Terrorisme som innovasjon

Nok en kronikk i Aftenposten, denne skrev jeg en gang i høst, men glemte den rett og slett. Hovedpoenget er å advare, med henvisninger til datasikkerhet og militær strategi, at vi ikke på ren refleks innfører et overvåkningssamfunn, I stedet bør vi gjøre de opplagte tingene – og ikke falle i fellen å tro at fullstendig sikkerhet er mulig.

(Mens vi er igang, jeg begynner å blir nokså sliten – og deler Kate Pendrys bekymring – av hvor alvorlig man tar Anders Behring Breivik. Han tok livet av 77 mennesker, er en drapsmann, og bør ekspederes innenfor noen murer med minst mulig dramatikk. Dagbladske overskrifter om irrelevante uniformsdetaljer, intervju med plastikk-kirurgen hans og luselesing av hans forvirrede manifest tillegger ham en viktighet han ikke fortjener.)

A propos: Den tidligere sjefen i TSA kommer ut med en bok som avslører at hele organisasjonen ikke avstedkommer stort hva sikkerhet gjelder.

Over til kronikken:

Terrorisme som innovasjon

(Aftenposten, 15. april 2012)

Sikkerhet handler om små, konkrete, edruelige tiltak – om å møte den innovasjon terrorismen representerer med tilsvarende mot-innovasjon.

I kjølvannet av massemordet 22. juli 2011 har diskusjonen begynt om sikkerhet – hva kan vi gjøre for å beskytte oss mot terrorisme? Debatten ligner den man hadde i USA etter 11. september 2001, men har vært roligere – kanskje fordi terroristen var en av våre egne. I så måte ligner han ikke på Osama bin Laden, men på Timothy McVeigh, som drepte 168 mennesker og skadet 800 med en bombe i Oklahoma City i 1995.

Likevel kan vi kanskje lære av diskusjonen og tiltakene som er gjort i USA etter 9/11 – kanskje først og fremst hva vi ikke skal gjøre.

Terrorisme, som enhver forbrytelse, innebærer ofte et element av innovasjon – at man tenker nytt, gjerne ved å bryte forutsetninger. 9/11-kaprerne gjorde to innovasjoner – eller, om man vil, brøt to forutsetninger: De begikk selvmord, og brøt dermed forutsetningen at flykaprere ønsker å overleve aksjonen. Og de brukte flyet i seg selv som våpen, noe som brøt forutsetningen om at våpen eller sprengstoff må smugles om bord.

I følge Bruce Schneier, USAs ledende datasikkerhetsekspert, er det tre tiltak som har gjort flyreiser tryggere. For det første låser man nå døren – og det er en solid dør – mellom passasjerer og flyvere. Dermed kan ikke en flykaprer ta direkte kontroll over et fly. For det andre registrerer man nå all bagasje elektronisk, noe som gjør det vanskeligere å få bagasje om bord i et fly uten selv å være på det.

Det tredje, og kanskje mest effektive endringen ligger i hvordan vi som passasjerer forholder oss til flykapringer. Før 9/11 var rutinen for flykapring at man gjorde som kaprerne ville, fordi de som regel ønsket å bli fløyet et eller annet sted. Nå er innstillingen fra mannskap og passasjerer at man må overmanne kaprere – uten tanke for egen sikkerhet – før de rekker å styrte flyet. Det er også det som har skjedd i de to tilfellene man har hatt av flykapringer på amerikansk jord siden.

Disse tiltakene har preg av noe selvsagt og enkelt. Jeg har selv vært forundret over at døren til cockpiten har vært åpen under flyvning. Man har jo hatt tilfeller av sinnsforvirrede passasjerer som har gått til angrep på flyvere, også i Norge.

Andre tiltak – nye rutiner for sikkerhetssjekk av passasjerer, gjennomlysningsapparater, sprengstoffdetektorer og en voldsom oppbygning av overvåknings- og sikkerhetspersonell – har ikke hatt noen påviselig sikkerhetseffekt. I beste fall har det en psykologisk funksjon – å rusle gjennom sikkerhetskontrollen i sokkelesten mens vi holder buksene oppe gir i alle fall en følelse at noe blir gjort. Så kaller også Schneier dette for «sikkerhets­teater» og har gjentatte ganger demonstrert hvor lett det er å omgå kontroller av denne typen.

Vår lille sikkerhet

Norges beherskede reaksjon på Anders Behring Breiviks uhyrligheter har vakt beundring rundt omkring i verden. Vi valgte å holde roen og slutte rekkene i stedet for å få panikk. Men så har en del etater begynt å rasle med budsjettene i sikkerhetens navn, med en viss vekt på overvåkning.

PSTs tidligere leder sa i et uvørent øyeblikk at selv ikke Øst-Tysklands Stasi ville funnet frem til Breivik før det smalt. Hun ble kritisert for dette, men hadde helt rett: Ingenting av det Breivik foretok seg elektronisk ville i seg selv gitt solid nok grunnlag for politietterforskning. Det betyr ikke at feil ikke ble gjort: Man burde kunne forutse et angrep på Regjeringskvartalet, og det fantes også sikkerhetsrapporter som så dette og foreslo tiltak. Men gitt Norges lange tradisjon med sommerleirer og friluftsaktiviteter av alle slag, kunne man vanskelig forestille seg et angrep på Utøya.

Vi bør lære av 9/11 at det er de enkle og rimelige tiltakene som fungerer. Vi bør stenge Grubbegata og Løvebakken og muligens andre sårbare steder for biltrafikk, i hvert fall for varebiler. Enkelte typer skytevåpen bør begrenses ytterligere. Ungdomsleirer bør legge litt mer arbeid i identifisering av besøkende. Politiet bør ha et døgnbemannet helikopter stående i beredskap også i ferien.

Men massiv overvåkning av alminnelige mennesker er ikke Norge verdig, inkludert det stadig mer diskrediterte Datalagringsdirektivet. Som resultatene fra 9/11 viser, vil slike tiltak ikke gi nevneverdige bidrag i retning av mer sikkerhet. Derimot kan det oppleves som et anslag mot den personlige frihet Breiviks trosfeller innbiller seg at de kjemper så hardt for.

Det viktigste tiltaket ligger i å sørge for at de som står mulige terrorister nærmest – deres naboer, familie og venner, uansett gruppetilhørighet – heller rapporterer dem til politiet og gir dem en sjanse overfor et fair rettsvesen enn å la dem fortsette med det de planlegger. Slik sett kan drakoniske sikkerhetstiltak – overvåkning, isolering, mistenkeliggjøring – virke mot sin hensikt. Det beste tiltak mot terrorisme er å sikre at kun terrorister som ABB – ensomme, forskrudde og marginaliserte personer – eksisterer. De andre er for integrert i samfunnet til at de kan tenke seg å angripe det.

Balanse i alt

Krigføring krever en viss balanse mellom motstandernes metoder – noe amerikanerne har lært i sin krigføring i Irak og Afghanistan. Krigsteoretikeren Martin van Creveld har påpekt at det bare to måter man kan vinne over en fiende som fører såkalt asymmetrisk krigføring: Enten kan man øyeblikkelig og nådeløst knuse enhver motstand, ved represalier og annet. Eller man kan møte fienden i det samme miljø han opererer i, vinne folk over ved å fremstå som humanistisk og tolerant, og dermed nekte ham eller henne en sympatiserende masse å gjemme seg i. Parallelt leter man opp fienden ved politiarbeid. Det var den siste metoden som gjorde at amerikanerne til slutt fant Osama bin Laden.

Det er den veien Norge – og PST under ny leder – heldigvis ser ut til å gå. Vi vet at vi ikke kan beskytte oss mot den ensomme ulven. Men det at den ensomme ulven utgjør den største trusselen, er i seg selv et sunnhetstegn. Og skulle han eller hun bli rapportert til politiet av en som er litt mindre ensom, har vi den beste sikkerheten vi kan oppnå – og all den sikkerheten vi trenger.

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s