Jeg har i ettermiddag sittet og hjulpet (hun greier seg stort sett selv med litt oppmuntring) datter nummer tre med leksene. Hun har en innleveringsoppgave om et historisk emne av et visst omfang. Oppgaven er på fire sider, skal inneholde bilder hun har tatt selv (på en nylig skolereise) og skal dessuten være på nynorsk. Det siste har jeg litt vanskelig å se poenget med.

Nå hører ikke jeg til de som klaget mye over nynorsken verken da jeg gikk på skolen eller etterpå – og jeg synes folk som klager over at NOUer og andre offentlige dokumenter av og til kommer på (som regel moderat) nynorsk burde finnne noe bedre å fordrive tiden sin med. Men jeg lurer på om jeg ikke er enig i at nynorsk som skriftlig fag ikke lenger har noen berettigelse.

Det er ikke det at nynorsk er så vanskelig, men at det nå er så mange varianter av ord og stavemåter i både nynorsk og bokmål at grensene mellom skriftspråkene er i ferd med å forsvinne, i hvert fall om man legger godviljen til. Da jeg i sin tid leste og skrev en kronikk om Heidi Grande Røys’ NOU "Et informasjonssamfunn for alle" kom jeg faktisk til side 70 før jeg oppdaget at den var skrevet på nynorsk – delvis fordi jeg var opptatt av det som sto der, delvis fordi den var skrevet i "moderat" nynorsk og dessuten omhandlet tema (teknologi) der nynorske og bokmålsformer stort sett er like (når de ikke er på engelsk).

Jeg tror mye av antipatien mot nynorsk i skolen har to årsaker: Den ene er at man tvinges til å skrive nynorsk. Gitt en utstrakt mangel på presisjon i hva som er riktig eller galt, men med et krav om å være konsekvent selv om ordlisten ikke er det, blir dette vanskelig selv for de mest språkmektige. Det kan være på tide å stramme opp litt, ikke bare i nynorsk, men i bokmål også. Vi kunne for eksempel fortelle at "da" og "når" ikke kan brukes om hverandre, slik de fleste politikere og TV-journalister ser ut til å tro. Det er faktisk lettere å forholde seg til et språk der ting er enten riktig eller galt, fremfor en masse tillatte sideformer, som sammen fører til at det meste er tillatt, bortsett fra det du har lyst til å skrive.

Den andre årsaken ligger i valg av litteratur. Som datter nummer tre fortalte meg: Den første boken hun skulle lese på nynorsk handlet om mørketiden i nord, og var dermed fremmed ikke bare i tekst, men også i innhold. Selv ble jeg satt til å lese Tarjei Vesaas, geniforklart i vide kretser i min barn- og ungdom men som siden ikke har gjort seg nevneverdig bemerket utenfor nynorskpensum. For meg virket det alltid litt som om nynorsk litteratur var et slags svar på det beryktede finske TV-teateret. Dette bestyrkes i at jeg med glede, som sagt, leser nynorsk når innholdet interesserer meg, eller når det er språklig elegant heller enn bare sært, slik Arne Hjeltnes eller Are Kalvø presterer. Det er faktisk innholdet det kommer an på. For eksempel er det jo opplest og vedtatt gutter ikke liker å lese. Så kom Harry Potter-bøkene, og med dem vitsetegninger om foreldre som klaget over at dyre dataspill ble stående urørt fordi poden satt med nesa ned i 600 sider Quidditch og Voldemort. Kanskje det holder med en god tekst?

Trenden går i alle fall bare bare en vei. Andelen mennesker som skriver (det er ingen som snakker verken bokmål eller nynorsk) nynorsk, i hvert fall i voksen alder, krymper stadig. På et eller annet tidspunkt må selv den mest vokale minoritet akseptere realiteter. Dessuten vil teknologien komme oss til hjelp. Den smarte elev vet at måten å skrive en oppgave på nynorsk i dag er å skrive den, fort og naturlig, først på bokmål, for deretter å oversette. Og da er det bare et tidsspørsmål før vi får en Google translate fra bokmål til (moderat) nynorsk, til glede for studenter og norsklærere over det ganske land. Vi har allerede Øyvind Borgenholt’s geniale Odalizer, som kjapt fikser websider om det til lett forståelig Odalsdialekt. (Klikk her for å få denne teksten på odærsk.) Noen burde gi ham et stipend for å lage en nynorskizer. Siden undervisning over tid vil tilpasse seg verden (det tar noen år og noen NOUer, men ting skjer), vil skriftlig nynorsk erstattes av muntlig – eller, rettere sagt, til lesing av nynorske tekster. Forhåpentligvis oversettelser av Harry Potter eller, etter hvert som ungdommen blir eldre, Cory Doctorow’s Veslebror ser deg.

Med andre ord: Skal nynorsk bli noe annet enn et ork for 90% av skoleelevene i Norge, bør man modernisere litt. Slik nynorsk undervises idag, er det verken nytt eller norsk, i hvert fall ikke oppfattet som norsk av elevene. Løsningen (rent bortsett fra at språkets navn bør endres) ligger i å monopolisere de tekstene elevene vil lese, uansett hvem som har skrevet dem, oversette dem til nynorsk, og dermed få elevene til å assosiere språket med noe interessant og positivt – den delen av norskfaget der man kunne slappe av og underholdes litt – heller enn å være en ekstra ryggsekk, irrelevant både i form og innhold.

Slik sett er det jo positivt at min datter kunne anbefale meg Are Kalvøs kåseri om fordelene med å bruke nynorsk – en del av nynorsk-pensum hun satte pris på. Det er håp, i alle fall så lenge eleven slipper å analysere Kalvøs tekst og bare kan le av den.