Digitalisering i helse og omsorg – hva venter vi på?

Om etpar dager skal jeg ha et kort innlegg med tittelen «Digitalisering i helse og omsorg – hva venter vi på?» på Healthworld 2017, en konferanse arrangert av Computerworld Norge på Oslo Kongressenter. Vanligvis lager jeg presentasjoner på egenhånd, men her har jeg tenkt å legge ut i alle fall noen begynnende tanker om hva jeg skal si, i tilfelle noen har kommentarer eller opplysninger som kan gjøre budskapet mer korrekt og muligens litt mer troverdig.

Det er en kilde til stadig forundring for meg at digitaliseringen av norsk helsevesen går så tregt, og møter så mye motstand. Da innføringen av elektronisk resept kom, var det masse frem og tilbake fra apotekenes side om hvordan dette kom til å føre til at de ville miste kontakten med pasientene sine, mindre sjanse til å drive veiledning, og så videre. Nå er elektronisk resept innført, og med den kan man gå til hvilket som helst apotek (tenk det – mulig det hadde noe med protestene å gjøre) og øyeblikkelig få det man trenger. I tillegg kan man ikke lenger gå fra lege til lege og/eller fra apotek til apotek for å få mer av den medisinen man liker å misbruke – og i tillegg kommer det (usikker på i hvilken grad det er implementert) alarmer i tilfelle vi opererer med medisiner som har uønskede interaksjoner.

Og det er jo kjempefint. I kjølvannet vil vi få mer effektive apoteker (fremdeles skrives det masse tekst når man skal ha medisinen sin, men noe skal jo disse folkene bak disken gjøre). I tillegg tillates Internett-apoteker å selge reseptbelagte medisiner, og dermed kan kronikeres hverdag bli en tanke lettere også.

Alt i alt aldeles utmerket.

Men hvorfor i all verden måtte det ta så lang tid?

Jeg har en rekke hypoteser, men her er noen av dem:

Organisasjonsstrukturen hindrer innovasjon
En ting er at vi har fire helseforetak uten at noen kan gi meg en god grunn hvorfor, men bare vent til vi beveger oss utenfor det igjen: Nødhjelpstjenestene i Norge hører inn under tre departementer (minst) og (minst) tre strukturer: Helseforetakene (ambulanse), kommunene (brannvesen) og politidistriktene. Resultater er svak koordinering og lange responstider. Når du ringer 110, 112 eller 113 i Norge kan du komme til 48 ulike steder. Kun to av dem (Brann og ambulanse i Trondheim, der de har hatt Smarthelp [Merk: Jeg sitter i styret til dette firmaet.] siden høsten 2014) vet øyeblikkelig hvor du er, resten må spørre (og håpe at du a) kan snakke, helst norsk, og b) vet hvor du er.)

Sammenslåing av alarmsentraler og samarbeid med andre instanser (Luftambulansen, Folkehjelpen, etc.) treneres, tross at Stortingsvedtak foreligger. (Eller for å si det litt mer direkte: Hvorfor i all verden har politidirektøren fremdeles jobb?) Så lenge ansvaret for helhetlig ytelse ikke er samlet, er det i manges interesse å trenere digitalisering, siden ingen representerer pasientene, som dessuten hindres i å vite hvor hvor ille situasjonen egentlig er.

Anskaffelsesprosessene hindrer innovasjon
I Norge legges ting ut på anbud, noe som fører til a) at alt må spesifiseres på forhånd, helst av folk som ikke har dyp teknologikunnskap men er svært redde for å gjøre feil, b) at kostnadene går i været siden alle eventualiteter må dekkes og antallet kokker stiger over alle støvleskaft, og c) alle fokuserer på «leveransen» av et eller annet produkt fremfor hvordan man skal jobbe i fremtiden. Riktignok har Innovasjon Norge fått presset gjennom noe som kalles «innovasjonspartnerskap«, men det er ikke stort mer enn at man flytter spesifikasjonen enda lenger frem. Det er lite rom for «design thinking» innen norsk anskaffelsesreglement, og når det er det – som for eksempel innen det som tidligere het OFU-ordningen – skjer det som regel at teknologien leveres, men så blir den ikke kjøpt og brukt, selv om den virker.

Man skal lage komplette løsninger med en gang
I korthet (se denne bloggposten for mer): I helsevesenet har man det med å forlange at et nytt system skal håndtere alle muligheter (og alle kombinasjoner av muligheter) fra begynnelsen av, heller enn å gjøre som Facebook gjør: På spørsmål om man er i forhold, er svarmulighetene «Ja», «Nei», og «Det er komplisert».

Ved først å lage et enkelt system som dekker de fleste (enkle) situasjoner, og deretter bygge det ut, lærer man mens man går, bruker ikke for mye penger før man har resultater, og setter dessuten i gang en forenklingsprosess, slik at man kanskje ikke trenger å forholde seg til de mest sjeldne kombinasjonene i det hele tatt.

Innovasjon er sett på som noe som skal drives på siden av organisasjonene
Alle nye systemer i det offentlige starter som et prosjekt, med en gang. Men skal innovasjon bli en mer permanent prosess, kan den ikke eksistere på siden av en eksisterende organisasjon – i stedet må man sette seg klare mål (formulert ut fra hva kunden eller brukeren trenger, ikke ut fra hva organisasjonen ønsker) og deretter implementere dem gradvis, først med enkle løsninger (se over). Altinn I ble startet av Skattedirektoratet og Brønnøysund, basert på en ide om en forhåndsutfylt selvangivelse med toveis kommunikasjon, og finansiert over drift – alt for å unngå elefantsyke. Altinn II ble gjort som et tradisjonelt prosjekt med anbud og kravspesifikasjoner, og oppnådde ikke i nærheten av de samme effekter (men brukte masse ressurser.)

Man tillater at parallelle systemer med samme funksjonalitet bygges opp.
Kan noen besvare dette spørsmålet, som jeg har stilt en rekke ganger i mange fora, for meg: Hva er det Digipost gir meg som jeg ikke allerede har i Altinn?

Conway’s lov (en av de digitale nerdelovene) sier at systemer følger organisasjonsgrenser, og for meg er Digiposts fremste målsetting at Posten skal ha noe å gjøre etter at brevposten er borte. At man allerede har en sikker kanal i Altinn (som riktignok ser litt gammeldags ut og trenger en oppfriskning). Altinn tillater allerede utsenderne å bare bruke Altinn, hvorfor i all verden skal jeg som forbruker tvinges til å forholde meg til to systemer bare fordi offentlige etater er sjalu på Skattedirektoratet og Brønnøysund og helst vil ha sin egen IT-avdeling?

Man tenker ikke systemer som distribuerer informasjon til brukeren og lar dem tenke selv
En gang tilbrakte jeg en hel dag med å sitte i gangen på et av våre store sykeshus og vente på at noe skulle skje. Etterhvert begynte jeg å notere meg hva sykepleierne gjorde, og fant ut at svært mye – kanskje mesteparten – av tiden deres gikk med til å a) finne ut hvor noe var («Hvor er legen?») og b) finne ut om noe hadde skjedd («Har pasienten fått middag?»). Tenk om vi satte en mobilsender på hver lege og alle gikk rundt med en mobil terminal der man registrerte (f.eks. ved strekkoder) at ting hadde skjedd. Da kunne sykepleieren se at legen er i operasjonssalen eller på vei tilbake fra møte, og legen slipper calling og annet tøys. Medisineringssystemet kan se at pasienten har fått middag og derfor ikke skal ha medisinen før om to timer. Det er på høy tid at vi innfører objektorientert tenking til helsevesenet – det var tross alt Norge som oppfant konseptet.

Et fellesssystem trenger ikke inneholde alt på en gang. Hvis man forteller folk hvor noe er og hva det inneholder, slipper man en masse frem og tilbake. Etterhvert vil noen bygge systemer på toppen av denne informasjonen – og da får man enda mer innovasjon.

Man sammenligner nye løsninger med noe perfekt, ikke med dagens løsning.
Kjernejournal og andre sentrale informasjonslagre er tilgjengelige for alle som har rettmessig tilgang – på en gang. Dette introduserer sikkerhetsrisiki, naturligvis, og en av dem er at noen kan snike seg inn og urettmessig lese din helseinformasjon. Dermed har vi fått noen år med frem og tilbake og mange vektige møter om hvordan man kan gjøre systemet fullstendig sikker. Men da jeg jobbet på Rikshospitalet som 20-åring fulgte papirjournalen pasienten – og lå og fløt i nærheten av pasienten, på nattbord og skrivebord og i posthyller og over alt. Mye leting etter journaler som ingen visste hvor var – og hadde jeg vært interessert, kunne jeg lese så mange journaler jeg ville.

Sikkerheten i sentrale registre er ikke 100% (det er nesten umulig.) Men den er bedre enn den var med papirjournaler, og det er det man må vurdere den etter.

Man ser ikke at verden har endret seg.
Over 90% av nordmenn har smarttelefon, så og si alle har mobildekning, og slik ser det ut. Dermed er en ny plattform etablert, en plattform vi kommer til å ha i lang tid fremover. Men gjett hva som skjer om man foreslår løsninger basert på smarttelefon? Øyeblikkelig kommer spørsmålet: Ja, men hva med de som ikke har mobiltelefon, da? (Alternativt, hva med de som bare har en gammel Nokia?) Svaret er enkelt: A) De dør snart, og b) de har dagens løsning.

Ferdig med det.

…og til slutt:

Informasjonsteknologien er ikke ny. Jeg sendte min første epost i 1985, og jeg var ikke spesielt tidlig ute. Vi har hatt Internett i så og si alle hjem i hvert fall i femten år. iPhone kom for ti år siden. Vi har kunnet bestille taxi via Uber eller Taxifix i flere år allerede – hvorfor i all verden finnes ikke noe tilsvarende for helsevesenet?

Svaret ligger ikke i teknologien, men i de mange faktorene rundt. Felles for dem alle er institusjonalisering: At en organisasjon, som opprettes som et verktøy for å få gjort en jobb, etterhvert får en verdi i seg selv, skapt av de som har en egeninteresse av dens fortsatte eksistens. Som en eller annen sa: «Vi starter med å jobbe for kunden og ender med å jobbe for økonomisjefen.»

I helsevesenet har man ikke engang den økonomiske unnskyldningen. Det er på høy tid at vi skjære gjennom og digitaliserer med billige, raske, og distribuerte sentraliserte løsninger, at vi bannlyser dobbeltarbeid, og at vi slutter med å lage systemer som allerede finnes og er i bruk andre steder, inkludert i andre helseforetak enn ens eget.

Reklamer

Hvorfor NRK ikke burde bygget DAB-nettet

DAB – og særlig Norges egne versjon, DAB+ – tegner til å bli nok en nasjonal skandale. Folk forlater NRK, kjente kommentatorer råder folk til å hoppe over DAB og bruke Internett, og noen har begynt å snakke om gransking.

Denne har vært varslet lenge – alle som kan noe om teknologi, har påpekt at DAB er håpløst gammeldags, dyrt både å bygge og fordi man må bytte ut vanlige radioer, og ikke gir i nærheten av den kapasiteten mobilnettet kommer til å ha i løpet av ganske få år (eller, for så vidt, har allerede.)

Men det er helt andre grunner til at NRK ikke burde gitt seg i kast med DAB – og de har å gjøre med teknologistrategi – eller, rettere sagt, teknologiarkitekturkonkurranse. En gang i tiden var det svært fornuftig at NRK bygget ut og drev et kommunikasjonsnett. Nå er det ikke det lenger – og årsaken ligger i teknologiutvikling, som følger et kjent spor (i hvert fall kjent for de fleste som jobber med teknologi, om enn ikke NRKs teknologer.)

Proprietært eller åpent
Teknologiarkitekturer kommer i mange former, men den viktige forskjellen i dette tilfelle er om den er proprietær eller åpen. I en proprietær standard er teknologien utviklet og styrt av en enkelt aktør – som f.eks. NRK og radio/TV-nettet (i alle fall i begynnelsen), Apple med sin lukkede modell, Tesla med sine proprietære ladestasjoner. I en åpen – eller modulær – arkitektur kan man bytte ut komponenter, og sette sammen komponenter fra mange ulike leverandører. Internett, bensinbiler, IBM-kompatible PCer (noen som husker det uttrykket), Unix og Android er eksempler på åpne teknologier.

I en tidlig fase, der teknologien er svak, er det gjerne slik at en aktør må ta kontroll over alle deler av den for å få nok ytelse, funksjonalitet, eller et tydelig nok brukseksempel (use case). NRK bygget ut og drev radio- og TV-nettet fordi det var ingenting annet der, og fordi de var den mest avanserte brukeren, hadde ressursene, og kunne spesifisere teknologien. I lange tider var NRK forbundet med hardware – Tryvannstårnet, for eksempel, var symbolet for NRK og samtidig et symbol for teknologi og fremtidsretting.

I en senere fase får teknologien (i dette tilfelle radiosignaler, inkludert mobiltelefoner) mer kapasitet, og dermed kan man tillate mer fleksibilitet i bruk og leveranse. Åpenhet og komponentisering koster ytelse – en standard komponent som skal kommunisere med en annen standard komponent, må «oversette» grensesnittet til en felles standard, frem og tilbake. Dette tar kapasitet, men øker muligheten til å hente deler fra mange leverandører – noe som over tid lager konkurranse og senker prisene. Over tid vil åpne systemer bli billigere, ikke minst fordi infrastrukturen – radiomaster, fiberoptiske kabler, eller (for elbiler) ladestasjoner – kan deles mellom mange brukere av ulike løsninger.

Åpne, komponentiserte løsninger vinner som regel over tid, med mindre de proprietære leverandørene kan fortsette å komme opp med ny teknologi som knytter seg til den proprietære plattformen (som Apple har gjort) eller klarer å gjøre teknologien så standardisert at folk til slutt ignorerer leveransemåten og bare bruker det som kommer (slik jeg har en mistanke om at Tesla kommer til å gjøre det med selvkjørende elbiler).

Institusjonalisering og teknologiutvikling
NRKs problem er at de har for mye penger, og for mange tradisjoner. FM-nettet begynner å bli gammeldags og krever oppdatering, men er fortsatt svært utbredt. Samtidig er det nokså opplagt at digitale, generelle nett (som mobilnettet, uansett generasjon) kan brukes til å sende radio og TV. I min Tesla liker jeg å høre på lokalradioen WBUR fra Boston, og det har jeg kunnet gjøre siden 2013. Flere av mobilselskapene tilbyr nå ubegrenset streaming av Spotify og andre musikktjenester over sine nett. De fleste radio- og TV-stasjoner – inkludert NRK – har streaming over nett, og folks lytte- og seermønster endrer seg. Jeg så etpar episoder Monsen på vanlig TV, resten (inkludert hans tidligere programmer) har jeg sett på iPaden på et tidspunkt som har passet meg. Også programskapningen er i stor grad løsrevet fra de etablerte TV-selskapene: I 2012 møtte jeg en leder i et amerikansk nettselskap (tror det var CBS) som lo av Netflix og mente at de ikke hadde en sjanse – det var nemlig de tradisjonelle nettselskapene som sto for innovasjon og kvalitet i innholdsproduksjonen. Siden har vi fått House of Cards og Top Gear heter nå The Grand Tour og produseres av Amazon.

Så hvorfor har NRK i det hele tatt startet med å bygge et eget, proprietært nett, som ikke har et fnugg av innovasjon (eller innovasjonsmuligheter) i seg, og som ikke ville blitt tatt i bruk om man ikke hadde kunnet tvinge kundene over? Svaret ligger, mener jeg, delvis i teknologiutviklingen, delvis i institusjonalisering (i Norge kjent som «jammen, hva skal vi gjøre da, da?»).

Teknologiutviklingen har ført til at det digitale og generelle har tatt over for det analoge og spesifikke. NRK ønsker å beholde den lineære kringkastingsmodellen (der de bestemmer når du skal høre på noe, om enn med flere valgmuligheter av hva du skal høre på.) Den forsvinner i et generelt nett fordi det er så lett å gå et annet sted. På DAB har NRK stor markedsandel, i alle fall hva gjelder antall kanaler. På nettet konkurrerer de med så mange fler. Slik så det ikke ut da NRK engang bestemte seg for å bygge DAB-nettet, men siden man har brukt så lang tid (delvis fordi man bruker egenspesifisert teknologi) har konkurransebildet endret seg. DAB kommer rett og slett for sent til å bli en dominant plattform – i hvert fall for alle under tretti.

Institusjonalisering er (i hvert fall for meg) at organisasjoner slutter å være et verktøy for å få gjort noe (alle organisasjoner starter slik) og i stedet blir noe som oppfattes å ha verdi i seg selv. NRK har en stor teknologisk organisasjon som har holdt orden på FM-nettet (selvfølgelig med mange underleverandører). Hvis NRK skulle gå over til kun å produsere innhold og sende det ut over Internett, vil denne organisasjonen til stor del bli overflødig. I en konkurranseutsatt bransje ville dette skjedd nokså fort og ingen hadde tenkt så mye over det (teknologer klager lite og får jobb igjen fort). Men NRK er ikke konkurranseutsatt, og dermed blir teknologiorganisasjonen værende og påtar seg et teknologiansvar for en teknologi som kundene ikke vil ha, men som man i alle fall har kontroll over. De andre radiokanalene henger med fordi de fleste radiolyttere (i hvert fall de med penger) fremdeles hører på bilradioen. De som kjører kollektivt hører på smarttelefonen sin. Når du får streaming i bilen like enkelt som på telefonen – og de billige løsningene her finnes allerede, men krever litt kabel og Bluetooth – forsvinner de også.

Hva NRK burde gjort
NRK burde ikke bygget ut DAB – det gir en forestilling om beholdte markedsandeler og sementerer en dominans av lineær innholdsproduksjon. I stedet burde organisasjonen konsentrert seg om innhold og vært en pioner – i enda større grad en den er – på å få sitt publikum over til nettet. NRKs mandat er å produsere kvalitetsinnhold på norsk – å bevare og utvikle norsk kultur i en verden stadig mer preget av fake news og realityprogrammer som skaper presidenter.

Skal man ta opp kampen med Facebook og Netflix og Youtube og Amazon, kan man ikke fortsette å ha som hovedaktivitet å produsere ting for et lukket publikum hvis gjennomsnittsalder øker med et år hvert år. TV-serien «Skam» viser at det går an å nå ut til en yngre generasjon (og de ser den på nett.) Dessverre er det slik at journalister, programledere og deres kunder politikerne gjerne vil fortsette å leke i den lekegrinden de kjenner og føler seg trygg på.

Og da blir det DAB. Inntil det ikke er noen igjen der.

Norsk detaljvarehandel sliter…

Jeg har vært på seiltur i en uke – som i fjor. Men skal man på seilbåt, må man ha fottøy som passer, så jeg bega meg ut på ekspedisjon forskjellige steder i Oslo. Mitt skonummer er 46, ikke særlig unormalt i Norge, så dette skulle gå greit, tenkte jeg.

Men den gang ei. I Norge er det slik at butikker tydeligvis bestiller sesongvarer en gang i året (forsøk å få kjøpt et par ski i Oslo i februar, så skal du se), og at ting deretter selger ut nesten med en gang. Lager, må vite, er noe butikker ikke liker å ha, og datasystemer som automatisk bestiller når et par selges finnes ikke.

71h-5vlz-kl-_ux395_Jeg sjekket litt forskjellig, og endte etterhvert opp med at jeg ville ha et par Sebago Docksides (de var jo moderne da jeg var ung.) Nytt er at de nå lages i Neoprene, det samme stoffet som man lager våtdrakter av. Det er varmt selv om det er vått, og fleksibelt. Og (nye) Docksides gir fantastisk grep på glatte båtdekk.

Jeg forsøkte noen billige skobutikker, en seilbåtorientert butikk (som var fantastisk gode til å ignorere sine kunder), og endte til slutt opp på en velrenommert skobutikk i Oslo sentrum, et sted som har vært Mekka for skokjøp så lenge jeg kan huske.

De hadde ikke min størrelse. Jeg forsøkte en annen modell. Nei. Forsøkte tre modeller til – hver gang måtte ekspeditrisen sjekke enkeltmodellen på kassaapparatet – og til slutt fant de en modell som kostet dobbelt så mye som den jeg ville ha. Jeg prøvde den, den passet, og jeg sa jeg skulle tenke på det. Så sjekket jeg en butikk til – heller ikke min størrelse.

Og så gikk jeg hjem og bestilte det jeg ville ha fra Zalando.no. Skoene kom to dager senere, akkurat som jeg ville ha dem. Prisen var 1195 inkludert frakt (i butikken, hvis de hadde hatt størrelsen, ville de kostet 999). Skoene passet utmerket, seilturen gikk i friskt tempo uten at jeg frøs eller skled på dekk, og ferdig med det.

Men det stopper ikke her. Min kone likte skoene, og jeg kjøpte et par (i den velrenommerte skobutikken) til henne. De var en størrelse for små. Hun har størrelse 39, på ingen måte noen merkelig størrelse i Norge, men de hadde ikke størrelsen. Hun kunne få en byttelapp, men jeg tok med kvitteringen og vi fikk pengene igjen. Zalando hadde heller ikke størrelsen hennes.

Så da gikk vi på Amazon og fant skoene der. Pris $41.19, som tilsvarer snaut 332 kroner. De ble kjøpt og sendt til Jetcarrier i New Jersey, som så sendte dem hjem til oss. SMS med pakke og frakt/fortolling etc. kom i dag – kr 279 – og dermed har skoene til min kone kostet oss omtrent akkurat kr 600. Jeg betalte altså 1195.

Halv pris, alle størrelser tilgjengelige, sendt fra USA individuelt.

Og jeg konkluderer med at norsk detaljvarehandel, med mindre de klarer å få orden på sine logistikksystemer og komme opp med en servicepakke som er bedre enn Amazon/Jetcarrier, har en nokså slitsom fremtid.

Om barneranere og politiarbeid

barneranerenSitter og ser på en dokumentar om en femtenåring i et kriminelt miljø – Barneraneren på NRK. Det som slår meg, er at politiet og sosiale myndigheter der svært profesjonelle og lite dømmende – scenen der hovedpersonen blir forelagt en kontrakt fra politiet der han forplikter seg til å møte opp på skolen og ikke ha kontakt med visse personer er sterk. Dette er kriminalitetsforebyggende arbeid med en svært sofistikert forståelse av både ofre og overgripere. Samtidig – hovedpersonen bedyrer sin uskyld i enkeltsaker – svært troverdig – men er knyttet til et kriminelt miljø, med alt det innebærer. Og det er litt fascinerende å se hvordan Bærumsguttene tar seg av ham når han får problemer med å svømme til båten – uten kommentarer.

Treffer meg litt, for jeg vokste opp på Vestli, i Stovner bydel, som den gang var en nybygget drabantby med 35000 mennesker og sedvanlig forsinket skolebygning. Byttet skole fem ganger fra fjerde til niende klasse – husker jeg ble spurt av en voksen om jeg ikke syntes det var staselig å få nybygget skole, og svarte at, vel, det var fjerde gang på fem år… Stovnersenteret, selv om jeg ikke har vært der på endel år, er ikke særlig forandret. Faktisk husker jeg at det ble innviet, med (ikke planlagt) opptreden av El Jucan og det hele. Omtrent den gangen jeg selv var femten.

Det er en klisje i engelsk (eller for å være mer presis, amerikansk) språkbruk som sier at «there, but for the grace of god, go I». Og det er jo noe å tenke på.

Dokumentaren er iscenesatt – opplagt – og klisjefylt. Men den er verdt å se. Anbefales.

Om fly og kanselleringer og journalistikk

I år tok jeg tidlig ferie – nesten to uker i juni, kanalbåt i Syd-Frankrike. Det er fint å ta ferie på et litt odde tidspunkt – ingen problemer med båtplass, leiebil, hotellrom og restaurantbord, for eksempel – men en ulempe er mobiltelefonen: Når BI og alle andre organisasjoner jeg er involvert i kjører innspurt mot sommerferien blir det mange telefoner og mange beslutninger.

Men ferietidspunktet har gitt meg anledning til å betrakte, litt på avstand, alle de sedvanlige skriveriene om oppstarten av flytrafikksesongen. Når flytrafikken når sitt maksimum, skjer det ting – Norwegian kansellerer flyturer, bagasjekaos på Gardermoen, etc. – og samtidig skal mange av avisenes lesere ut på tur selv og er derfor mer tilbøyelige til å klikke på alt som handler om fly. Ergo er det høysesong for intervjuforespørsler også, og i et par dager hoppet telefonen. Jeg sa nei til alle for ikke å ødelegge feriefølelsen, og ferie er et argument journalister respekterer.

Sånn litt i etterkant ser jeg på hele sirkuset og lurer litt på hvordan vi skal komme oss videre fra den sedvanlige «jeg har drømt om denne ferien lenge, og så ble flyet kansellert» fulgt av «det er fagforeningens skyld», «nei, det er det ikke», til «slik ser flykonkurransen ut, og billettene er kanskje for billige.» Det er nå engang slik at i kompliserte systemer vil problemene oppstå – og i hvert fall få konsekvenser – når systemet belastes nær maksimal kapasitet. Som min venn Frode Steen påpeker, Norwegian hadde færre kanselleringer trass i avisoppslag, men hver kansellering hadde større konsekvenser, både for kunder og for selskapet. Å kansellere fulle fly, særlig hvis du ikke har alternative løsninger, er mye mer komplisert og kostbart enn å kansellere et dagfly med 25% belegg fra Bergen til Oslo og sette alle passasjerene på neste fly en time senere.

Grinde-DN-Norwegian

Eva Grinde, skarp kommentator i Dagens Næringsliv, hadde den beste analysen (dessverre ikke på nett), synes jeg. Hun ser drakampen mellom en fagforening som er splittet og svekket (piloter er individualister, sånn i utgangspunktet) og en ledelse som helst ser at ressursene er tilgjengelige når de trengs og ikke ellers.

Som så mange andre ting, er det underliggende, vedvarende konflikter som ligger bak. Derimot har jeg mindre sans for Pål Vegard Hagesæthers kommentar om at Norwegians problemer skyldes dårlig ledelse. Ledelse består nemlig ikke bare i å motivere medarbeidere og få til fred på arbeidsplassen – som mange tror, se bare på hele «hvordan bli en bedre leder»-industrien – men i å bygge et selskap som vokser mens det balanserer krav fra ansatte, kunder, eiere og andre interessenter. Det som er dårlig personalledelse kan være meget god strategisk ledelse.

Mens vi er i gang – kan vi ikke bli enige om å parkere diskusjonen om «omdømme»? Som Pål Vegard Hagesæter ganske riktig sier – i flybransjen betyr omdømme lite. Omdømmemålinger er viktige for journalister fordi de viser resultater med en gang (og de er lettere å skrive om enn regnskaper). Men flyselskapet med suverent dårligst omdømme i verden – Ryanair – hadde et resultat etter skatt på 1,2 milliarder pund i fjor. Jeg blir litt irritert over alle dem som sier de ikke skal fly Ryanair (og, for tiden, Norwegian) av prinsipielle grunner. Hvis du er et musikkorps med 45 medlemmer, så blir det Norwegian når du skal på tur, ellers blir det for dyrt. Hvis du er spansk alenemor som jobber i London som vaskehjelp, gir Ryanair deg muligheten til å se barna dine, om enn uten bagasje. Det er lett for velstående norsk intellektualitet å si at man skal fly andre selskaper – men når man står der og skal bestille på egen regning, blir det det ofte det billigste alternativet likevel.

Om man ikke får bonuspoeng, da.

Om hundre år er allting glemt, sies det. Her snakker vi nok mer om uker. Til neste juni.

Og dermed kan sommeren begynne.

Om damp, digitalisering, og teknologioptimisme

silvija-seres-espen-andersen-biJeg har fått æren av å bli intervjuet av alltid like knivskarpe Silvija Seres i Oslo Business Forums podcastserie De som bygger Norge, og resultatet finnes her: http://obforum.no/digitalisering/05-fra-damp-til-digital-derfor-vinner-teknologioptimistene/.

Noen notater underveis:

Sitatet fra David Landes er fra hans bok The Wealth and Poverty of Nations (1998):

In this world the optimists have it, not because they are always right, but because they are positive.  Even when wrong, they are positive, and that is the way of achievement, correction, improvement, and success.  Educated, eyes-open optimism pays; pessimism can only offer the empty consolation of being right.

Historien om overgangen fra bruk av remmer og akslinger til strøm som energibærer er fra David, P. A. (1990). «The Dynamo and the Computer: An Historical Perspective on the Modern Productivity Paradox.» American Economic Review 80 (2): 355-361. En historie som til fulle illustrerer vanskelighetene med digitalisering: Vi gjør mer av det vi allerede gjør, i stedet for å gjøre ting annerledes.

Det lille firmaet jeg refererer til (om vanskelighetene med å bringe ny teknologi inn fordi den utfordrer organisasjonsgrenser og går på tvers av siloer) er selvfølgelig SmartHelp, som alle burde laste ned – og som burde finnes i alle redningssentraler i hele landet. Hvis de bare hadde hatt samme konkurransepress som drosjesentralene har…

 

 

Talende innovasjondag

Svært riktig diagnose og gode anbefalinger fra Innovasjon Norge og Anita Krohn Traaseth. Så gjenstår bare litt gjennomføring.

Notater fra Innovasjonstalen 2017 (Standard advarsel: Notater mens jeg sitter og hører på. Misforståelser, forglemmelser, mangler og hopp i sekvens og innhold kan forekomme, forekommer sannsynligvis. Noen ganger mister jeg interessen og kommer med digresjoner og betraktninger.)

IMG_2876

Innovasjon er hipt og blir hippere for hver dag som går (i ca. to år til, før dippen kommer, tipper jeg.) Er i alle fall her på Sentralen (nokså nytt og hipt) sammen med ca. 300 andre for å høre Anitas tale om innovasjon. Og lurer litt på: Om det nå er slik at alle disse menneskene driver med innovasjon (og de fleste av dem, ut fra dresskoden, i offentlig sektor) – hvorfor går det så tregt?

Det blir litt rart å sitte her og høre om innovasjon og samtidig lese om hvordan POD saboterer stortingsvedtak om samlokalisering av nødsentraler uten at det ser ut til at det får konsekvenser for noen. Jeg sitter i styret i et lite selskap som har utviklet en digital løsning for kommunikasjon mellom nødsentraler, som har vært i drift siden 2014. Den vil ikke politiet ha – for de vil heller lage sin egen løsning basert på SMS og 2G-nett…

Det er nemlig slik at det er 64 nødhjelpssentraler i Norge. Med moderne kommunikasjonshjelpemidler kunne vi klart oss med 2. Jeg må bite i meg min påstand om at offentlige småkonger ikke forstår teknologi. De forstår den bare så altfor godt.

I mellomtiden dør folk fordi politi, brannvesen og ambulanse kommer for sent. Men vi opprettholder gode arbeidsmiljøer i nødetatene, i alle fall.

Akk ja.

Over til innovasjonsagendaen:

Først en film som forteller om at Norge må drive med innovasjon – pensjonister vil utgjøre 30% av befolkningen i 2030, etc. etc. Vi har hørt det før. Anita introduserer, med sedvanlig entusiasme – beundringsverdig. Åpning ved Monica Mæland uten at jeg fikk den med meg. Over til Øystein Sjølie og Mona Skaret, fra Innovasjon Norge, som først gjennomgår perspektivmeldingen. Utgiftene stiger, helse- og omsorg særlig. Skatteinntektene kommer til å være som før, oljefondet bidrar mindre. Et poeng som stadig gjentas (og som ikke kan gjentas for ofte): Hvis vi øker produktiviteten i offentlig sektor med en halv prosent i året, er vi i mål. (Etter mitt skjønn er dette enkelt, se ovenfor…)

IMG_2877Så er det Ansgar Gabrielsen med litt humør, vitser om hvor kjedelige FDs rapporter er. Han har jobbet som konsulent mot helse og eiendom (sykehusprosjekter) i 12 år, og har lært at der ute har man løsninger men dårlig oppfatning av hva som er problemet. Lettere å jobbe i Sverige, der tar man faktisk beslutninger, men i Norge begynner bråket når beslutningen er tatt. Så hva er egentlig problemet med offentlig/privat innovasjon: Hovedproblemet ligger i hvordan offentlig sektor er organisert: Siloer med egne tildelingsbrev og svært detaljerte instruksjoner. Da blir det ikke mye kreativitet. Da kommer bare det som er bestilt, ikke det man kan gjøre. Strålende byråkrati uten et eneste incentiv til å gjøre fornuftige ting, men hvordan man skal unngå å gjøre noe galt, for da kommer Per Kristian Foss…

Det er så ufattelige mange siloer som sitter og styrer etter særlover. Det er bare noen få steder i Norge der ansvar samles – kommunestyre, fylkesstyre, storting. Men der gjøres det ikke offentlige vedtak. Alle problemene skyldes at vi beslutter i siloer mens livet leves på tvers.

(Ansgar Gabrielsen kunne nok få jobb utenfor politikken hvis han ville. Oops – han har jo gjort det….)

Anita: Der er problemet. Her er noen eksempler på innovasjon:

  • Sunnaas bruker videokonferanse til hjemmebehandling av liggesår, sparer to milliarder.
  • Utskifting av rør koster 200 mrd frem til 2050. NoDig-teknologi kan gjøre dette 40% billigere uten å grave opp gatene – man borer horisontalt.

Over til Muppet Show – kommentatorer som burde henge på veggen i en veranda – Gunnar Stavrum og Sigvart Sveinbjørnsson. Er det så ille som Ansgar sier?

Stavrum: Når det offentlige er den største kjøperen av varer og tjenester i Norge må man bruke dette strategisk, til langsiktig innovasjon og til å bygge ting som kan eksporteres. Sveingbjørnsson: Løsningen er at makt og myndighet flyttes ned til gulvet i sykehuset, til de som faktisk møter pasientene – men det motsatte har jo skjedd. Mer kontroll og mer struktur. Bergen fikk bysykler fra Sparebanken Vest, kjempegreier, men opposisjonen ville ha dette ut på anbud, masse bråk. Masse gnaging mellom aktørene.

Anita: Men hadde de ikke fulgt anbudsreglene, hadde de ikke havnet i avisen da:

Sv: Jo.

Stavrum: Pressen er verre enn Riksrevisjonen….

Anita: Kan noen tvitre det!

IMG_2878Over til økonomene: Jan Fagerberg og Einar Lie, begge UiO.

Per Koch, ordstyrer fra Innovasjon Norge: Er vi på vei inn mot en tid med mindre velstandsvekst?

Einar Lie: Fallende produktivitetsvekst i den vestlige verden, ja. Robert Gordon: Likhet i utvikling ,30-dobling av lønninger i industrien, produktivitetsdrevet, men en filharmonist har også hatt en lik lønnsøkning uten produktivitetsvekst. Overføring fra privat virksomhet til det offentlige. Med fallende produktivitetsvekst blir dette en vanskelig utfordring uten produktivitetsvekst i offentlig sektor.

Per Koch: Hvordan får vi til offentlig prod utv.?

Jan Fagerberg: Robert Gordon er pessimist – vi har mye bedre verktøy for å finne nye løsninger nå enn vi hadde før. Men det er noen områder hvor det er vanskeligere å få til produktivitetsvekst – undervisning, for eksempel.

Per Koch: Det hevdes at økonomer undervurderer offentlig sektors betydning for teknologisk utvikling. Noe å lære her for Norge?

Jan Fagerberg: Økonomene (Marianne Mozecato) har ofte ikke forstått det offentliges rolle. Innovasjon handler først og fremst om å ta ideene i bruk – nye løsninger dør. Den amerikanske staten, forsvaret og andre, har vært flinke til det.

Einar Lie: I Norge har vi hatt en ganske vellykket økonomisk og teknologisk utvikling. Offentlig sektor har gjort endel riktige ting, som norsk sokkel som teknologiutviklingsområde. Tett knyttet til konsesjonssystemet.

Per Koch: Mange samfunnsøkonomier skiller mellom innovasjon, offentlig og privat. Hvordan skal vi forstå samspillet? Er økonomifaget oppdatert?

Einar Lie: Man har vært litt for opptatt av makroøkonomi og ikke teknologi. Her trenger vi mer forskning…

Per Koch: Hvordan får du studentene til å forstå felles læringsarenaer?

Jan Fagerberg: Jobber i et tverrfaglig senter, der har du noe av svaret. Utsett dem for mange påvirkninger.

Tilbake til kommentatorene som fokuserer på at også undervisning kan digitaliseres. Så to nye eksempler på innovasjon: Automatisert søknadsbehandling fra Lånekassen, studenter som bor i gamlehjem eller asylmottak for å hjelpe til, mot billig husleie.

IMG_2879Over til ungdomspolitikerne, en lang stripe folk (mens vi snakker om siloer…)

[sonet litt ut, her, det blir mange innlegg og de følger stort sett papirprogrammene, skoleflinkt, opptatt av utdanning, miljøvennlig teknologi, samhandling, samle ansvar slik at man unngår overskridelser, etc.] Et bra poeng fra flere er at man må ha en tillitsreform – mindre sentral kontroll og mer ansvar og initiativ over til fagfolk.

Over til kommentatorene som ikke markerte seg nå heller. Nye innovasjonseksempler:

  • Solceller og smarte bygg er lurt, Norge har teknologien, men må testes i stor skala.
  • Utstyr forsvinner fra norske sykehus. OUS lager avansert sporing av traller.

IMG_2880Hadja Tajik introduseres, ønsker en hyperaktiv næringspolitikk, hva betyr det?

Tajik: I USA skrives det 20 mrd sjekker i året, ingen i Norge, så vi er langt fremme (mye å si om det argumentet og eksempelet, men jeg lar det ligge i denne omgangen). Digital selvangivelse, kartverk, etc. Skulle gjerne sett at Ruter Billett skjønte selv at den var på T-banen.

Snakker om digitalt løft i skolen, koding inn (hva skal ut?) og digital etterutdanning. Digitalisering mer om mennesker enn teknologi: Må få siloene til å snakke sammen – man må søke om foreldrepensjon selv om det offentlige vet at du har barn og hvor gamle de er. Kan bruke digitaliseringen til å skape arbeidsplasser i Norge – som Jonas (trenger ikke etternavn…) legger vekt på, papirjournaler går fortsatt i drosjer. Trenger myndigheter som har ambisjoner i lag med arbeidslivet, ikke bare en bestiller, og heller ikke bare overlate ting bare til private. Trenger også kunnskap på toppen, som president Obamas (?) teknologiråd.

Over til Anita og selve innovasjonstalen:

anitaMer radikal innovasjon i offentlig sektor. Må overbevise at det finnes et stort uforløst potensial, at det er mulig, og hvordan vi skal gjøre det. Bakgrunn: Ting er greit frem til 2030, så begynner det å bli vanskelig, gap mellom inntekter og utgifter.

Bare en løsning som virkelig monner: Må redusere utgiftene, ved kutt eller økt produktivitet, og Innovasjon Norge foretrekker det siste. Den må være radikal. Hvordan? Gå løs på de store kostnadspostene: Helse, omsorgene, infrastruktur, utdanning. Disse behovene representerer store muligheter for næringslivet. Vi må tørre å se etter innovasjonsmulighetene, i år er fokus på offentlig sektor.

Offentlig sektor er gode på stegvis innovasjon. Men altfor mye skal gjøres selv, alle skal lage sin egen versjon. Eksempel: Sporing av sykehusmateriale: Kan spare massevis ved spredning av små løsninger. Må verdsette de som rapper gode prosjektløsninger fra hverandre og tilpasser dem lokale behov. Norske kommuner kan kutte 50 mrd bare ved å lære av de beste. Trenger færre små piloter, trenger å lære oss å skalere pilotene til nasjonale løft. Rulles ut i stor skala fra landet vårt også.

Hva kan vi gjøre? Drømmeløftet, bruker lytteposter i hele landet og utland, lage rapport, kan lastes ned fra våre hjemmesider kl. 1600. Her er de tre største flaskehalsene:

  1. Offentlig innovasjonskompetanse må styrkes. Ildsjelene gir ofte opp, fordi de mangler støtte og forankring, bremses av silotankegang og kultur. Stoppes av rapporteringslinjer, mangel på overordnet styring. Lederansvar, må læres. Vi har unntak, men de representerer ikke kritisk masse. Ikke nok å lære seg anskaffelsesreglementet eller gå på et IT-kurs – men ansvarliggjøring og initiativ.
  2. Industri og næringsliv må lære seg det offentlige markedet. 500 mrd. i året, 100 kr i minuttet i 159 år… Mindre bedrifter må gå sammen for å tilby bedre løsninger. Offentlig sektor eier samfunnsoppdragene og sitter i førerstolen, men næringslivet skal drive dem frem.
  3. Vi må legge mer vekt på organisatorisk innovasjon. Man kan ikke organisere seg til omstilling, sies det. Nuvel. Kan ikke skape radikale endringer uten å løse opp i siloer, prosesser og maktfordelinger. Må rydde i porteføljene i offentlig sektor, si nei til oppdrag som andre kan løse bedre enn oss.

De fleste digitaliseringsprosjektene i offentlig sektor har økt kvaliteten, men i fremtiden må man også senke kostnadene, slik Lånekassen har gjort. Dette er bare en forsmak på den digitale transformasjonen: Roboter kan gjøre 80% av byggesøknader – besparelser, men også krevende endringer. Trepartssamarbeidet avgjørende for organisatorisk innovasjon, må kunne diskutere krevende spørsmål som om det er ansiennitet som skal være førende ved reduksjon av tradisjonelt arbeid. Kun hvis vi løser organisatorisk innovasjon vil vi få det til.

Tre anbefalinger for mer offentlig/privat radikal innovasjon:

  1. Må samle flere budsjettposter og lage nasjonale løft. Trenger en nasjonal pådriverrolle, lyse ut konkurranser på tvers av etater og kommuner.
  2. Et fornyet trepartssamarbeid som setter behovet for organisatorisk omstilling i offentlig sektor høyt på agendaen, bane vei for kontroversielle dialoger og digitaliseringsprosjekter. Hva med en regulatorisk lekegrind der man kan eksperimentere uten at alt det juridiske er fastlagt.
  3. Få offentlige ledere til å drive organisatorisk innovasjon, gjennom å endre og balansere oppdragsbrevene, gi endringsagentene nytt armslag.

Har tradisjoner for dette: Husbanken brøt regelverk så private utbyggere kunne bygge annerledes og raskere. Nordsjøen bygget ut på denne typen prinsipper.

Krevende å feile i det offentlige, for vi feiler i full offentlighet. Vi kommer til å gjøre feil – og da må politikerne si at vi må lære og gå videre.

Avslutning ved Monica Mæland, som siterer Oddvar Norli (av alle): Det holder ikke bare å si halleluja, man må gjøre det også…