Generativ og agentisk kunstig intelligens er en disruptiv innovasjon for forfattere og kunnskapsformidlere. Å overleve – og vokse – når en disruptiv innovasjon kommer krever de samme tiltak og mentale endringer av denne gruppen som alle andre.

På tide å snakke ut fra egen erfaring

For tiden raser debatten om kunstig intelligens innen forfatterskap i norske aviser, med Jan Kjærstads kronikk i Aftenposten som det klart mest fornuftige innlegget så langt. Det er ikke tilfeldig at det er Jan som er reflektert her – han har brukt teknologi lenge, og jeg husker at hans bok Homo Falsus (1984) var den første norske skjønnlitterære boken jeg leste som hadde et minimum av forståelse for teknologi, og som henvendte seg til lesere med de samme referanserammene.

Denne uken har jeg også gjennomført et webinar med Øystein Moan, tidligere konsernsjef og styreleder for Visma. Visma har 150 selskaper som alle driver med programvareutvikling, og Øystein hadde et meget referert forhold til hvordan generativ og agentisk kunstig intelligens endrer både arbeidet med programvareutvikling og kundenes forhold til de programmene Visma tilbyr.

Både Kjærstad og Moan har lært seg å tenke over den nye teknologien ved observasjon, men kanskje mest ved å bruke den selv, og ha et reflektert forhold til hvordan de selv endrer adferd i møte med den – for deretter å trekke sine egen primærerfaring ut i hvordan resten av verden kommer til å håndtere dette.

Med andre ord: Skal du si noe om kunstig intelligens, bør du begynne med å bruke den selv.

Forfatterskapsdisrupsjon i praksis

Og det har jeg gjort: I forrige uken skrev jeg en 230 sider lang forskningsbasert lærebok i styrearbeid og styreledelse, til bruk i kurset Det verdiskapende styret, som jeg underviser og has ansvaret for på BI. Foreløpig er det et utkast, og jeg sender den til studentene på kurset og noen kolleger. Boken fyller et hull i norsk faglitteratur i at den er norskspråklig, teknologisk oppdatert, og referer til internasjonal forskning innenfor styrearbeid, teknologi, bærekraft, jus, økonomi og corporate governance. Språket er basert på min egen skriftsstil (det hjelper å ha blogget siden 2004) og jeg har lagt til tegninger og eksempler. Boken er ikke ferdig på noen som helst måte, men manuset er komplett og jeg har faktasjekket så godt jeg kan.

Jeg har skrevet boken i dialog med Claude (for tekstforslag, søk, struktur og redigering) og Gemini (tegninger og endel oppslag), etter en prosess foreslått av Claude selv. Jeg har Opus 5.5, for tiden «normalversjonen» av Claude, mest fordi jeg startet med den og ikke ville rote det til med en helt ny språkmodell der jeg kunne risikerer å miste mye kontekst.

Jeg er svært fornøyd med resultatet. Riktignok er språket litt kjedelig (og litt for ordrikt etter min smak), og noen av eksemplene litt trauste, men det kan jeg fikse etter hvert. Studentenes reaksjon gjenstår å se, men jeg vil tro at en oppdatert versjon av noe matnyttig er velkomment, særlig fordi jeg ikke har tenkt å tjene noen penger på selve boken. Ei heller får jeg noe kred i forhold til akademia for denne, men jeg er gammel nok og har nådd mitt topplønnsnivå innenfor denne bransjen, så det går greit. Boken er et eksempel på bruk av effektiv middelmådighet der det ikke etterspørres noe mer.

Boken løser et problem for meg og for studentene. Alternativet hadde vært å sette seg ned og bruke det neste semesteret på å skrive denne boken (jeg skal ha sabbat), og få den utgitt på et anerkjent forlag. Jeg ville ikke tjent noe meningsfullt på den, og en norsk lærebok gir null uttelling i publikasjonspoeng og andre målekriterier.

Men den er bedre enn ingen bok, og min ressursinnsats ligger innenfor det jeg kan bruke på dette.

Ingen etablerte liker disrupsjon

Fotografiapparatet kan ikke konkurrere med pensel og palet – saalænge det ikke kan brukes i helvete eller himmelen.
— Edvard Munch

På midten av 2000-tallet var jeg involvert i en debatt om forlagsbransjen, som var overmoden for disrupsjon. Nå er turen kommet til forfatterne, som er fornærmet over at det harde arbeidet de før måtte gjøre nå kan gjøres kjapt og greit, med et foreløpig dårligere resultat. Dermed heves terskelen for hva man kan betalt for, ganske enkelt.

Dette kalles en disruptiv innovasjon, og kjennetegnet er, i alle fall etter mitt syn, at de etablerte aktørene er de som er minst i stand til å ta innovasjonen i bruk. En disruptiv innovasjon produserer et produkt som er dårligere enn det som allerede finnes; de kundene man mest verdsetter (kritiske og kunnskapsrike lesere) vil ikke ha det; og går man over til å bruke den nye innovasjonen, går man ned i inntekt.

De fleste etablerte forfattere er skrekkslagne over en slik endring, og trekker – som Sokrates i forhold til skriftlighet – frem de virkelig store katastrofebegrepene. Denne gangen er det annerledes enn PC, mobil, internett og søkemotorer, må vite, for denne gangen angriper man det kreative, selve produksjonsprosessen, og hvordan skal man forsvare seg mot det?

Refleksjonene fra Jan Kjærstad og Øystein Moan, med forskjellig utgangspunkt men samme vilje til å lære seg nok til å kunne si noe fornuftig, viser at det finnes en vei fremover. Jan tenker det kommer en ny kunstform som tar i bruk AI, uten at han vil (og trenger) å spesifisere hvordan den kommer til å arte seg. Øystein tenker at softwareutvikling (som er nokså tilsvarende det å skrive bøker) kommer til å endre seg fra at man skriver til at man beskriver hva man vil ha – og at den kritiske kunnskapen handler om evnen til å forstå kontekst og målsetting, ikke å kunne holde orden på tusenvis av kodelinjer.

Man må bestemme seg. Nå.

Marc Andreessen, mannen bak den første grafiske webleseren, har sagt at datamaskiner og internett vil føre til to hovedkategorier av jobber: Folk som forteller en datamaskin hva den skal gjøre, og folk som blir fortalt av en datamaskin hva den skal gjøre.

Jeg vet hva jeg skal drive med, i alle fall. Så får forfatterne ta sine egne beslutninger.