Et spørsmål om kompetanse II

Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes ba meg skrive en kortversjon av dette innlegget. Det står i dagens avis, men er ikke på nett ennå, så her er det:

Dagfinn Nordbøs kronikk "Det siste store tabu" – som er lett å avfeie som surmaget sutring og PR-kåt opportunisme – har et viktig poeng: At kvaliteten av en tjeneste – offentlig eller privat – avhenger mer av kompetansen til den personen som utfører den enn i de systemene og reglene vedkommende produserer den under.

Som James March, organisasjonsteoriens grand old man, har sagt det: ”[Vi tenderer] til å overse viktigheten av simpel kompetanse for organisasjoner arbeidsmåter. Effektive byråkratier er sjelden dramatiske. Mye av det som skiller et godt byråkrati fra et dårlig ligger i hvordan de daglige, trivielle relasjoner med kunder og de daglige problemer med å vedlikeholde og operere sine rutiner håndteres.”

Som Dagfinn Nordbø har jeg opplevd elendige leger, sykepleiere og saksbehandlere. Men jeg har også opplevd fantastiske leger, sykepleiere og (en sjelden gang) saksbehandlere. Problemet er ikke at det finnes variasjon, men at denne variasjonen ikke i tilstrekkelig grad gjenspeiles i lønn, stilling eller status.

Jeg har opplevd dysfunksjonelle og kunnskapsløse lærere. Men jeg har også opplevd kunnskapsrike, tålmodige og initiativrike lærere som jeg er stolt over å ha kjent. Problemet er at sistnevnte ikke belønnes og at førstnevnte fremdeles er lærere.

Jeg har vært borti situasjoner der folk har grovt forbrutt seg mot moralske og juridiske regler som setter hele deres organisasjon i fare, men beholder jobben fordi et stivnakket regelverk beskytter dem – og ledere ikke vil eller orker gjøre den jobben som skal til for å få dem ut.

Problemet er at hver gang mangel på kvalitet påpekes og noe må gjøres, lages enda et regelverk som kun fokuserer på det som er målbart – formalkompetanse, ansiennitet og pliktrapporter. Det nye nå er at man i tillegg lager ryggdekkende holdningskampanjer, som GNIST.

Hvis det er en ting man vet etter 50 år med forskning i endringsledelse, så er det at intet skjer med mindre man endrer alle de fire hovedelementene av en aktivitet: Teknologi (hvordan man gjør ting rent praktisk), struktur (organisering), belønningssystemer og, til sist normer og verdier (hva som oppleves som viktig).

Hvis ikke alle disse elementene adresseres, skjer ingenting. Bortsett fra på inntektssiden til Geelmuyden-Kiese.

One thought on “Et spørsmål om kompetanse II

  1. Som ansatt i det offentlige, har jeg fulgt reaksjonene på Dagfinn Nordbøs kronikk med stor interesse. I det fjerde avsnittet i kortversjonen din her, har du prikket inn problemet i hele den offentlige forvaltningen.
    En ting er at den faglige kompetansen ikke blir verdsatt like mye som i det private, værre er det at dårlig ledese ikke taes tak i. En enkelt dårlig leder kan (i værste fall) ødelegge en avdeling med dyktige ansatte. Andres oppfattelse av avdelingen blir ofte sett på som viktigere enn selve resultatet. Målepunktene man skal rapportere på, definerer man selv og da ber man gjerne om å bli målt på helt irrelevante ting (som er lette å oppfylle).
    Ikke noe av dette er nytt, hverken for oss som jobber i byråkratiet eller de som er utsatt for det. Hva som mangler i debatten er hva man skal gjør med problemet. Riksrevisjonen er de som har ansvar for å kontrollere at vi bedriver god forvaltning – og de bør være en del av løsningen. Som en start kunne de sett på målepunktene som den enkelte etat har bedt om å bli målt på, og gi en vurdering av disse.
    Først når vi blir målt på riktige mål, kan vi begynne å forvente en forbedring.

Kommentarer er stengt.