Fra arkivet: Frykten for de beste

For litt over ti år siden skrev jeg en kronikk i Aftenposten om «Frykten for de beste» – det av vi nordmenn (i hvert fall i næringslivet) ser ut til å være redde for å ansette smarte folk. Gitt teknologisk utvikling og redusert oljepris (skjønt den går opp igjen, og vi har ikke glemt rusen) skulle man tro at ting har endret seg. Og det har de kanskje innen enkelte bransjer, men det er langt igjen. Eller er det det?

Uansett, også siden jeg ikke har teksten her på bloggen – her er (lett redigert) teksten fra kronikken, først publisert 22.12.2007:

Frykten for de beste

Norsk næringsliv ansetter heller en middelmådig nordmann enn en topp utlending. Da vet man hva man får.

Espen Andersen, 2007

Jeg foreleser på Handelshøyskolen BI, på de høyere programmene. Det er morsomt — jeg treffer mange spennende og kunnskapsrike mennesker, som er høyattraktive i arbeidsmarkedet og får spennende jobber til gode betingelser. Men ikke alle.

Best ikke nok. Det har seg nemlig slik at noen studenter ikke får jobb – i hvert fall ikke jobber som er deres kompetanse verdig. De har gjerne en annen hudfarge enn nordmenn flest, eller rare etternavn, eller begge deler.Det hjelper ikke at de er best i klassen, jobber steinhardt, og snakker norsk nokså flytende. Norske arbeidsgivere vil nok ha dem, men ikke på samme nivå og karrièrestige som de norske.

Mange eksempler. Jeg tenker på den briljante østeuropeiske jenta som lå langt foran sine medstudenter innen kompliserte emner som teknologiledelse og finansiell analyse. Hun fikk ikke jobb i Norge, flyttet til London og en stilling i en global investeringsbank. Søramerikaneren med reflekterte synspunkter og enestående ledererfaring, som slet med å få jobb i Norge og nå bor i Sveits. Den latinamerikanske kvinnen som hadde lederstilling med stort ansvar i en kunnskapsbedrift derover, traff en nordmann, flyttet til Norge og ikke fikk jobb. Etter norsk mastergrad fikk hun til slutt jobb i det samme firmaets Norges-avdeling – på et mye lavere nivå.
Verdens beste. Store deler av norsk næringsliv har andre ansettelseskriterier enn kunnskap og flid. De rekrutterer folk til bedriftsidrettslaget, ikke til bedriften. Situasjonen blir ikke bedre for folk som kommer fra institusjoner i utlandet. Norsk arbeidsliv vil ikke ha flinke utlendinger selv om de kommer fra verdens beste universiteter.
Flyttet fra Norge. I en familie jeg kjenner, har begge ektefeller tekniske doktorgrader fra topp universiteter – hun (norsk) fra USA, han (britisk) fra England. De flyttet til Norge, men etter to år bar det tilbake til USA. Han fikk ikke jobb i Norge uten å gå 60 % ned i lønn. Den offentlige skolen deres barn skulle gå på, var dårlig – og det kunne de ikke gjøre noe med. Og deres mørkhudede barn ble diskriminert i butikker og barnehage. Nå bor de i USA og investerer i høyteknologifirmaer. Deres barn går på en god skole og snakker fire språk flytende.
Ikke bruk for dem. Et finsk-norsk ektepar med doktorgrader fra MIT og Harvard fant ikke arbeid i Norge og måtte flytte ut igjen, enda de ikke forlangte amerikanske lønninger. Vi ser ikke ut til å ha bruk for flinke mennesker. Hvorfor skjer dette? Jeg tror ikke problemet er rasisme eller utlendingsfrykt, selv om det kanskje for noen er en faktor. Det er heller en form for makelighet: Siden det er litt mer jobb og en større utfordring å ansette flinke utlendinger, lar man det være.
Provinsiell holdning. Mange norske bedrifter har i sin provinsialitet også et meget snevert bilde av hva som er relevant erfaring og kunnskap: Med mindre du har jobbet med akkurat deres type produkter eller har utdanning akkurat lik den de andre i firmaet har, kan du ikke brukes. Av og til blir det latterlig: En bekjent med doktorgrad fra Oxford fikk i fullt alvor beskjed om at, jo da, utdanningen var grei nok den, men den kom jo ikke opp mot NTH.
Man vet hva man får. Den største grunnen er nok likevel kunnskapsfrykt: Mange ledere og organisasjoner nøler med å ansette flinke folk fordi de selv er redd for å virke dumme. Som en administrerende direktør sa til meg en gang: «Vi ansetter helst idrettsfolk, for de er så gode lagspillere». Heller en middelmådig nordmann enn en topp utlending. Da vet man hva man får.
Veien til suksess. Dette er en meget kortsiktig strategi både for bedriften og karriéren: En venn av meg har en topp-lederstilling i et stort og meget anerkjent konsulentfirma. Jeg har kjent ham lenge, også hans svake sider, og spurte hvorfor i all verden han hadde gjort det så bra. Han gliste bredt og sa han hadde suksess fordi han konsekvent ansatte folk som var mye flinkere enn han selv.
Førsteklasses ledere ansetter førsteklasses medarbeidere. Annenklasses ledere ansetter tredjeklasses medarbeidere.
Ikke helsvart. Blant annet er internasjonalt rettede softwarebedrifter og mange store konsulentselskaper fargeblinde og lite opptatt av at folk skal «gli inn i miljøet» – rettere sagt, de har et så internasjonalt miljø at det å gli inn ikke blir så vanskelig. Yngre næringslivsledere er mer åpne enn de gamle, og et presset arbeidsmarked hjelper.
Dra utenlands. Men av og til blir det trist: En flink ung mann jeg fikk inn på mitt kontor, norsk med utenlandsk bakgrunn, hadde et dilemma: Han hadde etter mye leting fått en saksbehandlerstilling hvor han jobbet med innvandrerungdom. Nå hadde han tilbud om en spennende lederstilling i et europeisk selskap – men han ønsket å være forbilde og rollemodell for utenlandsk ungdom i Norge. Han ba meg om råd, og jeg anbefalte ham å dra utenlands – både for sin egen del, og fordi han antagelig blir et bedre forbilde på den måten. Hvorfor skal en flink ung nordmann måtte dra utenlands for å bli anerkjent?
Utenlandsk en fordel. Egentlig burde bedrifter foretrekke medarbeidere med utenlandsk bakgrunn. Ikke bare har de mer livserfaring, de er også mer motivert for å gjøre det bra. Dessuten er de mindre tilbøyelige til å bytte jobb hvis de finner et sted de blir behandlet som jevnbyrdige.Men store deler av norsk næringsliv gjør ikke det. Og taper etter hvert disse folkene til utenlandske selskaper, som rekrutterer aktivt og ikke engang legger merke til nasjonalitet eller hudfarge.
Under sin kompetanse. Neste gang du møter en kompetent utlending i Norge, spør om han eller hun er gift med en nordmann. Det er helst derfor de er her – og arbeider langt under sitt kompetansenivå. Vår fremste mekanisme for å tiltrekke oss kompetente utlendinger er å få dem spleiset med en pen norsk gutt eller jente. En «strategi» som minner ikke så lite om organisert prostitusjon.
Kompleks og uensartet. Dette holder ikke i lengden. Norge har en liten, åpen og svært eksportavhengig økonomi. Skal man selge til utlandet, vil jo nettopp utenlandsk erfaring og bakgrunn være en fordel, ikke en ulempe. Hvis ditt marked er komplekst og uensartet, må du bygge opp en tilsvarende kompleks og uensartet organisasjon.Skal norsk næringsliv kunne konkurrere globalt, må man komme seg over sin kompetansefrykt, og se på hva folk kan heller enn hvordan de ser ut og hvordan de snakker. Og man må ikke bare ansette dem, man må også utvikle og forfremme dem i like stor grad som etniske nordmenn. For hvis du kan overleve selv om du ikke ansetter de beste, konkurrerer du ikke hardt nok – og da er du ikke rustet når den virkelige konkurransen kommer.

…passer ikke inn her…

Norske Huda Ghalegolabi får ikke jobb i Norge med to mastergrader. Det er nemlig et ansettelseskriterium i Norge at man «passer inn i miljøet», som er en omskrivning for at man vet hvem Birkerbeineren er og forstår referanser til geitost. Men selv ikke det hjelper.

Min egen arbeidsgiver, BI (og sikkert andre norske akademiske institusjoner også) har en paragraf i sine ansettelseskontrakter for våre utlendinger om at man skal lære seg norsk innen tre år. Den er riktignok ikke fulgt opp spesielt nøye, men det er jo en ganske utrolig lite smart ting å ha der i et stadig mer internasjonalisert arbeidsliv.

I fremtiden – nei, stryk det, nå med en gang – trenger vi å rekruttere de beste. Men de fleste norske bedrifter vil heller ha en middelmådig nordmann enn en suveren utlending – tydeligvis også hvis vedkommende snakker norsk flytende.

Jeg har skrevet om dette før – her, her, her og her, og for 11 år siden i Aftenposten, for eksempel – og det ser ikke ut til at det blir bedre.

Hva norsk næringsliv kaster bort av kompetanse…

Bybanen og Conways lov

Jeg er i Bergen for å holde et foredrag på FIBE-konferansen, hos erkekonkurrenten NHH. Ting har skjedd – Bergen har nå fått trikk (kalt Bybanen) fra Flesland til Sentrum. Jeg hadde litt tid, så jeg tenkte jeg skulle ta den inn i stedet for drosje – miljø, kostnader, alt det der.

Bybanen_AS

Jeg er ikke kjent i Bergen, så jeg googlet etter et kart over hvor Bybanen faktisk kjører. Førstetreff var, naturlig nok, www.bybanen.no. Da jeg klikket på den lenken, fikk jeg opp en webside med et organisasjonskart – og ikke noe annet.

Denne websiden er det beste eksemplet jeg hittil har sett på Conways lov, som sier at organisasjoners informasjonssystemer utformes slik at de gjenskaper organisasjonsstrukturen. Og sier en hel masse om kundeorientering – det er tydeligvis klart for de som driver bybanen at det folk først og fremst er ute etter, er organisasjonsstrukturen.

Akk ja.

(Til orientering: Bybanen er ren og fin og behagelig og tar forferdelig lang tid inn til sentrum. Og jeg lurer på hvorfor i all verden den har sjåfører, men gitt organisasjonsmodellen og hjemmesiden tror jeg jeg vet årsaken….)

#metoo: Ikke så jævlig vanskelig

Foto: NRKFor noen år siden hadde jeg en gjest på BI, en mann i 40-årene. Han tok en kikk rundt på alle studentene som vrimlet rundt og lurte på hvordan i all verden jeg klarte å holde meg i skinnet med så mange søte studiner overalt.

Jeg ble nokså paff og svarte et eller annet om at det ikke var så vanskelig. Jeg har i grunnen aldri tenkt over hvorfor jeg ikke legger an på mine kvinnelige studenter, fordi jeg aldri har tenkt på muligheten for å legge an på dem.

Men sånn tenker tydeligvis ikke alle. Jeg vet faktisk ikke hvordan situasjonen er på BI eller i akademia generelt – det ser ut til at det tar tid før den debatten kommer i gang – men i går var jeg på #metoo-arrangement på Nationaltheatret, og innenfor teater og filmbransjen er det tydeligvis ingen mangel på menn i alder og posisjon som synes at det er en god idé å prakke sine ikke spesielt edle deler på kvinnelige kolleger.

Arrangementet var basert på #stilleføropptak-oppropet i Aftenposten og hadde innlegg fra Merete Smith (styreleder Nationaltheatret), Erna Solberg (på video), Kjersti Horn (husregissør National, glimrende), Nils Golberg Mulvik (mannlig skuespiller på vegne av sine kolleger), Anniken Hauglie, og to musikalske innslag der jeg ikke fikk med meg navnene. Kjersti Holms foredrag var dagens lengste og det mest gjennomtenkte: Hun understreket at man måtte la ting få tid til å utvikle seg, ikke gå til en for rask forsoning, og at kvinnelige skuespillere ikke bare trenger respekt, men også roller og strukturer som lar dem «erobre det spillerommet gutta så selvsagt boltrer seg i.»

Hoveddelen av arrangementet var 250 skuespillere på scenen som kom frem i grupper der en leste opp en av de 40 historiene fra #stilleføropptak-oppropet. En grunn til at det gjorde inntrykk var at det var som om historiene aldri tok slutt – og det var noe av hensikten, for sånn må det jo føles for de som er involvert.

Så får vi jo se om dette blir en ny epoke: At skuespillere og andre i en sårbar situasjon tør å si i fra, at de møter ledere og kolleger som støtter dem, og at de som skulle føle seg fristet til å trakassere tenker seg om. Skal det siste skje, er jeg redd vi trenger at ting får konsekvenser – at vi får en norsk Kevin Spacey eller Harvey Weinstein. Og jeg håper vi får det, for endel av de historiene er kriminelle.

Men hvor går grensen?

En ting som jeg vet kommer til å bli slitsomt, er den tilsynelatende uunngåelige reaksjonen: «Jammen, skal det ikke være lov å gi et kompliment en gang?», og så videre. Det er ikke så vanskelig å trekke grenser som mange tror. For meg er det svært enkelt: Jeg har tre døtre i 20- og tidlig 30-årene, alle med en yrkeskarriere foran seg. Grensen går der jeg hadde reagert på deres vegne, og jeg er nokså beskyttende overfor mine døtre, hvis jeg får sjansen.

Men det finnes mer objektive grenser også. Da jeg jobbet i et konsulentselskap i Boston i 1994-96, skjedde det et tilfelle av seksuell «harassment» på et konsulentoppdrag – jeg aner ikke hvem og hva, det var 600 ansatte i selskapet og skjedde visstnok på et oppdrag der et team var på reise. Uansett ble det innkalt til fellesmøte, der administrerende direktør forklarte selskapets policy i svært tydelige ordelag. I følge de reglene var «harassment» adferd som var uønsket (ut fra mottakers vurdering) og gjentatt (ikke nødvendigvis mot samme person.) Han var også klinkende klar på at instruksen til alle mellomledere var at de ikke hadde vurderingsrett hvis de fikk høre om noe – alle tilfeller skulle øyeblikkelig rett til toppledelsen.

I USA er rettssystemet annerledes enn i Norge, og jeg jobbet i et firma i en meget opplyst del av USA, så fokuset på en klar definisjon (så det ikke er misforståelser noen veier) og en klar prosess kom kanskje fra redsel for dyre rettssaker. Men fordelen med den klare prosessen er at den tar beslutningen rett opp til noen som kan tenke helhet, og dermed gjør ting enklere for de som er mellomledere og nærmere de som står i problemet. Ulempen kan være at det blir vanskeligere å si i fra, fordi handlinger da alltid har konsekvenser.

Det systemet synes jeg fungerer. Kanskje noe for norske bedrifter, uansett bransje?

Men hvorfor i all verden?

Så til spørsmålet om hvorfor endel menn (og de er heldigvis i mindretall) oppfører seg som de gjør. Jeg kan på en måte forstå at dette skjer (eller kanskje er mer synlig) i de kreative bransjene – det er et frilanssystem, med mange som vil ha jobbene og få objektive kriterier for utvelgelse. Hver gang noen kontrollerer tilgang til noe noen andre vil ha, skapes et maktforhold. I tillegg skal skuespillere uttrykke følelser, også seksuelle, som kan ha en smitteeffekt utenfor scene og opptak. Og endel mannlige skuespillere har, for å sitere Anthony Burgess, vært ‘adventitiously endowed with irrelevant photogeneity’ i yngre år og har kanskje ikke skjønt at tiden har løpt fra dem og at årsaken til at de får lov til å gjøre som de vil har mindre med tiltrekning og mer med frykt å gjøre.

Men jeg får ikke ting helt til å stemme. For min egen del – det er omtrent 500 grunner til at jeg ikke skal legge an på studenter eller yngre kolleger, rent bortsett fra at jeg er a) gift og b) har tre døtre i sånn omtrent studentalder. Men den fremste årsaken til at jeg ikke gjør det er at jeg kan ikke for mitt bare liv komme på en grunn til at de skulle være noe som helst interessert i meg til annet enn rent faglig bruk.

Som Chelsea Handler sier det: Nobody wants your dick pic. Og det får meg til å lure på mentaliteten til de som sender dem – hvorfor i all verden? Det må jo være et helt utrolig selvbedrag. En fyr som Harvey Weinstein (eller for den saks skyld Donald Trump) kan, men all respekt og alt det der, ikke se seg selv i speilet og tro at unge kvinner ser noe annet i dem enn en karrieremulighet eller et tilbud de ikke kan avslå? Og selv om de skulle komme unna med det – hvor i all verden ligger belønningen?

Oppdagelse og konsekvenser

Det er ikke alle menn som oppfører seg på denne måten – jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har aldri sett noen oppføre seg slik på de jobbene jeg har hatt, og jeg tror ikke jeg er mindre observant enn vanlig (ikke mer heller, når det skal sies.) Antakelig er det noen som ødelegger for mange: I de mest kjente tilfellene i USA (Harvey Weinstein, Matt Lauer, Charlie Rose, Mark Halperin, Garrison Keillor, Kevin Spacey, James Toback, Al Franken, og andre – ikke akkurat navn kjent for alle i Norge, men mektige i USA) er det ikke én kvinne (eller mann i Spaceys tilfelle) som har meldt fra, men mange. Det er med andre ord snakk om gjentatte tilfeller – så hvorfor har det tatt så lang tid før det kommer frem?

Jeg tror mye foregår i det skjulte, mye skjules, og mye normaliseres. Overgripere er flinke til å skjule hva de holder på med. En del av dem er mektige, og dermed skjules det de gjør av andre som er avhengige av dem. Og noe normaliseres fordi det ligger i grenseland.

Alt dette bør nå være i endring: Det vil bli lettere å fortelle, lettere å bli tatt på alvor. Fremfor alt vil en generasjon menn med et annet kvinnesyn enn det som burde være normalt miste makt i takt med hår og holdning. I debatter på Internett er det gjerne en 90/9/1-fordeling: 1% skriver innlegg, 9% reagerer, 90% konsumerer uten input. For overgrep er det antakelig en liten del som gjør det, en litt større andel som skjuler det, en majoritet som ikke ser og derfor ikke reagerer – og i tillegg en svært liten del som reagerer og melder fra, mann eller kvinne. Om denne kampanjen kan gjøre noe med disse prosentene, kanskje fremst øke andelen som sier fra, er den verdt det.

Men jeg synes det har vært mistenkelig stille her i Norge, bortsett kanskje fra TV2, der det ikke er altfor vanskelig å skjønne hva som har skjedd, uansett hva slags taushet som råder eller omskrivninger som forsøkes. I Sverige rystes Svenska Akademin, og en TV-programleder har mistet jobben. I USA har stort sett konsekvensene vært raske og kontante. Endel av historiene fortalt av skuespillerne er, som sagt, kriminelle, og ofte et av mange tilfelle fra samme person – omtalt som f.eks. «kjent komiker» eller «etablert skuespiller».

Kommer Norge, nok en gang, til å være landet uten konsekvenser?

En hårvask til besvær…

cuttersAv og til lurer man på om det er sant, alt det som står i avisen. I Aftenposten kan man nå lese om frisørkjeden Cutters, som tilbyr billig hårklipp uten hårvask, og som nå har fått Frisørlauget (eller rettere sagt NHO, som representerer arbeidsgiverorganisasjonen Norske frisør- og velværebedrifters forening og virkelig burde ha mer selvrespekt enn å drive med dette) på nakken. Sistnevnte misliker konkurranse og vil gjerne vil få til et påbud om at frisører ikke skal kunne være frisører uten å tilby vask (og dermed pådra seg kostnader.)

Nå har jeg klippet håret hos frisør i over 50 år, og antallet ganger jeg har fått det vasket kan jeg telle på en hånd. De gangene jeg har fått vasket håret, har det gjerne vært fordi det har vært inkludert – og da som regel fordi jeg er havnet på en dyr og fin salong i stedet for det nokså nøkterne stedet jeg vanligvis går. (Corner Herrefrisør i Platous gate på Grønland, i tilfelle du lurer. Anbefales! Billigere enn Cutters og best i test i Dagbladet for noen år siden.)

Uten å ha noen statistikk på det, vil jeg tro at de fleste hårklipper i Norge (for menn i alle fall) ikke inkluderer vask, så det er ikke slik at man ikke konkurrerer på like vilkår her. Men konkurranse er slitsomt. Da er det lettere løpe til et departement og sørge for at «alle får like vilkår», som det så vakkert heter.

Heldigvis er det grenser for selv departementers velvilje overfor eksisterende bedrifter, så dette skal nok gå bra. Hvis ikke finner nok Cutters på en løsning likevel, siden de er innovative og resten av bransjen med all ønskelig tydelighet viser at de ikke er det.

(Og hvis du lurer – ja, Cutters representerer en disruptiv innovasjon. De kommer inn med det dårligere produkt, tilbudt til kunder som ikke vil ha det beste, og med så lave kostnader at de tradisjonelle leverandørene ikke kan matche det. Og hvis du har lyst til å lage en sammenligning med SAS og Norwegian og Ryanair, så er det fritt frem.)

Kafka møter Hafslund Nett

Oppdatering 7. november: Ble oppringt av Frode Sand, leder for kundesenteret til Hafslund Nett, beklaget dette og har trukket inkassosaken. (Med andre ord, blogging kan være lønnsomt, ikke bare morsomt.)

Her om dagen fikk vi en inkassoregning. Det er ikke noe vi liker, men vi ble nokså forundret: Regningen var fra Hafslund Nett, på en leilighet vi nylig har kjøpt (for en datter, OBOS og ansiennitet og lang historie). Det forunderlige var at den vanlige strømregningen hadde vi fått og betalt, men ikke nettleien.

Vi ringer Hafslund Nett, som opplyser at de hadde ufullstendig adresse, og at vi er ansvarlige for at de har riktig adresse. Når vi spør hvor de får adressen fra, er svaret Hafslund Strøm, som igjen har fått adressen fra OBOS. Men i overgangen fra Hafslund Strøm til Hafslund Nett er adressen blitt feil (hvordan de klarer å lage en feil i overføringen av informasjon mellom to selskaper innen det samme konsernet er jo en interessant spørsmål i seg selv.) Men her er den virkelig morsomme delen av den: I følge Hafslund Nett er nemlig vi, som sluttkunde, ansvarlig for at de har riktig adresse!

Dette er nok til at jeg blir litt amper og ser for meg denne informasjonsflyten:hafslundnett

Les videre

Feigheten bak immigrasjonsfrykten

Leste dette innlegget (http://crookedtimber.org/2017/10/23/working-to-rule/) av Maria (Farrell?) og det gikk innpå meg. Jeg har vært immigrant (eller i alle fall bodd utenlands i noen lengre perioder av mitt liv, planen var vel aldri å bli boende) og kjenner igjen denne følelse av – ikke ofte for min del – å bli behandlet som noe annenrangs, å bli redusert til et tall og en kategori.

Anyone who thinks being an immigrant, even a deluxe EU three million-type immigrant, is easy, should try it. We compete on equal terms with all comers, but with no social or economic safety net and, for many, hustling like mad in second and third languages. No dole, no network of couches to sleep on, no contacts and no introductions; qualifications from institutions you’ve never heard of, references from employers you aren’t sure are real but can’t be bothered to check, acting as daily fodder for stereotypical jokes we laugh off to show we’re one of you. You don’t hear us complaining about it because it’s just part of the deal. But when the terms of the deal change, and you tell us we’re social welfare parasites who are also, somehow, taking all the jobs and are the reason the country is failing, then the deal is probably dead.

Dette handler om Brexit, men redsel for og fremmedgjøring av folk utenfra er ikke noe som er spesielt for Storbritannia eller Trumpismens USA. I Norge har vi massevis av skaprasister, små og redde og late folk som insisterer (vel, det gjør de ikke, de snakker ikke om det) på at mine utenlandske studenter med rare etternavn «ikke ville passe inn i denne organisasjonen». Heldigvis har mange av mine studenter teknologi- eller realfagsbakgrunn, så norske firma er nødt til å ansette dem.

Som denne rapporten fra Civita viser, er ikke immigrasjon noe stort problem, men i det store og hele en kilde til økonomisk vekst og nye ideer. Skal du lære noe nytt, må du gå inn i det du ikke kjenner og ikke kan, utsette deg selv for nye opplevelser, og forstå at du kan lære fra folk med annen bakgrunn og andre erfaringer enn deg.

Noe som forutsetter at du vil ha nye ideer, naturligvis.

Moral og velferd

rot1Stavanger Aftenblads reportasje Når alt rakner (krever abonnement) om hvordan det kan se ut hjemme hos folk med rusproblemer og alvorlige psykiske lidelser gir grunn til ettertanke. Journalistene følger brannverninspektører som går inn i hus og leiligheter der de har mottatt bekymringsmeldinger på grunn av brannfare – og finner livssituasjoner en velferdsstat ikke bør være bekjent av. Hjelpeapparatet sliter med mellometatlig koordinering, manglende tvangsmidler (det skal mye til at noen legges inn i Norge, dessverre/heldigvis), og et psykiatrisk hjelpeapparat som ganske enkelt ikke har kapasitet. Dermed ender man opp med klattetiltak som at kommunen går inn og rydder opp, hvorpå beboeren igjen blir overlatt til seg selv og sin trøstesløse mangel på noe å fylle livet med. Med litt samordnet hjelp – som eksemplene viser, litt «faste rammer, streite avtaler«, og noen som bryr seg – kan kanskje halvparten av de rundt 6000 menneskene som til enhver tid lever slik hjelpes til en tilværelse som er noe bedre.

rot2Likevel. At etater ikke klarer å samarbeide og at budsjetter er trange er ikke noe nytt. Ei heller at psykiatriske lidelser og rusmisbruk er vanskelige å få bukt med, både for pasienten og behandlerne. Men jeg lurer på om det ikke ligger en annen faktor her også, som nok kan være en grunn til at man, muligens ubevisst, ikke ønsker å gå inn med det som ser ut til å hjelpe, nemlig omforente tiltak som tar vare på hele personen. Skaff dem en bolig, hjelp dem å leve – inkludert noe å drive med på dagtid – og få tilværelsen på glid igjen. Men det kan kanskje handle litt om (eller moralisme). For mange (inkludert meg selv, hvis jeg skal være ærlig og gå etter den første magefølelsen) er reaksjonen når man hører om en slik situasjon: Disse menneskene har selv et ansvar for sine liv, og har rotet det til. Hvorfor skal egentlig samfunnet bruke penger på å gi dem all denne hjelpen – hvorfor skal de få bolig, oppfølging fra team, og så videre, når de selv har «valgt» å leve på denne måten?

I en artikkel av, tror jeg (finner den ikke), Steven Levitt (han med Freakonomics) beskrives en alkoholisert mann i, tror jeg, Chicago. La oss kalle ham Fred. Fred er en svær fyr, snill og hyggelig og pålitelig og ikke kriminell, men hvis han ikke har faste rammer går ting utfor. Kommunen setter ham i en leilighet og gir ham oppfølging (jobb, besøk) og ting går aldeles utmerket. Så settes det spørsmålstegn ved pengebruken – skal virkelig surt opptjente sparepenger gå med til å gi tjenester til en sånn? – og det blir sparetiltak. Dermed havner Fred på kjøret igjen, dukker ikke opp på jobb, drikker, havner i slagsmål og må taues inn av politiet, som gjerne må avlevere ham på legevakten for å bli lappet sammen. Levitt (tror jeg) viser at dette koster mange ganger så mye som det å holde Fred i en leilighet og følge ham opp relativt tett. Men politikernes og publikums moralske indignasjon (skal han få alt det, når jeg må jobbe for det?) gjør at man ender opp med den langt dyrere løsningen (utforbakke, politi, legevakt).

En god grunn, med andre ord, til å hjelpe disse menneskene som ikke får til det vi andre ser på som selvsagt (rydd opp i ditt eget rot), er rett og slett at det kan lønne seg. Men jeg lurer på i hvor stor grad mini-moralisme – magefølelsen, rett og slett – spiller en rolle her. Slik som det er nå, må man skal være ressurssterk for å forholde seg til norsk helsevesen. Det er faktisk rasjonelt å slutte å åpne posten når alt man får er automatiske meldinger om at man må vente enda lenger.

Kanskje vi skal se på oppsøkende team og det at flere mennesker tar vare på dem av oss som ikke får det til, i perioder og ellers, som et sparetiltak. Hvis vi bare tar med alle kostnadene, og ser de offentlige budsjettene under ett.

Og hvis du lurer på hva folk skal gjøre når robotene kommer og tar de repetitive oppgavene, vel, der har du svaret.

Det hjelper ikke med en chatbot når alt rakner.

Digitalisering: Frokostmøte 10. oktober

Econa_-_Digitalisering_-_fra_visjon_til_transformasjon_I forbindelse med utgivelsen av Magmas spesialnummer om digitalisering blir det arrangert et åpent frokostmøte 10. oktober kl. 0800 i Høyres Hus i Stortingsgaten. Det er 190 påmeldte i øyeblikket (tydeligvis ingen mangel på interesse for digitalisering på norsk) og påmeldingen stenges fredag 6. oktober.

Det blir intervju med Ragnvald Sannes og meg, foredrag av Ragnvald og meg, og et foredrag av Bendik Bygstad om styringsmodeller for innovasjon.

Jeg gleder meg til diskusjon om hva digitalisering betyr i en norsk kontekst og ser frem til å møte en masse mennesker som kanskje kan få fart på ting!

Digitalisering i helse og omsorg – hva venter vi på?

Om etpar dager skal jeg ha et kort innlegg med tittelen «Digitalisering i helse og omsorg – hva venter vi på?» på Healthworld 2017, en konferanse arrangert av Computerworld Norge på Oslo Kongressenter. Vanligvis lager jeg presentasjoner på egenhånd, men her har jeg tenkt å legge ut i alle fall noen begynnende tanker om hva jeg skal si, i tilfelle noen har kommentarer eller opplysninger som kan gjøre budskapet mer korrekt og muligens litt mer troverdig.

Det er en kilde til stadig forundring for meg at digitaliseringen av norsk helsevesen går så tregt, og møter så mye motstand. Da innføringen av elektronisk resept kom, var det masse frem og tilbake fra apotekenes side om hvordan dette kom til å føre til at de ville miste kontakten med pasientene sine, mindre sjanse til å drive veiledning, og så videre. Nå er elektronisk resept innført, og med den kan man gå til hvilket som helst apotek (tenk det – mulig det hadde noe med protestene å gjøre) og øyeblikkelig få det man trenger. I tillegg kan man ikke lenger gå fra lege til lege og/eller fra apotek til apotek for å få mer av den medisinen man liker å misbruke – og i tillegg kommer det (usikker på i hvilken grad det er implementert) alarmer i tilfelle vi opererer med medisiner som har uønskede interaksjoner.

Og det er jo kjempefint. I kjølvannet vil vi få mer effektive apoteker (fremdeles skrives det masse tekst når man skal ha medisinen sin, men noe skal jo disse folkene bak disken gjøre). I tillegg tillates Internett-apoteker å selge reseptbelagte medisiner, og dermed kan kronikeres hverdag bli en tanke lettere også.

Alt i alt aldeles utmerket.

Men hvorfor i all verden måtte det ta så lang tid?

Jeg har en rekke hypoteser, men her er noen av dem:

Organisasjonsstrukturen hindrer innovasjon
En ting er at vi har fire helseforetak uten at noen kan gi meg en god grunn hvorfor, men bare vent til vi beveger oss utenfor det igjen: Nødhjelpstjenestene i Norge hører inn under tre departementer (minst) og (minst) tre strukturer: Helseforetakene (ambulanse), kommunene (brannvesen) og politidistriktene. Resultater er svak koordinering og lange responstider. Når du ringer 110, 112 eller 113 i Norge kan du komme til 48 ulike steder. Kun to av dem (Brann og ambulanse i Trondheim, der de har hatt Smarthelp [Merk: Jeg sitter i styret til dette firmaet.] siden høsten 2014) vet øyeblikkelig hvor du er, resten må spørre (og håpe at du a) kan snakke, helst norsk, og b) vet hvor du er.)

Sammenslåing av alarmsentraler og samarbeid med andre instanser (Luftambulansen, Folkehjelpen, etc.) treneres, tross at Stortingsvedtak foreligger. (Eller for å si det litt mer direkte: Hvorfor i all verden har politidirektøren fremdeles jobb?) Så lenge ansvaret for helhetlig ytelse ikke er samlet, er det i manges interesse å trenere digitalisering, siden ingen representerer pasientene, som dessuten hindres i å vite hvor hvor ille situasjonen egentlig er.

Anskaffelsesprosessene hindrer innovasjon
I Norge legges ting ut på anbud, noe som fører til a) at alt må spesifiseres på forhånd, helst av folk som ikke har dyp teknologikunnskap men er svært redde for å gjøre feil, b) at kostnadene går i været siden alle eventualiteter må dekkes og antallet kokker stiger over alle støvleskaft, og c) alle fokuserer på «leveransen» av et eller annet produkt fremfor hvordan man skal jobbe i fremtiden. Riktignok har Innovasjon Norge fått presset gjennom noe som kalles «innovasjonspartnerskap«, men det er ikke stort mer enn at man flytter spesifikasjonen enda lenger frem. Det er lite rom for «design thinking» innen norsk anskaffelsesreglement, og når det er det – som for eksempel innen det som tidligere het OFU-ordningen – skjer det som regel at teknologien leveres, men så blir den ikke kjøpt og brukt, selv om den virker.

Man skal lage komplette løsninger med en gang
I korthet (se denne bloggposten for mer): I helsevesenet har man det med å forlange at et nytt system skal håndtere alle muligheter (og alle kombinasjoner av muligheter) fra begynnelsen av, heller enn å gjøre som Facebook gjør: På spørsmål om man er i forhold, er svarmulighetene «Ja», «Nei», og «Det er komplisert».

Ved først å lage et enkelt system som dekker de fleste (enkle) situasjoner, og deretter bygge det ut, lærer man mens man går, bruker ikke for mye penger før man har resultater, og setter dessuten i gang en forenklingsprosess, slik at man kanskje ikke trenger å forholde seg til de mest sjeldne kombinasjonene i det hele tatt.

Innovasjon er sett på som noe som skal drives på siden av organisasjonene
Alle nye systemer i det offentlige starter som et prosjekt, med en gang. Men skal innovasjon bli en mer permanent prosess, kan den ikke eksistere på siden av en eksisterende organisasjon – i stedet må man sette seg klare mål (formulert ut fra hva kunden eller brukeren trenger, ikke ut fra hva organisasjonen ønsker) og deretter implementere dem gradvis, først med enkle løsninger (se over). Altinn I ble startet av Skattedirektoratet og Brønnøysund, basert på en ide om en forhåndsutfylt selvangivelse med toveis kommunikasjon, og finansiert over drift – alt for å unngå elefantsyke. Altinn II ble gjort som et tradisjonelt prosjekt med anbud og kravspesifikasjoner, og oppnådde ikke i nærheten av de samme effekter (men brukte masse ressurser.)

Man tillater at parallelle systemer med samme funksjonalitet bygges opp.
Kan noen besvare dette spørsmålet, som jeg har stilt en rekke ganger i mange fora, for meg: Hva er det Digipost gir meg som jeg ikke allerede har i Altinn?

Conway’s lov (en av de digitale nerdelovene) sier at systemer følger organisasjonsgrenser, og for meg er Digiposts fremste målsetting at Posten skal ha noe å gjøre etter at brevposten er borte. At man allerede har en sikker kanal i Altinn (som riktignok ser litt gammeldags ut og trenger en oppfriskning). Altinn tillater allerede utsenderne å bare bruke Altinn, hvorfor i all verden skal jeg som forbruker tvinges til å forholde meg til to systemer bare fordi offentlige etater er sjalu på Skattedirektoratet og Brønnøysund og helst vil ha sin egen IT-avdeling?

Man tenker ikke systemer som distribuerer informasjon til brukeren og lar dem tenke selv
En gang tilbrakte jeg en hel dag med å sitte i gangen på et av våre store sykeshus og vente på at noe skulle skje. Etterhvert begynte jeg å notere meg hva sykepleierne gjorde, og fant ut at svært mye – kanskje mesteparten – av tiden deres gikk med til å a) finne ut hvor noe var («Hvor er legen?») og b) finne ut om noe hadde skjedd («Har pasienten fått middag?»). Tenk om vi satte en mobilsender på hver lege og alle gikk rundt med en mobil terminal der man registrerte (f.eks. ved strekkoder) at ting hadde skjedd. Da kunne sykepleieren se at legen er i operasjonssalen eller på vei tilbake fra møte, og legen slipper calling og annet tøys. Medisineringssystemet kan se at pasienten har fått middag og derfor ikke skal ha medisinen før om to timer. Det er på høy tid at vi innfører objektorientert tenking til helsevesenet – det var tross alt Norge som oppfant konseptet.

Et fellesssystem trenger ikke inneholde alt på en gang. Hvis man forteller folk hvor noe er og hva det inneholder, slipper man en masse frem og tilbake. Etterhvert vil noen bygge systemer på toppen av denne informasjonen – og da får man enda mer innovasjon.

Man sammenligner nye løsninger med noe perfekt, ikke med dagens løsning.
Kjernejournal og andre sentrale informasjonslagre er tilgjengelige for alle som har rettmessig tilgang – på en gang. Dette introduserer sikkerhetsrisiki, naturligvis, og en av dem er at noen kan snike seg inn og urettmessig lese din helseinformasjon. Dermed har vi fått noen år med frem og tilbake og mange vektige møter om hvordan man kan gjøre systemet fullstendig sikker. Men da jeg jobbet på Rikshospitalet som 20-åring fulgte papirjournalen pasienten – og lå og fløt i nærheten av pasienten, på nattbord og skrivebord og i posthyller og over alt. Mye leting etter journaler som ingen visste hvor var – og hadde jeg vært interessert, kunne jeg lese så mange journaler jeg ville.

Sikkerheten i sentrale registre er ikke 100% (det er nesten umulig.) Men den er bedre enn den var med papirjournaler, og det er det man må vurdere den etter.

Man ser ikke at verden har endret seg.
Over 90% av nordmenn har smarttelefon, så og si alle har mobildekning, og slik ser det ut. Dermed er en ny plattform etablert, en plattform vi kommer til å ha i lang tid fremover. Men gjett hva som skjer om man foreslår løsninger basert på smarttelefon? Øyeblikkelig kommer spørsmålet: Ja, men hva med de som ikke har mobiltelefon, da? (Alternativt, hva med de som bare har en gammel Nokia?) Svaret er enkelt: A) De dør snart, og b) de har dagens løsning.

Ferdig med det.

…og til slutt:

Informasjonsteknologien er ikke ny. Jeg sendte min første epost i 1985, og jeg var ikke spesielt tidlig ute. Vi har hatt Internett i så og si alle hjem i hvert fall i femten år. iPhone kom for ti år siden. Vi har kunnet bestille taxi via Uber eller Taxifix i flere år allerede – hvorfor i all verden finnes ikke noe tilsvarende for helsevesenet?

Svaret ligger ikke i teknologien, men i de mange faktorene rundt. Felles for dem alle er institusjonalisering: At en organisasjon, som opprettes som et verktøy for å få gjort en jobb, etterhvert får en verdi i seg selv, skapt av de som har en egeninteresse av dens fortsatte eksistens. Som en eller annen sa: «Vi starter med å jobbe for kunden og ender med å jobbe for økonomisjefen.»

I helsevesenet har man ikke engang den økonomiske unnskyldningen. Det er på høy tid at vi skjære gjennom og digitaliserer med billige, raske, og distribuerte sentraliserte løsninger, at vi bannlyser dobbeltarbeid, og at vi slutter med å lage systemer som allerede finnes og er i bruk andre steder, inkludert i andre helseforetak enn ens eget.

Hvorfor NRK ikke burde bygget DAB-nettet

DAB – og særlig Norges egne versjon, DAB+ – tegner til å bli nok en nasjonal skandale. Folk forlater NRK, kjente kommentatorer råder folk til å hoppe over DAB og bruke Internett, og noen har begynt å snakke om gransking.

Denne har vært varslet lenge – alle som kan noe om teknologi, har påpekt at DAB er håpløst gammeldags, dyrt både å bygge og fordi man må bytte ut vanlige radioer, og ikke gir i nærheten av den kapasiteten mobilnettet kommer til å ha i løpet av ganske få år (eller, for så vidt, har allerede.)

Men det er helt andre grunner til at NRK ikke burde gitt seg i kast med DAB – og de har å gjøre med teknologistrategi – eller, rettere sagt, teknologiarkitekturkonkurranse. En gang i tiden var det svært fornuftig at NRK bygget ut og drev et kommunikasjonsnett. Nå er det ikke det lenger – og årsaken ligger i teknologiutvikling, som følger et kjent spor (i hvert fall kjent for de fleste som jobber med teknologi, om enn ikke NRKs teknologer.)

Proprietært eller åpent
Teknologiarkitekturer kommer i mange former, men den viktige forskjellen i dette tilfelle er om den er proprietær eller åpen. I en proprietær standard er teknologien utviklet og styrt av en enkelt aktør – som f.eks. NRK og radio/TV-nettet (i alle fall i begynnelsen), Apple med sin lukkede modell, Tesla med sine proprietære ladestasjoner. I en åpen – eller modulær – arkitektur kan man bytte ut komponenter, og sette sammen komponenter fra mange ulike leverandører. Internett, bensinbiler, IBM-kompatible PCer (noen som husker det uttrykket), Unix og Android er eksempler på åpne teknologier.

I en tidlig fase, der teknologien er svak, er det gjerne slik at en aktør må ta kontroll over alle deler av den for å få nok ytelse, funksjonalitet, eller et tydelig nok brukseksempel (use case). NRK bygget ut og drev radio- og TV-nettet fordi det var ingenting annet der, og fordi de var den mest avanserte brukeren, hadde ressursene, og kunne spesifisere teknologien. I lange tider var NRK forbundet med hardware – Tryvannstårnet, for eksempel, var symbolet for NRK og samtidig et symbol for teknologi og fremtidsretting.

I en senere fase får teknologien (i dette tilfelle radiosignaler, inkludert mobiltelefoner) mer kapasitet, og dermed kan man tillate mer fleksibilitet i bruk og leveranse. Åpenhet og komponentisering koster ytelse – en standard komponent som skal kommunisere med en annen standard komponent, må «oversette» grensesnittet til en felles standard, frem og tilbake. Dette tar kapasitet, men øker muligheten til å hente deler fra mange leverandører – noe som over tid lager konkurranse og senker prisene. Over tid vil åpne systemer bli billigere, ikke minst fordi infrastrukturen – radiomaster, fiberoptiske kabler, eller (for elbiler) ladestasjoner – kan deles mellom mange brukere av ulike løsninger.

Åpne, komponentiserte løsninger vinner som regel over tid, med mindre de proprietære leverandørene kan fortsette å komme opp med ny teknologi som knytter seg til den proprietære plattformen (som Apple har gjort) eller klarer å gjøre teknologien så standardisert at folk til slutt ignorerer leveransemåten og bare bruker det som kommer (slik jeg har en mistanke om at Tesla kommer til å gjøre det med selvkjørende elbiler).

Institusjonalisering og teknologiutvikling
NRKs problem er at de har for mye penger, og for mange tradisjoner. FM-nettet begynner å bli gammeldags og krever oppdatering, men er fortsatt svært utbredt. Samtidig er det nokså opplagt at digitale, generelle nett (som mobilnettet, uansett generasjon) kan brukes til å sende radio og TV. I min Tesla liker jeg å høre på lokalradioen WBUR fra Boston, og det har jeg kunnet gjøre siden 2013. Flere av mobilselskapene tilbyr nå ubegrenset streaming av Spotify og andre musikktjenester over sine nett. De fleste radio- og TV-stasjoner – inkludert NRK – har streaming over nett, og folks lytte- og seermønster endrer seg. Jeg så etpar episoder Monsen på vanlig TV, resten (inkludert hans tidligere programmer) har jeg sett på iPaden på et tidspunkt som har passet meg. Også programskapningen er i stor grad løsrevet fra de etablerte TV-selskapene: I 2012 møtte jeg en leder i et amerikansk nettselskap (tror det var CBS) som lo av Netflix og mente at de ikke hadde en sjanse – det var nemlig de tradisjonelle nettselskapene som sto for innovasjon og kvalitet i innholdsproduksjonen. Siden har vi fått House of Cards og Top Gear heter nå The Grand Tour og produseres av Amazon.

Så hvorfor har NRK i det hele tatt startet med å bygge et eget, proprietært nett, som ikke har et fnugg av innovasjon (eller innovasjonsmuligheter) i seg, og som ikke ville blitt tatt i bruk om man ikke hadde kunnet tvinge kundene over? Svaret ligger, mener jeg, delvis i teknologiutviklingen, delvis i institusjonalisering (i Norge kjent som «jammen, hva skal vi gjøre da, da?»).

Teknologiutviklingen har ført til at det digitale og generelle har tatt over for det analoge og spesifikke. NRK ønsker å beholde den lineære kringkastingsmodellen (der de bestemmer når du skal høre på noe, om enn med flere valgmuligheter av hva du skal høre på.) Den forsvinner i et generelt nett fordi det er så lett å gå et annet sted. På DAB har NRK stor markedsandel, i alle fall hva gjelder antall kanaler. På nettet konkurrerer de med så mange fler. Slik så det ikke ut da NRK engang bestemte seg for å bygge DAB-nettet, men siden man har brukt så lang tid (delvis fordi man bruker egenspesifisert teknologi) har konkurransebildet endret seg. DAB kommer rett og slett for sent til å bli en dominant plattform – i hvert fall for alle under tretti.

Institusjonalisering er (i hvert fall for meg) at organisasjoner slutter å være et verktøy for å få gjort noe (alle organisasjoner starter slik) og i stedet blir noe som oppfattes å ha verdi i seg selv. NRK har en stor teknologisk organisasjon som har holdt orden på FM-nettet (selvfølgelig med mange underleverandører). Hvis NRK skulle gå over til kun å produsere innhold og sende det ut over Internett, vil denne organisasjonen til stor del bli overflødig. I en konkurranseutsatt bransje ville dette skjedd nokså fort og ingen hadde tenkt så mye over det (teknologer klager lite og får jobb igjen fort). Men NRK er ikke konkurranseutsatt, og dermed blir teknologiorganisasjonen værende og påtar seg et teknologiansvar for en teknologi som kundene ikke vil ha, men som man i alle fall har kontroll over. De andre radiokanalene henger med fordi de fleste radiolyttere (i hvert fall de med penger) fremdeles hører på bilradioen. De som kjører kollektivt hører på smarttelefonen sin. Når du får streaming i bilen like enkelt som på telefonen – og de billige løsningene her finnes allerede, men krever litt kabel og Bluetooth – forsvinner de også.

Hva NRK burde gjort
NRK burde ikke bygget ut DAB – det gir en forestilling om beholdte markedsandeler og sementerer en dominans av lineær innholdsproduksjon. I stedet burde organisasjonen konsentrert seg om innhold og vært en pioner – i enda større grad en den er – på å få sitt publikum over til nettet. NRKs mandat er å produsere kvalitetsinnhold på norsk – å bevare og utvikle norsk kultur i en verden stadig mer preget av fake news og realityprogrammer som skaper presidenter.

Skal man ta opp kampen med Facebook og Netflix og Youtube og Amazon, kan man ikke fortsette å ha som hovedaktivitet å produsere ting for et lukket publikum hvis gjennomsnittsalder øker med et år hvert år. TV-serien «Skam» viser at det går an å nå ut til en yngre generasjon (og de ser den på nett.) Dessverre er det slik at journalister, programledere og deres kunder politikerne gjerne vil fortsette å leke i den lekegrinden de kjenner og føler seg trygg på.

Og da blir det DAB. Inntil det ikke er noen igjen der.

Norsk detaljvarehandel sliter…

Jeg har vært på seiltur i en uke – som i fjor. Men skal man på seilbåt, må man ha fottøy som passer, så jeg bega meg ut på ekspedisjon forskjellige steder i Oslo. Mitt skonummer er 46, ikke særlig unormalt i Norge, så dette skulle gå greit, tenkte jeg.

Men den gang ei. I Norge er det slik at butikker tydeligvis bestiller sesongvarer en gang i året (forsøk å få kjøpt et par ski i Oslo i februar, så skal du se), og at ting deretter selger ut nesten med en gang. Lager, må vite, er noe butikker ikke liker å ha, og datasystemer som automatisk bestiller når et par selges finnes ikke.

71h-5vlz-kl-_ux395_Jeg sjekket litt forskjellig, og endte etterhvert opp med at jeg ville ha et par Sebago Docksides (de var jo moderne da jeg var ung.) Nytt er at de nå lages i Neoprene, det samme stoffet som man lager våtdrakter av. Det er varmt selv om det er vått, og fleksibelt. Og (nye) Docksides gir fantastisk grep på glatte båtdekk.

Jeg forsøkte noen billige skobutikker, en seilbåtorientert butikk (som var fantastisk gode til å ignorere sine kunder), og endte til slutt opp på en velrenommert skobutikk i Oslo sentrum, et sted som har vært Mekka for skokjøp så lenge jeg kan huske.

De hadde ikke min størrelse. Jeg forsøkte en annen modell. Nei. Forsøkte tre modeller til – hver gang måtte ekspeditrisen sjekke enkeltmodellen på kassaapparatet – og til slutt fant de en modell som kostet dobbelt så mye som den jeg ville ha. Jeg prøvde den, den passet, og jeg sa jeg skulle tenke på det. Så sjekket jeg en butikk til – heller ikke min størrelse.

Og så gikk jeg hjem og bestilte det jeg ville ha fra Zalando.no. Skoene kom to dager senere, akkurat som jeg ville ha dem. Prisen var 1195 inkludert frakt (i butikken, hvis de hadde hatt størrelsen, ville de kostet 999). Skoene passet utmerket, seilturen gikk i friskt tempo uten at jeg frøs eller skled på dekk, og ferdig med det.

Men det stopper ikke her. Min kone likte skoene, og jeg kjøpte et par (i den velrenommerte skobutikken) til henne. De var en størrelse for små. Hun har størrelse 39, på ingen måte noen merkelig størrelse i Norge, men de hadde ikke størrelsen. Hun kunne få en byttelapp, men jeg tok med kvitteringen og vi fikk pengene igjen. Zalando hadde heller ikke størrelsen hennes.

Så da gikk vi på Amazon og fant skoene der. Pris $41.19, som tilsvarer snaut 332 kroner. De ble kjøpt og sendt til Jetcarrier i New Jersey, som så sendte dem hjem til oss. SMS med pakke og frakt/fortolling etc. kom i dag – kr 279 – og dermed har skoene til min kone kostet oss omtrent akkurat kr 600. Jeg betalte altså 1195.

Halv pris, alle størrelser tilgjengelige, sendt fra USA individuelt.

Og jeg konkluderer med at norsk detaljvarehandel, med mindre de klarer å få orden på sine logistikksystemer og komme opp med en servicepakke som er bedre enn Amazon/Jetcarrier, har en nokså slitsom fremtid.

Om barneranere og politiarbeid

barneranerenSitter og ser på en dokumentar om en femtenåring i et kriminelt miljø – Barneraneren på NRK. Det som slår meg, er at politiet og sosiale myndigheter der svært profesjonelle og lite dømmende – scenen der hovedpersonen blir forelagt en kontrakt fra politiet der han forplikter seg til å møte opp på skolen og ikke ha kontakt med visse personer er sterk. Dette er kriminalitetsforebyggende arbeid med en svært sofistikert forståelse av både ofre og overgripere. Samtidig – hovedpersonen bedyrer sin uskyld i enkeltsaker – svært troverdig – men er knyttet til et kriminelt miljø, med alt det innebærer. Og det er litt fascinerende å se hvordan Bærumsguttene tar seg av ham når han får problemer med å svømme til båten – uten kommentarer.

Treffer meg litt, for jeg vokste opp på Vestli, i Stovner bydel, som den gang var en nybygget drabantby med 35000 mennesker og sedvanlig forsinket skolebygning. Byttet skole fem ganger fra fjerde til niende klasse – husker jeg ble spurt av en voksen om jeg ikke syntes det var staselig å få nybygget skole, og svarte at, vel, det var fjerde gang på fem år… Stovnersenteret, selv om jeg ikke har vært der på endel år, er ikke særlig forandret. Faktisk husker jeg at det ble innviet, med (ikke planlagt) opptreden av El Jucan og det hele. Omtrent den gangen jeg selv var femten.

Det er en klisje i engelsk (eller for å være mer presis, amerikansk) språkbruk som sier at «there, but for the grace of god, go I». Og det er jo noe å tenke på.

Dokumentaren er iscenesatt – opplagt – og klisjefylt. Men den er verdt å se. Anbefales.

Om fly og kanselleringer og journalistikk

I år tok jeg tidlig ferie – nesten to uker i juni, kanalbåt i Syd-Frankrike. Det er fint å ta ferie på et litt odde tidspunkt – ingen problemer med båtplass, leiebil, hotellrom og restaurantbord, for eksempel – men en ulempe er mobiltelefonen: Når BI og alle andre organisasjoner jeg er involvert i kjører innspurt mot sommerferien blir det mange telefoner og mange beslutninger.

Men ferietidspunktet har gitt meg anledning til å betrakte, litt på avstand, alle de sedvanlige skriveriene om oppstarten av flytrafikksesongen. Når flytrafikken når sitt maksimum, skjer det ting – Norwegian kansellerer flyturer, bagasjekaos på Gardermoen, etc. – og samtidig skal mange av avisenes lesere ut på tur selv og er derfor mer tilbøyelige til å klikke på alt som handler om fly. Ergo er det høysesong for intervjuforespørsler også, og i et par dager hoppet telefonen. Jeg sa nei til alle for ikke å ødelegge feriefølelsen, og ferie er et argument journalister respekterer.

Sånn litt i etterkant ser jeg på hele sirkuset og lurer litt på hvordan vi skal komme oss videre fra den sedvanlige «jeg har drømt om denne ferien lenge, og så ble flyet kansellert» fulgt av «det er fagforeningens skyld», «nei, det er det ikke», til «slik ser flykonkurransen ut, og billettene er kanskje for billige.» Det er nå engang slik at i kompliserte systemer vil problemene oppstå – og i hvert fall få konsekvenser – når systemet belastes nær maksimal kapasitet. Som min venn Frode Steen påpeker, Norwegian hadde færre kanselleringer trass i avisoppslag, men hver kansellering hadde større konsekvenser, både for kunder og for selskapet. Å kansellere fulle fly, særlig hvis du ikke har alternative løsninger, er mye mer komplisert og kostbart enn å kansellere et dagfly med 25% belegg fra Bergen til Oslo og sette alle passasjerene på neste fly en time senere.

Grinde-DN-Norwegian

Eva Grinde, skarp kommentator i Dagens Næringsliv, hadde den beste analysen (dessverre ikke på nett), synes jeg. Hun ser drakampen mellom en fagforening som er splittet og svekket (piloter er individualister, sånn i utgangspunktet) og en ledelse som helst ser at ressursene er tilgjengelige når de trengs og ikke ellers.

Som så mange andre ting, er det underliggende, vedvarende konflikter som ligger bak. Derimot har jeg mindre sans for Pål Vegard Hagesæthers kommentar om at Norwegians problemer skyldes dårlig ledelse. Ledelse består nemlig ikke bare i å motivere medarbeidere og få til fred på arbeidsplassen – som mange tror, se bare på hele «hvordan bli en bedre leder»-industrien – men i å bygge et selskap som vokser mens det balanserer krav fra ansatte, kunder, eiere og andre interessenter. Det som er dårlig personalledelse kan være meget god strategisk ledelse.

Mens vi er i gang – kan vi ikke bli enige om å parkere diskusjonen om «omdømme»? Som Pål Vegard Hagesæter ganske riktig sier – i flybransjen betyr omdømme lite. Omdømmemålinger er viktige for journalister fordi de viser resultater med en gang (og de er lettere å skrive om enn regnskaper). Men flyselskapet med suverent dårligst omdømme i verden – Ryanair – hadde et resultat etter skatt på 1,2 milliarder pund i fjor. Jeg blir litt irritert over alle dem som sier de ikke skal fly Ryanair (og, for tiden, Norwegian) av prinsipielle grunner. Hvis du er et musikkorps med 45 medlemmer, så blir det Norwegian når du skal på tur, ellers blir det for dyrt. Hvis du er spansk alenemor som jobber i London som vaskehjelp, gir Ryanair deg muligheten til å se barna dine, om enn uten bagasje. Det er lett for velstående norsk intellektualitet å si at man skal fly andre selskaper – men når man står der og skal bestille på egen regning, blir det det ofte det billigste alternativet likevel.

Om man ikke får bonuspoeng, da.

Om hundre år er allting glemt, sies det. Her snakker vi nok mer om uker. Til neste juni.

Og dermed kan sommeren begynne.

Om damp, digitalisering, og teknologioptimisme

silvija-seres-espen-andersen-biJeg har fått æren av å bli intervjuet av alltid like knivskarpe Silvija Seres i Oslo Business Forums podcastserie De som bygger Norge, og resultatet finnes her: http://obforum.no/digitalisering/05-fra-damp-til-digital-derfor-vinner-teknologioptimistene/.

Noen notater underveis:

Sitatet fra David Landes er fra hans bok The Wealth and Poverty of Nations (1998):

In this world the optimists have it, not because they are always right, but because they are positive.  Even when wrong, they are positive, and that is the way of achievement, correction, improvement, and success.  Educated, eyes-open optimism pays; pessimism can only offer the empty consolation of being right.

Historien om overgangen fra bruk av remmer og akslinger til strøm som energibærer er fra David, P. A. (1990). «The Dynamo and the Computer: An Historical Perspective on the Modern Productivity Paradox.» American Economic Review 80 (2): 355-361. En historie som til fulle illustrerer vanskelighetene med digitalisering: Vi gjør mer av det vi allerede gjør, i stedet for å gjøre ting annerledes.

Det lille firmaet jeg refererer til (om vanskelighetene med å bringe ny teknologi inn fordi den utfordrer organisasjonsgrenser og går på tvers av siloer) er selvfølgelig SmartHelp, som alle burde laste ned – og som burde finnes i alle redningssentraler i hele landet. Hvis de bare hadde hatt samme konkurransepress som drosjesentralene har…

 

 

Talende innovasjondag

Svært riktig diagnose og gode anbefalinger fra Innovasjon Norge og Anita Krohn Traaseth. Så gjenstår bare litt gjennomføring.

Notater fra Innovasjonstalen 2017 (Standard advarsel: Notater mens jeg sitter og hører på. Misforståelser, forglemmelser, mangler og hopp i sekvens og innhold kan forekomme, forekommer sannsynligvis. Noen ganger mister jeg interessen og kommer med digresjoner og betraktninger.)

IMG_2876

Innovasjon er hipt og blir hippere for hver dag som går (i ca. to år til, før dippen kommer, tipper jeg.) Er i alle fall her på Sentralen (nokså nytt og hipt) sammen med ca. 300 andre for å høre Anitas tale om innovasjon. Og lurer litt på: Om det nå er slik at alle disse menneskene driver med innovasjon (og de fleste av dem, ut fra dresskoden, i offentlig sektor) – hvorfor går det så tregt?

Det blir litt rart å sitte her og høre om innovasjon og samtidig lese om hvordan POD saboterer stortingsvedtak om samlokalisering av nødsentraler uten at det ser ut til at det får konsekvenser for noen. Jeg sitter i styret i et lite selskap som har utviklet en digital løsning for kommunikasjon mellom nødsentraler, som har vært i drift siden 2014. Den vil ikke politiet ha – for de vil heller lage sin egen løsning basert på SMS og 2G-nett…

Det er nemlig slik at det er 64 nødhjelpssentraler i Norge. Med moderne kommunikasjonshjelpemidler kunne vi klart oss med 2. Jeg må bite i meg min påstand om at offentlige småkonger ikke forstår teknologi. De forstår den bare så altfor godt.

I mellomtiden dør folk fordi politi, brannvesen og ambulanse kommer for sent. Men vi opprettholder gode arbeidsmiljøer i nødetatene, i alle fall.

Akk ja.

Over til innovasjonsagendaen:

Først en film som forteller om at Norge må drive med innovasjon – pensjonister vil utgjøre 30% av befolkningen i 2030, etc. etc. Vi har hørt det før. Anita introduserer, med sedvanlig entusiasme – beundringsverdig. Åpning ved Monica Mæland uten at jeg fikk den med meg. Over til Øystein Sjølie og Mona Skaret, fra Innovasjon Norge, som først gjennomgår perspektivmeldingen. Utgiftene stiger, helse- og omsorg særlig. Skatteinntektene kommer til å være som før, oljefondet bidrar mindre. Et poeng som stadig gjentas (og som ikke kan gjentas for ofte): Hvis vi øker produktiviteten i offentlig sektor med en halv prosent i året, er vi i mål. (Etter mitt skjønn er dette enkelt, se ovenfor…)

IMG_2877Så er det Ansgar Gabrielsen med litt humør, vitser om hvor kjedelige FDs rapporter er. Han har jobbet som konsulent mot helse og eiendom (sykehusprosjekter) i 12 år, og har lært at der ute har man løsninger men dårlig oppfatning av hva som er problemet. Lettere å jobbe i Sverige, der tar man faktisk beslutninger, men i Norge begynner bråket når beslutningen er tatt. Så hva er egentlig problemet med offentlig/privat innovasjon: Hovedproblemet ligger i hvordan offentlig sektor er organisert: Siloer med egne tildelingsbrev og svært detaljerte instruksjoner. Da blir det ikke mye kreativitet. Da kommer bare det som er bestilt, ikke det man kan gjøre. Strålende byråkrati uten et eneste incentiv til å gjøre fornuftige ting, men hvordan man skal unngå å gjøre noe galt, for da kommer Per Kristian Foss…

Det er så ufattelige mange siloer som sitter og styrer etter særlover. Det er bare noen få steder i Norge der ansvar samles – kommunestyre, fylkesstyre, storting. Men der gjøres det ikke offentlige vedtak. Alle problemene skyldes at vi beslutter i siloer mens livet leves på tvers.

(Ansgar Gabrielsen kunne nok få jobb utenfor politikken hvis han ville. Oops – han har jo gjort det….)

Anita: Der er problemet. Her er noen eksempler på innovasjon:

  • Sunnaas bruker videokonferanse til hjemmebehandling av liggesår, sparer to milliarder.
  • Utskifting av rør koster 200 mrd frem til 2050. NoDig-teknologi kan gjøre dette 40% billigere uten å grave opp gatene – man borer horisontalt.

Over til Muppet Show – kommentatorer som burde henge på veggen i en veranda – Gunnar Stavrum og Sigvart Sveinbjørnsson. Er det så ille som Ansgar sier?

Stavrum: Når det offentlige er den største kjøperen av varer og tjenester i Norge må man bruke dette strategisk, til langsiktig innovasjon og til å bygge ting som kan eksporteres. Sveingbjørnsson: Løsningen er at makt og myndighet flyttes ned til gulvet i sykehuset, til de som faktisk møter pasientene – men det motsatte har jo skjedd. Mer kontroll og mer struktur. Bergen fikk bysykler fra Sparebanken Vest, kjempegreier, men opposisjonen ville ha dette ut på anbud, masse bråk. Masse gnaging mellom aktørene.

Anita: Men hadde de ikke fulgt anbudsreglene, hadde de ikke havnet i avisen da:

Sv: Jo.

Stavrum: Pressen er verre enn Riksrevisjonen….

Anita: Kan noen tvitre det!

IMG_2878Over til økonomene: Jan Fagerberg og Einar Lie, begge UiO.

Per Koch, ordstyrer fra Innovasjon Norge: Er vi på vei inn mot en tid med mindre velstandsvekst?

Einar Lie: Fallende produktivitetsvekst i den vestlige verden, ja. Robert Gordon: Likhet i utvikling ,30-dobling av lønninger i industrien, produktivitetsdrevet, men en filharmonist har også hatt en lik lønnsøkning uten produktivitetsvekst. Overføring fra privat virksomhet til det offentlige. Med fallende produktivitetsvekst blir dette en vanskelig utfordring uten produktivitetsvekst i offentlig sektor.

Per Koch: Hvordan får vi til offentlig prod utv.?

Jan Fagerberg: Robert Gordon er pessimist – vi har mye bedre verktøy for å finne nye løsninger nå enn vi hadde før. Men det er noen områder hvor det er vanskeligere å få til produktivitetsvekst – undervisning, for eksempel.

Per Koch: Det hevdes at økonomer undervurderer offentlig sektors betydning for teknologisk utvikling. Noe å lære her for Norge?

Jan Fagerberg: Økonomene (Marianne Mozecato) har ofte ikke forstått det offentliges rolle. Innovasjon handler først og fremst om å ta ideene i bruk – nye løsninger dør. Den amerikanske staten, forsvaret og andre, har vært flinke til det.

Einar Lie: I Norge har vi hatt en ganske vellykket økonomisk og teknologisk utvikling. Offentlig sektor har gjort endel riktige ting, som norsk sokkel som teknologiutviklingsområde. Tett knyttet til konsesjonssystemet.

Per Koch: Mange samfunnsøkonomier skiller mellom innovasjon, offentlig og privat. Hvordan skal vi forstå samspillet? Er økonomifaget oppdatert?

Einar Lie: Man har vært litt for opptatt av makroøkonomi og ikke teknologi. Her trenger vi mer forskning…

Per Koch: Hvordan får du studentene til å forstå felles læringsarenaer?

Jan Fagerberg: Jobber i et tverrfaglig senter, der har du noe av svaret. Utsett dem for mange påvirkninger.

Tilbake til kommentatorene som fokuserer på at også undervisning kan digitaliseres. Så to nye eksempler på innovasjon: Automatisert søknadsbehandling fra Lånekassen, studenter som bor i gamlehjem eller asylmottak for å hjelpe til, mot billig husleie.

IMG_2879Over til ungdomspolitikerne, en lang stripe folk (mens vi snakker om siloer…)

[sonet litt ut, her, det blir mange innlegg og de følger stort sett papirprogrammene, skoleflinkt, opptatt av utdanning, miljøvennlig teknologi, samhandling, samle ansvar slik at man unngår overskridelser, etc.] Et bra poeng fra flere er at man må ha en tillitsreform – mindre sentral kontroll og mer ansvar og initiativ over til fagfolk.

Over til kommentatorene som ikke markerte seg nå heller. Nye innovasjonseksempler:

  • Solceller og smarte bygg er lurt, Norge har teknologien, men må testes i stor skala.
  • Utstyr forsvinner fra norske sykehus. OUS lager avansert sporing av traller.

IMG_2880Hadja Tajik introduseres, ønsker en hyperaktiv næringspolitikk, hva betyr det?

Tajik: I USA skrives det 20 mrd sjekker i året, ingen i Norge, så vi er langt fremme (mye å si om det argumentet og eksempelet, men jeg lar det ligge i denne omgangen). Digital selvangivelse, kartverk, etc. Skulle gjerne sett at Ruter Billett skjønte selv at den var på T-banen.

Snakker om digitalt løft i skolen, koding inn (hva skal ut?) og digital etterutdanning. Digitalisering mer om mennesker enn teknologi: Må få siloene til å snakke sammen – man må søke om foreldrepensjon selv om det offentlige vet at du har barn og hvor gamle de er. Kan bruke digitaliseringen til å skape arbeidsplasser i Norge – som Jonas (trenger ikke etternavn…) legger vekt på, papirjournaler går fortsatt i drosjer. Trenger myndigheter som har ambisjoner i lag med arbeidslivet, ikke bare en bestiller, og heller ikke bare overlate ting bare til private. Trenger også kunnskap på toppen, som president Obamas (?) teknologiråd.

Over til Anita og selve innovasjonstalen:

anitaMer radikal innovasjon i offentlig sektor. Må overbevise at det finnes et stort uforløst potensial, at det er mulig, og hvordan vi skal gjøre det. Bakgrunn: Ting er greit frem til 2030, så begynner det å bli vanskelig, gap mellom inntekter og utgifter.

Bare en løsning som virkelig monner: Må redusere utgiftene, ved kutt eller økt produktivitet, og Innovasjon Norge foretrekker det siste. Den må være radikal. Hvordan? Gå løs på de store kostnadspostene: Helse, omsorgene, infrastruktur, utdanning. Disse behovene representerer store muligheter for næringslivet. Vi må tørre å se etter innovasjonsmulighetene, i år er fokus på offentlig sektor.

Offentlig sektor er gode på stegvis innovasjon. Men altfor mye skal gjøres selv, alle skal lage sin egen versjon. Eksempel: Sporing av sykehusmateriale: Kan spare massevis ved spredning av små løsninger. Må verdsette de som rapper gode prosjektløsninger fra hverandre og tilpasser dem lokale behov. Norske kommuner kan kutte 50 mrd bare ved å lære av de beste. Trenger færre små piloter, trenger å lære oss å skalere pilotene til nasjonale løft. Rulles ut i stor skala fra landet vårt også.

Hva kan vi gjøre? Drømmeløftet, bruker lytteposter i hele landet og utland, lage rapport, kan lastes ned fra våre hjemmesider kl. 1600. Her er de tre største flaskehalsene:

  1. Offentlig innovasjonskompetanse må styrkes. Ildsjelene gir ofte opp, fordi de mangler støtte og forankring, bremses av silotankegang og kultur. Stoppes av rapporteringslinjer, mangel på overordnet styring. Lederansvar, må læres. Vi har unntak, men de representerer ikke kritisk masse. Ikke nok å lære seg anskaffelsesreglementet eller gå på et IT-kurs – men ansvarliggjøring og initiativ.
  2. Industri og næringsliv må lære seg det offentlige markedet. 500 mrd. i året, 100 kr i minuttet i 159 år… Mindre bedrifter må gå sammen for å tilby bedre løsninger. Offentlig sektor eier samfunnsoppdragene og sitter i førerstolen, men næringslivet skal drive dem frem.
  3. Vi må legge mer vekt på organisatorisk innovasjon. Man kan ikke organisere seg til omstilling, sies det. Nuvel. Kan ikke skape radikale endringer uten å løse opp i siloer, prosesser og maktfordelinger. Må rydde i porteføljene i offentlig sektor, si nei til oppdrag som andre kan løse bedre enn oss.

De fleste digitaliseringsprosjektene i offentlig sektor har økt kvaliteten, men i fremtiden må man også senke kostnadene, slik Lånekassen har gjort. Dette er bare en forsmak på den digitale transformasjonen: Roboter kan gjøre 80% av byggesøknader – besparelser, men også krevende endringer. Trepartssamarbeidet avgjørende for organisatorisk innovasjon, må kunne diskutere krevende spørsmål som om det er ansiennitet som skal være førende ved reduksjon av tradisjonelt arbeid. Kun hvis vi løser organisatorisk innovasjon vil vi få det til.

Tre anbefalinger for mer offentlig/privat radikal innovasjon:

  1. Må samle flere budsjettposter og lage nasjonale løft. Trenger en nasjonal pådriverrolle, lyse ut konkurranser på tvers av etater og kommuner.
  2. Et fornyet trepartssamarbeid som setter behovet for organisatorisk omstilling i offentlig sektor høyt på agendaen, bane vei for kontroversielle dialoger og digitaliseringsprosjekter. Hva med en regulatorisk lekegrind der man kan eksperimentere uten at alt det juridiske er fastlagt.
  3. Få offentlige ledere til å drive organisatorisk innovasjon, gjennom å endre og balansere oppdragsbrevene, gi endringsagentene nytt armslag.

Har tradisjoner for dette: Husbanken brøt regelverk så private utbyggere kunne bygge annerledes og raskere. Nordsjøen bygget ut på denne typen prinsipper.

Krevende å feile i det offentlige, for vi feiler i full offentlighet. Vi kommer til å gjøre feil – og da må politikerne si at vi må lære og gå videre.

Avslutning ved Monica Mæland, som siterer Oddvar Norli (av alle): Det holder ikke bare å si halleluja, man må gjøre det også…

Er Vipps disruptivt?

IMG_2764(Sendte denne som et innlegg i Dagens Næringsliv, men har ikke hørt noe fra dem, så da havner den her på bloggen.)

Elisabeth Sørlie har et innlegg i DN 29. mars der hun diskuterer DnBs mobilbetalingstjeneste Vipps. Hun mener Vipps ikke er disruptiv, men kun en tjenesteinnovasjon – noe som forbedrer mobilbanktjenesten, som i seg selv er en versjon av nettbanken. Og det har hun jo rett i, i hvert fall så lenge man bare ser på Vipps i seg selv.

Disruptive innovasjoner er ikke disruptive i seg selv, men i forhold til noe som allerede eksisterer.

Jeg mener imidlertid at Vipps har disruptivt potensiale, men bildet er adskillig mer komplisert – man må se utenfor det norske markedet, og utenfor bankbransjen. Fra neste år av implementeres PSD2, en EU-direktiv som forplikter banker og finansinstitusjoner til å ha digitale grenseflater (APIer) mot tredjepartsleverandører. Bankene skal ikke lenger ha monopol på betalingstjenester – og står i fare for å reduseres til å bli digitale sparegriser uten transaksjoner, en rolle som egentlig kan fylles av hvem som helst.

Vipps ble haste-gjennomført av DnB som et forsvar; i første omgang mot MobilePay, eid av Danske Bank; på lengre sikt mot tunge nettverksaktører som Google, Facebook, Apple, WeChat (med Wechat Wallet) og AliBaba (med AliPay). Rune Bjerke presset gjennom Vipps (med utviklere fra det indiske selskapet Tata) og lanserte det med en kraftig markedskampanje. Det var svært vellykket, å «Vippse» har blitt et nytt uttrykk og plattformen har i praksis vunnet det norske markedet for vennebetalinger. Du vet du har fått det til når tiggere og musikere på Karl Johan har skilt med mobilnumre på.

Problemet er imidlertid at a) DnB tjener ikke penger på Vipps, og b) Vipps må fortsette å utvikles for ikke å dø. Den uunngåelige videreutviklingen går mot fakturabetaling, firmaVipps, kort sagt alle former for transaksjoner. Det er godt nytt for små firmaer som i dag blør gebyrer: Jeg har et lite firma selv, satte opp «direkte debitering» gjennom Nets uten å spørre om prisen, og fikk en regning på kroner 3000 – tre tusen – for å sette det opp, 200 kroner i måneden i avgift, og kr. 2 per transaksjon.

Hvis du har lurt på hvor storbankene tjener pengene sine, så vet du det nå.

Når Rune Bjerke sier at DnB vil gå fra 10000 ansatte til 5000 i løpet av de neste fem årene, så vil dette skje ved at konsumenttjenester (som Vipps) vil invadere forretningstransaksjonene – dels ved hjelp av PSD2, dels ved hjelp av nye transaksjonsmekanismer som Blockchain. Bankenes tjenester overfor forretningslivet er overpriset og overmodne for konkurranse fra lette og billige konsumenttjenester, som Vipps.

Og derfor er Vipps disruptiv – ikke i det markedet de begynner i, men i det markedet de kommer til å måtte invadere. DnB blir nødt til å kannibalisere sine tjenester før noen utenforstående gjør det. Får det det til, går de en fremtid i møte med tynnere marginer og færre ansatte. Forsøker de å opprettholde sine dyre tjenester, tar noen andre – sannsynligvis internasjonale nettverksaktører – over.

Og som småbedrifteier har jeg ikke det minste i mot det.

Fisketorvet i snøvær

I Bergen i dag, foredrag for Firstpoint om digitalisering i shipping om to timer. Over 50 påmeldte, som jo lover bra. Aner ikke om det er for sent å melde seg på, men du kan jo prøve.

Og så været, da Bergen…

(Ved en inkurie kom jeg i skade for å titulere dette innlegget «Fiskebryggen i snøvær». Hermann Kopp, ektefødt bergenser, har velvilligst påpekt dette. Beklager.)

Distriktssøndag

Vi forsøkte virkelig. Planen var å gå en tur på bena i Krokskogen, men det viste seg at a) serveringsstedet var stengt i dag, og b) det var isete overalt, hverken skiføre eller egentlig føre til å gå på bena. Og dermed måtte vi returnere etter å ha googlet Blaafarveværket (stengt i vinterhalvåret, stort sett) og brukt Tripadvisor for å seg hva man kan gjøre rundt Hønefoss (forslag: Kjerratmuseet, åpent juli-august.) Kongens utsikt var fin, men vinden sur, og menyen på bensinstasjonen på Klækkenhagen fristet ikke.

Så dermed ble det hjem, skifte til hipsterhabbiten, sen lunch på Eldhuset (på Grünerløkka, om noen skulle være i tvil) og en kaffe (med internett) på Espresso House, der dette skrives. På Løkka var det folk, ja – noen tusen, i alle farger og fasonger. Og dermed ble man minnet om den pågående «debatten» om hvor verdiene skapes her i landet, og hvorfor folk flytter til byene.

Det siste er nokså enkelt. Jeg har en tidligere kollega som vokste opp i Harstad, flyttet sørover, og etterhvert tok utdannelse i England og USA. Han kom hjem og bosatte seg på Røa, men holdt kontakten med sine venner i Harstad og besøkte dem der oppe. Hver gang han ble spurt om han ikke skulle flytte tilbake og hvorfor han egentlig flyttet til Oslo, svarte han: «Jeg fant ikke noen større by i Norge.»

Og der ligger det. Folk vil ha folk (bortsett fra de som ikke vil ha det, men de formerer seg langsommere og dør etterhvert ut, medmindre de begynner med realityprogrammer i villmarka.) Riktignok opprettholdes en myte om at det er i distriktene verdiene skapes her til lands, men det skjer jo først etter at de har blitt grundig subsidiert fra sentralt hold, kanskje med unntak av turistnæringen. Men nå skal jo den ha momsfritak, også, siden de turistene man klarer å tiltrekke er prissensitive (og de som ikke er det, har snåle servicekrav og ønsker om åpningstider i helgen, og da skal man jo som kjent på hytta.)

Problemet er at det nytter ikke med tall og sannsynligheter når man diskuterer følelser. I Norge er det fortsatt bare bønder og fiskere som utfører et ordentlig arbeid preget av tradisjon og de rette verdier. Industriarbeidere finnes stort sett ikke lenger, men er ikke beskyttet i samme grad som fiskerne og særlig bøndene er, i hvert fall ikke kulturelt. At noen web-konsulenter med sorte T-skjorter og hår som en Jordan tannbørste produserer tonnevis av skatteinntekter betyr ikke så mye, for de leverer jo ikke noe som er virkelig, må vite. De gjør jo ikke et ordentlig arbeid.

Jeg vet ikke, jeg. Betalte nettopp mva, skattetrekk og arbeidsgiveravgift for mitt lille konsulentfirma, og føler med det at jeg gjør mitt for å støtte opp om dem som fortsatt henger i ødemarken der ute, i påvente av at resten av verden skal se hvor galt det går, og som Odd Børretzen sa det, returnere dit hvor «vinteren ennå til vår lettelse ligger og biter seg fast mellom svarte graner.» Der alle husker alt om deg – og din familie – fra barndommen til gamlehjemmet, til evig tid (og det er lenge.)

Det får holde. På tide at denne kaffebaren skaper litt verdi for meg i form av en Americano. Håper bare barristaen er uvitende om at han ikke gjør et ordentlig arbeid.