Talende innovasjondag

Svært riktig diagnose og gode anbefalinger fra Innovasjon Norge og Anita Krohn Traaseth. Så gjenstår bare litt gjennomføring.

Notater fra Innovasjonstalen 2017 (Standard advarsel: Notater mens jeg sitter og hører på. Misforståelser, forglemmelser, mangler og hopp i sekvens og innhold kan forekomme, forekommer sannsynligvis. Noen ganger mister jeg interessen og kommer med digresjoner og betraktninger.)

IMG_2876

Innovasjon er hipt og blir hippere for hver dag som går (i ca. to år til, før dippen kommer, tipper jeg.) Er i alle fall her på Sentralen (nokså nytt og hipt) sammen med ca. 300 andre for å høre Anitas tale om innovasjon. Og lurer litt på: Om det nå er slik at alle disse menneskene driver med innovasjon (og de fleste av dem, ut fra dresskoden, i offentlig sektor) – hvorfor går det så tregt?

Det blir litt rart å sitte her og høre om innovasjon og samtidig lese om hvordan POD saboterer stortingsvedtak om samlokalisering av nødsentraler uten at det ser ut til at det får konsekvenser for noen. Jeg sitter i styret i et lite selskap som har utviklet en digital løsning for kommunikasjon mellom nødsentraler, som har vært i drift siden 2014. Den vil ikke politiet ha – for de vil heller lage sin egen løsning basert på SMS og 2G-nett…

Det er nemlig slik at det er 64 nødhjelpssentraler i Norge. Med moderne kommunikasjonshjelpemidler kunne vi klart oss med 2. Jeg må bite i meg min påstand om at offentlige småkonger ikke forstår teknologi. De forstår den bare så altfor godt.

I mellomtiden dør folk fordi politi, brannvesen og ambulanse kommer for sent. Men vi opprettholder gode arbeidsmiljøer i nødetatene, i alle fall.

Akk ja.

Over til innovasjonsagendaen:

Først en film som forteller om at Norge må drive med innovasjon – pensjonister vil utgjøre 30% av befolkningen i 2030, etc. etc. Vi har hørt det før. Anita introduserer, med sedvanlig entusiasme – beundringsverdig. Åpning ved Monica Mæland uten at jeg fikk den med meg. Over til Øystein Sjølie og Mona Skaret, fra Innovasjon Norge, som først gjennomgår perspektivmeldingen. Utgiftene stiger, helse- og omsorg særlig. Skatteinntektene kommer til å være som før, oljefondet bidrar mindre. Et poeng som stadig gjentas (og som ikke kan gjentas for ofte): Hvis vi øker produktiviteten i offentlig sektor med en halv prosent i året, er vi i mål. (Etter mitt skjønn er dette enkelt, se ovenfor…)

IMG_2877Så er det Ansgar Gabrielsen med litt humør, vitser om hvor kjedelige FDs rapporter er. Han har jobbet som konsulent mot helse og eiendom (sykehusprosjekter) i 12 år, og har lært at der ute har man løsninger men dårlig oppfatning av hva som er problemet. Lettere å jobbe i Sverige, der tar man faktisk beslutninger, men i Norge begynner bråket når beslutningen er tatt. Så hva er egentlig problemet med offentlig/privat innovasjon: Hovedproblemet ligger i hvordan offentlig sektor er organisert: Siloer med egne tildelingsbrev og svært detaljerte instruksjoner. Da blir det ikke mye kreativitet. Da kommer bare det som er bestilt, ikke det man kan gjøre. Strålende byråkrati uten et eneste incentiv til å gjøre fornuftige ting, men hvordan man skal unngå å gjøre noe galt, for da kommer Per Kristian Foss…

Det er så ufattelige mange siloer som sitter og styrer etter særlover. Det er bare noen få steder i Norge der ansvar samles – kommunestyre, fylkesstyre, storting. Men der gjøres det ikke offentlige vedtak. Alle problemene skyldes at vi beslutter i siloer mens livet leves på tvers.

(Ansgar Gabrielsen kunne nok få jobb utenfor politikken hvis han ville. Oops – han har jo gjort det….)

Anita: Der er problemet. Her er noen eksempler på innovasjon:

  • Sunnaas bruker videokonferanse til hjemmebehandling av liggesår, sparer to milliarder.
  • Utskifting av rør koster 200 mrd frem til 2050. NoDig-teknologi kan gjøre dette 40% billigere uten å grave opp gatene – man borer horisontalt.

Over til Muppet Show – kommentatorer som burde henge på veggen i en veranda – Gunnar Stavrum og Sigvart Sveinbjørnsson. Er det så ille som Ansgar sier?

Stavrum: Når det offentlige er den største kjøperen av varer og tjenester i Norge må man bruke dette strategisk, til langsiktig innovasjon og til å bygge ting som kan eksporteres. Sveingbjørnsson: Løsningen er at makt og myndighet flyttes ned til gulvet i sykehuset, til de som faktisk møter pasientene – men det motsatte har jo skjedd. Mer kontroll og mer struktur. Bergen fikk bysykler fra Sparebanken Vest, kjempegreier, men opposisjonen ville ha dette ut på anbud, masse bråk. Masse gnaging mellom aktørene.

Anita: Men hadde de ikke fulgt anbudsreglene, hadde de ikke havnet i avisen da:

Sv: Jo.

Stavrum: Pressen er verre enn Riksrevisjonen….

Anita: Kan noen tvitre det!

IMG_2878Over til økonomene: Jan Fagerberg og Einar Lie, begge UiO.

Per Koch, ordstyrer fra Innovasjon Norge: Er vi på vei inn mot en tid med mindre velstandsvekst?

Einar Lie: Fallende produktivitetsvekst i den vestlige verden, ja. Robert Gordon: Likhet i utvikling ,30-dobling av lønninger i industrien, produktivitetsdrevet, men en filharmonist har også hatt en lik lønnsøkning uten produktivitetsvekst. Overføring fra privat virksomhet til det offentlige. Med fallende produktivitetsvekst blir dette en vanskelig utfordring uten produktivitetsvekst i offentlig sektor.

Per Koch: Hvordan får vi til offentlig prod utv.?

Jan Fagerberg: Robert Gordon er pessimist – vi har mye bedre verktøy for å finne nye løsninger nå enn vi hadde før. Men det er noen områder hvor det er vanskeligere å få til produktivitetsvekst – undervisning, for eksempel.

Per Koch: Det hevdes at økonomer undervurderer offentlig sektors betydning for teknologisk utvikling. Noe å lære her for Norge?

Jan Fagerberg: Økonomene (Marianne Mozecato) har ofte ikke forstått det offentliges rolle. Innovasjon handler først og fremst om å ta ideene i bruk – nye løsninger dør. Den amerikanske staten, forsvaret og andre, har vært flinke til det.

Einar Lie: I Norge har vi hatt en ganske vellykket økonomisk og teknologisk utvikling. Offentlig sektor har gjort endel riktige ting, som norsk sokkel som teknologiutviklingsområde. Tett knyttet til konsesjonssystemet.

Per Koch: Mange samfunnsøkonomier skiller mellom innovasjon, offentlig og privat. Hvordan skal vi forstå samspillet? Er økonomifaget oppdatert?

Einar Lie: Man har vært litt for opptatt av makroøkonomi og ikke teknologi. Her trenger vi mer forskning…

Per Koch: Hvordan får du studentene til å forstå felles læringsarenaer?

Jan Fagerberg: Jobber i et tverrfaglig senter, der har du noe av svaret. Utsett dem for mange påvirkninger.

Tilbake til kommentatorene som fokuserer på at også undervisning kan digitaliseres. Så to nye eksempler på innovasjon: Automatisert søknadsbehandling fra Lånekassen, studenter som bor i gamlehjem eller asylmottak for å hjelpe til, mot billig husleie.

IMG_2879Over til ungdomspolitikerne, en lang stripe folk (mens vi snakker om siloer…)

[sonet litt ut, her, det blir mange innlegg og de følger stort sett papirprogrammene, skoleflinkt, opptatt av utdanning, miljøvennlig teknologi, samhandling, samle ansvar slik at man unngår overskridelser, etc.] Et bra poeng fra flere er at man må ha en tillitsreform – mindre sentral kontroll og mer ansvar og initiativ over til fagfolk.

Over til kommentatorene som ikke markerte seg nå heller. Nye innovasjonseksempler:

  • Solceller og smarte bygg er lurt, Norge har teknologien, men må testes i stor skala.
  • Utstyr forsvinner fra norske sykehus. OUS lager avansert sporing av traller.

IMG_2880Hadja Tajik introduseres, ønsker en hyperaktiv næringspolitikk, hva betyr det?

Tajik: I USA skrives det 20 mrd sjekker i året, ingen i Norge, så vi er langt fremme (mye å si om det argumentet og eksempelet, men jeg lar det ligge i denne omgangen). Digital selvangivelse, kartverk, etc. Skulle gjerne sett at Ruter Billett skjønte selv at den var på T-banen.

Snakker om digitalt løft i skolen, koding inn (hva skal ut?) og digital etterutdanning. Digitalisering mer om mennesker enn teknologi: Må få siloene til å snakke sammen – man må søke om foreldrepensjon selv om det offentlige vet at du har barn og hvor gamle de er. Kan bruke digitaliseringen til å skape arbeidsplasser i Norge – som Jonas (trenger ikke etternavn…) legger vekt på, papirjournaler går fortsatt i drosjer. Trenger myndigheter som har ambisjoner i lag med arbeidslivet, ikke bare en bestiller, og heller ikke bare overlate ting bare til private. Trenger også kunnskap på toppen, som president Obamas (?) teknologiråd.

Over til Anita og selve innovasjonstalen:

anitaMer radikal innovasjon i offentlig sektor. Må overbevise at det finnes et stort uforløst potensial, at det er mulig, og hvordan vi skal gjøre det. Bakgrunn: Ting er greit frem til 2030, så begynner det å bli vanskelig, gap mellom inntekter og utgifter.

Bare en løsning som virkelig monner: Må redusere utgiftene, ved kutt eller økt produktivitet, og Innovasjon Norge foretrekker det siste. Den må være radikal. Hvordan? Gå løs på de store kostnadspostene: Helse, omsorgene, infrastruktur, utdanning. Disse behovene representerer store muligheter for næringslivet. Vi må tørre å se etter innovasjonsmulighetene, i år er fokus på offentlig sektor.

Offentlig sektor er gode på stegvis innovasjon. Men altfor mye skal gjøres selv, alle skal lage sin egen versjon. Eksempel: Sporing av sykehusmateriale: Kan spare massevis ved spredning av små løsninger. Må verdsette de som rapper gode prosjektløsninger fra hverandre og tilpasser dem lokale behov. Norske kommuner kan kutte 50 mrd bare ved å lære av de beste. Trenger færre små piloter, trenger å lære oss å skalere pilotene til nasjonale løft. Rulles ut i stor skala fra landet vårt også.

Hva kan vi gjøre? Drømmeløftet, bruker lytteposter i hele landet og utland, lage rapport, kan lastes ned fra våre hjemmesider kl. 1600. Her er de tre største flaskehalsene:

  1. Offentlig innovasjonskompetanse må styrkes. Ildsjelene gir ofte opp, fordi de mangler støtte og forankring, bremses av silotankegang og kultur. Stoppes av rapporteringslinjer, mangel på overordnet styring. Lederansvar, må læres. Vi har unntak, men de representerer ikke kritisk masse. Ikke nok å lære seg anskaffelsesreglementet eller gå på et IT-kurs – men ansvarliggjøring og initiativ.
  2. Industri og næringsliv må lære seg det offentlige markedet. 500 mrd. i året, 100 kr i minuttet i 159 år… Mindre bedrifter må gå sammen for å tilby bedre løsninger. Offentlig sektor eier samfunnsoppdragene og sitter i førerstolen, men næringslivet skal drive dem frem.
  3. Vi må legge mer vekt på organisatorisk innovasjon. Man kan ikke organisere seg til omstilling, sies det. Nuvel. Kan ikke skape radikale endringer uten å løse opp i siloer, prosesser og maktfordelinger. Må rydde i porteføljene i offentlig sektor, si nei til oppdrag som andre kan løse bedre enn oss.

De fleste digitaliseringsprosjektene i offentlig sektor har økt kvaliteten, men i fremtiden må man også senke kostnadene, slik Lånekassen har gjort. Dette er bare en forsmak på den digitale transformasjonen: Roboter kan gjøre 80% av byggesøknader – besparelser, men også krevende endringer. Trepartssamarbeidet avgjørende for organisatorisk innovasjon, må kunne diskutere krevende spørsmål som om det er ansiennitet som skal være førende ved reduksjon av tradisjonelt arbeid. Kun hvis vi løser organisatorisk innovasjon vil vi få det til.

Tre anbefalinger for mer offentlig/privat radikal innovasjon:

  1. Må samle flere budsjettposter og lage nasjonale løft. Trenger en nasjonal pådriverrolle, lyse ut konkurranser på tvers av etater og kommuner.
  2. Et fornyet trepartssamarbeid som setter behovet for organisatorisk omstilling i offentlig sektor høyt på agendaen, bane vei for kontroversielle dialoger og digitaliseringsprosjekter. Hva med en regulatorisk lekegrind der man kan eksperimentere uten at alt det juridiske er fastlagt.
  3. Få offentlige ledere til å drive organisatorisk innovasjon, gjennom å endre og balansere oppdragsbrevene, gi endringsagentene nytt armslag.

Har tradisjoner for dette: Husbanken brøt regelverk så private utbyggere kunne bygge annerledes og raskere. Nordsjøen bygget ut på denne typen prinsipper.

Krevende å feile i det offentlige, for vi feiler i full offentlighet. Vi kommer til å gjøre feil – og da må politikerne si at vi må lære og gå videre.

Avslutning ved Monica Mæland, som siterer Oddvar Norli (av alle): Det holder ikke bare å si halleluja, man må gjøre det også…

Advertisements

Er Vipps disruptivt?

IMG_2764(Sendte denne som et innlegg i Dagens Næringsliv, men har ikke hørt noe fra dem, så da havner den her på bloggen.)

Elisabeth Sørlie har et innlegg i DN 29. mars der hun diskuterer DnBs mobilbetalingstjeneste Vipps. Hun mener Vipps ikke er disruptiv, men kun en tjenesteinnovasjon – noe som forbedrer mobilbanktjenesten, som i seg selv er en versjon av nettbanken. Og det har hun jo rett i, i hvert fall så lenge man bare ser på Vipps i seg selv.

Disruptive innovasjoner er ikke disruptive i seg selv, men i forhold til noe som allerede eksisterer.

Jeg mener imidlertid at Vipps har disruptivt potensiale, men bildet er adskillig mer komplisert – man må se utenfor det norske markedet, og utenfor bankbransjen. Fra neste år av implementeres PSD2, en EU-direktiv som forplikter banker og finansinstitusjoner til å ha digitale grenseflater (APIer) mot tredjepartsleverandører. Bankene skal ikke lenger ha monopol på betalingstjenester – og står i fare for å reduseres til å bli digitale sparegriser uten transaksjoner, en rolle som egentlig kan fylles av hvem som helst.

Vipps ble haste-gjennomført av DnB som et forsvar; i første omgang mot MobilePay, eid av Danske Bank; på lengre sikt mot tunge nettverksaktører som Google, Facebook, Apple, WeChat (med Wechat Wallet) og AliBaba (med AliPay). Rune Bjerke presset gjennom Vipps (med utviklere fra det indiske selskapet Tata) og lanserte det med en kraftig markedskampanje. Det var svært vellykket, å «Vippse» har blitt et nytt uttrykk og plattformen har i praksis vunnet det norske markedet for vennebetalinger. Du vet du har fått det til når tiggere og musikere på Karl Johan har skilt med mobilnumre på.

Problemet er imidlertid at a) DnB tjener ikke penger på Vipps, og b) Vipps må fortsette å utvikles for ikke å dø. Den uunngåelige videreutviklingen går mot fakturabetaling, firmaVipps, kort sagt alle former for transaksjoner. Det er godt nytt for små firmaer som i dag blør gebyrer: Jeg har et lite firma selv, satte opp «direkte debitering» gjennom Nets uten å spørre om prisen, og fikk en regning på kroner 3000 – tre tusen – for å sette det opp, 200 kroner i måneden i avgift, og kr. 2 per transaksjon.

Hvis du har lurt på hvor storbankene tjener pengene sine, så vet du det nå.

Når Rune Bjerke sier at DnB vil gå fra 10000 ansatte til 5000 i løpet av de neste fem årene, så vil dette skje ved at konsumenttjenester (som Vipps) vil invadere forretningstransaksjonene – dels ved hjelp av PSD2, dels ved hjelp av nye transaksjonsmekanismer som Blockchain. Bankenes tjenester overfor forretningslivet er overpriset og overmodne for konkurranse fra lette og billige konsumenttjenester, som Vipps.

Og derfor er Vipps disruptiv – ikke i det markedet de begynner i, men i det markedet de kommer til å måtte invadere. DnB blir nødt til å kannibalisere sine tjenester før noen utenforstående gjør det. Får det det til, går de en fremtid i møte med tynnere marginer og færre ansatte. Forsøker de å opprettholde sine dyre tjenester, tar noen andre – sannsynligvis internasjonale nettverksaktører – over.

Og som småbedrifteier har jeg ikke det minste i mot det.

Fisketorvet i snøvær

I Bergen i dag, foredrag for Firstpoint om digitalisering i shipping om to timer. Over 50 påmeldte, som jo lover bra. Aner ikke om det er for sent å melde seg på, men du kan jo prøve.

Og så været, da Bergen…

(Ved en inkurie kom jeg i skade for å titulere dette innlegget «Fiskebryggen i snøvær». Hermann Kopp, ektefødt bergenser, har velvilligst påpekt dette. Beklager.)

Distriktssøndag

Vi forsøkte virkelig. Planen var å gå en tur på bena i Krokskogen, men det viste seg at a) serveringsstedet var stengt i dag, og b) det var isete overalt, hverken skiføre eller egentlig føre til å gå på bena. Og dermed måtte vi returnere etter å ha googlet Blaafarveværket (stengt i vinterhalvåret, stort sett) og brukt Tripadvisor for å seg hva man kan gjøre rundt Hønefoss (forslag: Kjerratmuseet, åpent juli-august.) Kongens utsikt var fin, men vinden sur, og menyen på bensinstasjonen på Klækkenhagen fristet ikke.

Så dermed ble det hjem, skifte til hipsterhabbiten, sen lunch på Eldhuset (på Grünerløkka, om noen skulle være i tvil) og en kaffe (med internett) på Espresso House, der dette skrives. På Løkka var det folk, ja – noen tusen, i alle farger og fasonger. Og dermed ble man minnet om den pågående «debatten» om hvor verdiene skapes her i landet, og hvorfor folk flytter til byene.

Det siste er nokså enkelt. Jeg har en tidligere kollega som vokste opp i Harstad, flyttet sørover, og etterhvert tok utdannelse i England og USA. Han kom hjem og bosatte seg på Røa, men holdt kontakten med sine venner i Harstad og besøkte dem der oppe. Hver gang han ble spurt om han ikke skulle flytte tilbake og hvorfor han egentlig flyttet til Oslo, svarte han: «Jeg fant ikke noen større by i Norge.»

Og der ligger det. Folk vil ha folk (bortsett fra de som ikke vil ha det, men de formerer seg langsommere og dør etterhvert ut, medmindre de begynner med realityprogrammer i villmarka.) Riktignok opprettholdes en myte om at det er i distriktene verdiene skapes her til lands, men det skjer jo først etter at de har blitt grundig subsidiert fra sentralt hold, kanskje med unntak av turistnæringen. Men nå skal jo den ha momsfritak, også, siden de turistene man klarer å tiltrekke er prissensitive (og de som ikke er det, har snåle servicekrav og ønsker om åpningstider i helgen, og da skal man jo som kjent på hytta.)

Problemet er at det nytter ikke med tall og sannsynligheter når man diskuterer følelser. I Norge er det fortsatt bare bønder og fiskere som utfører et ordentlig arbeid preget av tradisjon og de rette verdier. Industriarbeidere finnes stort sett ikke lenger, men er ikke beskyttet i samme grad som fiskerne og særlig bøndene er, i hvert fall ikke kulturelt. At noen web-konsulenter med sorte T-skjorter og hår som en Jordan tannbørste produserer tonnevis av skatteinntekter betyr ikke så mye, for de leverer jo ikke noe som er virkelig, må vite. De gjør jo ikke et ordentlig arbeid.

Jeg vet ikke, jeg. Betalte nettopp mva, skattetrekk og arbeidsgiveravgift for mitt lille konsulentfirma, og føler med det at jeg gjør mitt for å støtte opp om dem som fortsatt henger i ødemarken der ute, i påvente av at resten av verden skal se hvor galt det går, og som Odd Børretzen sa det, returnere dit hvor «vinteren ennå til vår lettelse ligger og biter seg fast mellom svarte graner.» Der alle husker alt om deg – og din familie – fra barndommen til gamlehjemmet, til evig tid (og det er lenge.)

Det får holde. På tide at denne kaffebaren skaper litt verdi for meg i form av en Americano. Håper bare barristaen er uvitende om at han ikke gjør et ordentlig arbeid.

Delingsøkonomi: NOU foreligger

nou-delingsokonomi-2017_pdf__page_1_of_164_Delingsøkonomiutvalgets rapport foreligger (PDF her) og har, som ventet, ikke de store omkalfatringene. Man foreslår litt informasjonsaktivitet, rapporteringsplikt til skattemyndighetene, og anbefaler en forenklet skattebetaling av småinntekter. Et flertall (med ikke helt uventet unntak av LO-representanten) foreslår at man deregulerer drosjenæringen på tilbudssiden (beholder krav om kjøreseddel, ellers bortfall av løyve og tilknytningsplikt til sentral. Et annet flertall vil innføre skatteplikt på korttidsutleie av egen bolig (men fortsatt skattefrihet for langtidsutleie av mindre enn halvparten av egen bolig.) Man åpner for kollektive forhandlinger så lenge tilbyderne (f.eks. Uber-sjåfører) er price-takers, det vil si at de ikke kan sette prisene sine selv.

Alt i alt er dette fornuftige forslag. Det blir nok en masse hoi og skrik fra drosjenæringen (særlig løyvehaverne, som jo har investert i en markedsbegrensning) men de langsiktige fordelene med bedre utnyttelse av bilpark, lavere priser og enklere utsiling av dårlige sjåfører ville jo ha vunnet likevel.

Ingen overraskelser, altså, som diskutert med Hegnar i forrige uke. Men en bra rapport og fornuftige forslag.

Delingsøkonomi: Intervju på Hegnar TV

Idag var jeg en tur på Hegnar TV for å snakke om delingsøkonomi – eller, mer spesifikt, hvorfor det går så tregt i Norge sammenlignet med mange andre land, der Uber og AirBnB er mye mer etablert. Resultatet ligger her (https://goo.gl/EmHMYZ), og bilde ser du her:

hegnar-tv-1

Hegnar Media har en interessant modell for programmene sine – de sier eksplisitt at man får tid til å fullføre setninger. Det er behagelig selv om resultatet selvfølgelig blir mer avhengig at at folk kan snakke fort og noenlunde sammenhengende. Med i dette er jo også at Trygve Hegnar deltar i diskusjonen mer som debattant enn intervjuer, og det gir jo friheten til å snakke avslappet og raskt. Faktisk første gang en intervjuer spør meg om hvorfor ting går så tregt – de fleste koketterer med sin manglende teknologiforståelse og hvor kort tid det er siden ting kom. Mannen er over 70, og viser med det at alder har lite med antall år å gjøre.

Hegnar Media har også en interessant forretningsmodell: Legger nesten ingenting på nett,  med mindre du er papirabonnent, og er ikke engang på bransjeplattformer som Atekst. Det er en forretningsmodell som bevarer profitabilitet i bytte mot en viss obskuritet i en delingsverden, men den fungerer jo. Foreløpig. I hvert fall så lenge Hegnar fortsetter å skrive kommentarene sine i Finansavisen og Kapital.

DigØk!

Et problem – i Norge kanskje mer enn andre land – er at vi mangler folk som forstår både teknologi og forretning. Det er en kultur i Norge for at gode ledere kan lede hva som helst (noe jeg mener er det reneste sludder), og at teknologi er noe som man kan overlate til teknologene. Dette gir seg mange utslag, blant annet i at det er forbausende få studier som kombinerer teknologi og business, selv om et av de få studiene som gjør det – Indøk (Industriell Økonomi) på NTNU – er av de mest søkte i Norge.

ifi

Det har jeg gjort noe med – ved (sammen med Stein Gjessing) å opprette et nytt studium ved Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Det nye studiet er et bachelorprogram og heter Informatikk: Digital økonomi og ledelse.

Studiet har to tredjedeler informatikk – skikkelig hardcore, med programmering og teknologi – og en tredjedel forretningsfag. Tanken er å lage et motstykke til IndØk i Trondheim, men rettet mot IT-bransjen (som stort sett ligger i Oslo-området.)

På forretningssiden blir det fire nye kurs innen økonomi- og ledelsesfag, som jeg har utviklingsansvar for:

Hver av disse kursene blir et oversiktskurs der mange forretningsfag integreres i ett – noe jeg ikke tror blir noe problem, siden vi kommer til å ha svært dyktige studenter. Planen er at etter denne bacheloren kan man velge om man vil gå videre med en teknisk master (på IFI, kanskje) eller en forretningsmaster (BI?). Jobbmulighetene vil uansett være aldeles utmerket, selv i disse ulvetider.

Så – hvis du har ambisjoner om å være en av disse sjeldne personene som forstår både teknologi og forretning og kan kommunisere med begge sider (en posisjon som både er interessant karrieremessig og potensielt lukrativ): Søk Digøk!