The Atlantic (som er et av de beste tidsskrifter som finnes, basta) har en fascinerende artikkel om ulikhet i USA – mer spesifikt, om de 9.9% (ikke de 0.1% som er styrtrike, men de som gjør det helt OK), som forfatteren kaller det nye amerikanske aristokratiet.

Artikkelen er interessant for debatten om ulikhet i Norge – selv om vi har høy sosial mobilitet, i tillegg til å være et av de rikeste og likeste landene i verden. Samtidig er det naivt å hevde at ikke de samme mekanismene som finnes i USA – at vellykkede mennesker gjør de beste de kan for sine barn – opererer i Norge også, og har effekt. Som i USA, ser ikke medlemmene av aristokratiet sine egne ressurser og tror deres posisjon skyldes nesten bare egen innsats. Som forfatteren sier, «It’s one of the delusions of our meritocratic class […] to assume that if our actions are individually blameless, then the sum of our actions will be good for society. »

Jeg har bodd i Brookline (byen, eller bydelen, med det høyeste gjennomsnittlige utdanningsnivået i USA) og studert ved Harvard og mange av mine amerikanske venner er medlemmer av dette aristokratiet. Hvis vi har et slikt aristokrati i Norge (og det har vi nok, selv om fokuset på utdanning og investeringer er litt mindre enn i USA) er vi antakelig medlemmer av det. I USA er de fremste kjennetegnene at man eier sin egen bolig i et attraktivt strøk, arbeider med noe innenfor det som i Norge engang ble kalt «de frie yrker», har høy utdanning, og ressurser, både mentale og pekuniære, til å stille opp for sine barn. Samtidig er det ikke bare penger det dreier seg om – jeg hørte engang en person som drev med barn og utdanning si at «er det bøker i hjemmet, går det som regel bra», en regel med mange unntak men en viss grad av sannhet.

Av og til har jeg lurt litt på dette med klasseskiller i Norge – hvordan er de egentlig? I USA finnes det naturligvis masse studier av dette, og en hylende morsom bok, Class, av nå avdøde Paul Fussell, som gir en veiviser til hva som er inn og ut i et stort land. Jeg har lest en studie av bl.a. Ottar Brox (tror jeg) som delte nordmenn inn langs aksene urban/rural og med/uten penger/utdanning, som forsøkte å kartlegge situasjonen. Man har jo Karin Sveens Klassereise, (nylig omtalt i Morgenbladet) som jeg ennå ikke har lest. (Den er utsolgt fra forlaget, men kommer nok i trykk igjen nå som den er kåret til en av Norges beste sakprosabøker.) Selv skrev jeg en kronikk i Aftenposten for noen år siden om «Meritokratiets paradoks«, som snakker om noen av de samme mekanismene, og farene ved dem. Men finnes det en definitiv (og helst litt provoserende) fremstilling av klasse i Norge i dag?

Hvis ikke, er det på tide at noen skriver en. Det er forskjeller mellom Ullevål Hageby, Bygdøy, Grefsen, Veitvedt og Lillestrøm. Ikke bare i statistikk, men hvordan man forholder seg til biler, klær, utdanning, TV, Internett, båter og ikke minst hva man snakker om i selskaper. Greit å vite for de som skal ut på en klassereise…