Norske toppledere på bunn i digitalisering

(Kronikk i Aftenposten 14.9.2016, med Ragnvald Sannes).

Norske bedrifter liker å tenke på seg selv om digitale mestere, men diskuterer lite teknologi i toppledelsen og bruker IT-pengene sine på å holde liv i gamle systemer heller enn å utvikle nye ting.

I Norge har 85 % av befolkningen koblet seg på internett via mobilen den siste måneden, ifølge Statistisk sentralbyrå, og det er i praksis mobildekning overalt.

Det handler ikke om å ha mest mulig teknologi

Vi bruker apper for å finne ut hvor bussen er og for å betale den, har digital betalingsformidling, elektronisk selvangivelse og iPad’er i skolen. Så da er vel Norge et av verdens mest digitaliserte land?

Men digitalisering handler ikke om å ha mest mulig teknologi, men om å utnytte den best mulig til å drive effektivt, øke sin konkurransekraft og utnytte nye forretningsmuligheter. Ser man på hva norske bedrifter faktisk gjør her, blir bildet straks noe helt annet – og det er grunn til bekymring.

Spørreundersøkelse ga nedslående resultater

Sammen med forskere ved MIT i Boston og Handelshögskolan i Stockholm har BIs Senter for Digitalisering gjennomført en spørreundersøkelse av IT-ledere i store, private bedrifter. Resultatene er fortsatt under analyse, men den kortfattede oppsummeringen er utvetydig og nokså nedslående for norske (og, for all del, svenske) bedrifter, særlig sammenlignet med amerikanske og asiatiske:

  • Norske (og svenske) bedrifter ligger langt etter amerikanske og asiatiske firma hva gjelder fremdrift på digitalisering.
  • Norske (og svenske, europeiske til en viss grad) toppledere diskuterer i liten grad digitalisering og overlater teknologi til IT-ledelsen.
  • Norske og svenske firmaer bruker mer av sine IT-budsjetter til å vedlikeholde gamle systemer enn til å utvikle nye løsninger.
  • De pengene man bruker på nyutvikling, er fokusert på kostnadsbesparelser heller enn å øke salg eller skape nye produkter eller forretningsområder

Bedrifter har manglende selvinnsikt

Vi har også gjennomført uformelle undersøkelser av hvordan de norske bedriftene bedømmer sin egen innsats – og da tror de fleste at de ligger svært langt fremme på digitalisering, både hva gjelder teknologianskaffelser og evne til å ta disse i bruk.

Digitalisering er transformasjonen fra at IT er et støtteverktøy i virksomheten til at det er en del av dens DNA. Det betyr at forretningsmodell, organisasjon og prosesser er designet for å utnytte dagens og morgendagens teknologi.

Norske bedrifter er altså i en ganske skummel situasjon – man tror man er fremragende, men ligger i virkeligheten etter. Og bare så det er sagt: Bedriftene er sammenlignbare på tvers av land – den gamle unnskyldningen om Norges spesielle, råvarebaserte næringsstruktur holder ganske enkelt ikke lenger.

Men hvorfor er det slik?

Det er vanskelig å forstå hvorfor vi ligger så langt etter – og dette vil kreve mer analyse – men tre muligheter er: kostnadsfokus, ledelseskultur, og manglende gjennomføringsevne.

Kostnadsfokus vises ved at norske bedrifter ser det høye norske kostnadsnivået som den fremste trusselen mot bedriften. Norske (og svenske) IT-ledere er ensidig opptatt av å kutte kostnader mens amerikanske og asiatiske IT-ledere har et mye bredere fokus som også omfatter digital konkurranse, nye forretningsmodeller og kanalintegrasjon.

Vi bruker IT først og fremst til å gjøre det man allerede gjør raskere og billigere, fremfor å bli en kilde til nye tjenester eller nye forretningsområder.

Norwegian-eksempelet

Forskjellen kan illustreres ved flyselskapet Norwegian, som først brukte IT til å spare penger ved å legge salg på Internett og få folk til å skrive ut boardingpassene sine selv.

Dette sparte selskapet mye på, og de fleste norske bedrifter ville gitt seg der – men Norwegian gikk videre. Selskapet økte først salget ved å gi kundene en lavpriskalender, deretter startet de Bank Norwegian (nye forretningsområder) som i dag er verdt like mye som flyselskapet. De fleste norske bedrifter kommer aldri til steg to og tre i denne utviklingen.

Ledere koketterer med manglende teknologikunnskaper

Ledelseskultur gir seg utslag i at det i norske leder- og styrerom fremdeles er tillatt å kokettere med sine manglende teknologikunnskaper. Norske (og svenske) ledergrupper bruker vesentlig mindre tid på å diskutere digitalisering enn sine kolleger i Amerika og Asia (10-15% mot 35-40%).

Kun et fåtall norske IT-sjefer er medlem av toppledergruppen og møter der bare når man skal behandle IT-budsjettet og nye prosjekter. Samtidig er mange norske IT-sjefer heller ikke i stand til å kommunisere med toppledelsen, og oppfatter seg mer som IT-avdelingens representant inn i ledelsen enn ledelsens agent inn i teknologifunksjonen.

Enhver bedrift bør spørre seg om man har riktig styre, ledergruppe og IT-ledelse for å lede virksomheten gjennom en digitaliseringsprosess.

Ruter vs. Flexus

Gjennomføringsevne handler om at man ikke klarer å få med seg at IT ikke lenger handler om klart definerte kjempeprosjekter med lang horisont, men å ta i bruk eksisterende teknologi som fungerer, og deretter bygge den fort ut etter hvert som man forstår hva kundene liker og teknologien kan gjøre. Et eksempel er Ruter billett vs. Flexus.

Skal man utvikle digitale ferdigheter må man vekk fra et ensidig kostnadsfokus, etablere en god ledelseskultur for å diskutere digitalisering, samt tørre å gjennomføre mer radikale endringer.

Mange norske bedrifter er svært gode på inkrementell forretningsutvikling, men sliter med mer radikal innovasjon. Dersom man ikke tar grep vil dine medarbeidere går på jobb i morgen og gjøre det slik de gjorde i går.

Digitale ferdigheter = Forretnings- og teknologiforståelse x Vilje og evne til transformasjon

Teknologi kan ikke overlates til teknologene

Norge har absolutt eksempler på bedrifter med erfaring, innstilling og kunnskaper til å gjøre det godt i en digital konkurranseverden. Men den jevne norske bedrift – og særlig den jevne norske bedriftsleder – trenger å våkne og forstå at teknologi er et topplederansvar, at man ikke kan analysere seg til digital konkurransekraft, og at man i alle fall ikke kan overlate teknologi til teknologene.

Skal den gjennomsnittlige norske bedrift ta igjen det tapte, må styret og ledelsen begynne å interessere seg for teknologi, gjennomføre noen raske og ambisiøse prosjekter som de kan lære av – og hvis de ikke vil det, snarest trå til side slik at digitalt innfødte ledere får en sjanse før det er for sent.

Dette betyr at man anser teknologi som noe som skal brukes for å gjøre eksisterende aktiviteter mer effektive – og Norges økonomi bedre. Det handler om et effektivt samspill mellom ledergruppe, styre og IT-funksjonen!

Facebook og Aftenposten og verden forøvrig

ap-facebookEn ukes tid før Aftenposten gjorde sitt Facebook-stunt, fikk jeg en telefon fra en Aftenposten-journalist. Han lurte på hva jeg syntes om Facebooks policy for aviser. Det er nemlig slik at Aftenposten, i et forsøk på å presse gjennomsnittsleserens alder under 60, bruker Facebook ganske aktivt. Det får de annonseinntekter på, men Facebook tar en ganske stor del av dem (jeg mener å huske 40%). Gitt at Facebook ikke gjør selve innholdsproduksjonen, er dette rimelig?

Og jeg svarte at når jeg skriver en kronikk i Aftenposten (noe jeg har gjort endel ganger) – hvor stor andel av annonseinntektene på den kronikken tar Aftenposten?

Da ble det stille i den andre enden av telefonen, gitt.

Aftenposten tar 100%, naturligvis. Kronikker i Aftenposten (og, for all del, i nesten alle andre aviser og tidskrifter også) honoreres ikke, det har de ikke gjort siden Knut Olav Åmås ble debattredaktør for endel år siden. Det Aftenposten tilbyr, er å gjøre dine skriverier tilgjengelig for et større publikum enn du ville klart selv.

Som Facebook gjør for Aftenposten, med andre ord.

Livet som innholdsprodusent uten kontroll

For noen år siden veiledet jeg en masteroppgave om musikeres inntekter. Vi fant at musikernes gjennomsnittsinntekt (justert for inflasjon) hadde gått opp 68% fra 1999 til 2009. Hva man tjente penger på hadde imidlertid endret seg stort – platesalget var halvert, i stedet tjente musikerne penger på konserter, T-skjortesalg og spilling i radio og andre lisensbelagte kanaler.

Det som skjer innen journalistikken i dag, er det som skjedde for musikerne i forrige tiår. Det blir vanskeligere å være en alminnelig god journalist – skal man tjene penger, må man i tillegg til selve innholdsproduksjonen også ha kunnskaper og interesse for kontekst – hvordan mottakeren opplever det materialet man lager. Hvis man ser hvor journalister havner, er det i stadig større grad innen kommunikasjonsrådgivning, innholdsmarkedsføring, og ulike former for multimedieproduksjon. En verden i teknisk endring fører ofte til at det som før var bundet sammen (avisredaksjoner, for eksempel) blir fragmentert (journalister med egen merkevare).

Med andre ord, Aftenposten smaker nå på livet som innholdsprodusent uten kontroll over distribusjonskanalen. Jeg synes de begynner bra – og kanskje at det er litt ironisk at Aftenpostens forside har størst verdi som illustrasjon for diverse innlegg på blogger og sosiale medier.

Når alt kommer til alt, er Aftenposten og Facebook i samme bransje. Og heller ikke her kan man forlange at norske regler gjelder over hele verden.

Så kan vi heller ta ytringsfrihetsdiskusjonen en annen gang.

….

Her er noen lenker til diverse artikler og blogginnlegg i samme retning som mitt:

Kunst og penger og sånn…

(Notater fra Civitas frokostmøte om kunst og kommersialisering: Fra kunst til industri, fra idé til BNP.)

Det er et eller annet rart med oss nordmenn – vi har for oss at det skal være balanse i ting: Som Bjørnson sa: «Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg.» Kunstnere (og forskere) fungerer best når de er fattige, det holder dessuten kultur- og utdannelsesbudsjettene nede og man slipper prominente kultur- og kunnskapmennesker med legitimitet utover sine egne kretser. (En parallel er forestillingen om at lærere som kan matematikk er umenneskelige puggemonstre, men den lar vi ligge denne gangen…)

Jeg har forsøkt å bruke Jo Nesbø som moteksempel: Mannen er en av Norges mest kjente krimforfatter, har bakgrunn som svært vellykket musiker (Rhumba med Gunn, for eksempel), var nesten på landslaget i fotball, og er siviløkonom med en vellykket karriere i DnB, der han var med og bygget opp valutatradingavdelingen. Svaret er som regel «Vel, men han har det sikkert ikke bra hjemme.»

Jeg synes det er på tide at vi gir slipp på denne svært provinsielle holdningen. For å si det med Sophie Tucker: «Jeg har vært rik, jeg har vært fattig. Rik er bedre.» Når det er sagt, er det ikke sikkert at det er en sterk sammenheng mellom kunstnerisk kvalitet og kommersiell suksess – men helt uten sammenheng er det ikke (trass i Da Vinci-koden.)

panelet_300816_web-1-768x262

Nuvel, over til notatene… Lokalet er stappfullt, som vanlig.

Kai Remlov startet med å lese fra en av Knausgårds bøker (a propos forestillingen Knausgård), og fortelle om bakgrunnen til forestillingen. Kunst er ideskaping, dette bør Civita interessere seg for, for dette er til syvende og sist politikk. Der man gir plass til produksjon av kunst, handler det først og fremst om nasjonens moral -man skal ha kunstnere, slik man en gang skulle ha kirker. Men skal det bli kunst må noen vie sine liv til det, og de må få de ressurser de trenger. Svært mye av det kunstnere gjør, er mislykket – for at noe skal lykkes, må svært mye mislykkes. Den mannen som har betydd mest for BNP, er Edvard Munch. Mange subsidiemillioner kan forsvares fordi den ene mannen ble industri.

Ingrid Røynesdal, Oslo-filharmonien: Kunst som middel til å øke BNP. I Norge har det vært mye fokus på kunst for kunstens skyld, ikke på resultatet. Oslo-Filharmonien har 108 musikere, de har 10000 øvingstimer før de begynner. Matchmaking med Norsk Hydro på 90-tallet, Hydro trengte å komme ut, men bra for Norsk Hydro også, skapte arenaer for å komme i posisjon internasjonalt. Kunsten kan være et middel til økonomisk utvikling. Var i Japan for to år siden, sponset av Toshiba, det gjorde de ikke for å være hyggelige, men fordi det bidro til BNP (i Japan, i alle fall.) Rekordår i turistnæringen i år, kronekurs og natur, men kulturtilbud er svært viktig. Kulturlivet skaper det turistene vil ha, og kan være en identitetsmarkør. Rent konkret: Hvorfor synliggjør vi ikke kunsten i mye større grad enn vi nå gjør – rundt 25% av de som kommer, er «kulturturister». Vi er en kulturnasjon, vi synliggjør det bare ikke.

Fredrik Winther, Oslo Business Region: Jobber med aktiviteter overfor entreprenørskapsområdet i Oslo, men også med synlighet av Oslo, og med å kunne Oslo. Hovedpoeng: Kvalitet og omfang av kulturlivet i Oslo er ekstremt underkommunisert utenfor landets grenser. Analyse Oslo-State of the City viser f.eks. at Oslo har 4-5000 live-konserter i året, dobbelt så mange som Stockholm og København, men det vet ikke turistene, scorer lavere enn andre, så lavt som byer i Afrika jeg aldri har hørt om. Vi må lukke gapet mellom realitet og persepsjon. Byer og land kjemper om å tiltrekke seg talenter, Norge skal konkurrere internasjonalt, viktig for Telenor og BNP at kulturlivet blomstrer. Når fokus i norsk profilering har vært på råvarer og natur, så er det neste anti-kultur, må synliggjøre at her er det attraktivt å være forsker og ekspert og kreativ. Men vi har jo helt blanke ark her, og det er kanskje en fordel.

Bjørn Gabrielsen, DN: Jeg redigerer På Nattbordet, og bruker jobben min til å snakke om Jo Nesbø. Reaksjonen når jeg sier hva jeg gjør, er at det ikke hadde gått «i mitt land» – alle forakter sine næringslivsfolk, men jeg har funnet at det ikke er noen sammenheng mellom hvor rike folk er og hva de leser. Norsk litteratur slår an, Knausgård har ansvaret, men vi må jo erkjenne at det dreier seg om små litterære miljøer. Man ser av og til litt rare kunstnerisk synliggjøring: «Welcome to Norway, the land of The Scream.» Ingen direkte sammenheng mellom at man er kultivert og blir en god næringslivssleder, men man kan jo anta at totalt fravær av lesing vil ha en negativ effekt.

Jo Nesbø: Overrasket over at det er så mange kulturturister – er det kunst eller bare den norske kulturen? Reiser mye rundt og snakker om litteratur – i Norge har vi det ekstremt bra på litteraturfeltet. I Norge har vi 150 heltidsforfattere, endel av dem er kraftig subidiert. I Frankrike er det 200, de har 70 millioner innbyggere. I Italia var forleggerforeningen forundret over at jeg kunne leve av å skrive. Norge har et stort hjemmemarked og har dyre bøker. Noen sier vi subsidierer for mye i Norge, men alle land ønsker denne situasjonen. Til dette med å selge Norge som kulturnasjon – det tror jeg er svært vanskelig. Var i Australia, da jeg var økonom, skrev om eksport, det er vanskelig. Du har ikke 15 minutter, du har 15 sekunder og da må du tenke hva du skal si. Australia sier «kenguru, kenguru, kenguru.»

Får vi bedre forfattere av å subsidiere?
Jo Nesbø: Ja. Er det verdt prisen? Vet ikke. Men det er som med fotballspillere, får de tid til å trene, så blir de bedre.
Ingrid Røynesdal: Norsk litteratur blomstrer pga. av langvarig satsing.

Noen av spørsmålene:

  • hvordan kommunisere norsk kulturliv slik av Oslo går oppover på rangeringene?
  • hvordan vil teknologiutviklingen prege kulturlivet og de norske kulturprisene
  • er det nødvendig å subisidere all kunst, vil ikke vinnerne kommer frem likevel
  • hva kan vi lære av utlendinger – f.eks. Danmark
  • hvordan skal vi gjøre det lettere å donere penger til kunst (ref Christian Ringnes og skulpturparken?)
  • norsk folkesjel og kommersialisering av kunst?
  • Innovasjon Norge har startet et prosjekt for å øke norsk turisme – inviterer kulturlivet inn: 35% som kommer hit for naturen, vil også ha kultur
  • Oktober (har jobbet med Knausgård): Det starter alltid med kvaliteten på verket. Det hjelper med kjente forfattere, de drar frem andre: Gaarder fikk fra Petterson, som fikk fram Knausgård.
  • Hvorfor er ikke museene oppe til kl. 23?

Jo Nesbø: I Norge får folk lov til å skrive mange bøker før de treffer, det skjer ikke i utlandet.

Etterutdanning er den nye oljen

Nok en kronikk i Aftenposten med Silvija Seres. Også gjengitt i BI Business Review.

Etterutdanning er den nye oljen

Silvija Seres og Espen Andersen

«Det store kunnskapsgapet» beskrives som en av de største samfunnskonsekvensene ved de raske teknologidrevne endringene vi er i. I dag har vi ikke et utdanningssystem som kan lukke det. For hvordan lager man et pensum for det ukjente?

Og hvordan tester man for det utdaterte? Datateknologien skaper en overflod av gode og billige tjenester og produkter.

Samtidig skaper den profesjonelle flyktninger gjennom automatisert produksjon og friksjonsfri informasjonsdistribusjon.

Kan være både voksen og lovende

Digitalt fordrevne fagpersoner – og det er mange av dem – møter stor likegyldighet fra samfunnet og arbeidsgivere.

Mens vi er enige om at noe må gjøres med ungdom som forlater skolen, sees deres voksne motparter som en tapt sak, med en fremtid med AFP, NAV eller «liksomjobber». Vi har glemt at man kan være både voksen og lovende.

Dette er ikke bærekraftig. Vi kan ikke fortsette å smile og klappe for teknologientusiaster som overbeviser om at «alle over 35 år er utdaterte» og snakker om Don Tapscotts «digitale innfødte» som den ubestridte kilde til fremgang.

Med stadig bedre helse og forventet levealder, skal mange av oss helst jobbe til vi er godt over 75. En vanlig høyere utdanning ender gjerne ved 25 års alder, og da blir arbeidslivets matematiske midtpunkt 50 år – gått ut på dato – ifølge dagens holdninger. Har vi råd til å kaste bort halvparten av folks yrkesliv ut fra en oppfatning at man ikke kan lære noe i moden alder?

Flere arbeidstagere må forbli relevante

Rekrutteringsvaner gjør saken verre. Det er et press mot å ansette og forfremme stadig yngre (men, faglig befestede) helter. Satt på spissen er drømmeprofilen til den nye topplederen en 30-åring med 20 års relevant erfaring og gjerne en doktorgrad.

Det er ikke mange av dem – og de som finnes, blir også snart irrelevante. Vi må gjerne streve for å tiltrekke slike stjerner, men vi må også sørge for at andre arbeidstagere forblir relevante og attraktive.

Heldigvis finnes det muligheter nettopp i denne nye digitale splitten. Mens robotene og kunstig intelligens overtar mange jobber, kan de også skape ny effektivitet og overskudd i samfunnet som kan brukes til etterutdanning.

En tillitserklæring

Tanken om etterutdanning er selvfølgelig ikke ny. Den er minst like gammel som fagbevegelsen.

Men disse endringstider krever at den utføres mer motivert og mer konsentrert enn før.

I dag er etterutdanning en slags bonus for dem med initiativ, en mulighet til egenutvikling uten sterke koblinger til jobbincentiver.

Det er slik fordi vi i altfor stor grad vurderer, ansetter og forfremmer basert på tidligere skolering og erfaring, heller enn tilpasningsdyktighet og læringsvilje.

Kurs i arbeidslivet oppleves av altfor mange som en ferie- eller straffekoloni. De bør sees på som en tillitserklæring og et underforstått løfte om stadig relevans.

Det er også utfordringer med utdanningenes form.

Læringskrav og metode er i altfor stor grad statiske og silobaserte – vi former utdanning for fremtiden ved å se i bakspeilet.

Richard Riley, USAs utdanningsminister under Bill Clinton, sa at «utdanning må forberede unge for jobber som i dag ikke finnes, med teknologier som ennå ikke er blitt oppdaget, for å løse problemer vi ennå ikke er klar over».

Instrumentelle evner er minst like viktige som konkrete fag.

Pensum for det ukjente

Vi må lære å lære, håndtere kompleks og tvetydig informasjon, kreativ problemløsing, kritisk tenkning, etisk refleksjon og samarbeid på tvers av kulturer og fagområder.

Et pensum for det ukjente må videreutvikles i tre dimensjoner: Innhold, tilrettelegging, og evaluering.

Det skapes nok spennende og nytt innhold både på våre egne gode høyskoler, universiteter og internasjonalt, der mange av verdens beste læringsinstitusjoner åpner store kurs som såkalte MOOCs (Massive Open Online Courses).

Det finnes gode nye digitale verktøy for å rigge til en individuell tilrettelegging, med mekanismer for dynamisk utvikling basert på læringsevne og interesse, slik som Udacity, Coursera, Google’s Apps for Education og et utall spennende oppstartselskaper, også norske.

Opplæringens akilleshæl

Andre relevante trender innen tilrettelegging er mobil undervisning, bruken av big data, «hvor som helst og når som helst»-læring, nye kommunikasjonsverktøy mellom lærere, elever og diverse foresatte (for eksempel sjefer) og mange nye kreativitetsverktøy på tvers av alle medier.

Datamaskiner, skyen og internett tilbyr en svært effektiv og ny infrastruktur, innhold og lim mellom alle parter. Det finnes også spennende forskning rundt effektiv pedagogikk og didaktikk relatert til digitalisert læring.

Evaluering er den digitale opplæringens akilleshæl. Personvern er godt håndtert, men det er lett å omgå identifikasjonskrav.

Skal en utdanning være attraktiv, må den kunne verifiseres, så man kan knytte incentiver til den.

Det finnes spennende nye metoder og verktøy (også fra norske selskap) for å løse dette også – basert på automatisert eller manuell testing av resultater av utdanningen, for eksempel automatisk analyse av programkode eller prosjektarbeid.

Tiden er inne for å satse

Så må vi gjøre det lett å gjøre det rette, altså sørge for at det skapes en ny og entusiastisk kultur rundt slik etterutdanning. Dette gjør vi gjennom de rette incentivene, både fra det offentlige (for eksempel kunnskapspolitisk, gjennom fagbevegelsen og nye utdanningsrettigheter) og selskapene som fletter etterutdanning inn i ressursstyringen sin.

Dette må også skje på tvers av fag- og industrisiloer, da det meste av innovasjon fremover kommer til å skje nettopp på slike tverrfaglige arenaer.

Ansatte må også ville dette selv, ikke på tilfeldig og sjelden basis, men som en viktig og planlagt del av sitt ukentlige og langsiktige arbeid.

Ledere og politikere sier ofte at «våre folk er vår viktigste ressurs». Tiden er inne til å satse bevisst på videreutvikling av våre viktigste ressurser. Vi går fra kunnskapssamfunn til læringssamfunn – også for toppledere og politikere – og da må alle tilbake til både den digitale og fysiske skolebenken.

Om UD og terror og hvor folk er hen

Så har det skjedd igjen – denne gangen i Nice, med en lastebil som våpen og tilfeldig forbipasserende som ofre. Jeg er i Nice i alle fall en gang i året, kjenner folk som både er der akkurat nå og folk som har leiligheter i nærheten og i alle fall i teorien kunne vært der – og man bekymrer seg jo. På TV ser man de vanlige reportasjene – hva som har skjedd, videoer fraUDI-Nice tilskuere, politikere som uttrykker sorg og fordømmelse, og Utenriksdepartementet (UD) som sier at såvidt de vet er ingen nordmenn skadet, men at man jobber med saken.

Det UD gjør er å ringe til folk som har meldt fra til dem at de kommer til å være i utlandet, noe man kan gjøre på denne websiden. Problemet med en slik side er at det er ikke mange som registrerer seg – og det er ikke helt enkelt da heller, for selv om man oppgir at man ofte oppholder seg i Nice, for eksempel, er det jo slett ikke sikkert at man er der akkurat når det gjelder. Eller kanskje man er registrert et annet sted (Italia, for eksempel), men har tatt en liten avstikker til Nice.

Det er muligens litt smakløst å bruke Nice som eksempel her, men i alle fall: Et selskap jeg setter i styret i, SmartHelp, har faktisk utviklet en løsning UD (og andre organisasjoner) kan bruke. SmartHelp, som jeg har skrevet om før, er utviklet for at man skal kunne dele sin posisjon med nødhjelpsentraler (hvis man har gått seg vill, for eksempel) eller venner/familiemedlemmer (hvis man skal møtes). Den tillater også kommunikasjon med en nødsentral (via chat) hvis man ikke kan snakke (f.eks. hvis man er døv eller gjemmer seg for noen.)

terroreksempelNå har vi imidlertid laget en ny løsning, for bedrifter og organisasjoner som ønsker kommunisere med folk som er innenfor et visst område. Vi har et stykke programvare, SmartHelp Decision Support (se skjermbildet), som gjør at man kan definere et område (en sirkel eller firkant på et kart), få øyeblikkelig beskjed om noen av ens ansatte (eller, i UDs tilfelle, norske borgere) er innenfor dette området, og kontakte dem (de får en melding om de vil dele informasjon, eller blir direkte synlige hvis de har gitt tillatelse på forhånd). Dette er skalerbart (tusenvis av brukere) og man kan sende ut spørsmål som f.eks: “Er du i sikkerhet?” med en Ja eller Nei el.l. knapp. I en krisesituasjon kan man dermed raskt filtrere ut alle de personene man ikke trenger å kontakte. Etter 22. juli 2011 brukte en bedrift jeg kjenner til, som hadde kontorer i nærheten av regjeringsbygget, mer enn to dager på å få kontaktet alle sine ansatte (ringe til dem, ferietid etc.) for å forsikre seg om at de var OK.

Et annet eksempel: Sett at du er sikkerhetsansvarlig for et stort firma, og mottar en bombetrussel som gjør at man må evakuere en bygning med flere tusen ansatte. Hvis alle ansatte har SmartHelp på sin telefon, kan man kjapt kommunisere med alle, og se på kartet hvor de er (begrenset av GPS-nøyaktighet). Man kan definere en sone utendørs som møtepunkt, be alle gå dit, og få automatisk beskjed om alle som er innen sonen. Dermed vet man svært raskt hvem man ikke vet hvor er. (Gitt god nok posisjonering ville man faktisk kunne spørre “Er bygget tomt?”, og hvis ikke, hvem er igjen og hvor er de?)

rumorsparisEller for å ta et svært aktuelt eksempel: Da det smalt i Nice i går, ville UDs sikkerhetspersonale kunne definere Nice som et område, sende melding til alle som har lastet ned appen og, sende spørsmål om de var OK, og få vite dette i løpet av minutter. Man ville også kunne varsle om ting gjennom en sikker og offisiell kanal (det blir mye rykter i slike situasjoner).

Det samme vil naturligvis fungere i Norge, for et selskap som har ansatte som er ute og reiser eller ikke jobber på faste adresser, som f.eks. byggenæringen (og det er faktisk noen store firma der ansatte bruker denne appen til å dele posisjon med hverandre dersom noe skjer.) Eller for Oslo-politiet, som kan sende meldinger til alle som er innenfor et visst område, heller enn en Twitterstrøm som går overalt.

Dette fungerer over hele verden der det er mobildekning. Da Statoil hadde et angrep mot Amenas i Algerie, lå ansatte ute i ørkenen og gjemt ulike steder på basen og kommuniserte via telefon. Med denne appen og det bakenforliggende systemet ville Statoil kunne se hvor de var og kommunisere sikkert med dem.

Personvern, sa du? Både Fredrik Øvergård (CEO) og jeg er medlemmer av Digitalt Personvern – alt i dette systemet er personvernsikret opp og ned og frem og tilbake. Og det er skalerbart.

Noen som kjenner noen i UD? Andre store bedrifter som ønsker seg noe slikt?

Her er en presentasjon du kan vise dem, og så er det bare å kontakte meg eller Fredrik: