Frode Gryttens Bikubesong viste seg å være et hyggelig bekjentskap – en novellistisk roman rundt Murboligen, som jeg tror er en boligblokk i Odda. Forfatteren tegner et bilde av personligheter i et lite industristed tiden har gått litt i fra, uten å gå i de mange fellene et slikt sujett impliserer. Han styrer klar av den oversolidariske arbeiderromanen med de nostalgiske tilbakeblikk, og klarer å skildre mangslungne menneskeskjebner uten at det får preg av hva som i min ungdom ble referert til som «finsk TV-teater.»

Selv om jeg fant elementer av av både Last Stop Brooklyn, Beatles, Seierherrene, Skyskraperengler og The Curious Incident of the Dog at Nighttime i boken, klarer den å stå den aldeles utmerket på egne ben. Novellene henger løselig sammen primært i persongalleriet, samt i musikkreferansene og enkelte hentydninger til bier, uten at sammenligningen mellom boligblokk og bikube er særlig påtrengende, enn si kommer opp til overflaten.

Boken er elegant skrevet uten å være pretensiøs, og bruker litterære triks (som referanser til tidligere hovedpersoner) uten at det virker påtatt eller overintellektuelt. De fleste av kapitlene er meget gode noveller i seg selv – særlig åpningsnovellen «Syng meg i søvn», «Sol i et tomt rom», og den nest siste («Jetlag») er sterke. Enkelte andre er bare skisser, som «Nattvindauge», om en liten pike som våkner opp på slutten av foreldrenes fest, og etterhvert sovner igjen i trygg forvissning om at i morgen er alle seg selv igjen. La gå at enkelte av historiene (i alle fall «Politidrømmar» og «Sean Penn blues») gir inntrykk av at litt mer skjer i Odda enn hva som virker tilforlatelig.

Forøvrig kjøpte jeg Bikubesong etter at Eirik Newth hadde den på sin liste over bøker han burde ha fått lest – så Eirik, denne skulle det la seg gjøre å plukke av listen uten altfor store vanskeligheter.

(Sånn i parentes bemerket, så bodde jeg i Odda i ca. 6 måneder som 4-åring, i byens (tror jeg) eneste høye boligblokk. Såvidt jeg husker var den rød, hadde ni etasjer, heis, og balkonger kun i de øverste etasjene. Det eneste jeg husker derfra var at jeg var redd for å gå ut på balkongen (siden det ikke var balkonger under), samt at jeg ikke nådde opp til knappen for niende etasje i heisen, så jeg måtte trykke så langt jeg kom (ca. fjerde) og gå derfra. Om denne blokken er identisk med Murboligen, vet jeg ikke, men disse dulgte barndomsminner satte i alle fall en spiss på lesingen.)

Bikubesong kan absolutt anbefales. Og kanskje særlig til ungdoms- og videregående skoleelever med nynorskvegring.

Oppdatering 15. juli: Se kommentarene for glimrende oppklaring fra en leser med Odda-kompetanse.