Hva skal jeg nå bli når jeg blir stor?

Hermann Alexander Kopp, 1936-2022.

For rundt fire år siden kom Hermann (etter den vanlige korte telefonsamtalen) hjem til meg. Det var ulike årsaker til at han kom – han hadde sin nye Tesla X å vise frem, ville høre min mening om å ha egen blogg versus å kommunisere over Facebook (han var ikke helt fornøyd med Facebooks kommunikasjonsalgoritmer), snakke litt om en ny jobb han hadde fått som interim CEO for et datterselskap (i Abu Dhabi), og ellers snakke litt politikk og teater, vel, det meste, som Hermann pleide.

Og nå lever han ikke lenger.

Sist vi snakket sammen var i september. Jeg hadde vært på Nationaltheatret og sett en forferdelig stumfilm-versjon av John Gabriel Borkmann. Jeg gikk etter 15 minutter (første og eneste gang), så jeg ringte Hermann, som jeg hadde sett nede på sin vanlige premiereplass i orkester, for å høre hva han syntes. Resultatet skal ikke deles her (men han var som vanlig slagferdig.) Men min samboer kunne ikke tro at det var en 86 år gammel mann på telefonen…

Hermann var unik. Han satt i bystyret og var glødende opptatt av byutvikling, underviste når han kunne (han var mildt sagt oppgitt over BIs policy om at man ikke kan undervise etter en viss alder), var fotballfunksjonær til han var 78, styreleder i Coast Seafood, og styremedlem i ulike oppstartbedrifter (som han, smigrende nok, av og til ville høre min mening om.) Fremfor alt var han en imponerende kommunikator – de gangene han var hos meg i sosiale lag, gikk han fra gjest til gjest og fant forbindelser til hver enkelt av dem. Han hadde en hukommelse og interesse for mennesker jeg bare måtte beundre – og det i en alder da de fleste begynner å slite betraktelig med å huske dagligdagse detaljer.

Hermann og jeg hadde mye felles – utdanning, interesse for case-undervisning, USA, forretningsutvikling, innovasjon – og det var han som gjenoppvekket min teaterinteresse ved sine rause invitasjoner til premierer på National og Operaen. Det var alltid en liten fest å få en telefon fra Hermann – han hadde et stort nettverk og brukte det på en måte som føltes mer som en berikelse enn en belastning. På hans 75-årsdag (med jazzorkester og 250 gjester på Grand – i invitasjonen sto det Ingen gaver, ingen taler!) kom det folk fra absolutt alle politiske partier, en indikasjon på ikke bare hans evne til å kunne snakke med alle, men hvor utrolig god han var til å opprette og bevare relasjoner.

I Kina beundrer de sine gamle, og Hermann hadde en tyngde og autoritet blant de kinesiske studentene som gikk utenpå alle hans kolleger. Jeg fikk gleden av å undervise sammen med ham en rekke ganger – altfor få, egentlig. Hans minimalistiske undervisningsstil tvang studentene til å delta. Han styrte diskusjonen både blant yngre studenter og blant ledere uten at noen ante at han gjorde det, og imponerte med sin forståelse for teknologiske og strategiske beslutninger.

Jeg pleide alltid å si at «når jeg blir stor, skal jeg bli som Hermann.» Og nå har jeg ikke lenger ham som levende forbilde, men jeg har mange gode minner og ikke minst en dyp beundring for at det går an å leve livet så til de grader til fulle. Han var og er en inspirasjon for meg – og ut fra hva jeg leser i aviser og sosiale medier, for mange andre.

Takk, Hermann!

1 tanke på “Hva skal jeg nå bli når jeg blir stor?

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s