Om flyteknologi og konsulentteknologi

Norges Tekniske Vitenskapsakademi har publisert en bok om Det nye digitale Norge, og der har jeg to kapitler – et om teknologi i flybransjen, og et om hvordan teknologi påvirker problemløsende bedrifter.

Utfordringen fra komiteen var å se inn i krystallkulen og beskrive litt om hvordan teknologi vil endre seg innenfor disse to bransjene frem til 2030. Nå er det slik at det er ikke er så fryktelig lenge dit, så på en måte er oppgaven enkel: Det meste vil se ut som i dag. Fly vil fly, problemer vil bli løst, og for det meste vil det gjøres manuelt og involvere mennesker. Men vi kan se en hel del teknologier komme, og skal man forstå hvordan de kommer til å utvikle seg og påvirke bransje (eller i hvertfall gjøre et forsøk), må man forstå hvilke begrensninger som ligger i bransjen – som at innenfor flybransjen må alt nytt være sikkert og lønnsomt – hvis ikke blir det bare et prestisjeprosjekt, som Concord.

Og det er det jeg har forsøkt å gjøre. Så er det opp til leserne om jeg (og de andre forfatterne) har lyktes.

God fornøyelse!

FINNovasjon

I dag hadde jeg med meg mine unge og smarte DigØk-studenter på besøk hos FINN.no, et av nokså få selskaper i Norge som er a) heldigitale og b) har en eksplisitt og datadrevet innovasjonsstrategi. Jens Hauglum hadde lagt opp et spennende program som inkluderte perspektiver fra organisasjonssiden (Kristin Sætevik), eiersiden (Schibsteds konsernstrategi ved Sven Thaulow) og ledersiden (Ruben Søgaard) i bedriften.

FINN.no har, som synes, eget SnapChat-filter! (Foto: Lene Pettersen)

Det ble et meget vellykket besøk, med høyt engasjement fra studentenes side (de var vel forberedt, vi hadde diskutert Schibsteds utvikling frem til 2007 i en tidligere forelesning basert på et case fra HBS). I tillegg til foredrag og diskusjoner fikk de prøve seg på en aldri så liten idegenerering selv, i et forsøk på bedre å forstå FINN.nos innovasjonsprosess, kalt «ledersnurren«.

FINN.no og Schibsted er forbausende lite kjent i norsk næringslivspresse, noe som er litt rart, gitt at selskapet (inkludert Adevinta, verdsatt til 33 milliarder, en av Oslos største børsintroduksjoner) har omsetning for 20 milliarder totalt med EBITDA på 40-tallet innenfor markedsplassene. Men norsk business-presse er stort sett opptatt av oljeprisen

I alle fall – takk til FINN.no for et supert opplegg – og det skulle ikke forundret meg om ikke en hel del av studentene kunne tenke seg en karriere i FINN.no.

Jens og ledersnurren

Om leiesykler og plattformøkonomi

Nok en kommentar på digi.no, denne gang om leiesykler – spesifikt, el-sparkesykler – og plattformøkonomi.

Et nytt innslag i bybildet er elektriske sparkesykler, som man såvidt begynte å se i fjor sommer. Nå står 10 selskaper klare til å introdusere disse som app-baserte bysykler i Oslo. Jeg regner med at det går med dem som med de fleste mikrobryggeriene – opp som en løve og ned som, vel, en haug med sykler, omtrent som i Shanghai, der jeg er nå.

(Bilde fra Wikipedia)

Som vanlig har jeg lest inn teksten som en liten minipodcast, her kommer den:

Pasienttransport – og Digi.no

For noen uker siden fikk jeg en epost fra Kurt Lekanger, redaksjonssjef i digi.no. Han lurte på om jeg var interessert i å skrive kronikker for dem. Jeg var litt nølende, for jeg har nok å gjøre og trenger ikke flere forpliktelser. Digi.no leses imidlertid av en rekke mennesker som er interessert i digitalisering, og er et nettsted som faktisk ønsker å gå litt bak de helt enkle fremstillingene og kommunisere som om leserne faktisk skjønte forskjellen på USB og UPS.

Så, etter å ha blitt grundig lei av riksmedienes uutholdelige letthet, sa jeg ja, og dermed så kommer jeg til å dukke opp med ujevne mellomrom hos digi.no i en spalte kalt «Tversoversk.» Kurt laget til og med en ganske kul (vel, det skal ikke så mye til for min del) vignett som ser slik ut:

Den første kommentaren handler om pasientkjøring og hvorfor i all verden vi ikke kan endre på inngrodd praksis og begynne med moderne verktøy på dette området. Vær så god, les på eget ansvar.

Så kommer spørsmålet – hvordan skal jeg håndtere kombinasjonen egen blogg vs. en kommentarspalte på digi.no? Vel, jeg har ikke tenkt å konkurrere med digi.no, så ja, teksten kommer nok her på et eller annet tidspunkt, i arkivhensikt, men jeg venter en stund.

Men en aldri så liten lydfil kan jeg jo legge ut. Har ikke snakket med Kurt om denne saken, men han må gjerne kopiere denne lydfilen til digi.no. Og, vel, er du trofast leser av denne bloggen kan du altså høre i stedet for å lese:

DN og norske gründere

Jeg har latt meg overtale til å bli med i juryen for å kåre Norges fremste gründere. Kriteriene for kåringen er med hensikt ikke spesifikke (den årlige gasellekåringen har en tendens til at det blir firmaer som går opp og ned med konjunkturene – som stillasutleiebedrifter – som dominerer. Her er vi ute etter bedrifter som er interessante og som har en fremtid og noen resultater å vise til, ikke bare en ide. Det blir også to kategorier – oppstartbedrifter og bedrifter som er i den fasen Norge kanskje sliter mest med (vi mangler ikke gode ideer), nemlig vekstfasen.

Nå er det slik at for å bli med her, må bedriften meldes på – av selskapets ledelse eller styre, eller etter avtale med dem. Innmelding så fort som mulig og senest 1. mars. Skjema finner du her, og, vel, det er bare å sette i gang!

NRK og Norgestaxi og journalisthåndverk

Jeg har et håp om å få digitalisering på dagsorden i Norge, men det er litt motbakke om dagen. Her kommer et lite hjertesukk. (Og ja, jeg har tenkt meg om før jeg skriver dette.)

For noen dager siden ble jeg oppringt av en journalist fra NRK. Vedkommende har jobbet med en sak om pasienttransport. Folk med TT-kort og andre som skal ha pasienttransport må vente i evigheter. En av årsakene er at de som har ansvaret for å skrive kontrakter med taxi-selskapene ikke har snakket sammen og har endt opp med Norgestaxi, som av ulike årsaker ikke har nok biler. Jeg har hatt syke barn (som har trengt transport) og er opptatt av dette, så vi snakket sammen om de bakenforliggende årsakene – i liten grad om Norgestaxi.

Tirsdag kom et team fra NRK (to journalister, en kameramann og en stillfotograf) til BI for å intervjue meg om dette. Hovedpunktene i diskusjonen var:

  • Bestilling og koordinering av offentlig transport gjøres på en gammeldags og lite effektiv måte. Pasienter lider og sjåfører får ikke godt nok betalt. (Dette har vært et problem lenge før Norgestaxi).
  • Det offentlige anskaffelsessystemet og manglende koordinering i det offentlige koster mange millioner og fører til masse ventetid.
  • Det er bare to måter å håndtere en knapp ressurs på: Pris eller kø.
  • For pasienttransport har vi valgt kø, og da er er det enten kø av pasienter eller kø av sjåfører.
  • Løsningen er å lage en sentral, offentlig Uber-lignende løsning for all offentlig betalt transport, som binder sammen alle som kan kjøre med alle som trenger transport.
  • En slik løsning vil forenkle livet for passasjerer og sjåfører, men kan gjøre livet surt for drosjeselskaper. Men de er ikke bevaringsverdige.
  • Siden vi vet hva fremtiden vil bringe, kan vi like gjerne bygge den med en gang i stedet for å flikke på det vi har.
  • Dette vil kreve regelendringer, at man krysser organisasjonsgrenser, og at noen organisasjoner og firmaer dør.
  • Det er det vi har en digitaliseringsminister til.

Jeg synes dette er en interessant og viktig diskusjon – og pasienttransporten et glimrende eksempel på hvordan vi kan opprettholde velferdsstaten gjennom smart bruk av teknologi.

Men resultatet av intervjuet ble noe ganske annet: Før den egentlige diskusjonen begynte, ble jeg forelagt endel utskrifter om antall biler og en eskalering av antall avvik, og spurt om det var slik at Norgestaxi har oversolgt kapasiteten sin. Før vi begynte intervjuet (og i løpet av den første samtalen), sa jeg at dette kunne jeg ikke si noe om i detalj, siden jeg ikke vet noe om hvor mange taxier som behøves i de ulike sammenhengene her. Så åpnet vi, og jeg ble spurt om Norgestaxi hadde solgt kapasiteten sin to ganger. Jeg svarte (og det var på Dagsrevyen) at det kan se slik ut, uten at jeg har gått i detalj på tallene.

Deretter filmet og tok vi opp ulike segmenter en times tid, hvorav absolutt ingenting ble brukt verken på Dagsrevyen eller nrk.no. Hva gjelder TV-tid, er konkurransen beinhard, så jeg ser den prioriteringen (og har vært der mange, mange ganger før.) Men på nrk.no gjelder ikke tids- og plassbegrensninger.

Journalistiske avveininger skal gjøres av journalister og redaktører, ikke meningshavere. Men jeg hadde trodd at vi for en gangs skyld skulle få satt de bakenforliggende problemene på kartet, og ikke hoppet på en banal vinkling med «her har vi skurken» (i dette tilfellet Norgestaxi, som er en kommersiell aktør og ikke har gjort noe annet enn å søke lønnsomhet i et konkurranseutsatt marked.)

Og jeg hadde trodd at NRK, hvis noen, ville holde seg for gode til å gå inn i en intervjusituasjon med hensikt å få et bestemt utsagn – «kapasiteten er oversolgt, sier en førsteamanuensis» – flyttet fra sine egne observasjoner til en i denne sammenhengen litt malplassert fagperson. NRK er statsfinansiert, noe jeg ikke har de minste i mot, men hensikten med den finansieringen er at man skal kunne gå i dybden.

Hadde jeg visst at det var dette som skulle bli den eneste vinklingen, ville jeg sagt nei til å bli intervjuet.

Jeg har en hel del kolleger som ikke snakker med journalister, nettopp av redsel for å bli fremstilt på en annen måte enn de hadde regnet med. Jeg anser det å snakke med journalister som min samfunnsplikt – og som regel går det jo utmerket. Men det blir litt vanskelig når man blir utsatt for det jeg mener er slett journalistisk håndverk.

Og hva pasientreiser og taxiselskaper og annet gjelder, så får jeg vel skrive et innlegg om det ved en senere anledning (som jeg har gjort før).

Om noen skulle være interessert i den debatten.


Artikkelen i faksimile:

Digital disrupsjon (et foredrag)

Arild Haraldsen har i en rekke artikler i Digi.no gjort rede for hvorfor det går så tregt med digitaliseringen i offentlig forvaltning. Jeg er 100% enig med ham og har litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke har skrevet en haug med kronikker til støtte. Norsk offentlig forvaltning må digitalisere for at velferdsstaten skal overleve, men feil organisering, feil insentiver, revirtenking, inkompetanse, håpløse prosesser og feige politikere sørger for at det går altfor tregt og blir altfor dyrt.

Så jeg får støtte Arild gjennom i stedet å legge ut dette foredraget som jeg holdt for Riksrevisjonen 29. november 2018. Mitt hovedpoeng er at offentlig digitalisering går for tregt og tar ikke ut effektene, og jeg er skarpt kritisk til bl.a. Difi fordi de ikke gjør den strategiske endringsjobben de er satt til å gjøre og i stedet forelsker seg i sine egne løsninger. Offentlig digitalisering, etter min mening, er snakk om kirurgi, ikke massasje. Og noen – for eksempel Riksrevisjonen – trenger å ta den strategiske rollen, siden ingen andre gjør det.

Foredraget er en snau time langt, her er de viktigste punktene:

00:00 Introduksjon
02:00 Teknologi er ikke farlig og har ikke noe med alder å gjøre
05:30 Riksrevisjonen og digitalisering i lille Norge
07:30 Teknologi, forretning og strategi – en sammenheng
09:30 Disrupsjon og hva det egentlig er
14:30 Disrupsjonseksempel: Cutters
17:00 Hva digitalisering egentlig er… (digitisering, digitalisering, digital transformasjon)
18:45 Hva digitalisering i det offentlig burde være (og Difi er det ikke)
22:15 Det finnes håp (eksempel fra Skatteetaten)
24:55 Hvorfor vi ikke skal tenke for mye fremtiden (og problemene vil være noe annet)
27:20 Nye teknologier: Delingsøkonomi
29:00 Nye teknologier: Tingenes Internett
30:30 Digitale tvillinger og hvordan revisjon og kontroll endres
34:00 Stordataanalyse og hvordan den endrer kontroll og forskning
35:45 Ikke gjør digitalisering ved å kopiere gammel teknologi
39:00 Kunnskapsmangel er ingen unnskyldning lenger
40:20 Digitalt førstevalg betyr digitalt førstevalg på ledere
42:50 Lag systemer for innovasjon, ikke for kontrakt
45:25 Når offentlig revirtenking tar liv (Smarthelp)
49:50 Hvordan ser en digital og datadreven organisasjon ut?
53:00 Spørsmål

Jeg er nokså pesete i begynnelsen, fordi jeg var på slutten av en treukers forkjølelse og fremdeles var sliten. Endel av tallene jeg kommer med er upresise fordi jeg tar dem fra hukommelsen, uten at det påvirker poengene i vesentlig grad, og jeg har noen andre bommerter i farten også (navn og lignende). For ikke å snakke om at jeg blir direkte sint når det gjelder Smarthelp.

For ordens skyld – min kritikk av Difi retter seg mot ledelsen, jeg kjenner en hel del folk der som gjør en iherdig jobb.

God fornøyelse – og gid noen der ute føler seg inspirert til å faktisk gjennomføre litt ordentlig digitalisering, i stedet for å bare legge asfalt på kutråkkene….

Antibygdedyrsteknologi

Jeg er stor fan av videokonferanse i alle former, og har brukt det regelmessig og i mange sammenhenger i hvert fall siden 1994. Som regel bruker man videokonferanse fordi man ikke kan eller ikke vil reise, og betaler for bortfall av reisetid med dårligere møtekvalitet. Det er bedre å snakke med noen ansikt til ansikt enn over en videolink, selv om teknologien stadig blir enklere og bedre, og man selv kan gjøre mye med for eksempel gode mikrofoner og skikkelig lyssetting.

Men er videokonferanse i noen sammenhenger bedre enn vanlige møter?

For noen år siden holdt jeg et kurs på BI for en ledergruppe fra NAV. En av de tingene de snakket om, var at de hadde en suboptimal kontorstruktur: Av en eller annen grunn er de forpliktet til å ha kontorer av en viss størrelse i alle kommuner, noe som fører (eller førte, vet ikke om det fortsatt er slik) til at de i endel kommuner har for mange ansatte for antall klienter, men i andre har de for få. Jeg foreslo videokonferanse som løsning på dette – at ansatte lokalisert i kommuner med for lite å gjøre kunne ta saker fra de kommunene som har for mye. Som offentlig ansatte gjør når man foreslår ny teknologi, kom de øyeblikkelig med motforestillinger – det er nødvendig med lokalkunnskap, våre klienter bruker ikke videokonferanse, og så videre. Mitt svar: Hvis valget er å snakke med en saksbehandler om fire uker eller å få snakke med en på videokonferanse med en gang, vil nok en hel del klienter velge det siste.

I høst traff jeg en svært smart dame som er rådmann i en liten kommune i Nord-Norge. Vi diskuterte videokonferanse som teknologi, og hun sa at for en rekke mennesker i små kommuner er faktisk videokonferanse å foretrekke av helt andre grunner. Sett at du skal til psykolog for et eller annet: I en liten kommune kan alle se at du går til psykologens kontor, og du risikerer å møte psykologen på butikken. Det skjer ikke i Oslo. Du har også et annet problem: Hvor flinke psykologer klarer egentlig en liten og avsidesliggende kommune å rekruttere?

En NAV-ansatt jeg kjenner, forteller at en hel del klienter vegrer seg for å gå på det lokale NAV-kontoret, og heller ringer NAV sentralt, fordi de vet at hvis de går på det lokale kontoret kommer lokalavisen til å ta kontakt med dem, eller det blir oppmerksomhet rundt deres problemer på en annen måte.

I slike situasjoner må jo videokonferanse og det å ha en saksbehandler eller helsearbeider et annet sted i landet være perfekt: Man kan gå til terapi eller rådgivning fra sin egen stue, uten at naboene får vite noe som helst. Og man kan forholde seg til terapeuten eller rådgiveren i trygg forvissning om at man kommer ikke til å ha noe med dette mennesket å gjøre utenom den profesjonelle relasjonen.

Så videokonferanse (og, ikke mindre vanskelig, den organisasjonsmessige omstillingen som må til i en rekke etater for å kunne håndtere saker på tvers av geografi) kan være bedre enn tradisjonell, lokal tjenesteyting, rett og slett fordi det er langt unna.

Videokonferanse mot bygdedyret. Noe å tenke på.

Bonuspoeng og skatt

Jeg har bonuspoeng (akkurat nå ca. 180000 av dem) og nå skal jeg betale skatt av dem hvis jeg bruker dem til private reiser, dersom de er opptjent på jobbreiser. Men hvordan i huleste skal jeg klare å holde orden på det?

Jeg kan tjene bonuspoeng på mange måter. Her er noen av dem:

  • Jeg bestiller en reise for BI, min hovedarbeidsgiver, og får bonuspoeng for den.
  • Jeg bestiller en reise for mitt eget konsulentfirma, og får bonuspoeng for den.
  • Jeg bestiller en privat reise, og får bonuspoeng for den.
  • Jeg bruker et kredittkort jeg har som gir bonuspoeng ved bruk.

Dette er bare noen av måtene å tjene bonuspoeng på. Men hvordan i all verden skal jeg klare å holde orden på hvilke poeng som blir brukt til hva?

  • hvis jeg oppgraderer min jobbreise fra vanlig monkey class til business, skal jeg ikke skatte av det
  • hvis jeg bruker bonuspoeng til en jobbreise, skal jeg ikke skatte av det
  • hvis jeg bruker privat opptjente poeng til en jobbreise, skal jeg da kreve skattefradrag?
  • hvis jeg drar på jobbreise, men blir noen dager ekstra for å ta litt ferie, skal jeg da skatte av det?
  • hvis jeg bruker kredittkortet mitt for å betale for en jobbreise og senere får igjen pengene fra jobben, skal jeg skatte av de poengene jeg får fordi jeg bruker kredittkortet (ikke de poengene jeg får for selve flyreisen) hvis jeg bruker dem privat?
  • hvordan skal jeg håndtere det hvis jeg bruker noen av poengene jeg tjente på en BI-tur til å betale for en tur for konsulentfirmaet mitt? (Det har jeg faktisk gjort.)
  • Av og til får jeg rabatter fordi jeg har gullkort (i en periode til og med diamantkort). Skal jeg da skatte av rabatten? Hva hvis min arbeidsgiver får rabatt fordi jeg har gullkort? Skal jeg da ha skattefradrag basert på hvor mange av mine gullkortpoeng som er opptjent privat? (Og legg merke til at det er ikke alle poeng man får som gir oppgradering av kort…)
  • For det meste vet jeg ikke hvor mye poeng jeg får, f.eks. for bruk av kredittkort på et hotell – man får noe for selve kortet, men av og til gir hotellene også poeng selv. Hva er ansvaret for å holde orden på hvor poengene kommer fra, gitt at dette ikke rapporteres av flyselskapene?

Jeg har fortsatt ikke fått med meg hvordan dette skal verdsettes – i denne artikkelen står det at man skal gå ut fra prisen på billetten den dagen man reiser, men hvis man vet noe som helst om hvordan flypriser settes blir dette i beste fall et noe bevegelig mål. (Som Oddvar Nordli sa en gang i tiden: Det skal sterk karakter til å selge strikk i metervis.)

Jeg synes hele greia virker i beste fall litt lite gjennomtenkt. Er det noen som har regnet på provenyet her, for ikke å snakke om kostnader forbundet med den enkeltes dokumentering av dette? I en verden der Skatteetaten gjør en forbilledlig jobb med å gjøre skatt og regnskap så enkelt som mulig virker det nokså lite smart å innføre noe som gjør ting så mye mer komplisert, særlig ettersom kontrollmulighetene i beste fall er noe begrenset. Kan vi ikke heller legge ned taxfree, så slipper vi i alle fall den subsidieringen av folk som faktisk har råd til å fly…

Av og til er det enkle også det riktige, selv om det kanskje ikke er helt rettferdig.

Akkurat passe hvis du var akkurat passe

Thomas Hylland Eriksen har en artikkel i A-Magasinet med tittelen Kanskje det var på 70-tallet at Norge var akkurat passe riktDet er en artikkel som burde stått i Morgenbladet, men den publikasjonen har blitt litt mer samtidsvennlig og sluttet å ta inn lettbente nostalgiskildringer. Det gjør de rett i – de er ikke bare lettbente, de er rett ut litt skumle med hensyn til hele prosjektet Norge.Thomas_Hylland_Eriksen__«Kanskje_det_var_på_70-tallet_at_Norge_var_akkurat_passe_rikt»_-_Aftenposten

Årsaken til at jeg blir litt irritert sånn på en fredag ettermiddag er at jeg holdt et lite innlegg (sammen med Ragnvald Sannes) på lanseringen av BIs jubileumsbok her i forrige uke. Etter seansen kom en dame opp til oss og uttrykte ulike ikke særlig presist formulerte bekymringer med hensyn til hva teknologien gjorde med oss. Hun sa også at på 1960-tallet var Norge et mye bedre samfunn – folk var mye nærmere hverandre, de følte seg tryggere, man var mindre ensomme, man hadde det bedre.

Rent bortsett fra at det ikke er sant. Norge på 60- og 70-tallet var et utmerket sted – akkurat passe – hvis du selv var akkurat passe. Hvis du ikke var homse, kvinne gravid utenfor ekteskap, barn i bil (uten sikkerhetsbelte), psykiatrisk pasient, kreftpasient, eller innvandrer (ja, de fantes. Og de ble diskriminert. Noen av dem kom fra Nord-Norge.)

Denne nostalgien mot en mytisk tid der verden var forutsigbar og folk visste hvordan ting skulle være, er rett og slett feil. Jeg vokste opp på 70-tallet, og husker at jeg seriøst lurte på om det var noen vits i å ta utdannelse, gitt at vi kom til å stryke med i en atomkrig uansett. Jeg husker at nesten ingen hadde vært utenlands (utenom jeg, som hadde vokst opp i Sverige og derfor var litt annerledes, akkurat som min klassekamerat fra Jugoslavia). Dessuten leste jeg bøker.

Statistisk sett har vi det mye bedre i dag enn på 70-tallet. Det er færre fattige, mindre ulikhet (ja, faktisk – les Karin Sveens Klassereise) og vi hadde fått vaksiner og etterhvert mango og, for å sitere Roy Jakobsen, tomatpuré til Stroganoffen.

Thomas Hylland Eriksen svikter sin oppgave som offentlig intellektuell ved å skrive slike billige artikler – ikke fordi det er feil å lengte tilbake til en svunnen tid, men fordi den refleksive «tilbake til det opprinnelige» holdningen legitimerer fremveksten av en populistisk bevegelse mot det samme.

Jeg skulle ønske vi hadde en venstreorientert, progressiv (i ordets rette forstand) og løsningsorientert intellektuell bevegelse. Hvorfor, som jeg opplevde på et strategisk seminar initiert av regjeringen for noen måneder siden, skal alltid de humanistiske vitenskaper og dets representanter advare mot farene ved allting, for så i ettertid ikke krabbe til korset og si de tok feil. Hvorfor har vi ikke en aggressiv og fremtidsrettet humanisme – slik f.eks. Steven Pinker fremstiller i sin aldeles utmerkede Enlightenment now?

Det er på tide at sosiologer og samfunnsvitere forstår at når de ser Instamatic-bilder fra 70-tallet, så ser de datidens Facebook. Med den samme selvsensuren og den samme skjønnmalingen, men uten hashtags og smilefjes. Og med omtrent den samme legitimiteten som illustrasjon til hvordan man skal bygge opp et samfunn der alle kan føle seg sånn passe.

Send oss ditt digitaliseringscase!

econa-logo-magma-bannerSammen med Ragnvald Sannes, Bendik Bygstad og Jon Iden er jeg fagredaktør for et spesialnummer av Magma om erfaringer med digitalisering i Norge. Hensikten er å lage en samling med gode eksempler på digitalisering – vellykket eller ikke – til undervisnings- og forskningsbruk. Hensikten er ikke å belyse spesifikk teori eller gjøre for mye tolkning, ei heller å lage en samling pressemeldinger om hvor fantastisk smart bedrifter og organisasjoner har vært. I stedet vil vi ha dype eksempler på ting som er gjort eller er i ferd med å gjøres – med nok detaljer til at man kan lære av det.

Så – hvis du (bedrift, organisasjon, offentlig institusjon, enkeltperson) vil gjøre en innsats for digitalisering i Norge – ta kontakt med redaksjonen med forslag til bedrifter og organisasjoner som har erfaringer (gode og/eller dårlige) med digitalisering. Resultatet kan bli den samlingen med dype eksempler man kan henvise til å diskutere på ledermøter, forskermøter og fagdager om digitalisering rundt omkring i landet.

For vi mennesker lærer av historier og eksempler, ikke av teori alene. Og vi trenger litt kjøtt på teoribenene.

Ta kontakt hvis du har noe!

Ekstremvær for 31 år siden

Vi har nettopp hatt ekstremværet Knud, som ikke var så voldsomt ekstremt (skjønt jeg var nå ute og flyttet båter sent på natten, med hjelp av gode naboer). Men det var andre boller 16. oktober 1987. En kombinasjon av storm fra sørvest, kraftig nedbør og springflo gjorde at vannstanden ble svært høy denne ettermiddagen. Mine foreldre kom til oss på Manglerud fordi de rett og slett ikke kunne komme ut til Malmøya – veien var oversvømmet. Vannstanden var nesten en meter på Mailand (Nedre Bekkelaget like ved Ormsundbroen), og i noen timer var det ikke mulig å komme ut til Ormøya og Malmøya med bil. Mange båter slet seg, og erstatningsbeløpene bare i Oslo kom på over 100 millioner kroner. Min bror sto i kø på Mosseveien og betraktet noen skipslaster med nye Peugeot 205 som duppet i vannet på bryggen ved Kongshavn…

Her er noen bilder tatt dagen etter:

storm87-01

Dette er tatt sør for Dampshipsbryggen – her har et badehus gått på sjøen og blitt liggende i bukten.

storm87-02

storm87-03

storm87-04

Nok et knust badehus, inne i bukten ved roklubben.

storm87-05

Her ligger et badehus – og en motorseiler på grunn.

storm87-06

storm87-07

storm87-08

storm87-09

Denne fiskeskøyten drev inn til Dampskipsbryggen.

storm87-10

Her er en snekke fortøyd i en telefonstolpe ved Malmøybroen.

storm87-11

…og noen flere badehus. Noen av dem ble visstnok løftet tilbake på plass.

storm87-12

storm87-13

Ved Ormøya hadde mye vrakgods drevet i land – og flere badehus gått på sjøen.

storm87-14

Her har en liten seilbåt gått ned.

storm87-15

storm87-16

storm87-17

storm87-18

I Ormsundet lå en seilbåt – visstnok ikke særlig skadet – på det lille skjæret.

Hva med en sykkelbro i Bjørvika?

Dronning Eufemias gate har vist seg å være et logistisk mareritt – biler, sykler, busser, fotgjengere, trikk: Alt skal passe inn og passere. Resultater et at det er egentlig ikke plass til noen, og det ser ikke ut til at det finnes noen enkel løsning.

Så her er et forslag: Hva med å lage en sykkelbro som løfter syklistene opp i «andre etasje» langs hele gaten – eller for den saks skyld rundt hele Bjørvika?

La oss se på det (og jeg er ikke fagmann her): Syklister inn til Oslo sentrum mer eller mindre må gjennom Bjørvika (og, vel, all den andre trafikken også.) Oslo-trafikken har blitt mye bedre de siste 20 årene, vesentlig fordi man har lagt mye gjennomgangstrafikk i tunnel. Syklistene som kommer til Bjørvika er i stor grad gjennomgangstrafikk. Vi kan ikke bygge en tunnel for dem, men en sykkelbro (som for eksempel kunne se ut omtrent som den hvite broen som går over jernbanen) kunne være ganske billig (den trenger ikke bære biltrafikk, bare sykler) og relativt lett å lage. (København har faktisk laget noe lignende allerede, på et område som ikke har på langt nær samme trafikk som Bjørvika.)

Man ville måtte løse noen tekniske problemer, som å forholde seg til trikkekablene, og å løse problemet med is og snø om vinteren. Det første vet jeg ikke hvordan man løser, men det andre burde kunne fikses enten med et nettverksunderlag eller ved varmekabler.

Og hvor skulle den gå? Jeg foreslår faktisk en forhøyet sykkelvei rundt hele Bjørvikakvartalet, omtrent slik:sykkelvei

(Kanskje man kan ha noen flere tverrforbindelser.) Dette blir en slags rundkjøring for sykler, så sykkeltrafikken kan gå nokså fort – men siden dette er et knutepunkt må man ha nokså god kapasitet.

Og – vel, hvorfor ikke? Syklistene ville komme ut av et farlig trafikkpunkt, og bussjåfører og fotgjengere ville fått en mer oversiktlig verden. Og kanskje vi ville få flere syklister, siden det nå blir raskt og sikkert å komme seg til og fra Oslo sentrum.

Og det må jo være bra for alle parter, ikke sant?

Hva med litt gründerpermisjon?

Amir og jeg sender ut en liten prøveballong i Dagens Næringsliv (gjengitt på BI Business Review og som PDF her): Hva med å innføre gründerpermisjon? Vi gir jo folk permisjon for å lage (lønnsomme, stort sett) barn for nasjonens velferd, hva med å gjøre det samme for nye bedrifter?

Teksten gjengitt herunder: Les videre

Kommunikasjonsrådgiverolympiade

Er for første gang på Arendalsuka, som er interessant – ikke så mye ut fra hva som blir sagt der, men som en anledning til å se norsk offentlig debatt i all sin provinsielle prakt. Mediehusene har skjønt at de er i underholdningsbransjen og arrangerer paneldebatter over en lav sko, allverdens marginale grupper har tatt med seg teltet sitt og satt det opp i lange rekker i gatene, og næringslivet stiller opp siden, vel, noe skal man jo bruke kommunikasjonsavdelingen til. UiO har leid et skip, det har UiB også (Statsraad Lemkuhl, faktisk.) BI har et telt sammen med DN, som i denne sammenheng ser ut som fornuftig pengebruk, faktisk.

Resultatet av all denne «everything you can do, I can do better»-tenkingen er at man har 1090 ulike arrangementer, og at alt slår hverandre i hjel. Akkurat nå hører jeg – noe vi bør tenke på, siden hver sjette krone på statsbudsjettet kommer fra Oljefondet, 1800 milliarder.

Og det er vel det som er sjarmen med Arendalsuka – at man kan møte og høre på politikere og meningsbærere rett og slett bare ved å sette seg ned på en kafé (som vi gjorde, og hørte Kristin Clemet snakke om oljenæringens fremtid) og følge med litt. Det er riktignok endel sikkerhetsfolk rundt (kort sveis, åpen dressjakke, stiv i overkroppen på grunn av den skuddsikre vesten, og, naturligvis, en liten krøllete ledning inn i venstre øre) men politikere og næringslivsledere er tilgjengelige, selv om de naturligvis ikke blander seg med venteliste B i småteltene i bakgatene.

Samtidig er det et element av overdose. Jeg orker i alle fall ikke å lete opp arrangementer med digitalisering og annet, rett og slett fordi det er ca. 10 debatter pr. halvtime og det blir rett og slett for mye.

Men solen skinner jo, og det er mange fine gamle seilbåter i havnen. Vi har besøkt Nøgne Ø og sett det nye bryggeriet, og i kveld blir det middag med gode venner. Kanskje Arendalsuka er så populær nettopp fordi den gir en myk og litt rund avslutning av ferien, en scene der folk kan eksperimentere litt og kanskje snakke med noen de ikke snakker med til daglig.

Jeg har en stund forsøkt å fortelle om offentlig digitalisering til amerikanere, som er himmelfalne over hva vi tillater av innsyn og automatisering i Norge. Men når man tusler rundt på Arendalsuka, ser man jo hvorfor det fungerer. Og det er kanskje det som er det viktigste med de såkalt norske verdiene. Så får man heller tolerere en kakofoni av kommunikasjon. Og sette seg på en kafé og slappe av litt og tenke at, vel, det er kanskje ikke så viktig hvem som vinner denne debatten heller.

En liten Oslo-perle

Jeg er så heldig at jeg kan gå hjemmefra til båten min, og denne sommeren har jo så absolutt innbudt til sjøliv. Det finnes en rekke restauranter man kan nå via båt i Oslo (vel, strengt tatt kan man vel nå de fleste, hvis man legger til ved Aker Brygge og tar kollektivtransport), men en man bare kan nå med båt er Revierhavnen Kro (på Hovedøya), som herved anbefales på det varmeste.

Det er noen år siden jeg var her sist, og i mellomtiden har noen gjort noe med kjøkkenet, for her får man hvalbiff, tunfisk (noen dager) og ikke minst en helt suveren fiskesuppe til en pris minimalt over hva en middels kebab koster. Anbefales!

(Men man må altså ha en (liten) båt for å komme hit. Tror jeg. Grunn nok til å skaffe seg båt, mener jeg.)

Hva Difi bør sikte etter…

51qxrdvdy9l-_sx342_Nå om dagen hører jeg på Sherlock Holmes, lest av Stephen Fry, og i en av de siste novellene, The Adventure of the Bruce-Partington Plans, beskriver Sherlock Holmes sin bror Mycroft:

«By the way, do you know what Mycroft is?»

I had some vague recollection of an explanation at the time of the Adventure of the Greek Interpreter.

«You told me that he had some small office under the British government.»

Holmes chuckled.

«I did not know you quite so well in those days. One has to be discreet when one talks of high matters of state. You are right in thinking that he is under the British government. You would also be right in a sense if you said that occasionally he IS the British government.»

«My dear Holmes!»

«I thought I might surprise you. Mycroft draws four hundred and fifty pounds a year, remains a subordinate, has no ambitions of any kind, will receive neither honour nor title, but remains the most indispensable man in the country.»

«But how?»

«Well, his position is unique. He has made it for himself. There has never been anything like it before, nor will be again. He has the tidiest and most orderly brain, with the greatest capacity for storing facts, of any man living. The same great powers which I have turned to the detection of crime he has used for this particular business. The conclusions of every department are passed to him, and he is the central exchange, the clearinghouse, which makes out the balance. All other men are specialists, but his specialism is omniscience. We will suppose that a minister needs information as to a point which involves the Navy, India, Canada and the bimetallic question; he could get his separate advices from various departments upon each, but only Mycroft can focus them all, and say offhand how each factor would affect the other. They began by using him as a short-cut, a convenience; now he has made himself an essential. In that great brain of his everything is pigeon-holed and can be handed out in an instant. Again and again his word has decided the national policy. He lives in it. He thinks of nothing else save when, as an intellectual exercise, he unbends if I call upon him and ask him to advise me on one of my little problems.»

Når politikerne passer på at digitalisering skal foregå innenfor rammen av eksisterende organisasjonsstrukturer og departementsområder, går de glipp av den muligheten som Mycroft representerer.

Kanskje vi skulle fått en ny minister, med et overgripende ansvar for teknologi, systemer og prosesser på tvers av alle departementer, som kunne skjære gjennom alle siloene og faktisk få til litt fremgang (slik de har gjort i Estland, der man kunne starte på nytt, uten etablerte forsvarsmekanismer.)

Lurer på om Mycroft er tilgjengelig.

(Eller, som en CIO jeg kjente i USA sa det: «God created the world in seven days. He did not have an installed base.»)

Hva skal vi gjøre når robotene tar jobbene våre?

logo_skatteetaten1For sånn omtrent fire år siden (skriver dette etter hukommelsen) startet jeg eget AS, i stedet for først å ha personlig selskap og (i et par år, dyrt og klønete) NUF. Årsaken var at det var blitt så mye enklere å starte AS, og dermed kunne jeg ha ansatte og skikkelig regnskap og alt det der.

Et resultat var at da det var tid for selvangivelse, kunne jeg for første gang se på min automatiske skattemelding fra skatteetaten (på Altinn), konstatere at alt var riktig, og deretter ikke foreta meg noe mer. Og tenke at jammen er det ryddig og greit, for alle parter, å organisere sine utenomjobblige aktiviteter i et eget AS.

Så gikk det noen uker, jeg sitter på hjemmekontoret, og telefonen ringer. Følgende samtale utspiller seg:

Kvinnestemme på telefonen: «Hallo, dette er xx yy fra Skatt Øst.»

Jeg (nølende): «Ja…?»

Skattedamen: «Vi ringer rundt til folk som er i ferd med å pådra seg en masse gebyrer. Det vi lurer på er – hvorfor har du ikke sendt inn selvangivelse?»

Jeg: «Men…jeg har jo organisert all min konsulentvirksomhet i eget AS. Så da jeg fikk den ferdigutfylte fra dere var den jo riktig. Så da kunne jeg for første gang i mitt liv la være å sende inn selvangivelse.»

Skattedamen: «Vel, du står oppført her med en inntekt på kroner 6.384,- som selvstendig næringsdrivende. Og det betyr at du må sende inn selvangivelse.»

(Kort pause mens jeg roter rundt i eposter og annet.)

Jeg (mens jeg dunker hodet i skrivebordet): «Å nei – det har jeg oversett. Det var et forlag som betalte meg noe for å skrive et kapittel i en lærebok. Og så har det gått som betaling til selvstendig næringsdrivende, jeg trodde det var med skattekort. Og nå er jeg fire uker over selvangivelsesfristen…»

Skattedamen: «Slapp av, vi har en forenklet rutine hvis beløpet er under 50.000. Kan du logge deg inn på Altinn?»

Jeg (etter litt knappetrykking): «Er inne nå. Hva skal jeg gjøre?»

Skattedamen: «Velg Selvangivelse, …[kort veiledning mens jeg graver meg ned i riktig skjema.] Skriv inn beløpet, trykk ‘Lagre’, deretter ‘Signer og send inn’.»

Jeg: «Ehhh…der, nå er det gjort.»

Skattedamen (etter kort pause): «…der kom den, ja. Da er du ferdig!»

Jeg: «Wow. Takk skal du ha!»

Skattedamen: «Ingen årsak. Ha det bra!»

Jeg: «Ha det.»

Og jeg la på røret og tenkte: Det der må da være et av de beste eksempler på kundeservice jeg noensinne har vært utsatt for?

Årsaken til at skattemyndighetene kan gjøre slike ting, er at mesteparten av det kjedelige arbeidet er forsvunnet, ved en kombinasjon av forenkling, digitalisering, og automatisering. Det gjør at de ansatte kan gjøre det de skal gjøre: Løse problemer, helst før de oppstår. Før automatiseringen ville de ikke hatt tid til denne typen aktiviteter.

Og hvis du lurer på hva de som mister arbeidsoppgaver til automatisering og softwareroboter skal gjøre: Vel, der har du svaret.

(Og jeg betaler min skatt med glede, bare så det er sagt.)

Slutt å ta penger for offentlig informasjon!

1280px-hc3a5kon-wium-lie-2009-03Håkon Wium Lie er en av Norges legitime Internett-pionerer, men også aktivist som jeg nesten alltid er enig med. Denne gangen har han skapt internasjonal oppmerksomhet ved å publisere rettsavgjørelser – en type informasjon som skal være åpen for publikum men som firmaet Lovdata av uforståelige grunner mener seg å ha enerett på.

Dette med offentlige samlinger som man tar penger for er en ganske interessant studie i det som kalles institusjonalisering: For å gjøre en jobb, skaper man en organisasjon. Denne organisasjonen setter opp prosesser og forretningsmodeller og ledelsesstrukturer og mye annet, alt for å gjøre jobben. Så viser det seg at man ikke lenger trenger noen til å gjøre jobben – men da har organisasjonen fått for seg at den har en verdi i seg selv. For å sikre sin eksistens, begynner den å gjøre det stikk motsatte av det den skal gjøre.

Lovdata har som oppgave å tilgjengeliggjøre norsk rettsinformasjon for publikum – skal man følge lover, må man jo kunne lese dem. En gang i tiden kostet det mye penger å tilgjengeliggjøre informasjon, så da tok man betalt for det. I dag har vi scannere, Internett, praktisk talt gratis lagringskapasitet, og, ikke minst, digital produksjon av den underliggende informasjonen. En rettsavgjørelse kan i praksis publiseres med et tastetrykk i det øyeblikk den er ferdigskrevet og opplest. Likevel fortsetter man å tviholde på sine gamle måter å gjøre ting på.

Håkon har tidligere publisert norske lover (som Lovdata også ville hemmeligholde, for denslags kan man jo ikke gjøre tilgjengelig for hvem som helst) og har nå gjort det samme med rettsavgjørelser gjennom nettstedet Rettspraksis.no. Det har nå blitt stengt ved at Lovdata har gått til retten og fått det stengt uten at Rettspraksis.no har fått uttale seg. Lovdatas begrunnelse er at Rettspraksis.no har brukt crawlere for å hente rettsavgjørelsene, og beviset for at dette har skjedd er at Lovdatas crawler-detektorer ikke har slått ut.

Prosesskrivet fra Rettspraksis.no er fornøyelig lesning, og dette kommer nok til å ordne seg etterhvert. At Jon Wessel-Aas, som burde vite bedre, er prosessfullmektig for Lovdata får jeg vel heller vente på en forklaring på.

Offentlig informasjon er offentlig. Offentlig betyr ikke at man skal betale 12000 kroner i året for den. Offentlig betyr offentlig for alle. Dessverre er det endel offentlige beslutningstakere som setter sin forretningsmodell foran de prinsipper de er satt til å forvalte, og det er problematisk. Sist var det Kartverket som ville leke forretning (uten risiko og kostnader). Nå er det altså rettssystemet.

Dette har faktisk med demokrati å gjøre. Kan vi snarest finne en rettsinstans som ser på saken, ikke på saksøkeren (som er en av dere egne)?

Norske e-bøker på Kindle!

9788249514687_678696a2cfe5cbbbede60f5e295271274660c16a_x300Overskriften sier vel det meste, men i alle fall: Jeg hadde i grunnen gitt opp norske e-bøker, etter bransjens mange merkelige krumspring (noen som husker forslaget om å selge bøker på plastbrikker?). Men så fikk jeg for meg at jeg skulle lese Karin Sveens Klassereise – siden den er nominert som god sakprosabok i Morgenbladet – og den var utsolgt fra forlaget.

Men den finnes som ebok hos ebok.no, så jeg klikket meg over dit og kjøpte den. Så tenkte jeg at her må jeg nok laste ned en app utviklet av et eller annet konsulentselskap, men dengang ei – i stedet kunne jeg sende hele boken til Kindle.

Så nå kan jeg lese norske bøker slik jeg vanligvis leser bøker – på mobiltelefonen min.

Det går fremover. Til og med i norsk forlagsbransje.

Og Klassereise? Er omtrent halvveis, mange bra observasjoner, litt langdryg i setningsbygningen her og der. Men verdt tiden. Og prisen.