SAS med «nearshoring»

(og jada, jeg er klar over at "nearshoring" er elendig norsk, men det er begrepet som dekker "offshoring" til land som ligger fysisk nære til konsumentlandet.)

SAS-ledelsen har ifølge N24 planer om å bruke lavprisselskapene Blue 1 og Estonian på enkelte norske ruter, de legger ned verkstedet i Stavanger, og det ser ut til at det foregår en sentralisering av beslutningsmyndighet til Stockholm, etter at adm.dir i SAS/Braathens fikk sparken.

Litt tidlig å si om dette er riktig vei å gå for SAS – jeg ville vel satset mer på en image-oppbygging og fokus på forretningsmarkedet, men mangler tallmateriale. Men det er interessant å se de tidlige reaksjonene: Nesten alle kjappe kommentarer (inkludert SMS til P4 i morges) er reaksjoner av typen "ikke noe galt med Estonian Air" og "vel til pass for SAS-pilotene." Motreaksjonene er stort sett fra SAS-ansatte. Jeg er litt overrasket over dette – hadde trodd at SAS hadde et sterkere image og en sterkere kundelojalitet, dette kan tyde på at kanskje særlig SMS-aksjonen fra SAS-pilotene i vinter gjorde mange kunder svært irritert.

SAS er et selskap vi elsker å hate, men Jan Carlzon snudde dette imaget med sine smilekurs og kundefokusering. Det spørs om ikke økt konkurranse – det at man nå har rimeligere alternativ – og det Paul Fussell kaller "proletarian drift" (lav pris trumfer alt annet som konkurransemiddel, og folk venner seg til dårlig service bare prisen er lav) gjør at en reimaging av SAS som eksklusivt forretningsselskap rett og slett ikke er mulig, fordi betalingsvilligheten i markedet er for lav. SAS er faktisk ganske eksklusivt – se gull-loungen på Kastrup, for eksempel – men det er altså ikke penger igjen i markedet for å betale for denslags.

Jeg tror SAS-ansatte i Norge nok må belage seg på ikke å avslutte in yrkesaktive karriere i selskapet, men et annet sted. Og de som går først, er de som kan velge eller har minst "sunk cost" i form av pensjonsavtaler og opparbeidet ansiennitet. En konfrontasjonslinje fra de ansatte vil ikke føre frem, men bare hjelpe konkurrentene. Når publikums sympati er tapt, er det ingen annen vei tilbake enn å akseptere nye betingelser og be kundene om nåde og forlatelse. Eller man kan fortsette å krangle mens skipet synker.

Det skal bli interessant å se både hva ledelsen og fagforeningen velger.

4 thoughts on “SAS med «nearshoring»

  1. Jeg reiste første klasse SAS/enellerannen samarbeidspartner til Bankok i vinter, og fikk pga reisefølget tilgang til alle VIP-lounger. Det var en utrolig opplevelse, og jeg tenkte en del på service etterpå. En ting er gull-lounger og enorme lenestoler i øverste etasje, det er vel unødvendig og kostbart, men noe annet er et minimum av service. Hva koster det dem egentlig å dele ut en muffin og en kopp kaffe? 10- 15 kroner, vil jeg tro. Og hvorfor kan ikke flyplassene ha hyggelige venterom med gratis kaffe og aviser? Folk må jo uansett sitte, og kafeene vil jo uansett profitere på sultne passasjerer. Hvorfor kan ikke vi alle bli VIP’er på det som egentlig ikke koster noe. Som kaffe, der enhetsprisen er på noen få ører.

  2. Såvidt jeg vet, koster ikke kaffe stort – men apparatet for å frembringe kaffen koster endel. Ikke på grunn av jobben i seg selv, men fordi den kompliserer endel andre oppgaver. En av årsakene til at billigselskapene har så rask turnaround (under 25 minutter, i noen tilfelle) er at de ikke serverer mat, slik at kabinpersonale kan gjøre andre ting (som f.eks. å rydde opp og tildels vaske).
    Men i det store bildet er kaffe en symbolsak.

  3. «Proletarian drift» – det høres ut som et interessant emne. Kanskje du kan skrive litt mer om det?
    Jeg er spesielt interessert i å se det i sammenheng med hvordan internett endrer spilleregler for bedriftenes inntjening fremover.
    Om du ikke har tid til å skrive det, så kan du kanskje henvise meg til hvor jeg kan lese mer om det. Noen søk på nettet ga ikke gode svar og jeg vet ikke hvilken av hans bøker jeg eventuelt bør velge. Han hadde så vidt jeg så 3 forskjellige bøker på Amazon.

  4. Det tok litt tid, men den boken jeg viser til er «Class», en meget sarkastisk, kvasivitenskaplig bok om klassesamfunnet USA, hylende morsom, og altså enkelte begreper som «prole drift», som henviser til at man senker service fordi de fleste mennesker ikke trenger eller har råd til den. Litt sånn som norske forretningshoteller på små steder, som ender opp med kinakål og Thousand Island fordi det er det de fleste vil ha allikevel.

Kommentarer er stengt.