I neste uke, nærmere bestemt 11. desember, skal jeg holde et innlegg på Teknologirådets seminar om roboter og automatisert produksjon. (Påmelding her.) Dette blogginnlegget er litt løs høyttenking om dette og mer perfere emner.

Norge er et land med høye kostnader og verdens 4. laveste Gini-koeffisient – så dermed burde det ikke ligge til rette for industriproduksjon her til lands. Lavutdannet arbeidskraft er rett og slett for dyr. Men industriproduksjon er ikke hva den var, og lavkostlandene er ikke lenger like lavkost, og transport blir dyrere. Og verden er kanskje ikke så global som man skulle tro.

Denne glimrende artikkelen fra The Atlantic snakker om en “in-sourcing boom “ i USA. Professor Pankaj Ghemavat viser med data at globaliseringen langtfra er et faktum – at kryssing av grenser fremdeles er en risikosport og en koordineringsmessig utfordring:

Noen tall fra foredraget hans:

• Andel av verdens studenter som er utenlands: 2%
• Andel av surfere som leser utenlandske nyhetskilder på Internett: 8%
• FDI (foreign direct investment) som del av investeringer generelt: 10-15%, varierer med oppkjøpsbølger
• Eksport som andel av verdens GDP: 30%, men dette er overdrevet fordi endel komponenter teller flere ganger (hver gang de krysser landegrenser. Estimert (av Pascal Lamy) til 20%.
• Andel Facebook-venner som er utenlands: 10-15%. Vi bruker med andre ord teknologi til å knytte oss til venner som også er lokale.

Se ellers en masse fine kart på maps.ghemawat.com, som viser at verden er mye mindre flat en man skulle tro – og at det meste av veksten i verdens GDP kommer til å komme i Kina og India. Med andre ord, skal man henge med på vekst, så er det India og Kina som er markedene man bør inn på.

Så hva har dette med automatisering av industriproduksjon i Norge å gjøre? Det gir i alle fall en antydning om av vanskelighetene industribedriftene har kanskje i mindre grad er et spørsmål om norsk kostnadsnivå generelt og kanskje mer et spørsmål om den “crowding out”-effekten petroleumsbransjen gir – med andre ord, norske industribedrifter blir ikke utkonkurrert av utlendinger, men av Statoil og deres venner.

Automatisering kan da være en strategi for å få opp produktiviteten – man trenger en mindre, men mer kompetent arbeidsstokk. I Norge har vi en stor ingeniørmangel, særlig innenfor tradisjonell produksjonteknologi, med tilhørende press på lønninger. Hvor skal de automatiserende ingeniører komme fra. Det sammen gjelder arbeidere – en høykompetent maskinoperatør vil jo kunne gå til oljebransjen fort.

På den annen side – flere og flere av oljefeltene i Nordsjøen er fjernstyrt, med platformer på bunnen av havet og operatørene sittende i Stavanger eller andre steder. En hel del selskaper setter opp verdensomspennende nettverk av folk med kunnskap i fjernoperasjon, slik at hvis man får problemer i Mexico-gulfen så kan man kontakte folk som har erfaring fra andre steder, uansett hvor det måtte være. Dette er også en strategi for marginale felt, sidenkostnadene, særlig på personalsiden, er lavere. (Minner litt om det amerikanske forsvaret, som nå har flere piloter for droner enn for vanlige fly.) Vil fremtidens oljearbeider rekrutteres på The Gathering?