Dagfinn Nordbøs kronikk "Det siste store tabu" vil sannsynligvis bli avskrevet som enten surmaget sutring, opportunistisk oppmerksomhetssøken, eller, forhåpentligvis, et ektefølt uttrykk for frustrasjon som dessverre/heldigvis ikke kan lede til noen konkrete endringer, siden byråkratier nå engang tar (og skal ta) beslutninger basert på regler som ikke gir særlig rom for vurderinger.
Men fagligheten sier egentlig noe annet. Her er et sitat fra James March, organisasjonsteoriens grand old man (min oversettelse, originalen her på tidligere kollega Jim McGees blogg):
Når vi synger arier om ledelse og organisasjon, tenderer vi til å overse viktigheten av simpel kompetanse for organisasjoner arbeidsmåter. Effektive byråkratier er sjelden dramatiske…. Mye av det som skiller et godt byråkrati fra et dårlig ligger i hvordan de daglige, trivielle relasjoner med kunder og de daglige problemer med å vedlikeholde og operere sine rutiner håndteres. Å gjennomføre disse trivielle tingene kan kreve mye planlegging, kompleks koordinering og sentral styring, men har vanligvis sammenheng med hvor effektivt et stort antall mennesker gjør mindre arbeidsoppgaver på et kompetent vis. Der for er det sannsynlig at den oppsiktsvekkende forskjellen i byråkratisk ytelseskvalitet rundt i verden for det meste skyldes varianse i kompetansen til den alminnelige kontormedarbeider, byråkrat og mellomleder, og i effektiviteten i alminnelige rutiner for å løse problemer på lokalt nivå. Dette ser ut til å være sant for militære, fabrikker, posttjenester, hoteller og universitet.
Med andre ord: Vi kan snakke om systemer, evalueringer, prinsipper og rutiner til vi blir blå i ansiktet og går konk på konsulenthonorarer, men det er faktisk kvaliteten på den jobben som gjøres som teller. Og i motsetning til Dagfinn Nordbø tror jeg ikke situasjonen er svært mye bedre (selv om den er bedre, i alle fall i eksportrettet industri) i det private næringsliv enn i det offentlige.
I likhet med Dagfinn Nordbø har jeg opplevd elendige leger, sykepleiere og saksbehandlere innen helsevesenet. Men jeg har også opplevd fantastiske legere, sykepleiere og (en sjelden gang) saksbehandlere. Problemet er ikke at det finnes variasjon, men at denne variasjonen ikke gjenspeiles i lønn eller status. Jeg har opplevd lærere (for mine barn) som er dysfunksjonelle (i et tilfelle med en tykk A4 perm med klager og 19 år som stafettpinne mellom uvillige skoler.) Jeg har opplevd en engelsklærer som ikke kunne snakke engelsk. Men jeg har også opplevd kunnskapsrike, tålmodige og initiativrike lærere som jeg er stolt over å ha kjent. Problemet er at sistnevnte ikke belønnes og at førstnevnte fremdeles er lærere. Jeg har vært borti situasjoner der folk har grovt forbrutt seg mot moralske og juridiske regler som setter hele deres organisasjon i fare, men likevel fått beholde jobben fordi et stivnakket regelverk hindrer organisasjonen å bli kvitt dem – og ledere ikke vil eller gidder gjøre den jobben som skal til for faktisk å få dem ut.
Problemet er at hver gang dette påpekes og noe må gjøres, lages enda et regelverk som kun fokuserer på det som er målbart – som formalkompetanse, ansiennitet eller pliktrapporter. I tillegg vil man, som med GNIST, lage ryggdekkende holdningskampanjer uten å gjøre noen fundamentale endringer i hvordan jobben faktisk gjøres eller blir belønnet. Og er det en ting man vet etter 50 år med forskning innen endringsledelse, så er det at ingenting skjer medmindre man endrer alle de fire hovedelementene av en aktivitet: Teknologi (hvordan man gjør ting rent praktisk), struktur (organisering), belønningssystemer og, til sist normer og verdier (hva som oppleves som viktig innen en organisasjon).
Svaret ligger i en omlegging vekk fra regelstyring, mot ansvarliggjøring av ledere, at man slutter å fokusere på ansiennitet, og at man begynner å betale så bra (ut fra individuelle resultater) at kompetent personale begynner å stake ut karriereveier og oppmuntres til den adferd mot kundene man ønsker. Dette tar tid, er upresist, og krever individuelle vurderinger, noe som ansvarliggjør de som gjør vurderingene og dermed gjør dem sårbare.
Så det kommer ikke til å skje. I stedet vil Dagfinn Nordbøs kronikk for det meste ties i hjel, bejublet av den vanlige ansamlingen anonyme skrikhalser som mener at det er sosialismen og byråkratiet som har skylden, og tildels imøtegåes av folk som henger seg opp i enkeltdetaljer som den overvektige hjelpepleieren. At en overvektig hjelpepleier ikke orker å løfte og ikke orker å gå langt eller fort, og dermed på grunn av sin overvekt gjør en mye dårligere jobb, er i denne sammenhengen tydeligvis ikke relevant – det er et tabu som så mange andre. Dessuten har sikkert personen andre kvaliteter som oppveier – ellers hadde vedkommende ikke vært i jobb, ikke sant?
Men tabuer er til for å pirkes i, og dette tabuet har stått upirket altfor lenge. Opp på bordet med det!
Tversover 
Delvis enig i konklusjonen, men litt sår for å bli kalt annonym skrikhals. Den uttalelsen står til overskriften «utstudert arroganse».
Uansett med hvilke politisk utgangspunkt kritikken er begrunnet er utfordringen like uløselig. Det offentelige systemet vil alltid ha problemer med å kontrollere eller kvalitetsikre seg selv effektivt. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid bli. Man klaget over stivbent byråkrati for 100 år siden også.
Men uansett om det faller innenfor kategorien «ansamling av annonyme skrikhalser som mener det er sosialismen eller byråkratiet» som har skylden, så er det likevel på sin plass å angripe det moralske fundamentet for systemet, uten å bli karaktrisert som skrihals.
Felleskapsløsningene. Uten dette utflatede unøyanserte mantra ville vi ikke hatt en stadig voksende offentlig sektor. Dette er systemkritikken, men den kritikken er tabu. Tar man slike ord i sin munn blir man mørkeblå og kald og en kynisk nedbryter av samfunnstrukturen.
Tenk om de mer moralsk høyverdige kunne brukt like mye tid på å rette sine egne systemer som å angripe et poeng i saken, nemlig profitten. Ta skoledebatten. Det viktigste er å unngå profitt, for man skal ikke kunne forta noe så moralsk nedverdigende som å tjene penger på opplæring, enn å søke en kvalitativ og kvantitativ bedre skole. (og selv om profitten skulle komme av bedre økonomistyring eller innkjøp) (Det er bedre at man sløser bort profitten)
Det er ingen som med vettet i behold arbeider for å kvitte seg med offentlig sektor eller å kvitte seg med felleskapsløsninger. Det er kommet for å bli 🙂 men man behøver alikevel ikke applaudere en politikk og et politisk mantra som, hvis det gjennomføres, sakte men sikkert putter stadig flere og flere oppgaver over i den sekken.
Da er det greit med noen spark ala Dagfinn Norbøs, med dertil jubel fra den vanlig ansamlingen annonyme skrikhalser.
(forøvrig tror jeg det er flere navgitte som vil ha seg frabedt å bli kalt skrikhalser)
Leif – siden du skriver under eget navn, er du jo ikke anonym. Og dermed trenger du ikke plassere deg selv i kategorien «anonyme skrikhalser».
Jeg har ikke noe imot det du fremfører. Men jeg er møkklei folk som anonymt skriver dritt i kommentarfelt. Ganske enkelt. Hvis det som skrives er så elendig at man ikke tør sette navnet sitt under det, vel, så får man heller la være å skrive det. (La gå at det av og til finnes grunner for å skrive ting anonymt, men de situasjonene er sjeldne.)
Det var litt påtatt irritasjon 🙂 beklager forøvrig skrivefeil. Medfødt dissorder…
Akkurat det punktet om anonyme innlegg skal jeg være med på. Nettdebatten innbyr til å spre om seg med anonyme spissformulerte synspunkter, men se på det som forsterket poll.
Debatten er tydeligvis interesant. Det tok fyr, men det hadde man ikke vært veldig spåmann om man forutså på forhånd og det gjorde vel antageligvis art. forfatteren også.
Fra mitt ståsted må gjerne denne debatten brenne lenge, men som alle kruttbranner. Det blusser opp lynraskt og slukkner like fort.
Systemkritikk kan gå på forskjellige deler av systemet. I mitt innlegg om denne saken har jeg valgt å fokusere på den iboende knapphete på ressurser som befinner seg innad i systemet og derfor gjør konstant god jobb til en bragd heller enn en lett oppnåelig kompetanse.
——————————————————————————————————————–
Forskjellige typer systemer trenger jo også forskjellig kompetanse. Innenfor militær og produksjon er det enkelt å være enig med James March, så lenge det gjelder mekanisk repetative og enkelt forståelige arbeidsoppgaver. Det er også innenfor slike arbeidsoppgaver premiering fungerer best siden premiering tenderer til å skjerpe men også snevre fokuset på det man holder på med.
——————————————————————————————————————————–
Innenfor kundebehandling og andre yrker der det er kompetanse på sosiale relasjoner som oftest oppfattes som god service er det ikke alltid like lett å måle hvem som er en god ansatt og en dårlig ansatt. Særlig siden forskjellige mennesker kommuniserer på forskjellige måter og enkelte klienter får dårlig service fordi det oppstår en kommunikasjonssvikt.
——————————————————————————————————————————–
En god serviceyter kan jo også være treg i sine arbeidsrutiner og være dårlig til å planlegge budsjetter. Er han da en god arbeider fordi klientene oppfatter ham som det, eller er han en dårlig arbeider fordi han ikke er strengere med utdeling av ressursene han har til råde?
*
Jeg tror utarbeiding av et premireringssystem basert på et forenklet sett av mål de ansatte må tilfredsstille er en dårlig ide.
———————————————————————————————————————————-
Mer åpenhet, tillit og bedre kommunikasjon innad i systemet kan hjelpe mye mer. Samt en statusøkning som går på et generellt løft av lønn og goder som på sikt vil lokke flere til yrkene, uten at det skremmer bort de kreative og fleksible som ikke trives med konstant overvåking og vurdering.
Martine,
jeg synes du bommer litt når du trekker en implikasjonspil fra belønning til forenkling. Problemet generelt innenfor mye av offentlig tjenesteyting og forvaltning ligger i at man misforstår den detaljen – at man rett og slett bruker industrimetaforer på virksomheter som i sin natur er helt annerledes.
Jeg skrev en kronikk om dette i Aftenposten for noen år siden – link her: http://www.espen.com/norskblogg/archives/2007/02/feilorganisert_sykehus.html
Tabuloid
Dagfinn Nordbø har begÃ¥tt en kronikk om det han kaller det siste store tabu: at ingen tør Ã¥ fortelle en offentlig ansatt at han eller hun er inkompetent og udugelig. Det er mildt sagt Ã¥ slÃ¥ inn Ã¥pne dører. Det erikke mangel pÃ¥ dem som gjerne f…
Når det gjeld lønn som motivasjonfaktor, trur eg kanskje du bør lytta til kollegaen din Bård Kuvaas. Han har sagt og skrive mykje fornuftig om det – og veldig forenkla frå mi side er essensen i det at det er eit oppskrytt verkemiddel.
Elles er eg overraska over at Aftenposten tek inn ein kronikk som dette, den er mildt sagt veldig forenklande og lite gjennomarbeidd.
Dagfinn Nordbø har kanskje eit poeng, men det druknar i volumet han brukar, og å kalla dette eit tabu er å ta hardt i. Dårleg kvalitet på offentlege tenester og offentlege tenesteytarar er neppe noko tabu.
Jeg er helt klart med på at dette i stor grad handler om vektlegging av kompetanse. Ikke kompetanse målt bare i form av studiepoeng og alder. Det dreier seg også om å gi slipp på motstanden mot alt som minner om individuell avlønning. Mitt ståsted er den offentlige skolen. Samtidig forteller min uryddige CV om arbeid i privat sektor, frilansvirksomhet og oppstart og drift av private barnehager. Høy trivselsfaktor til tross, jeg savner å bli trigget av krav til resultat. Du skriver om ansvarliggjøring av ledere. NRK kunne nettopp avdekke av nær halvparten av rektorene ønsker å kunne gi ekstra lønn til flinke lærere. Utdanningsforbundet reagerer som sedvanlig med å si at ”alle skal med”. Tenk om fagforeningen kunne våge å stole på skolelederne og gi disse handlingsrom.
Jeg har også latt Nordbøs kronikk i Aftenposten inspirere meg til skriverier på egen blogg. Etter å ha skrevet ferdig, leste jeg dine betraktninger. Interessant å se at en del av tankegodset går i samme retning. Det handler om at en jobb som er for trygg, avlønning som ikke tar høyde for innsats, ”late monopoler” og manglende evaluering av resultat.
Stå på videre! Vi trenger i høy grad å bli utfordret. Det er slett ikke alle lærere som rister på hodet over utstudert arroganse fra BI.
Et spørsmål om kompetanse II
Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes ba meg skrive en kortversjon av dette innlegget. Det står i dagens avis, men er ikke på nett ennå, så her er det: Dagfinn Nordbøs kronikk "Det siste store tabu" – som…