….er tittelen på Kåre Tannviks og min kronikk i Aftenposten i dag. Tittelen er ikke vår – vi hadde "Finnmark og fremtiden" – men den oppsummerer jo våre argumenter. Så er det vel bare å lene seg tilbake og vente på stormen, i trygg forvissning om at det er "han Kåre" som får mest bråk….

Oppdatering: Lagt inn originalteksten etter "hoppet".

Oppdatering 2: (28. oktober) Ikke mange reaksjoner i form av kommentarer, men jeg Hallvard Tjelmelands anmeldelse (abonnement nødvendig) av Morten A. Strøksnes’ Hva skjer i Nord-Norge? er forbausende parallell til hva Kåre og jeg skriver:

Anti-turisme. Denne schizofrenien kjem til uttrykk også i vurderinga av næringslivet. I første halvdel av boka blir det spelt på kjende tonar: Det er for smått nordpå, verksemdene er for puslete, miljøa er for små til at friske nye tankar kan oppstå. Her kan vi også spora gammalmodige oppfatningar av kva skikkeleg økonomi er for noko, openbart inspirert av forgjengaren Brox.

Som for Brox blir tenesteyting noko mindreverdig, inautentisk, får ein inntrykk av.

Finnmark og fremtiden

Finnmarks fremtid avhenger ikke av om det finnes olje i Barentshavet, men at finnmarkingene klarer å prioritere kunnskapsbasert næringsliv i et globalt marked.

Espen Andersen (har oppdaget Finnmark)
Kåre Tannvik (avbildet, innbitt nordnorsk serie-gründer)

Finnmark sliter, på tross av mulighetene innen olje, med å skape bærekraftig næringsutvikling, å beholde sine innbyggere og ikke minst med å overbevise resten av landet at snåle politiske utspill, russiske prostituerte og krangel om hva som skal fiskes hvor ikke er det eneste som foregår der oppe. Men hva skal man gjøre?

Forfatterne av denne kronikk møttes for tre år siden. Søringen Espen holdt kurs i kunnskapsbasert næringsutvikling for folk fra næringsliv, offentlig forvaltning og halvstatlige utviklingsselskaper i Finnmark. Han lærte å respektere en gruppe mennesker som forsøker å skape fremdrift og fremgang mot tunge odds. Finnmarkingen Kåre var kursets minst skoleflinke og mest kreative deltaker, den eneste av studentene som faktisk startet firma i løpet av kurset. Til gjengjeld startet han flere stykker – og lærte at teori som kommer utenfra kan gi svært praktiske lokale ideer.
Vi gjorde oss i løpet av kurset og senere en rekke refleksjoner om hvordan Finnmark skal kunne utvikle seg som en levedyktig region. Her er vår nokså uærbødige liste, som kanskje ikke bare gjelder Finnmark:

Man starter ikke bedrifter for å skape arbeidsplasser. Bedrifter startes for å tjene penger. Hvis bedriften tjener gode penger, blir det gode og mange arbeidsplasser. Startes derimot bedriften for å skape arbeidsplasser, skaffer man seg et fremtidig pengesluk med folk som sitter og tvinner tommeltotter i påvente av at prestisjetapet skal bli mindre enn utgiftene.

Man starter ikke bedrifter uten å ha et marked. Skal man tjene penger, må man ha noen som betaler for det man vil selge. Da må man finne ut hva kundene vil ha – og tilby dette, selv om det er noe man selv har ikke ville kjøpt. Det er ingen tilfeldighet at julenissens hjemsted i sin tid ble flyttet fra Norge til Finland: Finnene var villige til å gi kundene det kundene ville ha. Nordmennene så tusenvis av brev fra japanske skolebarn som en brysom ekstrajobb.

Bedrifter bør søke kunder som har råd til det de tilbyr. Norge er en av verdens dyreste nasjoner både å reise og leve i. Næringsutvikling må ta utgangspunkt i dette, og utvikle tilbud rettet mot kunder som har råd til å være her. Pengesterke kunder klager ikke over at et restaurantbesøk i Norge er dyrt – de klager over at de må betale blodpriser for middelmådig mat og dårlig service. Ikke minst klager de når alt stenger fredag kl 15 og åpner igjen mandag morgen, midt i turistsesongen, fordi eieren skal på hytta og fiske. Norge kan ikke markedsføres som annet enn eksklusivt – og da må opplevelsen kunden får, enten det gjelder turisme eller produksjon, være eksklusiv.

Å være strategisk er å være annerledes. Strategi er å ta valg, og å gjøre noe som ikke alle andre gjør. For Finnmarks vedkommende er dette et spørsmål om å utnytte det unike ved Finnmark – det at man har spredt bosetning (som krever utvikling av samhandlingsteknologi), en posisjon mellom Russland og Europa (hva med Kirkenes som Nordkalottens Singapore?), og er verdens nordligste befolkede område. Det kreves mot for å være annerledes. Små samfunn har ofte en lav toleransegrense for de som tenker annerledes. Det samfunn som vil overleve er de samfunn som klarer å motivere de annerledestenkende, og tåler å løfte dem fram.

Politikere og byråkrater er dårlige til å skape bedrifter. I Finnmark har mange fått for seg at næringsinitiativ er avhengig av godkjennelse av en lokalpolitiker eller fem. Bedrifter skapes av enkeltpersoner eller små grupper som ønsker å skape noe og tjene penger på det. Politikeres og byråkraters jobb er å fjerne hindringer og gjøre jobben enklere – men altfor ofte velger de å bevare det bestående eller sørge for at alle regler følges. Politikere har en annen agenda, ganske enkelt.

Misunnelse er lite lønnsomt. Altfor mange Finnmarkinger er villige til å torpedere initiativ som kan gi andre fremgang. En dypt institusjonalisert "Skit i Finnmark, leve Mehamn/Vadsø/Vardø/Karasjok/Hammerfest/velg-ditt-eget-sted"- holdning gjennomsyrer enhver diskusjon om tiltak. Forretningstiltak strander på endeløse diskusjoner om hvor ting skal lokaliseres – som f.eks. at et nytt turisttilbud torpederes av en ordfører fordi turistbussen ikke stopper på den lokale respatex-kafeen. Som Arvid Flagestad ved BI har vist, er de mest lønnsomme skisportstedene de som samarbeider mest – for kundene er i alle fall ikke interessert i lokale stridigheter. Redsel for hva andre skal mene skaper ikke nye bedrifter.

For at nytt skal vokse frem, må noe av det gamle dø. I Finnmark bor det 73.000 mennesker (5000 færre enn i Drammen/Lier) på et område 13% større enn Danmark. Allikevel har man 19 kommuner, et rådhus på hvert nes, og opprettholder størknede institusjoner mot enhver fornuft. Finnmark må redusere antall tettsteder og heller få noen som er bærekraftige, hvor det ikke blir sveltihel hvis en eller to bedrifter skulle gå over ende. Ellers svekker man de som kan overleve ved å bruke ressursene på konkursbo.

Når lokalisering ikke betyr noe, betyr den alt. Dagens kunnskapsarbeidere kan jobbe hvor som helst i verden – og velger derfor ikke bosted fordi det er arbeidsplasser der, men fordi det er gode steder å bo. Det betyr gode skoler, barnehage, livlig kulturliv og, kanskje viktigst, et samfunn som er tolerant overfor folk som er annerledes og tilgir feil. Kunnskapsarbeidere lever av penger og for ros og ære. De legger sine bedrifter dit kunnskapen finnes, respekteres og videreutvikles. Finnmarks politikere må forsøke å endre en utbredt innstilling om at intellektualitet og kreativitet er umandig og noe som skikkelige folk ikke bør befatte seg med. Ellers reiser de kreative og kunnskapsrike, og man henger igjen med en befolkning som ønsker seg tilbake til en industriell fortid.

Arbeidsplasser skapes en og en, uten oppmerksomhet. Det er nesten litt synd at man satser stort på utbyggingen av Snehvit og ilandføringen av gass ved Hammerfest. Det tar oppmerksomheten vekk fra at Finnmark trenger å gjøre små ting, rettet mot et globalt marked, ikke store ting hvor markedsforståelse utover råvareprisutvikling ikke er relevant. Dette gjelder Norge så vel som Finnmark – det er en fare i at oppmerksomheten rettes mot de store ting, som olje, når de små ting, som kunnskap og informasjonsteknologi, har vel så stort potensial for både verdiskapning og sysselsetting.

Finnmark er i en unik posisjon! Finnmark har alt hva verden etterspør: Olje, gass, fantastisk natur, reint vann, fisk og urfolk. Finnmark har kompetanse om råstoffene, men mangler kompetansen og viljen som skal til for å utnytte mulighetene.

Man må forstå hva man har
å selge – og lære seg å ta dobbelt betalt for kaffen. Ikke fordi den er spesielt god – skjønt den bør være god – men fordi man har en historie å fortelle.