Distriktssøndag

Vi forsøkte virkelig. Planen var å gå en tur på bena i Krokskogen, men det viste seg at a) serveringsstedet var stengt i dag, og b) det var isete overalt, hverken skiføre eller egentlig føre til å gå på bena. Og dermed måtte vi returnere etter å ha googlet Blaafarveværket (stengt i vinterhalvåret, stort sett) og brukt Tripadvisor for å seg hva man kan gjøre rundt Hønefoss (forslag: Kjerratmuseet, åpent juli-august.) Kongens utsikt var fin, men vinden sur, og menyen på bensinstasjonen på Klækkenhagen fristet ikke.

Så dermed ble det hjem, skifte til hipsterhabbiten, sen lunch på Eldhuset (på Grünerløkka, om noen skulle være i tvil) og en kaffe (med internett) på Espresso House, der dette skrives. På Løkka var det folk, ja – noen tusen, i alle farger og fasonger. Og dermed ble man minnet om den pågående «debatten» om hvor verdiene skapes her i landet, og hvorfor folk flytter til byene.

Det siste er nokså enkelt. Jeg har en tidligere kollega som vokste opp i Harstad, flyttet sørover, og etterhvert tok utdannelse i England og USA. Han kom hjem og bosatte seg på Røa, men holdt kontakten med sine venner i Harstad og besøkte dem der oppe. Hver gang han ble spurt om han ikke skulle flytte tilbake og hvorfor han egentlig flyttet til Oslo, svarte han: «Jeg fant ikke noen større by i Norge.»

Og der ligger det. Folk vil ha folk (bortsett fra de som ikke vil ha det, men de formerer seg langsommere og dør etterhvert ut, medmindre de begynner med realityprogrammer i villmarka.) Riktignok opprettholdes en myte om at det er i distriktene verdiene skapes her til lands, men det skjer jo først etter at de har blitt grundig subsidiert fra sentralt hold, kanskje med unntak av turistnæringen. Men nå skal jo den ha momsfritak, også, siden de turistene man klarer å tiltrekke er prissensitive (og de som ikke er det, har snåle servicekrav og ønsker om åpningstider i helgen, og da skal man jo som kjent på hytta.)

Problemet er at det nytter ikke med tall og sannsynligheter når man diskuterer følelser. I Norge er det fortsatt bare bønder og fiskere som utfører et ordentlig arbeid preget av tradisjon og de rette verdier. Industriarbeidere finnes stort sett ikke lenger, men er ikke beskyttet i samme grad som fiskerne og særlig bøndene er, i hvert fall ikke kulturelt. At noen web-konsulenter med sorte T-skjorter og hår som en Jordan tannbørste produserer tonnevis av skatteinntekter betyr ikke så mye, for de leverer jo ikke noe som er virkelig, må vite. De gjør jo ikke et ordentlig arbeid.

Jeg vet ikke, jeg. Betalte nettopp mva, skattetrekk og arbeidsgiveravgift for mitt lille konsulentfirma, og føler med det at jeg gjør mitt for å støtte opp om dem som fortsatt henger i ødemarken der ute, i påvente av at resten av verden skal se hvor galt det går, og som Odd Børretzen sa det, returnere dit hvor «vinteren ennå til vår lettelse ligger og biter seg fast mellom svarte graner.» Der alle husker alt om deg – og din familie – fra barndommen til gamlehjemmet, til evig tid (og det er lenge.)

Det får holde. På tide at denne kaffebaren skaper litt verdi for meg i form av en Americano. Håper bare barristaen er uvitende om at han ikke gjør et ordentlig arbeid.

Strukturert prokrastinering

«Anyone can do any amount of work, provided it isn’t the work
he’s supposed to be doing at that moment.»
— Robert Benchley, How to get things done

41exusbglhlJeg har ikke tid til å skrive denne bloggposten – har mange ting jeg skulle ha gjort – men i alle fall: Vil gjerne anbefale boken The Art of Procrastination: A Guide to Effective Dawdling, Lollygagging and Postponing av John Perry.

Det er mye å si om det å utsette ting: Et utsagn jeg lærte meg tidlig er at hvis du skal få noe gjort, skal du spørre noen som har mye å gjøre. De har nemlig ikke tid til å tenke over hva de gjør eller å gjøre det bra. Mitt problem er at de tingene jeg virkelig ønsker å gjøre bra, får jeg aldri tid til å gjøre bra fordi det er så mye annet som kommer i mellom. Likevel er nok jeg ansett som en person som får ting gjort (eller i alle fall får gjort mye.)

I motsetning til mange andre bøker som skal hjelpe deg til å bli mer produktiv (som for eksempel David Allens Getting things done, populær blant teknologer, antakelig fordi han har et flytdiagram) så har ikke Perry så mange konkrete tips om hvordan man skal bli mer produktiv. Har har noe mye viktigere: Han får deg til å føle deg litt mindre skyldig i at du utsetter ting. Og det hjelper i seg selv, for da tenker du mindre på det.

Et annet trikk er å sette noe svært viktig (og uoppnåelig) på toppen av listen, så får du gjort en hel masse annet som en mekanisme for å slippe å gjøre det som står på toppen av listen. «Jeg skal begynne å trene, må bare gjøre ferdig regnskapet først. Og svare på disse epostene, samt sjekke hvordan det går med Boston Celtics nå om dagen. (Ganske bra, faktisk.)».

Og så videre. Flott bok. Jeg ble ikke helt ferdig med den, for jeg kom på noe annet jeg måtte gjøre, men den er på listen min. Kanskje din også?

(Takk til min gamle kollega Jim McGee for forslaget. Han har ikke tid han heller.)

Betraktninger fra et skråplan

De siste 12 dagene har jeg tilbrakt i en seilbåt. En venn av meg har en 43 fots Beneteau Oceanis (viktig med detaljer her) med navn Gone Walkabout. Han trengte mannskap, i første omgang for 4 dager, men det er litt vanskelig med vind og planlegging og, vel, det endte opp med 12. Jeg har nytt hvert minutt.

Jeg mønstret på i Aren2016-07-27 09.09.40dal (som tungmatros, fant jeg ut, siden jeg ikke er lett.) Vi rotet litt opp- og nedover kysten i påvente av vind, og benyttet anledningen til et besøk på Nøgne Ø, makrellfiske og annet sosialt. Endelig stemte værmeldingen, og vi dro fra Lyngør 0600 om morgenen og passerte Skagens Rev åtte og en halv time senere, gjennomsnittsfart 8.2 knop, vind 10 sekundmeter fra vest, 1-2 meters bølgehøyde, et rev i storseilet (jeg har etterhvert skjønt at det er viktig med alle parametrene her.) Jeg var i utgangspunktet nokså nervøs for å bli sjøsyk, men fulgte skipperens råd (ikke vær sulten, ikke frys) og hadde faktisk ikke mer enn en bitteliten antydning til uggenhet tidlig om morgenen, noe som like gjerne kunne skyldes en stor kopp kaffe på bar mage.

DCIM100GOPROGOPR0880.

Til rors mellom Lyngør og Skagen. Må si at det føltes betraktelig mer dramatisk enn det ser ut som her…

Så dermed hadde jeg gjennomført min første havseilas. Jeg sto til rors over halvparten av veien, og syntes det var fantastisk morsomt – nesten som å kjøre slalom, der man rir over bølgene omtrent som man kjører over en kul i slalombakken. Det tok en liten time før jeg helt fikk til å styre presist – man må lære seg å finne et fast punkt i horisonten, og deretter lære seg hvor mye dreining i horisonten en liten kursomlegging på kartplotteren tilsvarer. Dessuten må man venne seg til hvordan båten reagerer og møte bevegelsene med roret, men der fant jeg faktisk ut at det ikke var så annerledes fra å kjøre min lille 16.5 fots kalesjebåt i store bølger. Vi opplevde heldigvis ikke noen broach (båten krenger opp mot vinden og roret mister taket), men bølgene slår en ut av kurs hele tiden og krever konstant oppfølging.

Ruten videre gikk fra Skagen til Læsø til Marstrand til Fiskebäckkil til Smögen, der jeg mønstret av. Vind opptil 15 m/s og bølgehøyder av og til på 2 meter, rikelig anledning til å finne ut at man trenger Gore-tex og fottøy som holder vann. Og få bekreftet at jeg ikke lenger trenger bekymre meg for sjøsyke.

Underveis har jeg gjort meg visse refleksjoner om båtliv generelt og seilbåtlivet spesielt – dette med gjestehavner og alt det der er nytt for meg, og ganske fascinerende. Her er noen observasjoner:

Motor eller seil – et spørsmål om kultur og kroppsform
Med fare for å bli nokså upopulær: Det er forskjell på motor- og seilfolk, og forskjellen er litt som forskjellen mellom øst og vest i Oslo, uten at jeg skal trekke den for langt. Motorfolket har betydelig høyere gjennomsnittlig BMI, for eksempel. En årsak er nok mindre hva man spiser og mer at seiling innebærer fysisk aktivitet hele tiden. Man bruker muskler og energi til å holde balansen, holde seg fast, og hele tiden jobbe med roret for å møte bølgene. Etter 10 timer til Skagen var jeg ganske mør i armene. Motorbåter derimot (i hvert fall hvis de passerer 40 fot, noe de gjerne gjør hvis du skal over åpent hav) er mer som å kjøre buss – ikke bare bruker man mye kortere tid over (og dermed ligger lenger i en kaloririk havn), men de er mye støere enn seilbåter. Dessuten går motorbåter gjerne ikke over åpent hav før været er fint, mens seilerne trenger vind for å flytte på seg.

Kulturmessig er det også endel forskjell – det er noe med støynivå og hvor mye plass man tar i havnen. Vi så en svenske med blekede tenner og en anabol Princess 56 oppfylle absolutt alle stereotypiene ved å presse seg inn i havnen i Marstrand, dytte båter til side – og deretter presse inn 38-foteren til kompisen som kom etter. Samme mann traff vi i en trang kanal syd for Marstrand, der han på død og liv skulle kjøre forbi fire båter og holdt på å skape kollisjon. På den annen side møtte vi et meget hyggelig ektepar med en nydelig eldre 46-fots trebåt (tenk blankpolert mahognidekk, gjort av eieren selv) fra Stavanger. Min arbeidshypotese er derfor (basert på meget få observasjoner) at folk med tremotorbåt er mest hyggelige, fulgt av de med blått skrog og deretter de med hvitt skrog. Men her kreves det, som i så mange andre situasjoner, betydelig mer forskning.

Tenke, tenke, tenke
Seiling er intellektuelt arbeid, har jeg merket, det er hele tiden vinkler og justeringer og forståelse av hva hver enkelt tau og wire gjør. Som rormann må man passe på hele tiden, men man er ikke passiv som mannskap heller, særlig ikke innaskjærs. Det skal holdes utkikk (siden forseilet sperrer for halvparten av utsikten forut), det skal trimmes seil og mast, det skal leses kart og man må følge med på ekkoloddet, særlig i Danmark. Gitt vinkelen på båten og bølger hit og dit blir mat- og toalettekspedisjoner under dekk en akrobatisk øvelse som krever planlegging, basal forståelse for hydrodynamikk, og evne til å huske hvor håndtakene er.

Når man skal legge til, blir det enda mer komplisert – seilbåter er lange og svinger tregt, og hvis det blåser hjelper baugpropellen bare litt. Trikset er å ta det rolig og ha masse fendere. Det hjelper at de fleste båtfolk øyeblikkelig stiller opp og tar i mot tamper og legger fendere når man kommer inn – særlig hvis det er deres egen båt man legger til ved.

Smått vs stort
Seilbåter kommer i alle størrelser – og jeg kunne ikke unngå å legge merke til at jo eldre, mindre og mer sliten båten var, desto morsommere (i alle fall om kvelden) ser det ut til at deltakerne har det. Introduksjon til seiling kan skje på mange måter, men den hyggeligste ser ut til å være en gjeng ungdommer med en gammel turseiler og et avslappet forhold til båtpuss og oppvask.

De middelsstore båtene (34-40 fot) er typisk brukt av eldre ektepar som tar lange seilferier langs land med forsiktig seilføring. Når de skal legge til, er det far som styrer og mor som står foran med fortøyningen, en arbeidsfordeling som ikke er logisk, gitt at det rent fysisk er mye mer krevende å hoppe i land med tampen. Men tradisjon er tradisjon, må vite.

Kommer man opp i over 40 fot, går snittalderen nedover igjen, man finner enten erfarne ektepar eller, som skipper’n på den båten jeg var på, folk som tar lange ferier med varierende mannskap. Mange har lang seilerfaring over åpent hav, og diskusjonene går på kurs, sekundmeter og teknologi (og det er deilig mye teknologi).

Tid og sted
Seilopplevelsen er svært sammenlignbar med kanalbåtferie. I en kanalbåt (i hvert fall en engelsk narrowboat) har man en fart av fire miles i timen. Det tar et kvarter å komme seg gjennom en sluse (14 minutter hvis man stresser, 16 hvis man sløver litt.) Etterhvert stopper tiden opp, man glemmer å ta på seg klokke og sokker, og havner og kurser glir litt over i hverandre. Prioriteringer endres, og det blir svært viktig at seilene er skikkelig trimmet, alt tauverk kveilet opp, og fenderne tatt inn 30 sekunder etter at man har forlatt bryggen – akkurat som jeg ble nærmest manisk opptatt av ikke å komme borti sluseveggene da jeg kjørte kanalbåt i Oxford.

Rydde og rydde og rydde og kveile
Det er trangt i en seilbåt, selv om den er på 43 fot, og det er trangt både oppe og nede. Dermed må det hele tiden ryddes, og ting må stues vekk på faste plasser slik at de ikke blir ødelagt eller er i veien når verden begynner å gå litt sidelengs. Ta en kikk på kjøkkenet hjemme, og forestill deg hva som ville skjedd om du kjapt vippet det 15 grader til hver side. Tenk så over hva du ville måtte gjøre for at alt skulle være som før etter en slik manøver. Derfor er det forståelig at et kjøleskap i en båt ikke er et skap, men en boks (som en gammeldags fryser) – da ligger ting tett og danser ikke rundt i bølgene.

På den annen side er det fort gjort å rydde opp. Å vaske badet, for eksempel, er et spørsmål om en sprayboks med vaskemiddel, litt gnikking og en kjapp nedspyling med dusjen. Det tar 2 minutter og får en til å lure på hvorfor i all verden vi har baderom med fliser i land.

Kløning og fomling og alt det der
Båtlivet tilbyr uante muligheter for å dumme seg ut (særlig når det skal legges til.) Hvis du bor ved kysten og kjeder deg, finn deg en uterestaurant med utsikt til en gjestehavn, ta en halvliter og betrakt sirkuset, særlig hvis det blåser. Nok sagt, erfaring hjelper, men jeg tror det hjelper enda mer å gå inn med innstillingen om at alle andre har gjort alle de samme feilene. Det samme gjelder grunnstøting – det finnes etter sigende to slags båtfolk: De som har gått på grunn, og de som kommer til å gjøre det.

Seilbåt?
Jeg har begynt å tenke på å kjøpe seilbåt, men det er typisk meg: Jeg blir lett entusiastisk når jeg er med på noe nytt. Men man får mye for pengene. Skal man ha en motorbåt på 40 fot med alle bekvemmeligheter ligger prisen på i hvert fall 1-1.5 millioner brukt. For en seilbåt i samme størrelse og komfortklasse betaler man 0,5-1 million, og har mye lavere driftsutgifter (men, det er klart, ikke samme hastighet). Men det er ikke nødvendig å gå så høyt – det er fullt mulig å kjøpe seg en OK, litt gammel båt for turseiling for under 100 000, gitt at man tar det med ro og er innstilt på noe som føles litt som teltferie. Fordelen er dessuten at man ikke trenger å bekymre seg så mye for å gjøre bommerter (og de kommer, vær trygg.)

Men nå er det tilbake til hverdagen. Hvis bare noen kunne holde det forbaskete hjemmekontoret stille en stund…

Fredagslesning

Jeg liker ikke science fiction noe særlig – alt for mye folk i tights som ser på store skjermer – men har sans for den mer intellektuelle varianten som forsøker å si noe om nåtiden ved å ta tak i et enkeltelement av vårt samfunn og vår teknologi og trekke den videre. Så her er en liste med litt teknologibasert lesning fritt tilgjengelig på nettet, litt fantasispinn i en verden der flere og flere bekymrer seg over om teknologien er i ferd med å ta over:

  • The machine stops er E. M. Forster er en klassiker om hva som skjer hvis vi gjør oss helt avhengige av teknologi. Noe å tenke på når man sitter og surfer og videokonfererer på hjemmekontoret. Skrevet i 1909, som jo er mer enn imponerende.
  • The second variety av Philip K. Dick handler om hva som kan skje hvis vi utvikler selvorganiserende våpensystemer – en fremtid der dronene tar over. Skrevet som en forlengelse av den kalde krigen, men i en tid der man kan levere en håndgranat med noe kjøpt på Clas Ohlson er det jo grunn til å tenke litt fremover.
  • Jipi and the paranoid chip er briljant en liten sak av Neal Stephenson – den eneste science fiction-forfatteren jeg leser regelmessig (skjønt mye av det han skriver er vel mer historic/technothrillers enn science fiction per se) – og handler om hva som skjer om teknologien får selvoppholdelsesdrift.
  • Captive audience av Ann Warren Griffith er kanskje ikke like velskrevet – men handler om hva som skjer om vi får et samfunn der vi ikke får lov til ikke å se reklame. Og det burde være skremmende nok for noen som er møkk lei all masingen om online spill og smøreoster og hva det nå måtte være.

Jeg har en til jeg gjerne skulle hatt på listen, men husker ikke navn eller forfatter. Mener å huske at den handlet om en en mann som lever i en verden der varige produkter ikke er tillatt – alt går i stykker etter en viss tid, slik at økonomien holdes i gang ved at man må kjøpe nytt. Han smugler med seg hjem en trebenk til sin kone, men sliter med at innpakningspapiret går i oppløsning hvis han ikke kommer seg hjem fort nok…

Og med det, tilbake til tastaturet for noe mer jobbrelatert. God helg!

En far og hans døtre – eller hvorfor jeg (visstnok) er feminist

(Advarsel: Skryteinnlegg om mine døtre. Lite om teknologi her. Deal with it.)

For noen år siden var jeg på 8. mars-arrangement i Polyteknisk Forening – ikke spesielt fordi det var kvinnedagen, men fordi foredragsholderne var bra. Jeg ble litt forlegen da jeg fant ut at jeg var så og si alene med rundt 200 damer, men de bet jo ikke. Og en av dem spurte meg hvorfor jeg var feminist. Jeg har ikke tenkt på meg selv som feminist, men svaret var enkelt nok: Jeg har tre døtre.

Og jeg er svært stolt av dem.

De er så ulike som det går an å bli. I et av Harald Eias Hjernevask-programmer kommenterte en eldre mann at alle de som tror barn formes kun av sin oppvekst, har bare ett barn. Jeg har tre, deres oppvekster har ikke vært dramatisk ulike, men de er tre helt ulike personligheter: En intellektuell, en entreprenør, og en realist. Det eneste de har felles, er at de alle heter Ragnhild til mellomnavn, som sin mor. (Hensikten, mener de, at jeg skulle kunne rope «Ragnhild!» og så kommer alle sammen. Fat chance…)

julie-kjoleJulie, datter nummer en, den intellektuelle, hadde to bachelorgrader (internasjonale studier og journalistikk) og en mastergrad (økonomisk historie, LSE, distinction, kom ikke her) og hadde bodd i Boston, Paris og London da hun var 26. Hun har vært verbal omtrent siden hun ble født og kunne diskutere med mine medstudenter på Harvard som femåring. Hun kan ta over enhver samtale (en gang tok hun over middagssamtalen hjemme via telefon,) jobber innen kommunikasjon og danser West Coast Swing på fritiden. Det var journalist hun egentlig ville bli, og hun presterte å bli forsidestoff i journalisten.no som student, muligens litt påvirket av sin far, et oppslag som genererte to jobbtilbud. Men som hun sier, skal hun bli journalist, må hun få betalt for det… Julie er den som er mest lik meg, på godt og vondt – hun ser det komplekse i det enkle, er ikke redd for å grave seg ned i vanskelige problemstillinger og ha meninger om dem – og skriver adskillig bedre enn sin far.

helene-kokosHelene, datter nummer to, entreprenøren, har mer initiativ og lederegenskaper enn de fleste. Hun har alltid vært perfeksjonist, med en stahet, et stå-på humør og driv som langt overgår opphavet. Hun har hatt utfordringer som få andre – som 18-åring fikk hun diagnosen ME etter en forferdelig periode med mindre og mindre krefter og et helsevesen som ikke kunne eller ville forstå hva som skjedde. Hun ble svært syk, men har gradvis kommet seg, først og fremst ved en jernvilje, kunnskapstørst og selvdisiplin jeg bare kan beundre. Hun har tatt 13 privatisteksamener etter en bommert fra BI jeg fortsatt er opprørt over, og fullfører nå en bachelor i ernæring over nettet med kun A i karakterer. Hun er opptatt av trening og kosthold og har ønsket å bli ernæringsfysiolog fra hun var 14. Det er et fagområde jeg ikke kan noe om, og en verden – trening, kosthold og fitness – som er meg litt fremmed. Men jeg ser jo at hun er svært flink til hva hun gjør. Og jeg har jo gått ned 12 kilo det siste halvåret ved å følge hennes kostholdsråd. Helene er den datteren vi ser mest til, delvis fordi hun er mye hjemme, og den som jeg får mest overraskelser fra – og kanskje derfor lærer mest av.

jenny-paraplyJenny (eller Jenny Marie), datter nummer tre, er realisten, liker matematikk og fysikk og har alltid plukket fra hverandre alt hun får tak i. Hun refererer til seg selv som «made for fun» – laget for moro skyld, noe som stemmer – og er født i USA, nærmere bestemt i Boston. Det gir henne fordeler i immigrasjonskøen og et internasjonalt syn på livet: Hun flyttet hjem som toåring men har lært seg perfekt engelsk nærmest på egen hånd, ved å se på amerikanske videoer og snakke med amerikanske gjester. Hun har bein i nesa og insisterer på at da hun og jeg var i Boston i 2011-12 var det fordi jeg skulle følge henne på high-school-utveksling, ikke fordi jeg skulle på sabbat. Jenny er danser (det er de mer eller mindre alle tre, men hun har gått danselinje og ble årets danser på Treider i år). Hun er mer stille enn sine søstre, ikke fordi hun er stille av natur – hun kan argumentere som få andre – men med søstre som hennes kan det være vanskelig å komme til orde. Jenny fikk lymfekreft i 2012 og tilbakefall året etter, en opplevelse som har vært svært tøff for oss alle (men mest for henne, naturligvis). Hun valgte å dele sykdomsforløpet på Instagram og ble med på en dansevideo for Aktiv mot Kreft som gikk over hele verden. Jenny har vært interessert i realfag hele sitt liv og starter på sivilingeniørstudiet i fysikk og matematikk på NTNU denne uken.

larkinKunsten å være far
Det er ikke så enkelt å være far, særlig fordi man gjør det for første gang og når man endelig skjønner hva man skal gjøre har ungene utviklet seg videre. Jeg tror at man rett og slett må innse at man kommer til å gjøre masse feil, ta ungene på alvor, og være seg selv. Etterhvert som antallet unger øker får man i alle fall et realistisk forhold til sin egen evne til å påvirke ting…og innser at jenter er nok tettere knyttet til sin mor enn sin far, nærmest uansett.

Jeg har hatt noen prinsipper – for eksempel bestemte jeg meg tidlig for at jeg ikke skulle ha noen meninger om jentenes kjærester, og det tror jeg at jeg har klart (ikke det at jeg har noe å klage over i så henseende.) Jeg skulle også forsøke ikke å legge noe akademisk press på jentene, gitt at jeg har mye utdannelse selv, og det har jeg i alle fall forsøkt, men kanskje ikke helt fått til. Jeg har ikke klart å overføre min interesse for å gå i fjellet eller å stå på ski til jentene, men et hus fullt av bøker, skriveførhet og gode studievaner har jeg muligens klart å overføre noe av.

Jeg har i alle fall lært masse av dem, særlig fordi jeg selv vokste opp i et mer maskulint miljø og har måttet lære meg hvordan jenter fungerer. Jeg pleide å si at hjemme hadde jeg fire damer, to tisper og en kastrert hannkanin, og det var ikke mye hjelp å få fra kaninen… Så man får gå på jobben, trøste og bære når det trengs, og regne med at det går bra. Og det gjør det jo, ser det ut til.

Videre i livet
Denne helgen har vært et slags punktum for en periode i livet – min kone Lena og jeg kjørte opp til Trondheim med Jenny og de siste delene av flyttelasset hennes, noe jeg har gledet meg til siden hun ble syk. Jeg skulle gjerne sett på det som en litt stor anledning, men det var tredje turen til Trondheim på tre ukerselfie-hjerkinn og datteren var, sunt nok, nærmest utålmodig etter å få oss ut så hun kunne begynne det nye livet sitt. Så da ble det som med de fleste slike begivenheter – en liten følelse av «hva så?» Nå er redet mer eller mindre tomt, selv om Helene vil kreve oppfølging fra Lena en stund til, og vi stadig lever med en liten frykt for tilbakefall for de to yngstes vedkommende.

Men nå må Lena og jeg finne ut av hva vi skal gjøre med resten av livene våre. Vi skal i alle fall gå mer i fjellet, det er klart. Men først og fremst trenger vi å puste litt ut og tenke oss om – og kanskje starte noen firmaer eller reise litt utenlands eller, vel, vi får se hva tiden bringer.

Notater fra elektrisk bilferie

Noen notater etter to ukers ferietur gjennom Europa, mest for å melde tilbake tilbake til Facebook-gruppen Elektrisk bilferie i Europa, som hadde mange fine tips:

  • reiserute: ferge Oslo-Kiel, Hamburg, Amsterdam, Mannheim/Heidelberg, Basel, Chamonix (to døgn), Zermatt (to døgn), Domodossola (svært hyggelig familiehotell og en suveren restaurant), Konstanz, Stuttgart (fire døgn), Kaltenkirchen (ca. 40 km syd for Kiel), ferge Kiel-Oslo
  • forbausende lite teknisk å melde – bilen går som et skudd (høyeste hastighet 195 km/t, vanlig cruising-hastighet 120-150 avhengig av trafikk og fartsgrenser. Deilig og trafikksikkert å ha nok akselerasjon over hele registeret til å holde følge med Porscher og Audier og til å komme seg raskt forbi trege biler i lange oppoverbakker.
  • litt klønete med parkeringsplasser (bilen er stor) og en stensprutskade i frontruten i Sveits, samt prissjokk (40 SFR for motorveiavgift, betales ved innkjørsel, men vi har i alle fall et klistremerke til i frontruten). Ellers ingen problemer av noe slag.
  • brukte kun Teslas superladere, bortsett fra litt (strengt tatt unødvendig) lading hos venner i Alkmaar nord for Amsterdam. Laderne varierer litt i hva de har å tilby utover strømmen – den sydøst for Hamburg har en outlet-mall og flere kafeer, den i Erdingen et enormt hagesenter. De fleste har en kafe eller et hotell i nærheten. Den i Hamburg har et hotell, den syd for Hamburg en parkeringsplass og en utstilling av ferdighus, som vi ikke var i markedet for. Det ble et par timers ekstra kjøring for å lade litt mens vi var i Stuttgart, mest fordi våre venner bor i fjerde etasje og Stuttgart ikke har noen ladestasjoner i selve byen, i alle fall ikke i helgen. (Men når sant skal sies skulle jeg nok planlagt kjøringen litt bedre, så hadde det ikke vært nødvendig.)
  • Teslaer vekker fremdeles oppsikt i utlandet, vi ble etterhvert vant til at folk tok bilder av bilen og pekte på den.
  • Bagasjeplassen er upåklagelig – man kan breie seg uten å måtte slå ned baksetene, og legge ting som ikke blir mye brukt i frunk’en.
  • Lengste kjørestrekning var Stuttgart-Kaltenkirchen, ca. 700 kilometer, ikke noe problem. Tips: Hotellet Dreiklang i Kaltenkirchen var rimelig og bra, og har et spa/badeland med svømmehall, masse badstuer og en varm saltpool – perfekt avslapning og kort avstand til Kielfergen. Men man må være forberedt på badedraktforbud i badstuer og enkelte bassenger…
  • Eneste ting å utsette på Teslaen: Navigasjonssystemet ga litt rare ruteforslag noen ganger, den foreslår gjerne omveier på 30-50 km for å lade i 5 minutter, særlig i begynnelsen av turer. Vurder reiseforslaget litt, og overstyr den gjerne. GPS’en har også en tendens til alltid å velge korteste vei, noe som ga oss en spennende tur over første del av Simplon-passet (opp fra Brig) på en vei som var ubetydelig bredere enn bilen…

Hadde vi hatt flere superladere den veien hadde vi muligens kjørt litt lenger nedover i Italia, men vi er svært fornøyd både med bilen og ferien!

Mer flaks enn man fortjener…

(Advarsel: Lang post med bilder om en fin fjelltur. Overhodet ikke noe å gjøre med teknologi, bortsett fra noen websider….)

matterhorn-bannerFruen og undertegnede er nettopp tilbake fra to ukers biltur i Europa, en lenge ettertraktet ferie etter noen nokså slitsomme år med sykdom i familien og mye annet. Den har vært utmerket – ikke minst har det vært morsomt å kjøre Tesla på tysk Autobahn – men høydepunktet var nok Zermatt i Sveits og fjellet over alle fjell. Det hører med her at turen var svært lite planlagt – vi hadde bestilt billetter på Kielfergen og hadde løse planer om å stikke innom venner i Stuttgart og Amsterdam. Vi hadde begge lyst på alper, og jeg har alltid hatt lyst til å se Matterhorn, så dermed så ble det to dager i Zermatt etter å ha funnet et hotell via hotels.com dagen før.

Lena-matterhorn-lysFruen har fødselsdag 13. juli, så vi fant en suveren gammeldags hotellrestaurant via Tripadvisor og spiste en nydelig meny. Etter middag var det avslapning på terrassen med nydelig utsikt til Matterhorn, da det plutselig dukket opp lyspunkter oppover fjellet. Kelneren kunne fortelle at det var 150-års jubileum – dagen etter! – for den første bestigningen av Matterhorn, og at lyssettingen markerte klatreruten (inkludert et rødt punkt der fire av ekspedisjonens syv medlemmer falt i døden på veien ned fra toppen igjen). Og vi tenkte: Sånn flaks at vi kom til Zermatt akkurat i dag…

Scwarzee, utsikt mot Matterhorn

Dagen etter var det tid for tur – og vi måtte naturligvis ta sikte på Hörnlihütte, som ligger på 3260 meter ved innsteget til den vanligste klatreruten. Da vi gikk på stolheisen, fikk vi beskjed om at hytten ikke var åpen før klokken to på ettermiddagen, siden det var et arrangement der oppe i forbindelse med jubileet. Vi tok taubanen opp, og begynte å gå etter å ha først ha hørt på en liten konsert på alpehorn, rettet mot fjellet og med suveren akustikk. (Det så så til de grader ut som et postkort at vi glemte å ta bilde…)

Turen opp er nokså slitsom – høydeforskjellen er omtrent 700 meter og stien er tidvis litt eksponert, men hovedproblemet er høyden. Man går tom for luft nokså fort (i alle fall før man er akklimatisert, de fleste klatrere overnatter på Hörnlihütte for å venne kroppen til høyden) og man må gå langsomt opp selv den minste stigning. Vi hadde kjøpt oss staver og kom oss oppover omtrent på den stipulerte tiden, men måtte ha flere pauser på veien.

Vel oppe hadde vi flaks igjen – ikke bare var restauranten åpen, men vi fikk en liten gratisporsjon med tradisjonell Raclette av en hyggelig kokk, siden det var mat til overs etter arrangementet (flaks igjen, det viste seg at dette var første dagen Hörnlihütte var åpen etter en to års ombyggingsperiode.) Dette beviser at det finnes faktisk noe som heter en gratis lunsj, til og med i Sveits, der prisene er på norsk nivå og vel så det – jeg skjønner i alle fall følelsen utenlandske turister får når de kommer til Norge…

DSC00148DSC00149

Etter en lang pause begynte vi å komme oss litt, og det var tid for hjemturen. Været var fortsatt like fantastisk, vindstille og nesten ikke en sky på himmelen, men beina var møre (det er noen år siden siste skikkelige fjelltur) og vi er nok modne for en oppgradering av fottøy til noe mer solid. Men det ble endel fine bilder av Matterhorn og andre alpetopper, naturligvis.

DSC00157

Dagen etter tok vi det litt roligere, med slitne knær og såre tær, så det ble en tur opp mot Oberrothorn, et ikke særlig spennende fjell i seg selv, men med kanskje den beste utsikten over Matterhorn og Monte Rosa-massivet av dem alle. Været var like fantastisk, så det ble en hel del bilder her også, inkludert flittig bruk av panoramafunksjonen….

DSC00160

DSC00162

Dagen etter var det videre via Simplon-passet (der GPS’ens fokus på korteste vei ledet oss på en spennende og svært svingete tur parallelt med motorveien) til Domodossola og et litt enklere prisnivå. Men det er en annen og enda mindre interessant historie. Jeg er mer enn fornøyd med Zermatt for denne gangen og skal nok tilbake om ikke alt for lenge, tenker jeg. Men med all den flaksen vi hadde på denne turen skal det nok litt til for å overtreffe dette.

Vedkubber og logistikk

IMG_0841

Det er et eller annet dypt tilfredstillende med vedkløyving. Man bruker krefter og gjør noe nyttig og for en time eller to er det kun deg og kubben som gjelder. Jeg kløyver ved med glede og stor iver, men liker ikke å plukke opp alle vedskiene som spretter veggimellom. Det finnes forskjellige løsninger – bildekk, gummistrikk – for å holde ting på plass, men jeg lurer på om jeg ikke fant den enkleste løsningen i dag morges: Sett hoggestabben på hengeren, hogg i vei, og hvis du hogger litt smart vil i hvert fall 75% av vedskiene holde seg i hengeren. Så er det bare å hekte hengeren på bilen og kjøre til der man har tenkt å stable veden. Ferdig med det…

Søtt fly…

Her forleden holdt jeg et foredrag på Luftfartskonferansen 2015, for Luftfartstilsynet i Bodø. Når man holder foredrag får man av og til en liten gave etterpå – som regel en blomst eller en vinsjekk – men i dette tilfelle fikk jeg en virkelig morsom gave: Et fly (minner mest om en DC3) i sjokolade. Herved avbildet (og den ble fortært i familieselskap i går, til stor jubel.) Takk!

IMG_4100 IMG_4101 IMG_4102

Julerock i Sandvika

Det begynner å bli en tradisjon – Lenas fetter Leif Ovesen spiller Julerock på Musikkflekken i Sandvika hvert år (det er 15. gangen i år) med en haug svært talentfulle musikere som stort sett kun møtes på disse konsertene. Avslappet og lite selvhøytidelig – her er et klipp der Eirik Berntsen (piano) og Torbjørn Raae (gitar) tar seg visse friheter med «Run, Run, Rudolph».

«Call on me» fra Aktiv mot Kreft

Det har vært hemmelig en stund, men nå har premieren vært: Yngstedatter Jenny, som har overlevd lymfekreft med tilbakefall, har vært i London og spilt inn en dansevideo med Aktiv mot kreft. Her er resultatet (hun står midt på første rad med blåstripet drakt):

Og her er den noe lengre bakgrunnsvideoen med intervjuer med noen av deltagerne (inklusive Jenny):

Jenny har danset bokstavelig talt hele livet, og det å komme tilbake til dansingen gjennom denne videoen og etterhvert også danseklassene på Otto Treider Gymnas/Bårdar har vært svært viktig for henne – som nok fremgår av videoen.

En skikkelig inspirasjon, forhåpentligvis også for andre!

Oppdatering 10.9. kl. 2045: 1650000 visninger, Jenny på God Morgen Norge, og den obligatoriske pro & contra-diskusjonen i VG. Dette er moro!

Den kokte frosken

June Breivik har et hjertesukk om norsk forlagsbransje og e-bøker, tanker jeg kjenner meg igjen i. Som jeg tidligere har skrevet: I norsk forlagsbransje er det for evig 1999, bøker vil alltid være bøker, og endringer er noe man skal beskyttes mot.

frogMen det var ikke det dette blogginnlegget skulle handle om. I stedet vil jeg ta for meg en velkjent metafor June bruker: Den kokte frosken, eller som det heter på engelsk, «boiling frog«. Tanken er at en frosk som blir sluppet i kokende vann, øyeblikkelig vil hoppe ut, men hvis man derimot legger den levende i kaldt vann som langsomt varmes opp, vil den svømme rundt og ikke legge merke til den gradvise økningen inntil det er for sent. Med andre ord: Gradvise endringer er farlige fordi man undervurderer dem.

Det er en bra metafor, men jeg vet av personlig erfaring at den er ikke korrekt. En gang på slutten av det glade 70-tallet var jeg nemlig på kanotur med en gjeng roverspeidere i Värmland, nærmere bestemt på innsjøen Stora Le. Etter en lang dag med padling så jeg frem til ertesuppe til middag. Jeg hadde fått fart på primusen og suppen i kok, da en av gutta (mener det var Jon Marthinsen) fant en frosk og kastet den mot suppekjelen min. Han scoret en tre-poenger og frosken forsvant under. Jeg hadde ikke fulgt med, men latterhylene fra resten av gjengen og skumdannelse på suppen fikk meg til å røre rundt og finne en meget død frosk. Stivkokt, faktisk.

Så, en frosk sluppet i kokende vann (eller i alle fall ertesuppe) hopper ikke ut igjen. Ut fra Wikipedia-artikkelen er det heller ikke slik at en langsomt oppvarmet frosk ikke forsøker å stikke av.

Når det er sagt, snakker vi om norsk forlagsbransje her, ikke frosker. Og der tror jeg analogien holder helt fint.

Lene med #mittlillebidrag

Lene Pettersen AKA gekkogirl, min frenetisk kreative doktorgradsstudent, er av alle ting nominert til Oslo Bys Miljøpris for sin lille (gratis) ebok #MittLilleBidrag. Boken er en liten samling tips om hvordan man kan redusere sitt miljømessige fotavtrykk og samtidig en samling ideer til oppussing og praktiske tips om dette og hint – og det er all grunn til å reklamere litt for den her.

lenke til DenLilleBoka som pdf fil i drop box

Jeg føler meg ikke akkurat i stand til å tilføye så mange praktiske tips – kanskje bortsett fra et: IKEA-poser, kr. 6,- per stykk der ute på Furuset, er fantastiske til oppsamling av papir, metall og flasker til gjenvinning (du tar bare med deg hele posen, mindre håndtering) og er dessuten suverene når det skal hentes ved. (Og så får det være #mittlillebidrag).

Feynmansk søndagsunderholdning

Richard Feynman Nobel.jpgRichard Feynman er, som kjent, en av mine helter. Jeg sitter nå og skriver om hvordan man skal motivere studenter til å interessere seg for teknologi – og det å få dem til å lese Feynman eller høre ham fortelle om behovet for å være nysgjerrig og ikke gi seg før man skjønner hvordan teknologi og verden forøvrig fungerer er vel anvendt tid. Her er to tekststykker det er vel verdt å lese:

  • Personal observations on the reliability of the shuttle, som var appendix F til rapporten om Challenger-ulykken og for alltid vil bli stående som en brilijant advarsel om at når kart og terreng ikke stemmer overens, så er det terrenget som gjelder – uansett hva organisasjonen presser deg til å si. Avslutningssetningen er en klassiker: “For a successful technology, reality must take precedence over public relations, for nature cannot be fooled.”
  • Cargo Cult Science, et foredrag Feynman holdt i 1974, om viktigheten av å være kritisk til vitenskaplige resultater og etterprøve dem – samt å være enda mer kritisk til folk som tror at etteraping uten å forstå virkemidler bare er en annen form for religion (eller, med andre ord, det hjelper ikke å barbere skallen og gå med sort turtleneck – du blir ikke Steve Jobs for det.)

Jeg har alltid beundret Feynman for hans evne til å forklare ting kortfattet og greit, med klare eksempler som virkelig treffer – og forsøker å gjøre det når jeg selv foreleser eller holder foredrag. Gode forklaringer – og gode teorier – er kortfattet og enkle, men det er den typen enkelhet det krever dyp innsikt for å konstruere.

Så, hvis du trenger noe å kose deg med resten av dagen – det er søndag og surt og kaldt ute akkurat nå – kan jeg anbefale dette intervjuet med Richard Feynman, der han deler mange tanker om fysikk og hvordan verden fungerer, med eksempler som er geniale i sin enkelhet (hvis du ikke er interessert i elektromagnetisk effekt, hopp 31 minutter ut (31:40, for å være nøyaktig), der han snakker om hvordan ting fungerer og små teknologiske nøtter og “training for imagination”):

God fornøyelse!

Pjolter?

Jeg har tilbrakt en solfylt vårmorgen med å rote rundt på nettet og lese litt her og der mens morgenkaffen dufter og alle de tingene jeg skulle ha skrevet for en stakket stund holder seg i glemmeboken. (For å si det med Douglas Adams: «I love deadlines. I love the whooshing noise they make as they go by.»)

Uansett, jeg datt borti Morgenbladets sider (tenker stadig på om jeg ikke burde abonnere, men gratisartiklene holder inntil ca. en måned er gått og jeg trenger en dose igjen, omtrent som med The Economist) og fant Bernhard Ellefsen’s “Ikke faen, herr statsråd”, en kritikk av Minerva-kretsens kulturpolitiske pamflett Kultur for kulturens skyld. Den er lesverdig, og det er sikkert også boken.

Men…

…litt ned i teksten fant jeg denne setningen:

…effektivisering etterspørres hyppigere enn pjoltere i hovedstadens beste hotellbarer.

Pjoltere?

Nå frekventerer ikke jeg hovedstadens beste hotellbarer i særlig grad, men jeg tviler på om etterspørselen etter pjoltere er særlig stor der. Skulle jeg tippe, så går det mer i Barolo og Mojito. Pjolter er noe en slektning av meg kaller “70-tallsspråk”, i klasse med appelsinmarmelade, Oslofrokost, Sigdalsbrød og idealtid. I følge Wikipedia er pjolter “et særnorsk fenomen”, i følge denne lange og morsomme artikkelen rent formelt en whisky-soda (eller enda mer norsk, whisky og selters), servert i et pjolterglass.

Ellefsens bruk av “pjolter” som de drikkende klassers favorittkonsum tyder på et lite oppdatert verdensbilde, med andre ord. Når jeg hører ordet pjolter ser jeg for meg en Fiinbeck hengende på en bar, eller en av Albert Engströms mange marinerte personasjer, fra ulike samfunnslag. Pjolterglasset er noe som man kunne forvente i hånden på en Willy Hoel (han bodde i nærheten av meg da jeg var gutt og vitset om at han var medlem av “Anonyme Willyholikere”) og Carsten Byhring – iført dress og med kroppsfasong som Fiinbeck, men man mistenker jo at glasset ikke akkurat inneholdt single malt – kanskje heller whiskyessens og “seksti” (nok et 70-tallsord.) En drikk for de som vil være fine, med andre ord, ikke dem som er det (som synes under, der går det mer i champagne.)

image

Nuvel. Den skrivende eliten av venstresiden i Norge bor etter sigende i Ullevål Hageby (de har antakelig flyttet fra Grünerløkka fordi det er så mange innflyttere der) men går ikke lenger i fotformsko og fjellanorakker, bortsett fra i harmdirrende innlegg fra skriveføre FrP’ere. Kanskje på tide å oppdatere karikaturbildet av kapitalistene også, fra flosshatter og pjoltere til noe litt mer likt virkeligheten?

imageimage

Spørsmålet er hva det skulle være. Dagens politikere er like like som dagens bilmodeller – rent utseendemessig er så liten forskjell på Torbjørn Røe Isaksen og Audun Lysbakken at man må kikke ned på jakkeslaget for å være sikker. Rent politisk er ikke forskjellene så store heller. Det hadde vært interessant om en av dem drakk flaskevin og den andre bag-in-box, men jeg er usikker på hva slags konklusjoner man ville kunnet trekke av den observasjonen.

Kanskje det hadde hjulpet om man så dem gjennom et pjolterglass?

Karriereminner II

På det glade 70-tallet, fra 8. klasse på ungdomsskolen og gjennom hele gymnaset hadde jeg sommer- og lørdagsjobb i et bakeri i en nedslitt bakgård i sentrum av Oslo. Bakeriet var familieeid, og hadde tre butikker (etterhvert bare en) rundt omkring i Oslo. Det var det siste bakeriet i byen med tradisjonelle stenovner, og spesialiserte seg – siden 1896 – på en variant av dansk rugbrød, mursteinsstore og tettbakte.

Bakeriet var over to etasjer. I første etasje bakte vi brød og julekaker. Der var det svære maskiner for å elte deig, en pakkemaskin for rugbrød, og ovner i forskjellige former – opprettstående ovner som kunne ta 10 brett med boller eller rundstykker i en tralle på en gang, to uttrekksovner, hver på ca. seks kvadratmeter, og 4 stenovner i samme størrelse, der man måtte legge inn brødemner og ta ut ferdigstekt brød med 4-5 meter lange bakespader. For rugbrød hadde vi en eltemaskin som var stor nok til at man måtte krabbe inn i den for å gjøre den ren. Det var varmt rundt ovnene, men dårlig isolert ellers, så om vinteren kunne det være rimfrost på ytterveggene og 60 grader inne ved ovnene. Vinduene stod oppe i all slags vær, så rett som det var måtte vi jage ut duer. Spurvene var det ikke så farlig med, de fløy rundt omkring. En havnet i eltemaskinen, den oppdaget vi i som en mystisk kul på et ferdigstekt brød sekundet før det skulle inn i butikken.

MelsekkerI annen etasje var holdt konditoren til – det gikk mye i bløtkaker og wienerbrød – og der lå mellageret. Melet ble fraktet opp med en astmatisk vareheis, som av og til streiket, og da måtte vi bære det på skuldrene – 50 kg sekker – ned en vindeltrapp. Stedet bar preg av lite oppussing og mye duer og spurver, et gjenglemt hjørne av et Oslo fra min bestefars tid.

Personalet var fargerikt, bokstavlig og billedlig talt. Mesteparten av firmaet ble styrt at en nokså fryktinngytende men meget hardt arbeidende gammel dame, sjef i butikken og konstant tilstede på callingen. Hennes tre sønner var involvert i driften på forskjellig vis – en var konditor, en var en slags administrerende direktør, som dukket opp i saueskinnspels og kjørte Opel Rekord, og en drev med lønninger og regnskap. Jeg fikk lønnen utbetalt hver uke, kontanter i konvolutt – ekte lønningspose – med håndskrevet avregning.

På selve bakeriet var det en norsk bakermester – en svær kar med brede skuldre, hender som stekepanner, sneip i munnviken og brannsår på overarmer og rygg etter å ha kommet borti uttrekksovnene. (Uttrekksovnene var svintunge og måtte trekkes ut – og bremses ned – med forsiktighet, ellers hoppet kulene ut av kulelageret og hele greia måtte repareres.) Han var erfaren og myndig, men var glad i øl og fungerte dårligere og dårligere utover dagen. Etter noen år ble han byttet ut med en danske, vennlig men vanskelig å forstå. Mesteparten av jobben ble imidlertid gjort av en meget dyktig pakistansk baker som jobbet nesten døgnet rundt – det måtte han, for han hadde tre norsk-pakistanske barn med tre forskjellige damer, og betalte bidrag for dem alle. En pakistansk hjelpegutt på min egen alder og en indisk sjåfør med sorte skinnbukser og høyt stereovolum utgjorde resten av bedriften, i tillegg til en 3-4 butikkjenter som sjelden var å se i bakeriet.

File:Jean-François Millet (II) 005.jpgProduksjonen var preget av håndverk, selv om vi hadde maskiner til å blande og elte og stykke opp deigen i passe porsjoner, og en upålitelig bollemaskin. Jobben min bestod til å begynne med mest av å skrape og smøre former, bære brød inn til butikken og ut i bilen, men etterhvert jobbet jeg mer og mer som baker. Jeg lærte meg å elte – eller, som det heter, “slå opp” loff og kneippbrød, boller og rundstykker og horn, og ikke minst julekaker, som skulle være perfekt runde. For rugbrød og formbrød og “alminnelig brød” hadde vi maskiner som laget deigstykker, de ble lagt på tynne planker som det var strødd sagflis på, og satt inn i dampskap til heving. Deretter bar vi plankene ut av dampskapet – de var lange  og vinglete og det tok adskillig trening før jeg kunne gjøre dette fort uten å miste dem – og legge dem på bakespader for så skyve dem inn i ovnen. Dette siste momentet brukte jeg lang tid på å lære meg – du må støte bakespaden fort inn i ovnen, la den løpe gjennom hånden, og bråstoppe med en sidebevegelse slik at brødene legger seg helt perfekt i ovnen, ikke for nær eller langt unna de andre brødene, og uten å velte.

bread4.JPGRugbrødet ble produsert nokså industrielt – etter heving ble hvert emne satt på en uttrukket ovn, tett sammen med bakefett mellom hver del. Vi bakte gjerne etpar tusen brød, ca. tre ganger i uken, siden mange andre bakerier i byen også solgte dette brødet. Det vanlige brødet var uten sukker, men i butikkene våre solgte vi også en “søt” variant. Det var min første opplæring i markedsføring – de “søte” brødene var nemlig ikke forskjellige fra de andre i det hele tatt. Etter at vi hadde satt brødene klare til å gå inn i ovnen, ropte vi på callingen inn til butikken og spurte hvor mange søte rugbrød de skulle ha den dagen. Hvis svaret var f.eks. 80, tok vi frem et stempel med teksten “SØTT” og stemplet 80 brød med det. Kunden ante ingenting – når jeg var ute i butikken hørte jeg ofte folk spørre etter den ene varianten og bli skuffet hvis de bare hadde den andre. Verden vil bedras.

Til jul og påske var det mye overtid – vanligvis begynte jeg på jobb klokken 0600, men på julaften startet vi ved midnatt og holdt på til klokken 8 på morgenen – enorme mengder julekaker og rugbrød, det siste kjempegodt til sild og ribbe og derfor etterspurt til jul. På lørdagene, da jeg ofte jobbet for meg selv, gikk det stort sett i formloff. På denne tiden var det ikke tillatt med lørdagsåpne bakerier, men dette bakeriet kom seg rundt regelen ved å halvsteke loffen, og så var broddet min jobb å steke den ferdig på lørdag morgen. Folk kom langveis fra for å få varm loff og daggamle kneippbrød – det var fremdeles noen år igjen til jappetid og oppmykning av allverdens reguleringer.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å jobbe i bakeriet så lenge – det var ikke så godt betalt, og arbeidstiden var ubekvem, og jeg sovnet øyeblikkelig så fort jeg satte meg på en T-bane. Men det var interessant å lære alle prosessene, og det var et annerledes miljø å forholde seg til – i likhet med jobben jeg hadde på travbanen. Jeg lærte en hel del om innvandrere og hvordan de ble behandlet. Jeg lærte noe om respekt for manuelt arbeid, og de som faktisk står opp klokken fire hver morgen for at vi skal ha fersk mat. (Det var forøvrig ikke helt enkelt, jeg måtte ha to vekkerklokker.) Jeg lærte å kjøre varebil i Oslo – sjåføren dukket av og til ikke opp, så da måtte jeg kjøre ut brødene. Det at jeg ikke hadde sertifikat, var ikke så viktig – det er ingen som spør en brødbilsjåfør om han har førerkort, nemlig.

Jeg lærte å kna brøddeig som en proff, og etter noen uker hver sommer hadde jeg træler i nevene og kunne plukke varme brød rett fra ovnen. (Det er ikke så vanskelig som det høres ut – hold brødet med håndflaten, ikke fingertuppene, og hold det på undersiden.) De som jobbet full tid, kunne ta ut metallformer uten hansker, og jeg så engang mester tørke rusk av uttrekksovnen med hånden. Jeg lærte å forholde meg til produksjon – det er faktisk ikke så vanskelig å lage 1200 brød, det tar bare litt tid og krever utstyr. Jeg lærte å blande brøddeig – og å kjenne på deigen om den er riktig, og om nødvendig legge til en sekk mel eller to. Jeg lærte meg å løfte tunge melsekker og ble sterkere for hvert år (men fikk også ryggproblemer). Og jeg lærte at man faktisk kan like monotont arbeid, som å plastpakke noen tusen rugbrød, fordi arbeidet krever lite mentalt og man kan tenke mens man står der. Dessuten tar man ikke med seg jobben hjem.

Etter arbeidstid hendte det jeg ble igjen og laget kreative bakverk i bolledeig eller kransekake for å overraske min senere kone.

Etterhvert dro jeg i det militære og jobbet ikke lenger på bakeriet – og året etter var det slutt etter 85 års drift. Jeg fikk et brev fra et advokatkontor – firmaet var konkurs, men jeg fikk mine feriepenger. I årevis etterpå bakte jeg alt brødet vi spiste hjemme. Jeg kan fortsatt slå opp boller og julekaker (nesten) helt perfekt. Men trælene og evnen til å tåle varme er forlengst borte. Og da jeg begynte å studere på BI, hadde jeg arbeidserfaring å henge organisasjonsteorien på.

(Bilder: Rugbrød; tralleovn; melsekker; uttrekksovn; Millet; baker; eltemaskin; formloff; hvetekaker.)

West Coast Swing

West Coast Swing er en danseform som vokser med rekordfart – primært i USA, men også i Europa og Norge. Dansen er en elegant og sofistikert versjon av swing, med røtter i Lindy Hop, klassisk ballroom og salsa. Den kan danses til hva som helst som går i 4/4-rytme – rock, pop, r&b, blues og country, for eksempel – og foregår i hovedsak på samme sted på gulvet, slik at man kan danse den i trange danselokaler uten å veive ned andre mennesker. Den er også nokså enkel å lære seg, i hvert fall grunntrinnene, men vanskelig å beherske – så det er nok å strekke seg etter.

Og hvordan ser den ut? Den finnes i koreografert form, men det morsomme med den er faktisk at den som regel danses improvisert, gjerne med partnere som ikke har danset sammen før, der mannen leder og kvinnen følger (og legger til variasjoner og styling.) La oss begynne med en filmsnutt av den koreograferte sorten: Jordan Frisbee og Tatiana Mollman (et av de mestvinnende parene i US Open) med en fantastisk koreografi til “More” (Alex Vargas/Usher):

Her er en mer lyrisk variant, Greg Scott og Lemery Rollins danser til “Teenage Dream” (Boyce Avenue) – jeg er mest imponert over det totalt uanstrengte løftet rundt 2:04:

Konkurranser og dansing er sjelden koreografert, forøvrig – i stedet konkurreres det i Strictly Swing (der man danser med en kjent partner, men disc jockey’en velger musikken) eller, kanskje det morsomste, Jack and Jill, der man trekker dansepartnere og må fullstendig improvisere. Man får poeng for å danse riktig, samspill, at man utnytter musikken og/eller teksten i sangen, og selvfølgelig for morsomme variasjoner. Man kan leke seg med musikken, som Robert Royston og Melissa Rutz her (og ja, som hun selv sier i kommentarene, dette er ikke koreografert, selv om det kan være vanskelig å tro.)

Det går også an å improvisere når ting går litt feil, som Arjay Centeno og Jennifer DeLuca gjør her:

Her er Jason Wayne og Sarah vann Drake med fancy fotarbeid…

Og til sist må jeg vel ta med dette klippet fra So You Think You Can Dance, med Benji Schwimmer, som etterhvert vant hele greia:

I Norge finnes det sterkt voksende West Coast miljøer mange steder – her er et bilde av noen av de 38 norske deltakerne på The Stockholm Dance Heat forrige helg (der det var totalt 220 deltakere):

Mer informasjon om hvor du kan danse West Coast Swing finner du på Facebook-gruppen West Coast Swing Norway. Det finnes massevis av kurs, sosial dans (kutymen er at hvem som helst kan by opp, men man skal ikke danse mer enn to melodier sammen) og events (som regel helgesamlinger der kjente dansere holder kurs, også for nybegynnere.)

Hva med en prøvedans?