Nationaltheatret: Engler i Amerika – del 1 og del 2
Manus: Tony Kushner
Regi: Marit Moum Aune
Med: Terje Strømdahl, Nils Golberg Mulvik, Hanne Skille Reitan, Bartek Kaminski, Hermann Sabado, Ågot Sendstad, Madou Bah og Trine Wiggen

Da Steven Fry studerte ved Cambridge på tidlig 80-tall, møtte han Alistair Cooke, som fortalte om hvordan han som ung mann hadde reist gjennom Tyskland og ved en tilfeldighet blitt dyttet til av Hitler, som ba pent om unnskyldning. Men historien gikk lenger enn det:

    When the evening was over Alistair Cooke shook my hand goodbye and held it firmly, saying, ‘This hand you are shaking once shook the hand of Bertrand Russell.’
‘Wow!’ I said, duly impressed.
‘No, no,’ said Cooke. ‘It goes further than that. Bertrand Russell knew Robert Browning. Bertrand Russell’s aunt danced with Napoleon. That’s how close we all are to history. Just a few handshakes away. Never forget that.’

Og det er jo følelsen man får når man hører om Roy Cohn, som var påtaleadvokat i Rosenbergsaken, en av Joseph McCarthys assistenter, og advokat for en ung Donald Trump. Roy Cohn var homofob homoseksuell, døde av AIDS, og er skurken over alle skurker i Tony Kushner’s Angels in America, som hadde premiere på Nationaltheatret i dag.

Stykket er fra 1993, noe det har til felles med And the band played on og Philadelphia, og er preget av de problemstillinger som gjaldt den gang – og som er sørgelig aktuelle igjen, med den isolasjonisme og tendens til å legge skylden for manglende fremgang på alle de som ikke er som en selv som man ser, ikke bare i amerikansk politikk, men i mange sammenhenger. At hovedskurken faktisk har vært advokat for Donald Trump og hevdes å ha formet mye av hans medie- og argumentasjonsstrategi gjør jo stykket hyperaktuelt igjen. Og har man sett And the band played on vet man jo noe om hvordan stor urett kan gjemmes bort eller bortforklares fordi den rammer de som kan marginaliseres.

(Liten sidebemerkning her: Min far var lege og diagnostiserte en av de første AIDS-tilfellene i Norge, før viruset ble isolert og identifisert i 1984. Husker vi diskuterte det den gang, før man begynte å forstå at det var en epidemi. Senere har man jo funnet tilfeller tilbake til 50-årene.)

Stykket handler om hva som skjer når noen får en uhelbredelig sykdom – hvem som viser seg som virkelige venner og hvem som, av ulike årsaker, ikke klarer å være den støtten de kanskje burde være (og trodde de kunne være). Hva AIDS gjelder, kommer skam og hemmelighold i tillegg. Roy Cohn insisterte til sin dødsdag at han hadde leverkreft. Og Steven Fry skrev i en senere bok at mange av hans venner måtte fortelle sine foreldre to vanskelige fakta på en gang – at de var homoseksuelle, og at de hadde AIDS, som på den tiden var en nærmest garantert dødsdom.

Denne forestillingen er engasjerende og glimrende fremført, redigert og iscenesatt. Den er også lang – tre og en halv time (med to pauser), en drøy times pause, og så fire timer (med to pauser). Det var litt mannefall i matpausen, men mindre enn jeg ville trodd for et relativt blasert premierepublikum. For skuespillerne er det også et langt stykke, siden det faktisk bare er åtte skuespillere med, og de alle spiller flere roller. På den annen side må det være et fantastisk stykke å være skuespiller i – man får vist frem mange sider av seg selv, med raske scene- og kostymeskifter, og med en dialogform som krever tett samspill (og, i en scene, hornmusikk, noe Terje Strømdahl nesten behersker og de andre i alle fall jobber med). Men man blir sliten – etterhvert ble det nesten et samspill mellom scene og sal, der begge sider jobbet seg gjennom en 50-kilometer sammen. Stykket inneholder en hel del absurd humor, noe man trenger som comic relief, og endel av de lengre utsagnene var nok mer aktuelle den gang enn nå (eller, rettere sagt, man hadde kanskje ikke trengt fullt så mange av dem for å drive gjennom poenget med at de også kunne foregått i vår egen tid.) Stykket er amerikansk og krever en ganske dyp forståelse av amerikansk kultur (særlig religion) og historie, men driver gjøn på en intelligent og til tider svært skarp måte.

Bredden i hva skuespillerne må gjøre, gir dem sjansen til å vise seg frem, og den tar de. Vanligvis plukker man jo ut noen, men her er det umulig ikke å nevne alle – og de skinner hver på sin måte. I den grad det er hovedroller, innehas de av de to som er syke: Advokaten og drittsekken Roy Cohn, spilt av Terje Strømdahl i storform; og Prior Walther, ung mann av god familie (endel av de 32 generasjonene dukker opp etterhvert) spilt av Hermann Sabado. Men de setter sitt preg på forestillingen alle sammen, så her er listen:

• Terje Strømdahl spiller den høyrereaksjonære maktmannen Roy Cohn, som kan plukke opp telefonen og ringe hvem som helst med forventning om resultater. Strømdahl bruker mange av de samme virkemidlene han brukte da han spilte faren i Natten er dagens mor: Avslepen eleganse i forfall, moralsk og etterhvert legemlig, svært troverdig og til tider drepende morsomt – litt som Shere Khan i Jungelboken. Innimellom slår han seg løs som gjenferd fra 1700-tallet eller trompetspillende sjefsengel.
• Nils Golberg Mulvik spiller Joe Pitt, ung mormoner og advokat, protégé av Roy Cohn, som gradvis må innse saker og ting om sin egen seksualitet, sitt forbildes moral, og et forhold til religion som noen og enhver ville slite med. Han representerer kanskje mest de som lar seg forføre av å gjøre det bra i det bestående, og som etterhvert må ta oppgjør med sin egen base – uten kanskje helt å få det til, i alle fall ikke i alle dimensjoner.
• Hanne Skille Reitan spiller Harper, Joes agorafobiske og pillemisbrukende kone, som gradvis opparbeider seg en forståelse av både sin svikefulle ektemann og sitt eget selvbilde, selvbestemmelse og til og med interesse for egen fremtid. Hun bærer en hel del av komikken i begynnelsen av stykket, og representerer de som uforskyldt blir rammet av andres egoisme, men fremstiller en gryende styrke på en troverdig måte.
• Hermann Sabado spiller Prior Walther, en 30-åring som tidlig får AIDS og opplever at kjæresten forlater ham – at virkelige venner finnes, men ikke alltid er de man tror. Han er kanskje hovedpersonen i stykket – om ikke annet som «profeten» i de mytiske partiene – og klarer å fremstille en desperat og svært syk person slik at man tror både på sykdommen og personen.
• Bartek Kaminski spiller Louis, en jødisk liberal advokat, full av fine ideer, som ikke klarer å håndtere at hans kjæreste Prior blir syk og flykter inn i maktesløs og egentlig litt behagelig skyldfølelse, som etterhvert blir tvunget av omstendigheter og andre medvirkende til å gjøre noe selv. Han representerer det liberale kommetariatet, full av fine floskler, de som tror at de bidrar ved å beskrive og sette en merkelapp på en situasjon, men ute av stand til selv å ta et tak – eller en risiko – når det virkelig trengs.
• Madou Bah spiller en som klarer det – Belize, venn av Prior og sykepleier for Roy Cohn, en person med styrke og integritet og kanskje også endel kunnskap i en farefull tid. Innimellom slår han til som en fantasifigur i Harpers drømmeverden, men skinnende hvit dress, Panama-hatt og stilsikker dans. Han representerer de som klarer å beholde roen og medmenneskeligheten i vanskelige situasjoner – en som er trygg på seg selv (som han sier til Roy Cohn, det er mangel på sykepleiere, så han gir blaffen) og blir en litt ufrivillig helt midt oppe i det hele.
• Ågot Sendstad spiller Joes mor, mormoner som kommer til New York fra Salt Lake City, må forholde seg til sin sønns homoseksualitet – og ender opp som støttespiller for hans kone og hans elskers eks (Prior) med stor medmenneskelighet og styrke. Hun representerer i den rollen de som man kanskje ville trodd ville være de mest fordømmende, men som bruker sin religion til å vise medmenneskelighet i stedet. Hun har også en stor birolle som Ethel Rosenberg, spiondømt og henrettet, som kommer tilbake i Roy Cohns drømmer som en iskald og hevngjerrig samvittighet.
• Trine Viggen spiller den etterhvert noe demotiverte Engelen, som finner at hennes lydstyrke og herolder ikke helt har den skremmende effekten de burde ha. Hun (stor)spiller også fem andre roller, inkludert en mor i et hylende morsomt mormonertablå som i alle fall jeg trodde var en dukke helt til hun beveget seg.

Scenografien er svært elegant og minner i sin fininnstilte mekanisme litt om Les Miserables – her er ikke en millimeters dreining av scenen tilfeldig. Alt er enkelt, men understreker handling og mening i stykket. Så også musikken, som aldri er i veien og sjelden faller for fristelsen til å komme med altfor åpenlyse referanser.

Alt i alt er denne forestillingen en prestasjon Nationaltheatret og regissør Marit Moum Aune kan være stolt av – den gjør inntrykk, tar deg gjennom en lærerik og (i ettertid) forferdelig periode i amerikansk historie, og viser frem glimrende skuespillere.

Men planlegg turen, ta med niste, for den er lang…