi vet noe om det. Men unge vet det ikke, de lytter til foreldre og rådgivere. Det vi trenger er snekkere, sykepleiere og realister. Heller ikke slik at det er et yrke man skal utdanne seg til, gjennom hele livet.

Tom Karp: Lykke er en av mange dimensjoner vi forsøker score høyt på, noe med forventninger. Drømmen har en pris, det er det mange som har glemt. Summen av alle kravene, det at man ikke velger noe bort det som blir vanskelig – og det er selvledelse. Ta noen valg, velg noe bort.

SA: Fabian – du har mistet en toppstilling?

Fabian Stang: Ikke noe stillingsvern som politiker, det er en dum bransje å gå inn i, sånn sett. Jeg mistet en toppstilling, den forsvant, folk hilser annerledes på deg når du er ute. Det hyggelige er jo at de som hilser etterpå er de gode vennene – lettere å sortere. Spørsmålet er om vi får folk til å bli med i politikken, siden det er blitt en så røff bransje.

SA: Er vi jobben vår mer enn før?

TK: Ja, det er vi, mer enn før, og skiller mindre på privatliv.

CJH: Må ta inn over oss hvor viktig jobben er for folk – det er ikke bare jobb, men et sosialt nettverk. Flyktninger uten jobb er avskåret fra å lære om hvordan Norge fungerer. Et samfunn der en stor del ikke jobber er ikke optimalt.

SA: Vi har jo mange som står utenfor arbeidslivet… Hva må man egentlig kunne for å lykkes i fremtiden?

CJH: Fag er en ting, digitalisering og teknologi. Men det er også evnen til å styre seg selv, være arbeidssom, kunne jobbe med andre, kreativitet. Lærer vi ungene det på skolen? I en kompleks verden må man kunne samarbeide med andre – forstå kunders behov og kunne sette produkter inn i en sammenheng. TK: Må kunne lære å lære, vekstorientert tankesett. Ikke så redd for å gjøre feil, ikke fastlåst tankesett. Viktig å kunne trigge seg selv til å lære noen nytt, kanskje viktigere enn IQ.

SA: Fabian, lærer de dette på skolen?

FS: 500 nye lærere i Oslo-skolen, sa til dem at de må love å gjøre feil. Ikke så redd for robotene, studerte hos Jon Bing, der skulle vi lage roboter som beregnet erstatninger og fengselsstraffer. Det største problemet er dårlig ledelse. En som hadde fått en liste med syv navn med tittelen «overtallig» – kunne han bruke den tittelen i dødsannonsen.

CJH: 500000 bytter jobb hvert år. Det er jo en styrke ved det norske arbeidslivet, flinke til å flytte arbeidskraften dit vi trengs.

SA: Hvordan lærer man folk til å bli kreative?

TK: Kreativitet er mye mer hardt arbeid og å holde ut en stund enn folk liker å tenke på.

FS: God ledelse er å bruke de kreative til å være det, og de andre til ting der kreativitet ikke er i bruk. CHJ: Mye samarbeid på norske arbeidsplasser, folk på gulvet får lov til å komme med nye ideer. Vi har heller ikke et arbeidsliv der man ikke kan gjøre feil, i hvert fall ikke sammenlignet med andre land.

SA: Willy står med lua i hånda, blir det slik i Norge også?

FS: Er du 55+, så vel… Tok meg selv, som styreleder, tenkte at en var for gammel. Han var sprekere enn jeg noensinne har vært.

CHJ: Handler om fordommer, men også om lønn. En eldre person er dyr arbeidskraft, må bringe inn mer for å få butikken til å gå rundt. Flere eldre må være åpne for å kunne bytte jobb, må gjøre noe med pensjonssystemene for å få til det.

SA: Blir folk bedre til selvledelse når de blir eldre?

TK: Tror ikke det. Kan møte folk på 60 som oppfører seg som 20. FS: Pensjonerer brannfolk og politifolk når de er 57. De jobber et yrkesliv til, med pensjon og lønn.

CHJ: Mer grunn til å bekymre seg for de unge, der går utviklingen feil vei.

FS: Mister du jobben som 62-åring, finnes det ordninger. Mye vanskeligere for unge i oppstarten.

SA: Mange unge kommer fra vanskelige kår – hva kan samfunnet gjøre?

FA: Noen av ingeniørene på Kongsberg begynte på lageret eller som bud. Slik er det ikke lenger. Jeg har ikke artium, eneste advokat med møterett for Høyesterett uten artium. Fikk muligheten fra universitetet.

CJH: Fikk svaret en gang at man skulle begynne med barnehagen, lære barna samhandling. Men vi bør være mer fleksible for de som ikke klarer teoripakken. Finnes noen modeller med delvis arbeid. Kommer selv fra et fylke med 50% frafall i videregående, det er jo helt krise. De som har bare grunnskole kommer til å slite fremover, for der finnes det ikke flere jobber. Butikker, bilkjøring og lager blir automatisert. Den utdanningen mine bedrifter etterspør mest er jo fagbrev – alle trenger ikke doktorgrad.

SA: To grupper: De som forventer for mye av livet og møter en vegg av muligheter, og de som ikke forventer noe og heller ikke fikk det til?

FS: Det som bekymrer meg er at det har blitt så røft, vi har blitt så mye mer kritiske. Raushet er viktig.

CJH: Fristet til å si at det er raust i Norge, generelt, høy trivsel. Men det er viktig.

TK: Har sett begge deler. Mer konkurranse i visse deler av arbeidslivet, men man kan jo kombinere raushet med konkurranse, noen får til det.

SA: Arbeidslivets organisasjoner – hvordan møter industrien digitalisering? Klarer vi å være rause og innovative hvis innovasjonsgraden faller?

CJH: Ikke helt uhildet er, mener det er viktig at organisasjonsgraden er høy. Men det er jo ikke et must. Spillereglene er klarlagt, gjør omstilling lettere, samarbeid med tillitsvalgte.

FS: I den ideelle verden trenger vi ikke organisasjoner, men den er ikke ideell. Men organisasjonene har blitt litt gammaldagse, driver med det samme som har vært gjort før. Hvor var dere i forhold til #metoo-problematikken, hvorfor tok ikke Agenda, NHO og de andre opp denne problemstilling før amerikanske filmstjerner gjorde det. Mitt lille bidrag som managing partner var å skrive brev til mine partnere og si at de kan ligge med så mange sekretærer de vil, men ikke våre.

CHJ: Akkurat kampen mot trakassering har vi gjort for lite med, det er riktig.

SA: Mange mannlige er mer sjokkert enn kvinnene. Tilbake til Willy Loman, hva burde Wagner, sjefen til Willy, gjort?

CJH: Han kunne lagt ting til rette, og det gjøres mer i Norge enn i USA. Her er sikkerhetsnettet ikke knyttet til arbeidsrelasjonen, slik den er i USA. Det gjør omstilling lettere, vi har et smartere system. Firmaer har ansvar for kompetanseutvikling, men hvis hele bransjen blir borte, må ansvaret for kompetanse ligge et annet sted.

SA: Hva kunne hovedpersonene i En handelsreisendes død gjort annerledes?

TK: Ikke begynn i gårsdagens bransjer, ha et liv utenom jobben. Legger du alt i jobben, så kan det bli krevende. Lett å si, vanskelig å gjøre. Må ha noe annet som gir mening.

FS: To ting: Innvandrere. 17-18% i Oslo, 15% landsbasis. Asylsøkere nå rett på opplæring, så ser vi at når vi får dem igang, men at de detter ut. Mange er traumatisert, står i fare for å bli neste generasjons krigsseilere.

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s